Høring – Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. En veileder
Det vises til høringsbrev sendt Sentralenhetene for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker datert 15. februar 2021 med utkast til en veileder om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Frist for merknader er satt til 12. april 2021. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker (heretter fylkesnemndene) vil knytte noen merknader til veilederens punkt 2.8 om vitneplikt. Ut over dette er det fylkesnemndenes standpunkt at veilederen gir en oversiktlig framstilling av reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.
Veilederens punkt 2.8 – vitneplikt
I veilederens punkt 2.8 er det gitt en oversikt over reglene om vitneplikt, og de begrensninger som følger av straffeprosessloven §§ 118 og 119, samt tvistelovens §§ 22-3 og 22-5. Det er videre redegjort for noen av unntakene. Etter fylkesnemndenes syn kunne barnevernloven § 6-4 med fordel også vært omtalt under dette punkt.
Som redegjort for i veilederens punkt 2.4 har offentlig ansatte i medhold av barnevernloven § 6-4 første ledd en særskilt varslingsplikt til barnevernet i tilfeller der barn blir utsatt for handlinger eller lever i en situasjon som nevnt i bestemmelsens bokstav a) til d). Denne varslingsplikten går foran den lovbestemte taushetsplikten. Barnevernet, og de organer som er ansvarlig for gjennomføring av barnevernloven, kan videre pålegge offentlige myndigheter å gi taushetsbelagt informasjon i forbindelse med vurdering, forberedelse eller behandling av saker etter barnevernloven, se barnevernloven § 6-4 annet ledd. Dersom det viser seg nødvendig å gjennomføre tvangstiltak etter barnevernloven må sak fremmes for fylkesnemndene for avgjørelse.
Fylkesnemndene er et domstollignende organ som gjennomfører muntlige forhandlingsmøter med vanlig bevisførsel herunder vanlig vitneførsel, se barnevernloven § 7-17. I forbindelse med disse forhandlingsmøtene vil offentlige ansatte regelmessig bli innkalt til å avgi vitneforklaring. Dette enten fordi den offentlige ansatte har gitt informasjon til barneverntjenesten gjennom pålegg, eller som følge av at en offentlige ansatte har varslet i medhold av barnevernloven § 6-4 første ledd. Den informasjonen den offentlige ansatte har gitt til barneverntjenesten, vil den offentlige ansatte også ha vitneplikt om ved behandlingen av saken for fylkesnemnda. Dette selv om informasjonen i utgangspunktet er underlagt taushetsplikt. I slike tilfeller stilles det heller ikke noe krav til samtykke fra departementet om fritak fra taushetsplikten for å avgi vitneforklaring.
Selv om det ligger i lovens system at en offentlig ansatt vil ha vitneplikt for fylkesnemnda om informasjon gitt til barneverntjenesten, kunne dette med fordel vært redegjort noe for i veilederen under punktet om vitneplikt. Dette for å rydde bort eventuell tvil på området. En tilsvarende problemstilling vil også gjøre seg gjeldende ved en rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak.
Det vises til høringsbrev sendt Sentralenhetene for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker datert 15. februar 2021 med utkast til en veileder om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Frist for merknader er satt til 12. april 2021. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker (heretter fylkesnemndene) vil knytte noen merknader til veilederens punkt 2.8 om vitneplikt. Ut over dette er det fylkesnemndenes standpunkt at veilederen gir en oversiktlig framstilling av reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.
Veilederens punkt 2.8 – vitneplikt
I veilederens punkt 2.8 er det gitt en oversikt over reglene om vitneplikt, og de begrensninger som følger av straffeprosessloven §§ 118 og 119, samt tvistelovens §§ 22-3 og 22-5. Det er videre redegjort for noen av unntakene. Etter fylkesnemndenes syn kunne barnevernloven § 6-4 med fordel også vært omtalt under dette punkt.
Som redegjort for i veilederens punkt 2.4 har offentlig ansatte i medhold av barnevernloven § 6-4 første ledd en særskilt varslingsplikt til barnevernet i tilfeller der barn blir utsatt for handlinger eller lever i en situasjon som nevnt i bestemmelsens bokstav a) til d). Denne varslingsplikten går foran den lovbestemte taushetsplikten. Barnevernet, og de organer som er ansvarlig for gjennomføring av barnevernloven, kan videre pålegge offentlige myndigheter å gi taushetsbelagt informasjon i forbindelse med vurdering, forberedelse eller behandling av saker etter barnevernloven, se barnevernloven § 6-4 annet ledd. Dersom det viser seg nødvendig å gjennomføre tvangstiltak etter barnevernloven må sak fremmes for fylkesnemndene for avgjørelse.
Fylkesnemndene er et domstollignende organ som gjennomfører muntlige forhandlingsmøter med vanlig bevisførsel herunder vanlig vitneførsel, se barnevernloven § 7-17. I forbindelse med disse forhandlingsmøtene vil offentlige ansatte regelmessig bli innkalt til å avgi vitneforklaring. Dette enten fordi den offentlige ansatte har gitt informasjon til barneverntjenesten gjennom pålegg, eller som følge av at en offentlige ansatte har varslet i medhold av barnevernloven § 6-4 første ledd. Den informasjonen den offentlige ansatte har gitt til barneverntjenesten, vil den offentlige ansatte også ha vitneplikt om ved behandlingen av saken for fylkesnemnda. Dette selv om informasjonen i utgangspunktet er underlagt taushetsplikt. I slike tilfeller stilles det heller ikke noe krav til samtykke fra departementet om fritak fra taushetsplikten for å avgi vitneforklaring.
Selv om det ligger i lovens system at en offentlig ansatt vil ha vitneplikt for fylkesnemnda om informasjon gitt til barneverntjenesten, kunne dette med fordel vært redegjort noe for i veilederen under punktet om vitneplikt. Dette for å rydde bort eventuell tvil på området. En tilsvarende problemstilling vil også gjøre seg gjeldende ved en rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak.