Justis- og beredskapsdepartementet U.off. offl. § 14
Høring - utkast til veileder om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltningen
Skattedirektoratet viser til høringsbrev datert 15.2.21 som gjelder utkast til "Rettleiar om teieplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltninga".
Veilederen gjelder reglene om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett forvaltningsloven. Skatteetaten har ansvar for Folkeregisteret. Forvaltningsloven gjelder for Folkeregisteret, men folkeregisterloven har egne regler om taushetsplikt mv. For Skatteetatens arbeid med skatt og avgift gjelder (med noen unntak) skatteforvaltningsloven, som også har egne regler om taushetsplikt, taushetsrett og opplysningsplikt.
Veilederen får derfor først og fremst betydning for Skatteetaten i den grad den berører informasjonsutvekslingen mellom Skatteetaten og den del av forvaltningen veilederen gjelder for. Noen problemstillinger er likevel like, blant annet forholdet til personvernlovgivningen. Vi har derfor noen innspill til innholdet i veilederen.
Om veilederens innhold og struktur
Veilederen sier ingenting om eventuelle oppdateringer, f.eks. om den skal oppdateres jevnlig. Er det aktuelt å opprette et samarbeid om veilederen i offentlig sektor?
Vi mener leservennligheten blir svekket av alle litteraturhenvisningene som er skrevet i parentes. Et forslag er at disse henvisningene blir gjort i noteform og at notene legges bakerst i dokumentet, ikke som bunntekst på hver side.
Veilederen virker å ha tatt utgangspunkt i et begrenset omfang av dokumentasjon, dvs. papirdokumenter og mindre mengde opplysninger.
Den er ikke egnet til bruk på større uttrekk fra databaser, noe som på sikt trolig vil bli en stadig mer aktuell måte å dele informasjon i forvaltningen. At dette er en særlig problemstilling bør etter vårt syn bli påpekt, eventuelt med en kommentar om at dette ikke er behandlet i veilederen.
Kommentar til de enkelte punktene i rutinen
Det fremgår at de alminnelige reglene om taushetsplikt står i forvaltningsloven §§ 13 flg. Selv om det blir vist til forvaltningsloven § 1, men vi det også bør fremgå at det finners unntak i særlovgivningen for noen offentlige organer. Det kan vises til behandlingen av dette andre steder i veilederen (pkt. 8).
Se øvrige kommentarene til pkt. 8.
Behovet for informasjonsdeling mellom forvaltningsorganene blir omtalt. Personvernregelverket gjelder ved behandling av personopplysninger og det bør vises til pkt. 3 i veilederen.
Skatteetaten bør bli nevnt i omtalen av ulike forvaltningsorgan med strengere taushetspliktregler enn forvaltningsloven.
Plikten til å gi innsyn i eventuelle ikke taushetsbelagte opplysninger i et dokument blir omtalt. Det bør gis eksempel på hva som kan medføre at det kan gjøres unntak fra innsyn også i slike opplysninger.
Når offentleglova først omtales mener vi det er hensiktsmessig at også offentleglova § 9 om sammenstilling av opplysninger fra databaser omtales.
Av første avsnitt fremgår det at "Avvergingsplikten går foran lovbestemt taushetsplikt, og plikten er personlig". Henvisningen til "plikten" i neste setning gjør at det fremstår som et motsetningsforhold mellom avvergingsplikten og taushetsplikten, og gir inntrykk av at det kun er avvergingsplikten som er personlig. Det er ikke riktig. Vi foreslår at det endres til at "pliktene er personlige" slik at det kommer tydelig frem at både avvergingsplikten og taushetsplikten er personlig.
I første avsnitt omhandles både meldeplikt og avvergingsplikt. Det kan derfor være uklart hvilken plikt det henvises til ved bruk av "plikten" i neste setning. Vi mener det bør presiseres hvilken plikt det er snakk om.
Forholdet mellom personvernregelverket og forvaltningsloven bør etter vårt syn komme tydeligere frem. I tillegg til henvisningen til redegjørelsen i NOU 2019:5 bør derfor samspillet mellom lovene forklares nærmere. Det bør fremgå at personopplysningsloven gjelder i tillegg til forvaltningsloven ved behandling av personopplysninger. Videre at mange av opplysningene som er undergitt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd vil være særlige kategorier av personopplysninger i artikkel 9 i personvernforordningen.
