NHO

NHO er den største interesseorganisasjonen for bedrifter i Norge. NHO har om lag 28 000 medlemsbedrifter med om lag 580 000 årsverk. Flertallet av medlemmene er små og mellomstore bedrifter. De spenner fra små familieeide bedrifter til multinasjonale selskaper i de fleste bransjer, og er spredt over hele Norge. Samlet bidrar medlemsbedriftene med om lag 40 % av den økonomiske verdiskapningen i Norge.

NHOs advokattjenester er NHOs "advokatkontor" og leverer prosedyrebistand til medlemsbedriftene. Avdelingen prosederer årlig opp mot 300 rettssaker innen alle deler av arbeidsretten, men særlig knyttet til oppsigelsesprosesser, virksomhetsoverdragelser, avskjed og permittering. NHO-fellesskapet bistår også medlemsbedriftene innen andre forretningsjuridiske felt, først og fremst knyttet til påvirkningsarbeid, men også ved direkte rådgivning, for eksempel innen offentlige anskaffelser. NHO har kontakt særlig med de større medlemsbedriftenes juridiske miljøer, blant annet gjennom juridisk hovedutvalg.

Domstolene har mange oppgaver og er sentrale innen en rekke områder, med stor variasjon i fagfelt. For næringslivet er det særdeles viktig at domstolene organiseres slik at de løser også sivile tvister effektivt, med høy faglig kvalitet og på en måte som samtidig ivaretar rettssikkerheten. Videre må domstolene ha en struktur som sikrer en hensiktsmessig ressursutnyttelse av offentlige bevilgninger. Domstolstrukturen må settes i stand til å møte kjente utviklingstrekk i samfunnet som eksempelvis større faglig kompleksitet, stadig økende krav til effektiv tvisteløsning, demografiske endringer og teknologisk utvikling. Næringslivet trenger et fortsatt sterkt domstolsapparat som er rustet til å møte stadig nye utfordringer.

Dersom næringslivet opplever at domstolsystemet ikke imøtekommer deres behov, vil man lete etter alternative tvisteløsningssystemer. Dersom domstolene ikke opprettholdes som det foretrukne tvisteløsningsorgan, kan dette gi negative effekter for muligheten til å bygge kompetanse og følgelig til å opprettholde domstolene som en effektiv tvisteløser.

I høringen til NOU 2019:17 støttet derfor NHO Domstolkommisjonens forslag om en reduksjon i antallet tingretter i foreslått størrelsesorden, men tok ikke stilling til flertallets konkrete forslag til nye tingretter. Subsidiært støttet NHO Justis- og beredskapsdepartementets forslag hvor antallet rettskretser ble redusert tilsvarende, men der alle rettsstedene ble opprettholdt. I desember ga Stortinget sin tilslutning til ny domstolstruktur i tråd med Justis- og beredskapsdepartementets forslag.

NHO har enkelte kommentarer til de ulike delene i NOU 2020: 11 Den tredje statsmakt – Domstolene i endring:

I punkt 6.2 redegjør kommisjonen for ulike konfliktløsere i samfunnet, herunder voldgift. I likhet med kommisjonen, har heller ikke NHO oversikt over saker som blir avgjort ved voldgift. NHO er imidlertid enig i antagelsen om at " store næringslivsaktører ofte avtaler voldgift når kontrakten som regulerer rettsforholdet, inngås ". I tillegg til de voldgiftsløsningene som blir avtalt bevisst etter forhandlinger, antas at en del bedrifter, i egenskap av leverandør eller kunde, bruker standardiserte avtaler, der det ikke er noen oppmerksomhet om voldgiftsklausulen.

Når det gjelder næringslivstvister i domstolene (punkt 6.5), viser kommisjonens supplerende analyse at andelen foretak som saksøkere i tingretten har sunket fra 2009 til 2018. Kommisjonen mener dette tyder på at " domstolene har blitt mindre attraktiv som tvisteløser for næringslivet ". NHO er usikre på om analysen kan gi grunnlag for en slik konklusjon. Tallet kan ha sammenheng med økonomiske konjunkturer. Det er rimelig å tro at en bedrifts valg mellom å bruke tid og ressurser på inntektsbringende aktiviteter og å tviste, har sammenheng med hva som gir best avkastning. Dette kan ha betydning også for forliksviljen.

