Fokus på Barnevernet

Fokus på Barnevernet (FpB) er en landsdekkende medlemsorganisasjon for barn, foreldre og foreldrenes familie i kontakt med barnevernet, offisielt stiftet i 2015. FpB er, så langt vi vet, den største i sitt slag i landet. Vi driver omfattende likemannsarbeid gjennom telefonkontakt, digital korrespondanse mv., der vi bruker den erfaringsbrønnen våre medlemmer utgjør til å samle informasjon, støtte og utveksle erfaringer med mennesker i en vanskelig situasjon. Parallelt arbeider vi politisk for en bedre og rettidig offentlig omsorg for barn som trenger det. Vi bidrar til å utvikle barnevernet ved å samle og formidle den kunnskap og erfaringer vi sitter på, til andre aktører som journalister, myndigheter, politikere, fagpersoner eller brukere. Vi mottar ikke driftsmidler fra Bufdir.

FpB ønsker ut ifra vår kompetanse basert på et stort og variert nettverk å bidra til å løse utfordring-ene innen barnerettsfeltet. Vårt mål er: Rett hjelp til rett barn til rett tid.

Vårt høringssvar avgrenses til å gjelde forhold som vi anser som relevante for barns rettssikkerhet.

Vi ønsker en slik veileder hjertelig velkommen. Usikkerhet om gjeldende rett gir store variasjoner i praksis og dermed vilkårlighet i forvaltning og tjenesteutøvelse, inkludert urettmessige overgrep. Dette betyr at barna i Norge mangler rettssikkerhet. Vi ser at begrepet «rettssikkerhet» oppfattes ulikt, blant annet at det av noen oppfattes som sannsynligheten for at rett person får rett dom eller straff. For dokumentets lesere gjengir vi definisjonen på rettssikkerhet slik den presenteres på Bufdir sine websider:

Barnevern er en alvorlig sak. Det er alvorlig for et barn å vokse opp under dårlige forhold uansett hvem som har omsorgsansvaret. Vi vil derfor kort gjengi dokumenterte funn av hvilke forhold barn møter etter en omsorgsovertakelse, hvilket gir grunnlag for å definere alvorlighetsgraden for når inngrep i foreldremyndigheten er berettiget: Barnevernspopulasjonen har

Kilde: Barnevern i Norge 1990 – 2010, s. 169 – 174.

Når det gjelder plikten eller anledningen til å sende bekymringsmeldinger til barnevernet ser vi flere forhold gå igjen og som forårsaker at barna mangler rettssikkerhet:

Loven skiller mellom to ulike kategorier av meldere:

1. offentlige meldere

Offentlige meldere er de som har lovpålagt meldeplikt med krav definert i loven. Disse har også lovpålagt taushetsplikt som gjelder inntil den lovpålagte meldeplikten inntrer. Private meldere har ingen slik plikt.

Offentlige meldere pålegges i lovs form å gjøre en faglig vurdering av barnets situasjon basert på informasjon de har tilgang til i egenskap av yrke og stilling, ting som ofte ikke er offentlig kjent. Det er altså to forhold her som er viktige:

1. melderens faglige kompetanse

2. melderens tilgang på informasjon som er utilgjengelig for andre

Denne kombinasjonen gir offentlige melderes bekymringsmeldinger en egen status i barnevernets saksbehandling. Slike meldinger blir i liten eller ingen grad kritisk ettergått. I stedet blir de av barnevernet oppfattet som noe i retning av «bevis» og arbeidet legges opp etter å søke å bekrefte opplysningene. Vi vet fra mange saker at denne hypotesebekreftende arbeidsmetoden suppleres av selektiv utvelgelse av informasjon inntil bruk av metoder som ulovlig sletting av opplysninger, falske vitnemål i nemnd og rett, opprettelse av fiktive dokumenter og mange andre forhold som bryter både forvaltningsloven, arkivloven og andre lover. At meldinger fra dem tillegges slik vekt må offentlige meldere gjøres kjent med.