I istedenfor, eller i tillegg til sitatet fra fortalepunkt 26, bør det etter vårt syn gis en kort beskrivelse av hva som anses som personopplysninger. Personopplysninger er tolket vidt og omfatter alle opplysninger og vurderinger som kan identifisere en person jf. personvernforordningen artikkel 4 nr.1. For eksempel informasjon om noens navn, alder, yrke, bosted, inntekt eller ip-adresse.
Under omtalen av personvernregelverket og adgangen til å dele opplysninger, kan det påpekes at dette også gjelder deling mellom offentlige organer.
Samtykke kunne med fordel vært bedre omtalt i dette kap. da det foreligger særskilte krav til gyldig samtykke etter personvernregelverket.
Det er et spørsmål om prinsippene om formålsbestemthet og dataminimering bør beskrives nærmere, ikke bare en henvisning til omtalen i NOU 2019:5.
Alternativt kan det vises til andre kilder hva gjelder personvernvurderinger og deling. For eksempel Digdir eller Datatilsynet.
Omtalen av taushetsplikten synes å være begrenset til opplysninger saksbehandler allerede har kunnskap om. Vi mener det kan være nyttig å presisere at saksbehandler også har rettslig plikt til ikke å tilegne seg (gi seg selv tilgang til) taushetsbelagte opplysninger. Vi siterer fra sak for Sivilombudsmannen "Ansattes adgang til å hente ut taushetsbelagt informasjon 24.1.2011 (2010/2411)": Der fremgår det bl.a.: "At taushetsplikten respekteres også innad i forvaltningen blir stadig viktigere. Mange offentlig ansatte vil i dag, med de elektroniske hjelpemidlene som er tilgjengelig på arbeidsplassen, kunne skaffe seg tilgang til mer informasjon enn hva de har bruk for å gjøre jobben sin. Jeg mener derfor det er viktig å være oppmerksom på at det er det konkrete tjenstlige behovet for opplysningene, og ikke den faktiske tilgangen, som setter grensen for hva de ansatte kan gjøre seg kjent med."
Veilederen bruker begrepet "bopelsadresse". Bopelsadresse fremstår som gammelmodig og er heller ikke brukt i forvaltningsloven. I NOU 2019:5 blir i § 30 begrepet "bosted" foreslått som en modernisering. Dette er også i samsvar med folkeregisterforskriften § 3-1-1 som bruker "Bostedsadresse". Ettersom de fleste forvaltningsorganer bruker Folkeregisteret som kilde for nettopp denne opplysningen vil det være bedre om begrepet "bostedsadresse" blir brukt i stedet.
I andre avsnitt fremgår det at "En bopelsadresse er normalt ikke sensitiv, men vil lett være det dersom den er til et fengsel eller et psykiatrisk sykehus, eller for den saks skyld til et krisesenter". Vi foreslår at det tilføyes etter "et fengsel" en henvisning til personvernforordningen art. 10. Videre foreslår vi at det inntas en henvisning til personvernforordningen art. 9 etter "et psykiatrisk sykehus".
Vi mener det også bør presiseres hva som menes med "skjult adresse". Det er forskjell mellom skjult, fortrolig og strengt fortrolig adresser, samt hva som er grunnlag for graderingen jf. blant annet beskyttelsesinstruksen, folkeregisterloven § 10-4 og barnevernloven § 4-19.
I siste avsnitt bør det spesifiseres at det ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for anonymisering at navn, adresse, fødselsnummer og andre opplysninger som kan identifisere personen skjermes. Som følge av personvernforordningen er anonymisering bare tilstrekkelig når opplysningene ikke senere kan bli identifiserbare. At det ikke skal være mulig med reidentifisering gjør det krevende på en sikker måte å anonymisere opplysninger. Dette bør fremgå klart av veilederen.
I mange tilfeller er det aktuelt å gi ut store mengder opplysninger. Anonymiseringen må da være gjennomført for hele datasettet.
Se mer om anonymisering i merknaden til punkt 5.4 nedenfor.
Det bør her være en henvisning til behandling av helsebestemmelsen i punkt 8.5.2. Vi vil også påpeke at en person ikke lenger er å anse som barn når vedkommende er 18 år eller eldre. Foreldrenes rett til opplysninger er da ikke lenger særskilt regulert og det som står under andre avsnitt virker derfor noe misvisende.