NHO deler imidlertid Domstolkommisjonens oppfatning dersom utviklingen viser at næringslivet i større og større grad velger andre tvisteløsere enn domstolene. NHO støtter derfor forslag som vil styrke domstolene som tvisteløser for næringslivstvister, blant annet når det gjelder større fagmiljø og økte muligheter for spesialisering blant dommere.

Kommisjonen ser videre en sammenheng mellom antall næringslivssaker i Høyesterett og nedgangen i tvistesaker i tingretten. Det er ikke klart hva denne sammenhengen skal bestå i. Vi tviler for eksempel sterkt på at motivasjonen for å saksøke vil ha noen sammenheng med muligheten til å få saken avgjort i Høyesterett i siste instans.

I punkt 6.7 " Samfunnets foretrukne konfliktløser? " drøfter domstolens relevans som tvisteløser. NHO har som utgangspunkt at samfunnet må stille et tvisteløsningsorgan tilgjengelig for dem som har behov for å løse tvister.

NHO støtter kommisjonens utgangspunkt om at det er avgjørende for rettsstaten at uavhengige domstoler fyller rollen som samfunnets foretrukne konfliktløser. Vi er noe tvilende til den rollen kommisjonen ser ut til å tillegge domstolene overfor andre enn partene i en tvistesak.

Hva gjelder kapittel 7 "Domstolene og forvaltningen", støtter NHO at " En viktig del av domstolenes rettsstatsrolle er å drive legalitetskontroll med forvaltningens myndighetsutøvelse .", jf. punkt 7.3 " Kontroll med forvaltningen i domstolene". Som rettsområde blir disse sakene klassifisert som forvaltningsrett. NHO vil likevel understreke at denne klassifiseringen ikke er særlig viktig for bedriftene. For dem har sakene i hovedsak økonomisk betydning, for inntekter og utgifter. Den store andelen skatte- og avgiftssaker viser dette.

Kommisjonen peker videre på noe som er helt sentralt, i punkt 7.3.4, om kostnadsrisikoen. Vi kommer tilbake til dette nedenfor.

Domstolkommisjonen vurderer i punkt 7.4 "Domstolliknende forvaltningsorganer (nemnder)". NHO har flere ganger vært kritiske til lovforslag som innebærer at sakstyper løftes ut av domstolenes kompetanse til domstolliknende forvaltningsorgan/tvisteløsningsnemnder. Blant annet har dette skjedd ved behandling av varslingssaker i arbeidsmiljøloven, og innen diskrimineringsretten. NHO har her blant annet pekt på at det foreligger behov for å gjøre nemnden "domstollignende" for å ivareta rettssikkerhetshensyn. Samtidig mangler det en vurdering av om behovet for raskere og billigere tvisteløsning kan avhjelpes med tiltak i de ordinære domstolene. NHO støtter således Domstolkommisjonens uttalelse om at de prinsipielle motforestillingene i større grad bør løftes frem når lovgiver står overfor spørsmål om opprettelse av nemnd. I tillegg støtter NHO påpekningen av at tiltak for å redusere kostnadene ved domstolsbehandling kan redusere behovet for tvisteløsningsnemnder på enkelte områder.

I kapittel 11 behandler Domstolkommisjonen utnevnelse av dommere. Kommisjonen fremhever i punkt 11.1 at utnevnelse av dommere har en avgjørende betydning for et velfungerende domstolsystem, både for å sikre kvaliteten på dommere, men også for domstolens uavhengighet. NHO støtter vurderingene og vektleggingen av disse hensynene. Sett over tid, er prosedyrene for utnevnelser etter vår vurdering enda viktigere enn det kommisjonen gir uttrykk for.

Vi tar ikke stilling til de konkrete forslagene fra kommisjonen, men understreker at alle tiltak som hensyntar de elementene som fremgår i punkt 11.1 er velkomne, både hva gjelder dommerkvalifikasjoner og uavhengighet. Vi viser særlig til beskrivelsen av forholdet mellom regjeringen og Stortinget i punkt 19, som tilsier mekanismer som styrker domstolenes uavhengighet fra dem.