Mange barnevernsansatte er krystallklare på at deres oppgave ikke er å bidra med hjelp overfor familier som sliter, deres oppgave er å undersøke om barnets forhold er tilfredsstillende og gripe inn med omsorgsovertakelse dersom de finner at disse etter deres mening ikke er gode nok. Kjennskap til dette gir et nyttig perspektiv for offentlige meldere og deres oppfatning av hvorfor loven oppstiller så strenge krav til grunn til å tro og grad av alvorlighet. Dette må komme klart frem i veilederen. Samtidig brukes som nevnt over begrepet «hjelp» om alt en barnevernstjeneste foretar seg i forhold til et barn. Dette bidrar til mye forvirring og uklarhet, og til mange av de feilene vi ser barnevernet gjør. Disse feilene påfører barna skade, ofte for livet.

Offentlige meldere er ofte usikre på grensen mellom taushetsplikt og meldeplikt. Dette må en del offentlige instanser ta ansvaret for: I mange offentlige informasjonstekster fokuseres det på privatpersoners anledning til å melde uavhengig av noen krav, uten at forskjellen mellom melderkategoriene fremheves tydelig. Offentlige meldere misforstår tekstene fordi de ikke er gjort tilstrekkelig oppmerksom på de to kategoriene, men tolker informasjonen til private meldere som en utdyping og presisering av lovteksten i deres egne lovkrav.

Veilederen bruker, i samsvar med lovtekstene, begrepene taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Tidligere var også begrepet «meldeplikt» i bruk. Vi mener det er uheldig at begrepet meldeplikt er fjernet fra lovtekstene fordi begrepet gir anledning til å presisere forskjellen mellom når man

1. gjennom lov er pålagt å melde av eget initiativ om uakseptable forhold for et barn, og

2. den plikten man har som offentlig ansatt til å imøtekomme barnevernets forespørsel om informasjon om et barn i forbindelse med en undersøkelsessak

Dette er to helt ulike situasjoner og bør derfor skilles språklig når vi har gode og dekkende begreper som kan brukes. Vi mener 1. bør betegnes «meldeplikt» og 2 bør betegnes «opplysningsplikt». Denne veilederen skal ikke korrigere lovtekstene, men vi benytter anledningen til å påpeke dette og ber om at veilederen, hvis mulig, søker å kompensere for dette.

Vi mener dette forholdet også er uklart for offentlig ansatte og noe man bør tydeliggjøre – hvor går grensen mellom taushetsplikt og opplysningsrett; hva kan man holde tilbake av informasjon hvis man mener det er til barnets beste å ikke gi ut alt man vet, og motsatt: hva kan man gi ut til tross for taushetsplikten når man mener det er til barnets beste at informasjon deles?

I figur 1 s. 11 er det gjort et forsøk på å fremstille forholdet mellom disse begrepene. Vi anbefaler at denne figuren fjernes da den for det første ikke synes å illustrere det den skal, og for det andre ser ut til å lett kunne bli misforstått.

Offentlige meldere er også usikre på hvor langt deres status som offentlig melder strekker seg. Særlig blant lærere ser det ut til å ha dannet seg en oppfatning av at «når jeg går hjem for dagen blir jeg privatperson og kan melde som det, uavhengig av lovkravene til meg som yrkesutøver». Veiledning i hva som er rett praksis må tas på største alvor og gjøres utvetydig og godt kjent blant alle yrkesgrupper med lovpålagt meldeplikt.

Ved at barnevernet gis anledning til å motta og behandle anonyme meldinger gis offentlig ansatte mulighet til å melde bekymring i tilfeller der lovens krav ikke er oppfylt. Barnevernet fratas anledningen til å ettergå melderens motiver og kvalitetssikre informasjonen, og foreldrene fratas en stor del av sin kontradiksjonsmulighet. Både barnevernstjenesten og foreldrene kan sitte med mistanker til hvem som har sendt den anonyme meldingen og kanskje tillegge den feil person. Ofte vil dette føre til mistillit til en offentlig instans siden det er der man finner mest informasjon om et barn. Anledningen til å levere anonyme meldinger er en svakhet i loven som vi mener bør fjernes av hensyn til barnas rettssikkerhet.