Det bør fremgå at selv om taushetsplikten bortfaller etter 60 og 100 år, skal personopplysninger uansett kun lagres så lenge det er nødvendig for formålene som personopplysningene behandles for eller for arkivformål i allmennhetens interesse, jf. personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav e.
Det bør presiseres at unntak fra taushetsplikten krever hjemmel i lov, og at slik hjemmel kan være gitt på ulike måter. Et eksempel er folkeregisterloven som gir hjemmel for å dele taushetsbelagte opplysninger med de som har "hjemmel i lov for å innhente" taushetsbelagte opplysninger.
Det bør også understrekes at en bestemmelse i annen lov om rett eller plikt til å gi opplysninger, ikke begrenser lovbestemt taushetsplikt med mindre vedkommende bestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde (jf. forvaltningsloven § 13 f annet ledd).
Når en part (eller andre) har krav på ellers taushetsbelagte opplysninger, er det ofte et spørsmål om opplysningene/dokumenter kan oversendes digitalt, og særlig via e-post. I dagens samfunn er elektronisk kommunikasjon et førstevalg for mange aktører. Adgangen (eller ikke) til å sende opplysningene digitalt bør omtales.
Det bør tas inn en henvisning til fortalepunkt 43 i Personvernforordningen om frivilling samtykke som kan gi veiledning for vurderingen.
Det blir vist til Personvernforordningen artikkel 4 nr. 1 og fortalepunkt 26 når det gjelder anonymisering av personopplysninger.
Vi viser til at Artikkel 29-gruppen har laget en veileder med hensyn til anonymisering av personopplysninger (Opinion 05/2014 on Anonymisation Techniques (0829/14/EN WP216)). Datatilsynet utarbeidet en veileder om temaet i 2015. Begge veilederne har i utgangspunktet fortsatt betydning for tolkning av hva anonymisering av personopplysninger innebærer.
I eksempelet om Marte Kirkerud bør det komme tydeligere frem at helseopplysninger er et eksempel på personlige forhold som er underlagt taushetsplikt og derfor fortsatt er undergitt taushetsplikt.
Det fremgår at det kan være klokt å innhente samtykke i visse situasjoner. Her bør det inntas en henvisning til pkt. 5.3 om kravene til et gyldig samtykke, herunder styrkeforholdet mellom den behandlingsansvarlige og den registrerte når det gjelder personopplysninger.
Vi mener det er være klargjørende dersom det fremgår at "kontroll" også gjelder domstolskontroll. Det vil si at det under hovedforhandling ikke er taushetsplikt overfor domstolen om forhold som gjelder saken (selv om retten er åpen - og at alle i prinsippet kan overvære forhandlingen).
Etter vårt syn virker det selvmotsigende når statistikk blir nevnt i første avsnitt siste setning, da forutsetningen for at en fremstilling skal kunne kalles statistikk bl.a. er at det ikke fremgår taushetsbelagt informasjon.
Vi mener det vil være nyttig med noen flere eksempler på avgiverorganets oppgaver.
Det kan være relevant å få frem at noen etater er underlagt lover som er annerledes utformet enn forvaltningsloven når det gjelder å dele opplysninger, f.eks. Skatteetaten.
I den grad det er aktuelt i denne veilederen, bør det også sies noe om hvordan opplysningene kan deles med andre offentlig organer og internt i organet. Se også vår kommentar til pkt. 5.2 om elektronisk utlevering til parter.
Skatteetaten er en stor offentlig etat som er viktig for mange, også andre offentlige etater. Etter vårt syn er det derfor naturlig at også Skatteetaten blir nevnt under omtalen av utvalgte etater.
Skatteforvaltningsloven er uttømmende for sitt område når det gjelder taushetspliktsbestemmelsene. Til orientering er skatteforvaltningsloven strengere enn forvaltningsloven på mange områder når det gjelder taushetspliktsbestemmelsene mv.
Forvaltningsloven gjelder forøvrig fullt ut for noen av Skatteetatens oppgaver (oppgaver som tidligere lå under NAV Innkreving og Statens innkrevingssentral).
Det kan være nyttig også her å få fram at det på visse områder gjelder særlige regler om taushetsplikt knyttet til opplysninger fra utlandet. F.eks. opplysninger Skatteetaten mottar fra andre lands myndigheter.
Vennligst oppgi vår referanse ved henvendelse i saken.
