Innspill til veileder om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltningen:
Det må gjøres mye bedre rede for meldeplikten til offentlige meldere og grenseoppgangen mellom dette og taushetsplikt. Mange tusen foreldre opplever grove uriktige inngrep i privatlivet som følge av ulovlige meldinger til barnevernet. Med traumer for både foreldre og barn. Dette kan ikke tas lett på. Dessuten bakes alle disse tilfellene inn i en statistikk som feilaktig, og uten grunnlag kan tolkes som at vi har langt færre egnede foreldre i Norge enn hva stemmer med virkeligheten.
Det kan ikke antas at en offentlig melder hverken har sjelelig kompetanse eller vilje til å forstå lovtekst. Ei heller at det foreligger evne til refleksjon.
Stine Sofies stiftelse bedriver vranglære av meldepliktige i skole og barnehage på sine kurs. Det hevdes her at man skal melde utelukkende på såkalte kjennetegn på omsorgssvikt, vold eller overgrep. Tegn som kan skyldes helt andre ting og normale forhold, eller mistrivsel i bhg/skole. Likeledes at det er lav terskel for hva som skal gjøre den enkelte "bekymret".
Det bør tydeliggjøres hvor de meldepliktige skal få sin veiledning fra, slik at vranglære opphører. Bufdir fører ikke tilsyn med det som formidles på kurs fra private aktører, med dertil sterk agenda. Det oppfordres regelrett til lovbrudd.
Det sies stadig at det sendes for FÅ meldinger. Det som menes er at reelle saker er underrapportert. Feil fokus og vranglære fører til overrapportering av ikke-saker. Dette fører til at barn som faktisk trenger hjelp ikke får denne tidsnok. Ressurser hos barnevernet kastes bort. Det er kvalitet som gjelder, ikke kvantitet.
Likeledes rettferdiggjøres meldinger for sikkerhetsskyld på mangelfullt og usaklig grunnlag med at "det er bedre å melde en gang for mye enn for lite". Her sikter man egentlig til tvilstilfellene, der vilkårene synes å være oppfylt. Det vil si: det kreves likevel at vilkårene er oppfylt og at vurderingen skal være foretatt på forsvarlig vis. Dette vet ikke pedagogene. Det de heller ikke vet er at det kun er i de tilfeller der vurderingen var god, men det likevel viste seg å være mindre alvorlig enn fryktet, at man er unntatt straffeansvar. Om man vet det, slutter man kanskje å undergrave behovet for en saklig og faglig vurdering av faktiske forhold ut fra alt man vet om familien, barnet og barnets trivsel i bhg/på skole.
det meldes for sikkerhetsskyld for å dekke over egen tilkortkommenhet, ressursmangel, for å sikre seg at man ikke kan bli stilt til ansvar selv. Vurderingen skyves feilaktig over på barnevernet.
Pedagogene vet heller ikke at barnevernet er pålagt å åpne undersøkelse på meldinger fra offentlige meldere, nettopp fordi de skal kunne antas at disse meldingene er kvalifiserte. Dette stemmer ikke med virkeligheten og pedagogen på sin side føler seg bekreftet i det en undersøkelse åpnes dog på feilaktig grunnlag. Dette fører igjen til at ingen besitter et behov for å beklage overfor de som er forulempet. Spredning, lagring av sensitive opplysninger og inngrep i privatliv kan ikke omtales som "knapt merkbar" konsekvens, som noen har funnet det for godt å beskrive konsekvensene av en ulovlig melding som.
Det holder ikke å kunne huke av noen kjennetegn uten å vurdere helhetlig. Det er ikke lav terskel for hva som er bekymringsfullt nok i lovens øyne, men lav terskel for å melde om man har grunn til å tro. Alvorlighetskravet i det "å ha grunn til å tro" må beskrives bedre. Dette må tydeliggjøres.
Videre oppfordrer Stine Sofies stiftelse til å melde ved "bekymring". Bekymringsbekrepet må nyanseres og knyttes til ordlyd i forarbeider til §6-4. Stiftelsen applauderer de mange pedagoger som tror de skal melde på "magefølelse". Det må presiseres at magefølelse ikke har noe som helst å gjøre med en kyndig vurdering å gjøre. Det er usaklig, uforsvarlig, irrasjonelt og kan kun beskrives som vag mistanke i beste fall- noe som presiseres i forarbeider at ikke utløser meldeplikt.
Offentlige meldere må forstå at de har tilretteleggingsplikt og samarbeidsplikt: er det noe ved barnet som kan avhjelpes ved å forholde seg til dette, eller henvise til PPT, BUP o.l i samarbeid med foreldre, eller at skole/bhg gjør tilrettelegging, så er det ikke riktig å melde til barnevernet. Vanlige bekymringer skal tas opp med foreldre.
Barnevernet har intet mandat i skole/bhg. Kun rettet mot hjem.
Det bør gjøres helt tydelig at det å foreta en selvstendig vurdering som man har plikt til, ikke er det samme som å undersøke, som er barnevernets oppgave. Også her hersker det forvirring og feiltolkning og pedagogen hevder de ikke har lov til å vurdere noe som helst selv.
Å melde som hevn eller for å kneble såkalte vanskelige foreldre bør også frarådes.
Frivillig hjelp må det tydeliggjøres at kun skal skje ved samtykke fra foreldre.
Her har man en ypperlig mulighet til å skrive en god veileder og da må det gjøres skikkelig på dette punktet når vi vet hvilken skandale en ulovlig praksis fører til.
det må tydeliggjøres hvem den gjelder for. Også ansatte i skole og barnehage. "Forvaltningen "kan tolkes som at det kun gjelder skolemyndigheter og barnehagemyndighet, ikke de som besitter den personlige og selvstendige plikt. Og i praksis forvalter regelverket. Vel har kommunen opplæringsansvar som arbeidsgiver- men en personlig plikt medfører vel også et personlig ansvar for å gjøre seg kjent med lovverket som regulerer melderens makt og ansvar?
§ 6-4C må tydeliggjøres: denne bokstaven brukes for å melde små barn som sitter urolig på skolen, leser dårlig osv
"adferdsproblemer" og "utpreget normløs adferd" kan tolkes som så mangt. Men bokstav c er ikke ment å gjelde for små barn. Og alvorlighetskravet må tydeliggjøres. Det er ikke ment at skal gjelde det en lærer mener ikke passer seg på skolen, som når barn viser frem rompa.
Videre er det nødvendig å få med noe om hva man kan foreta seg ved omsorgssvikt i barnehage. Omsorgssvikt skjer også når barnet er under kommuneansattes ansvar.
Offentlige meldere i skole og barnehage har en reell mulighet til å misbruke sin makt. Foreldre har nær sagt ingen mulighet til å klage, med faktiske konsekvenser, når de oppdager omsorgssvikt av sitt barn i barnehage/skole.
Flere lærere lever i den tro at de kan omgå taushetsplikten ved å melde bekymring for et navngitt barn, basert på informasjon ervervet i tjenesten, mens de selv er anonym privatperson utenom jobb, FØR opplysningsplikten er oppfylt.
Det må gjøres mye bedre rede for meldeplikten til offentlige meldere og grenseoppgangen mellom dette og taushetsplikt. Mange tusen foreldre opplever grove uriktige inngrep i privatlivet som følge av ulovlige meldinger til barnevernet. Med traumer for både foreldre og barn. Dette kan ikke tas lett på. Dessuten bakes alle disse tilfellene inn i en statistikk som feilaktig, og uten grunnlag kan tolkes som at vi har langt færre egnede foreldre i Norge enn hva stemmer med virkeligheten.
Det kan ikke antas at en offentlig melder hverken har sjelelig kompetanse eller vilje til å forstå lovtekst. Ei heller at det foreligger evne til refleksjon.
Stine Sofies stiftelse bedriver vranglære av meldepliktige i skole og barnehage på sine kurs. Det hevdes her at man skal melde utelukkende på såkalte kjennetegn på omsorgssvikt, vold eller overgrep. Tegn som kan skyldes helt andre ting og normale forhold, eller mistrivsel i bhg/skole. Likeledes at det er lav terskel for hva som skal gjøre den enkelte "bekymret".
Det bør tydeliggjøres hvor de meldepliktige skal få sin veiledning fra, slik at vranglære opphører. Bufdir fører ikke tilsyn med det som formidles på kurs fra private aktører, med dertil sterk agenda. Det oppfordres regelrett til lovbrudd.
Det sies stadig at det sendes for FÅ meldinger. Det som menes er at reelle saker er underrapportert. Feil fokus og vranglære fører til overrapportering av ikke-saker. Dette fører til at barn som faktisk trenger hjelp ikke får denne tidsnok. Ressurser hos barnevernet kastes bort. Det er kvalitet som gjelder, ikke kvantitet.
Likeledes rettferdiggjøres meldinger for sikkerhetsskyld på mangelfullt og usaklig grunnlag med at "det er bedre å melde en gang for mye enn for lite". Her sikter man egentlig til tvilstilfellene, der vilkårene synes å være oppfylt. Det vil si: det kreves likevel at vilkårene er oppfylt og at vurderingen skal være foretatt på forsvarlig vis. Dette vet ikke pedagogene. Det de heller ikke vet er at det kun er i de tilfeller der vurderingen var god, men det likevel viste seg å være mindre alvorlig enn fryktet, at man er unntatt straffeansvar. Om man vet det, slutter man kanskje å undergrave behovet for en saklig og faglig vurdering av faktiske forhold ut fra alt man vet om familien, barnet og barnets trivsel i bhg/på skole.
det meldes for sikkerhetsskyld for å dekke over egen tilkortkommenhet, ressursmangel, for å sikre seg at man ikke kan bli stilt til ansvar selv. Vurderingen skyves feilaktig over på barnevernet.