Den allmenne oppfatning av berettigelsen av denne ordningen er at en melder skal kunne melde trygt selv om vedkommende kan risikere hevnaksjoner med fare for liv, helse og verdier dersom melderens identitet blir kjent. Men ifølge SSBs statistikk er en forsvinnende liten del av sakene fra barnevernets side begrunnet med vold. Lytter man til foreldrene er deres påstand at barnevernstjenesten i tillegg påstår vold i langt flere saker enn der det faktisk forekommer, og det har vært debatt og grensedragning mellom klaps på baken utenpå parkdressen og ørefiker – hvor går grensen mellom vold og akseptabel korrigering av barnet med fysiske virkemidler. Det er derfor grunn til å se kritisk på fordeler og ulemper med denne ordningen. Det er mulig å lage et system hvor melders identitet skjermes for foreldrene inntil det er avklart om sannsynligheten for skadelige hevnaksjoner er tilstede i vesentlig grad.

Veilederen bør advare mot de uheldige sidene ved anonyme meldinger.

Det bør i veilederen presiseres at plikt til å melde bekymring for et barn skal gjelde uansett hvilken arena som gir grunn til bekymring: Dersom barn utsettes for omsorgssvikt på skole/SFO, i barnehage, barnehabiliteringstjenester, i fosterhjem/beredskapshjem, institusjon eller annen offentlig sammenheng, bør plikten til å melde også gjøres aktivt gjeldende. Alle steder hvor barn oppholder seg i lengre perioder bør gis samme oppmerksomhet som hjemmet.

Særlig barn som allerede er i varetekt av barnevernet har ingen reell beskyttelse mot omsorgssvikt slik regelverket blir tolket i dag. Dette til tross for at det finnes utallige fosterhjem og institusjoner som beviselig bedriver omsorgssvikt. Det gis ingen informasjon om hvor bekymringsmeldinger til barn i barnevernets omsorg skal sendes. Noen har forsøkt å melde bekymring om barn i barnevernets varetekt til barnevernet. Erfaringsmessig blir ikke slike meldinger tatt på alvor. Veilederen bør sikre at også barn i barnevernet har reell rett på beskyttelse mot omsorgssvikt.

Offentlige meldere avkreves i loven en «grunn til å tro» at barnet har en så alvorlig situasjon at lovkravet om å sende melding er oppfylt. Veilederen gir i for liten grad eksempler eller forklaring på hva som ligger i dette begrepet – når har man grunn til å tro? Hvilket kontrollspørsmål skal man stille? Hvordan skiller man på en vag formening, en synsing, en antakelse, og «grunn til å tro»? Hva er «gyldig grunn» i denne sammenhengen? Hvor konkrete skal signalene eller tegnene være? Dette bør veilederen styrkes på.

Offentlig ansatte som oppdager at barnevernet foretok en uberettiget omsorgsovertakelse basert på deres melding, forsvarer seg ofte i ettertid med at «vi ville bare at familien skulle få hjelp». De skiller altså mellom «hjelp» og «omsorgsovertakelse» som to ulike forhold. Det gjør ikke barnevernet. I barnevernets språkbruk er alle handlinger og alle tiltak definert som «hjelp» til barnet – omsorgsovertakelser er «hjelp» til å komme bort fra de uegnede foreldrene barnet var så uheldig å få. I noen sammenhenger skilles det mellom «hjelpetiltak i hjemmet» og «omsorgstiltak» (SSB), i andre sammenhenger er det umulig å finne noen forskjell. Veilederen bør presisere og klargjøre disse forskjellene.