Skattedirektoratet Liv Waage Nielsen Berg
Dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ikke håndskrevne signaturer.
Høring - utkast til veileder om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltningen
Skattedirektoratet viser til høringsbrev datert 15.2.21 som gjelder utkast til "Rettleiar om teieplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltninga".
Veilederen gjelder reglene om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett forvaltningsloven. Skatteetaten har ansvar for Folkeregisteret. Forvaltningsloven gjelder for Folkeregisteret, men folkeregisterloven har egne regler om taushetsplikt mv. For Skatteetatens arbeid med skatt og avgift gjelder (med noen unntak) skatteforvaltningsloven, som også har egne regler om taushetsplikt, taushetsrett og opplysningsplikt.
Veilederen får derfor først og fremst betydning for Skatteetaten i den grad den berører informasjonsutvekslingen mellom Skatteetaten og den del av forvaltningen veilederen gjelder for. Noen problemstillinger er likevel like, blant annet forholdet til personvernlovgivningen. Vi har derfor noen innspill til innholdet i veilederen.
Om veilederens innhold og struktur
Veilederen sier ingenting om eventuelle oppdateringer, f.eks. om den skal oppdateres jevnlig. Er det aktuelt å opprette et samarbeid om veilederen i offentlig sektor?
Vi mener leservennligheten blir svekket av alle litteraturhenvisningene som er skrevet i parentes. Et forslag er at disse henvisningene blir gjort i noteform og at notene legges bakerst i dokumentet, ikke som bunntekst på hver side.
Veilederen virker å ha tatt utgangspunkt i et begrenset omfang av dokumentasjon, dvs. papirdokumenter og mindre mengde opplysninger.
Den er ikke egnet til bruk på større uttrekk fra databaser, noe som på sikt trolig vil bli en stadig mer aktuell måte å dele informasjon i forvaltningen. At dette er en særlig problemstilling bør etter vårt syn bli påpekt, eventuelt med en kommentar om at dette ikke er behandlet i veilederen.
Kommentar til de enkelte punktene i rutinen
Det fremgår at de alminnelige reglene om taushetsplikt står i forvaltningsloven §§ 13 flg. Selv om det blir vist til forvaltningsloven § 1, men vi det også bør fremgå at det finners unntak i særlovgivningen for noen offentlige organer. Det kan vises til behandlingen av dette andre steder i veilederen (pkt. 8).
Se øvrige kommentarene til pkt. 8.
Behovet for informasjonsdeling mellom forvaltningsorganene blir omtalt. Personvernregelverket gjelder ved behandling av personopplysninger og det bør vises til pkt. 3 i veilederen.
Skatteetaten bør bli nevnt i omtalen av ulike forvaltningsorgan med strengere taushetspliktregler enn forvaltningsloven.
Plikten til å gi innsyn i eventuelle ikke taushetsbelagte opplysninger i et dokument blir omtalt. Det bør gis eksempel på hva som kan medføre at det kan gjøres unntak fra innsyn også i slike opplysninger.
Når offentleglova først omtales mener vi det er hensiktsmessig at også offentleglova § 9 om sammenstilling av opplysninger fra databaser omtales.
Av første avsnitt fremgår det at "Avvergingsplikten går foran lovbestemt taushetsplikt, og plikten er personlig". Henvisningen til "plikten" i neste setning gjør at det fremstår som et motsetningsforhold mellom avvergingsplikten og taushetsplikten, og gir inntrykk av at det kun er avvergingsplikten som er personlig. Det er ikke riktig. Vi foreslår at det endres til at "plikte ne er personlige" slik at det kommer tydelig frem at både avvergingsplikten og taushetsplikten er personlig.
I første avsnitt omhandles både meldeplikt og avvergingsplikt. Det kan derfor være uklart hvilken plikt det henvises til ved bruk av "plikten" i neste setning. Vi mener det bør presiseres hvilken plikt det er snakk om.
Forholdet mellom personvernregelverket og forvaltningsloven bør etter vårt syn komme tydeligere frem. I tillegg til henvisningen til redegjørelsen i NOU 2019:5 bør derfor samspillet mellom lovene forklares nærmere. Det bør fremgå at personopplysningsloven gjelder i tillegg til forvaltningsloven ved behandling av personopplysninger. Videre at mange av opplysningene som er undergitt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd vil være særlige kategorier av personopplysninger i artikkel 9 i personvernforordningen.