Kommisjonen drøfter midlertidige dommerstillinger i kapittel 12. NHO støtter de overordnede vurderingene til kommisjonen i punkt 12.5, og konklusjonen om at bruken av (eksterne) midlertidige dommere bør begrenses i langt større grad enn i dag. Hva gjelder dommerfullmektigordningen, synes flertallets forslag til en videreføring, men med betydelige innstramminger, fornuftig (punkt 12.7.4).

I utredningen kapittel 21 redegjør kommisjonen for "Digital transformasjon av domstolene". NHO deler kommisjonens utgangspunkt om at domstolene må gjennomføre et digitaliseringsløft dersom domstolenes stilling som relevant konfliktløser skal opprettholdes.

Når det gjelder punkt 21.6.2.3 "Tilrettelegge for økt bruk av fjernmøter", ble midlertidig forskrift om tiltak innenfor justissektoren for å avhjelpe konsekvensene av covid-19 vedtatt i 2020. Vår erfaring er at omfanget av digitale rettsmeklinger, og delvis hovedforhandlinger har økt betydelig under corona-krisen. I all hovedsak har erfaringen vært positiv, da særlig gitt behovet for forsvarlig saksavvikling i en ekstraordinær situasjon. Like fullt mener vi det er behov for en grundig evaluering av erfaringene. Selv om lyd/bilde-løsninger har muliggjort avvikling av saker under corona-krisen, er det vår oppfatning at under normale omstendigheter tilsier rettssikkerhetshensyn en klar hovedregel om fysisk oppmøte til hovedforhandlinger.

Kapittel 22 tar for seg "Bedre tvistesaksbehandling", og kommisjonen har flere konkrete forslag i punkt 22.5.

Kommisjonen foreslår i punkt 22.5.2.3 at retten gis en plikt til å utarbeide en skriftlig sammenfatning av sakens tvistespørsmål under saksforberedelsen. Det legges også opp til at partene skal kunne gi innspill til sammenfatningen. NHO er kritisk til innføring av en slik forpliktelse. Vi frykter at en slik sammenfatning på et tidlig stadium lett blir et sammendrag av anførsler i stevning, tilsvar og eventuelt senere prosesskriv som gir liten reell merverdi. Det vil påføre både retten og partene ytterligere arbeid, og det må vurderes nøye om nytten av en slik sammenfatning oppveier for de klare ulempene med tanke på ressursbruk hos retten og partene. NHO har da større tro på og er positive til godt forberedte planmøter fra både retten og partenes side, der klarlegging av anførsler, omfang av bevisførsel mv. i langt større grad enn i dag er tema. Vår erfaring er at det i mange domstoler ikke er slik at saksforberedende dommer "følger saken" og er dommer i hovedforhandlingen. Skal planmøter i større grad ta stilling til tvistespørsmålene og nødvendig bevisførsel, bør domstolene også ha en større bevissthet knyttet til at det er én saksforberedende dommer som også er dommer i hovedforhandlingen. Vi antar at det også gir dommeren et større "eierskap" og ansvar for de ulike stadiene i saksforberedelsen og gjennomføring av hovedforhandlingen.

For flere rettsområder, som stillingsvernsaker i arbeidsretten, er rettsmeklingsinstituttet en svært viktig og effektiv tvisteløsningsmekanisme. I en høy andel av disse sakene berammes rettsmekling, og en høy andel forlikes. Sett hen til en fornuftig og effektiv ressursbruk, kan det være hensiktsmessig i disse sakene først å gjennomføre planmøte dersom saken ikke forlikes i meklingen. Tingretten må i så fall raskt kunne beramme en rettsmekling i sakene der begge parter er positive til det. Først dersom saken ikke forlikes, kan et mer omfattende planmøte gjennomføres med tanke på en kommende hovedforhandling. Dette forutsetter imidlertid at beramming av hovedforhandling ikke forsinkes grunnet rettsmeklingen.

Når det gjelder føring av dokumentbevis (punkt 22.5.3.2), foreslår kommisjonen at dokumentene skal påberopes kort under hovedforhandlingen, kombinert med at dommeren blir gjort kjent med hvilke deler av dokumentbeviset som er viktig for sakens opplysning under saksforberedelsen. Det vises til at dokumentbevisene kan vedlegges et prosesskriv i saksforberedelsen, der de gjennomgås skriftlig av partene. NHO er usikker på om forslaget vil bidra til ressursbesparelse totalt sett. En skriftlig prosess knyttet til dokumentbevisene under saksforberedelsen vil trolig være kostnadsdrivende. Etter NHOs oppfatning er det fortsatt nødvendig og vel så effektivt, at relevante deler av et dokumentbevis leses opp, og at det er adgang til å knytte merknader til dette.

I kapittel 23 vurderer Domstolkommisjonen økt spesialisering blant dommere. I delutredning I foreslo Domstolkommisjonen at det burde legges til rette for moderat spesialisering i tingrettene. NHO støttet dette forslaget. Kommisjonen anbefaler spesialisering i enkelte i enkelte sakstyper, blant annet store kommersielle tvister (punkt 23.6.4). NHO deler kommisjonens utgangspunkt om at domstolene bør kunne tilby tvisteløsning av høy kvalitet også for næringslivet. NHO støtter derfor kommisjonens anbefaling om at det legges til rette for moderat spesialisering av store kommersielle tvistesaker i større domstoler, og da kombinert med at partene kan avtale verneting.

Tilsvarende er det NHOs oppfatning at en moderat spesialisering i rettsmekling som flere domstoler allerede praktiserer, er sentralt for et vellykket og effektivt rettsmeklingsinstitutt. Etter den vedtatte strukturendringen i domstolene, mener NHO alle domstoler bør prøve ut ordningen med moderat spesialisering her.

I kapittel 24 tar kommisjonen for seg sakskostnader i domstolene. Det er helt åpenbart at kostnadene ved å føre en rettssak kan bli så store at noen lar være å tviste. Dette gjelder også for bedrifter. Kostnadsrisikoen gjør domstolene mindre tilgjengelige. Rettssikkerheten svekkes. Kommisjonen bedømmer utviklingen i tilkjente sakskostnader som alvorlig. NHO er helt enig i det. De tiltakene kommisjonen foreslår, vil alene ikke bidra til noen merkbart lavere kostnadsrisiko. NHO er derfor enig i at det bør nedsettes et utvalg som utreder ytterligere tiltak.

Kommisjonen har i kapittel 25 forslag om ankedomstolens funksjon og saksbehandling. Kommisjonen foreslår for det første en preklusjonsadgang fra tingretts- til lagmannsrettsbehandling, samt kommentarer til forslag om lagmannsrettens adgang til å nekte anker fremmet til behandling.

Justis- og beredskapsdepartementet fremmet forslag til endringer i tvisteloven i høringsnotat 7. oktober 2020 med blant annet forslag til å utvide ordningen med ankesiling. I høringssvaret til dette forslaget mente NHO at det knyttet seg betenkeligheter til en utvidet ordning med ankesiling. NHO pekte på at en utvidet ordning med rettsmekling, kombinert med en utvidet silingsadgang, ville medføre at en reell overprøving i lagmannsretten begrenses for mye. Retten til overprøving i ankeinstansen er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti. Selv om en utvidelse av nektingsadgangen kan medføre kostnadsbesparelser, vil også flere uriktige avgjørelser bli stående. NHO er med samme begrunnelse imot en preklusjonsadgang mellom tingrett og lagmannsrettsbehandling slik den beskrives i punkt 25.5.3.

Kommisjonen foreslår videre at det skal stilles tydeligere krav til saksforberedelsen også i lagmannsretten (punkt 25.5.5). Som for saksforberedelsen i tingretten, er NHO også her kritisk til nytten av et pålegg om en skriftlig sammenfatning av saken tidlig i saksforberedelsen. Større krav til ankeerklæringens presisjon, synes imidlertid som et godt forslag.