Referanse: 371153 Dato: 05.11.2025 Svartype: Med merknad Jeg er lokalt ansatt utenfor EØS. Jeg har jobbet ved ambassaden i over 10 år. Jeg synes lovforslaget som legges frem er en trist indikasjon på sosial dumping fra UDs side. Når jeg startet ved ambassaden var jeg veldig glad for å være i et norsk felleskap og et norsk arbeidsmiljø i landet jeg bor. Jeg var også veldig glad for å skatte til Norge, og å være tilknyttet Folketrygden og SPK. Jeg kan godt tenke meg å flytte hjem til Norge en dag, og da vil jeg allerede være tilknyttet Folketrygden og slipper komplikasjoner rundt pensjon. Selv om jeg trives på jobb og har mange flotte kolleger, har jobben som norsk lokalansatt også sine skyggesider. På den ene side er ledelsen på ambassaden alltid veldig glad for at vi er her, vi norske lokalansatte. Vi er en bro mellom de utsendte og de andre lokalansatte, samtidig som vi kan norsk og dermed kan lese regelverk og jobbe med saker hvor det virkelig lønner seg for ambassaden å ha norske ansatte som også har god kjennskap til landet og kulturen. På den andre side er det nedslående å se at UD jobber aktivt med å vaske hendene for noe som helst ansvar ovenfor oss lokalansatte. Jeg viser her blant annet til den årelange kampen for at lokalansatte, og vår forening Delta UDLAF, i det hele tatt skal kunne kommunisere med, og bli hørt av UD. Jeg ble helt sjokkert når jeg ble kjent med hvor langt UD har gått for å slippe å snakke med oss som gruppe, via Delta UDLAF. Norge er et foregangsland hva angår arbeidstakeres rett til å være organisert. Samtlige av mine utsendte kolleger er organisert, og tar det som en selvfølge at deres forening skal kunne tale deres sak for dem. Da klinger det veldig dårlig at de samme utsendte forteller meg at jeg ikke har lov til å ha en representant til å tale min sak. Samtidig forteller ambassaden våre lokale bistandspartnere hvordan de må behandle sine ansatte, og hvordan de kan se til Norge som eksempel når det kommer til foreningers rettigheter og spillerom i det offentlige. Det er pinlig for Norges Utenriksdepartement å behandle egne ansatte dårligere enn det vi krever at våre partnere gjør. Nå ligger et lovforslag på bordet som har til hensikt å innskrenke rettighetene til lokalansatte ytterligere. Dokumentet fremstiller dette som noe som er ønsket av oss lokalansatte selv, men UD har ikke tatt seg bryet med å konsultere oss først. Høringsdokumentet innrømmer at konsekvensene er størst for oss som bor i land utenfor EØS. På tross av dette, kommer de ikke med noen konkret løsning eller kompensasjon. Det kan fremstå som at UD ser på oss norske lokalansatte som annenrangsnordmenn som fordi vi har valgt å bo i utlandet ikke fortjener bedre. Med andre ord en form for sosial dumping der Norge ikke har noe ansvar for norske lokalansatte. Jeg oppfordrer UD og AID til å granske motivasjonen bak dette lovforslaget og se om det er i tråd med intensjonen i Folketrygden. Ingen ønsker avisoppslag i norske medier om norske ansatte ved norske ambassader i utlandet som ikke har råd til sykehusbehandling og dør som følge av dette. Samtidig som norske skattepenger går til å dekke privatskoler for de utsendtes barn til svimlende summer. Det vil se nesten like dårlig ut som høringsforslaget som dere har fremsatt. Jeg oppfordrer dere til å forkaste dette lovforslaget. Arbeids- og inkluderingsdepartementet Til høringen Til toppen