Sett fra foreldrenes side kan det oppstilles tre nivåer eller kategorier av rettigheter til å få sine opplysninger beskyttet:

1. Man avgir informert samtykke

2. Man mottar informasjon om at undersøkelsessak pågår og at barnevernet har hjemlet rett til å innhente informasjon uten samtykke

3. Man mottar ingen informasjon, men opplysninger blir likevel innhentet

Hvis barnevernet samarbeider med foreldrene og barnet og får deres informerte samtykke er det nesten ingen grenser for informasjonsdeling annet enn at den skal være relevant for saken. Offentlig ansatte må skoleres korrekt i hvor grensen går for deres utgivelse av taushetsbelagt informasjon - opplysningsplikt - når foreldrene ikke har avgitt et informert og frivillig samtykke, og hvor grensen går når foreldrene ikke er informert om at barnevernet innhenter informasjon om dem i det hele tatt. Så langt vi kan se har «kategori 3»-situasjoner ingen hjemmel for at offentlig ansatte kan gi ut noen taushetsbelagt informasjon til barnevernstjenesten.

Veilederen bør inneholde pålegg om at offentlig ansatte selv kontrollerer hvilken kategori som foreligger ved at de konkret forsikrer seg om at foreldrene faktisk er informert/har samtykket, uavhengig av barnevernets utsagn eller påstander.

Når barnets rettssikkerhet er truet er det foreldrenes plikt iht. foreldreansvaret å beskytte barnet. Barnevernets vide fullmakter til å gripe inn i familier fratar foreldrene mange av de vanlige virkemidlene man ellers har som privatperson i møte med uberettigede inngrep fra det offentlige, og ofte blir offentliggjøring av barnevernets overgrep det eneste motmiddelet foreldrene har tilgjengelig. Dette innebærer ofte frigivelse av taushetsbelagt informasjon hvor foreldrene også fritar den offentlige etaten fra sin taushetsplikt for å kunne kommentere på saken.

Selv om foreldrene har samtykket til at taushetsbelagte opplysninger gis videre, kan statsforvalteren (fylkesmannen) eller departementet overprøve dette standpunktet og bestemme at taushetsplikten skal gjelde. Vilkåret er at barnets interesser tilsier det.

Vi ber om at veilederen er tydelig på at det er barnets interesser som skal vurderes, og at det ikke er etatens feilgrep som skal beskyttes av påstått taushetsplikt. Vurderingen av barnets interesse må baseres på evidensbasert kunnskap om hvilken interesse barnet har av å vokse opp i sin egen biologiske familie, og ikke fordommer og myter.

Tilsvarende kan gjelde barn som trenger tjenester fra andre hjelpeetater.

Det foreligger stor usikkerhet og mange definisjoner på hva som er «omsorgssvikt» rundt et barn. I media har vi kunnet lese at noen mener at å ta med små barn på en lokal topptur i fint vær - en tur som skribenten kanskje ikke har erfaring eller fysisk grunnlag for å mestre selv med god margin men som de omtalte kanskje har mer enn nok ressurser til å takle - blir omtalt som «omsorgssvikt» som burde utløse meldeplikt til barnevernet. I en av barnevernspedagogenes lærebøker, Øyvind Kvellos «Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling» gir forfatteren definisjonen på fem grader (hvorav bare fire er oppgitt) av omsorgssvikt, hvor «alvorlig omsorgssvikt» er den mildeste, se vedlagte bilde.

Vi ber om at veilederen utdyper og presiserer: Hva skal til av type svikt, grad av alvorlighet, varighet, omfang, gjentagende praksis eller tilfeldig hendelse, osv. for å kunne omfattes av lovens bestemmelser?

Det må gå klart frem av veilederen at lovens krav om meldeplikt til barnevernet relateres direkte til forhold som er så alvorlige at de kan begrunne en omsorgsovertakelse – i samsvar med lovens krav - også etter at alle mulige hjelpetiltak eller andre utveier er forsøkt. Melderen avkreves altså en konkret grunn, en vurdering av alvorlighet, men de avkreves ikke fremleggelse av bevis i saken, og de tilkjennes en romslig usikkerhetsmargin i form av at de «trenger ikke å ha sikker viten».