I istedenfor, eller i tillegg til sitatet fra fortalepunkt 26, bør det etter vårt syn gis en kort beskrivelse av hva som anses som personopplysninger. Personopplysninger er tolket vidt og omfatter alle opplysninger og vurderinger som kan identifisere en person jf. personvernforordningen artikkel 4 nr.1. For eksempel informasjon om noens navn, alder, yrke, bosted, inntekt eller ip-adresse.
Under omtalen av personvernregelverket og adgangen til å dele opplysninger, kan det påpekes at dette også gjelder deling mellom offentlige organer.
Samtykke kunne med fordel vært bedre omtalt i dette kap. da det foreligger særskilte krav til gyldig samtykke etter personvernregelverket.
Det er et spørsmål om prinsippene om formålsbestemthet og dataminimering bør beskrives nærmere, ikke bare en henvisning til omtalen i NOU 2019:5.
Alternativt kan det vises til andre kilder hva gjelder personvernvurderinger og deling. For eksempel Digdir eller Datatilsynet.
Omtalen av taushetsplikten synes å være begrenset til opplysninger saksbehandler allerede har kunnskap om. Vi mener det kan være nyttig å presisere at saksbehandler også har rettslig plikt til ikke å tilegne seg (gi seg selv tilgang til) taushetsbelagte opplysninger. Vi siterer fra sak for Sivilombudsmannen "Ansattes adgang til å hente ut taushetsbelagt informasjon 24.1.2011 (2010/2411)": Der fremgår det bl.a.: "At taushetsplikten respekteres også innad i forvaltningen blir stadig viktigere. Mange offentlig ansatte vil i dag, med de elektroniske hjelpemidlene som er tilgjengelig på arbeidsplassen, kunne skaffe seg tilgang til mer informasjon enn hva de har bruk for å gjøre jobben sin. Jeg mener derfor det er viktig å være oppmerksom på at det er det konkrete tjenstlige behovet for opplysningene, og ikke den faktiske tilgangen, som setter grensen for hva de ansatte kan gjøre seg kjent med."
Veilederen bruker begrepet "bopelsadresse". Bopelsadresse fremstår som gammelmodig og er heller ikke brukt i forvaltningsloven. I NOU 2019:5 blir i § 30 begrepet "bosted" foreslått som en modernisering. Dette er også i samsvar med folkeregisterforskriften § 3-1-1 som bruker "Bostedsadresse". Ettersom de fleste forvaltningsorganer bruker Folkeregisteret som kilde for nettopp denne opplysningen vil det være bedre om begrepet "bostedsadresse" blir brukt i stedet.
I andre avsnitt fremgår det at "En bopelsadresse er normalt ikke sensitiv, men vil lett være det dersom den er til et fengsel eller et psykiatrisk sykehus, eller for den saks skyld til et krisesenter" . Vi foreslår at det tilføyes etter "et fengsel" en henvisning til personvernforordningen art. 10. Videre foreslår vi at det inntas en henvisning til personvernforordningen art. 9 etter "et psykiatrisk sykehus".
Vi mener det også bør presiseres hva som menes med "skjult adresse". Det er forskjell mellom skjult, fortrolig og strengt fortrolig adresser, samt hva som er grunnlag for graderingen jf. blant annet beskyttelsesinstruksen, folkeregisterloven § 10-4 og barnevernloven § 4-19.
I siste avsnitt bør det spesifiseres at det ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for anonymisering at navn, adresse, fødselsnummer og andre opplysninger som kan identifisere personen skjermes. Som følge av personvernforordningen er anonymisering bare tilstrekkelig når opplysningene ikke senere kan bli identifiserbare. At det ikke skal være mulig med reidentifisering gjør det krevende på en sikker måte å anonymisere opplysninger. Dette bør fremgå klart av veilederen.
I mange tilfeller er det aktuelt å gi ut store mengder opplysninger. Anonymiseringen må da være gjennomført for hele datasettet.
Se mer om anonymisering i merknaden til punkt 5.4 nedenfor.
Det bør her være en henvisning til behandling av helsebestemmelsen i punkt 8.5.2. Vi vil også påpeke at en person ikke lenger er å anse som barn når vedkommende er 18 år eller eldre. Foreldrenes rett til opplysninger er da ikke lenger særskilt regulert og det som står under andre avsnitt virker derfor noe misvisende.