Pedagogene vet heller ikke at barnevernet er pålagt å åpne undersøkelse på meldinger fra offentlige meldere, nettopp fordi de skal kunne antas at disse meldingene er kvalifiserte. Dette stemmer ikke med virkeligheten og pedagogen på sin side føler seg bekreftet i det en undersøkelse åpnes dog på feilaktig grunnlag. Dette fører igjen til at ingen besitter et behov for å beklage overfor de som er forulempet. Spredning, lagring av sensitive opplysninger og inngrep i privatliv kan ikke omtales som "knapt merkbar" konsekvens, som noen har funnet det for godt å beskrive konsekvensene av en ulovlig melding som.
Det holder ikke å kunne huke av noen kjennetegn uten å vurdere helhetlig. Det er ikke lav terskel for hva som er bekymringsfullt nok i lovens øyne, men lav terskel for å melde om man har grunn til å tro. Alvorlighetskravet i det "å ha grunn til å tro" må beskrives bedre. Dette må tydeliggjøres.
Videre oppfordrer Stine Sofies stiftelse til å melde ved "bekymring". Bekymringsbekrepet må nyanseres og knyttes til ordlyd i forarbeider til §6-4. Stiftelsen applauderer de mange pedagoger som tror de skal melde på "magefølelse". Det må presiseres at magefølelse ikke har noe som helst å gjøre med en kyndig vurdering å gjøre. Det er usaklig, uforsvarlig, irrasjonelt og kan kun beskrives som vag mistanke i beste fall- noe som presiseres i forarbeider at ikke utløser meldeplikt.
Offentlige meldere må forstå at de har tilretteleggingsplikt og samarbeidsplikt: er det noe ved barnet som kan avhjelpes ved å forholde seg til dette, eller henvise til PPT, BUP o.l i samarbeid med foreldre, eller at skole/bhg gjør tilrettelegging, så er det ikke riktig å melde til barnevernet. Vanlige bekymringer skal tas opp med foreldre.
Barnevernet har intet mandat i skole/bhg. Kun rettet mot hjem.
Det bør gjøres helt tydelig at det å foreta en selvstendig vurdering som man har plikt til, ikke er det samme som å undersøke, som er barnevernets oppgave. Også her hersker det forvirring og feiltolkning og pedagogen hevder de ikke har lov til å vurdere noe som helst selv.
Å melde som hevn eller for å kneble såkalte vanskelige foreldre bør også frarådes.
Frivillig hjelp må det tydeliggjøres at kun skal skje ved samtykke fra foreldre.
Her har man en ypperlig mulighet til å skrive en god veileder og da må det gjøres skikkelig på dette punktet når vi vet hvilken skandale en ulovlig praksis fører til.
det må tydeliggjøres hvem den gjelder for. Også ansatte i skole og barnehage. "Forvaltningen "kan tolkes som at det kun gjelder skolemyndigheter og barnehagemyndighet, ikke de som besitter den personlige og selvstendige plikt. Og i praksis forvalter regelverket. Vel har kommunen opplæringsansvar som arbeidsgiver- men en personlig plikt medfører vel også et personlig ansvar for å gjøre seg kjent med lovverket som regulerer melderens makt og ansvar?
§ 6-4C må tydeliggjøres: denne bokstaven brukes for å melde små barn som sitter urolig på skolen, leser dårlig osv
"adferdsproblemer" og "utpreget normløs adferd" kan tolkes som så mangt. Men bokstav c er ikke ment å gjelde for små barn. Og alvorlighetskravet må tydeliggjøres. Det er ikke ment at skal gjelde det en lærer mener ikke passer seg på skolen, som når barn viser frem rompa.
Videre er det nødvendig å få med noe om hva man kan foreta seg ved omsorgssvikt i barnehage. Omsorgssvikt skjer også når barnet er under kommuneansattes ansvar.
Offentlige meldere i skole og barnehage har en reell mulighet til å misbruke sin makt. Foreldre har nær sagt ingen mulighet til å klage, med faktiske konsekvenser, når de oppdager omsorgssvikt av sitt barn i barnehage/skole.
Flere lærere lever i den tro at de kan omgå taushetsplikten ved å melde bekymring for et navngitt barn, basert på informasjon ervervet i tjenesten, mens de selv er anonym privatperson utenom jobb, FØR opplysningsplikten er oppfylt.