Lovens krav og ordlyd bør i veilederen erstatte alle formuleringer og omtale av uakseptable forhold rundt et barn. Vi viser her til ss. 13, 15 og 18 som tre eksempler på steder hvor begrepet «omsorgssvikt» står alene uten presiseringen «alvorlig».

For yrkesgrupper med særlig sterk taushetsplikt er utgangspunktet at vitneplikt ikke kan pålegges (straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5). Det gjelder likevel et unntak «når forklaringen trengs for å forebygge at noen uskyldig blir straffet» (straffeprosessloven § 119 tredje ledd). Dette må forstås dithen at det også vil gjelde for uriktige inngrep i foreldremyndigheten, altså at barn på uriktig grunnlag fratas sine foreldre. Separasjon av foreldre og barn mot barnets vilje vil alltid medføre skade på barnet. Veilederen bør klargjøre dette.

I forbindelse med at veilederen tydeliggjør hva som omfattes av taushetsplikt for offentlig ansatte (pkt. 4.4.1), bør den også ta med hva som ikke er beskyttet mht. den offentlig ansatte selv i dennes tjenesteutøvelse – kan klienter eller pasienter offentliggjøre navn, bilder, tjenestenummer eller andre ting om den ansatte i tjeneste tilsvarende slik det omtales at alvorlig straffbar handling begått i tjeneste ikke omfattes av taushetsplikt.

Plikten til å varsle om at noen er uskyldig tiltalt eller dømt har direkte overføringsverdi til at noen på uriktig grunnlag er rettslig fradømt omsorgen for et barn. Dette bør presiseres i forhold til barnevernet.

Det bør presiseres ytterligere hvordan barnevernets straffeansvar kommer til uttrykk ift. bestemmelsene i strl. § 282:

-i de tilfeller hvor en omsorgsovertakelse er besluttet og/eller gjennomført ved bruk av ulovlige eller uriktige midler og dermed materielt sett ikke oppfyller lovens krav.

Etter strl. § 287 første ledd bokstav a har alle plikt til «etter evne å hjelpe en person som er i åpenbar fare for å miste livet eller bli påført betydelig skade på kropp eller helse». Det er ikke noe vilkår her at faren skyldes en straffbar handling, og plikten gjelder også dersom faren oppstår fordi personen vil ta sitt eget liv eller skade seg selv. Om lag 100 barn dør i barnevernets varetekt årlig, har forskning vist. Vi vet ikke nøyaktig antall da det ikke føres statistikk over disse tilfellene. Veilederen bør fremheve også denne avvergeplikten.

Vi ser at mange offentlig ansatte er usikre på hva som ligger i begrepet «faglig skjønn», og når og på hvilken måte dette skiller seg fra personlig synsing, fordomsfulle oppfatninger, dårlige holdninger, personlige preferanser etc. Dette bør klargjøres.

Vi vil oppfordre til at det utarbeides en egen veileder for ansatte i barnevernet som tydelig klargjør alle relevante punkter, og hvor det legges ekstra vekt på hvilke punkter som begrenser barnevernets rett til inngrep overfor barn og foreldre. Eksempelvis kan nevnes at barnevernet brukte avvergingsplikten som begrunnelse for å bryte taushetsplikten rundt en mor for å hindre henne i å delta i Natteravn-vandringer. Moren var midlertidig fratatt omsorgen for eget barn. Det var ikke vold eller overgrep som var begrunnelsen for omsorgsovertakelsen. Foreldre kan få fullstendig utgave av veilederen da de ofte er i kontakt med ulike yrkesgrupper.

I veilederen bør det inntas informasjon om hvor brudd på taushetsplikt, meldeplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt skal meldes. Sanksjonering av brudd på lov eller forskrift vil være det beste virkemidlet til å få gjennomført en nødvendig sanering av skadelig praksis og bidra til rettssikkerhet for barna.