Det bør fremgå at selv om taushetsplikten bortfaller etter 60 og 100 år, skal personopplysninger uansett kun lagres så lenge det er nødvendig for formålene som personopplysningene behandles for eller for arkivformål i allmennhetens interesse, jf. personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav e.
Det bør presiseres at unntak fra taushetsplikten krever hjemmel i lov, og at slik hjemmel kan være gitt på ulike måter. Et eksempel er folkeregisterloven som gir hjemmel for å dele taushetsbelagte opplysninger med de som har "hjemmel i lov for å innhente" taushetsbelagte opplysninger.
Det bør også understrekes at en bestemmelse i annen lov om rett eller plikt til å gi opplysninger, ikke begrenser lovbestemt taushetsplikt med mindre vedkommende bestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde (jf. forvaltningsloven § 13 f annet ledd).
Når en part (eller andre) har krav på ellers taushetsbelagte opplysninger, er det ofte et spørsmål om opplysningene/dokumenter kan oversendes digitalt, og særlig via e-post. I dagens samfunn er elektronisk kommunikasjon et førstevalg for mange aktører. Adgangen (eller ikke) til å sende opplysningene digitalt bør omtales.
Det bør tas inn en henvisning til fortalepunkt 43 i Personvernforordningen om frivilling samtykke som kan gi veiledning for vurderingen.
Det blir vist til Personvernforordningen artikkel 4 nr. 1 og fortalepunkt 26 når det gjelder anonymisering av personopplysninger.
Vi viser til at Artikkel 29-gruppen har laget en veileder med hensyn til anonymisering av personopplysninger ( Opinion 05/2014 on Anonymisation Techniques (0829/14/EN WP216 ) ). Datatilsynet utarbeidet en veileder om temaet i 2015. Begge veilederne har i utgangspunktet fortsatt betydning for tolkning av hva anonymisering av personopplysninger innebærer.
I eksempelet om Marte Kirkerud bør det komme tydeligere frem at helseopplysninger er et eksempel på personlige forhold som er underlagt taushetsplikt og derfor fortsatt er undergitt taushetsplikt.
Det fremgår at det kan være klokt å innhente samtykke i visse situasjoner. Her bør det inntas en henvisning til pkt. 5.3 om kravene til et gyldig samtykke, herunder styrkeforholdet mellom den behandlingsansvarlige og den registrerte når det gjelder personopplysninger.
Vi mener det er være klargjørende dersom det fremgår at "kontroll" også gjelder domstolskontroll. Det vil si at det under hovedforhandling ikke er taushetsplikt overfor domstolen om forhold som gjelder saken (selv om retten er åpen - og at alle i prinsippet kan overvære forhandlingen).
Etter vårt syn virker det selvmotsigende når statistikk blir nevnt i første avsnitt siste setning, da forutsetningen for at en fremstilling skal kunne kalles statistikk bl.a. er at det ikke fremgår taushetsbelagt informasjon.
Vi mener det vil være nyttig med noen flere eksempler på avgiverorganets oppgaver.
Det kan være relevant å få frem at noen etater er underlagt lover som er annerledes utformet enn forvaltningsloven når det gjelder å dele opplysninger, f.eks. Skatteetaten.
I den grad det er aktuelt i denne veilederen, bør det også sies noe om hvordan opplysningene kan deles med andre offentlig organer og internt i organet. Se også vår kommentar til pkt. 5.2 om elektronisk utlevering til parter.
Skatteetaten er en stor offentlig etat som er viktig for mange, også andre offentlige etater. Etter vårt syn er det derfor naturlig at også Skatteetaten blir nevnt under omtalen av utvalgte etater.
Skatteforvaltningsloven er uttømmende for sitt område når det gjelder taushetspliktsbestemmelsene. Til orientering er skatteforvaltningsloven strengere enn forvaltningsloven på mange områder når det gjelder taushetspliktsbestemmelsene mv.
Forvaltningsloven gjelder forøvrig fullt ut for noen av Skatteetatens oppgaver (oppgaver som tidligere lå under NAV Innkreving og Statens innkrevingssentral).
Det kan være nyttig også her å få fram at det på visse områder gjelder særlige regler om taushetsplikt knyttet til opplysninger fra utlandet. F.eks. opplysninger Skatteetaten mottar fra andre lands myndigheter.
Vennligst oppgi vår referanse ved henvendelse i saken.
Liv Waage Nielsen Berg
Dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ikke håndskrevne signaturer.
Veilederen gjelder reglene om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett forvaltningsloven. Skatteetaten har ansvar for Folkeregisteret. Forvaltningsloven gjelder for Folkeregisteret, men folkeregisterloven har egne regler om taushetsplikt mv. For Skatteetatens arbeid med skatt og avgift gjelder (med noen unntak) skatteforvaltningsloven, som også har egne regler om taushetsplikt, taushetsrett og opplysningsplikt.
Veilederen får derfor først og fremst betydning for Skatteetaten i den grad den berører informasjonsutvekslingen mellom Skatteetaten og den del av forvaltningen veilederen gjelder for. Noen problemstillinger er likevel like, blant annet forholdet til personvernlovgivningen. Vi har derfor noen innspill til innholdet i veilederen.
Om veilederens innhold og struktur
Veilederen sier ingenting om eventuelle oppdateringer, f.eks. om den skal oppdateres jevnlig. Er det aktuelt å opprette et samarbeid om veilederen i offentlig sektor?
Vi mener leservennligheten blir svekket av alle litteraturhenvisningene som er skrevet i parentes. Et forslag er at disse henvisningene blir gjort i noteform og at notene legges bakerst i dokumentet, ikke som bunntekst på hver side.
Veilederen virker å ha tatt utgangspunkt i et begrenset omfang av dokumentasjon, dvs. papirdokumenter og mindre mengde opplysninger.
Den er ikke egnet til bruk på større uttrekk fra databaser, noe som på sikt trolig vil bli en stadig mer aktuell måte å dele informasjon i forvaltningen. At dette er en særlig problemstilling bør etter vårt syn bli påpekt, eventuelt med en kommentar om at dette ikke er behandlet i veilederen.
Kommentar til de enkelte punktene i rutinen
Det fremgår at de alminnelige reglene om taushetsplikt står i forvaltningsloven §§ 13 flg. Selv om det blir vist til forvaltningsloven § 1, men vi det også bør fremgå at det finners unntak i særlovgivningen for noen offentlige organer. Det kan vises til behandlingen av dette andre steder i veilederen (pkt. 8).
Se øvrige kommentarene til pkt. 8.
Behovet for informasjonsdeling mellom forvaltningsorganene blir omtalt. Personvernregelverket gjelder ved behandling av personopplysninger og det bør vises til pkt. 3 i veilederen.
Skatteetaten bør bli nevnt i omtalen av ulike forvaltningsorgan med strengere taushetspliktregler enn forvaltningsloven.
Plikten til å gi innsyn i eventuelle ikke taushetsbelagte opplysninger i et dokument blir omtalt. Det bør gis eksempel på hva som kan medføre at det kan gjøres unntak fra innsyn også i slike opplysninger.
Når offentleglova først omtales mener vi det er hensiktsmessig at også offentleglova § 9 om sammenstilling av opplysninger fra databaser omtales.
Av første avsnitt fremgår det at "Avvergingsplikten går foran lovbestemt taushetsplikt, og plikten er personlig". Henvisningen til "plikten" i neste setning gjør at det fremstår som et motsetningsforhold mellom avvergingsplikten og taushetsplikten, og gir inntrykk av at det kun er avvergingsplikten som er personlig. Det er ikke riktig. Vi foreslår at det endres til at "pliktene er personlige" slik at det kommer tydelig frem at både avvergingsplikten og taushetsplikten er personlig.
I første avsnitt omhandles både meldeplikt og avvergingsplikt. Det kan derfor være uklart hvilken plikt det henvises til ved bruk av "plikten" i neste setning. Vi mener det bør presiseres hvilken plikt det er snakk om.
Forholdet mellom personvernregelverket og forvaltningsloven bør etter vårt syn komme tydeligere frem. I tillegg til henvisningen til redegjørelsen i NOU 2019:5 bør derfor samspillet mellom lovene forklares nærmere. Det bør fremgå at personopplysningsloven gjelder i tillegg til forvaltningsloven ved behandling av personopplysninger. Videre at mange av opplysningene som er undergitt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd vil være særlige kategorier av personopplysninger i artikkel 9 i personvernforordningen.
I istedenfor, eller i tillegg til sitatet fra fortalepunkt 26, bør det etter vårt syn gis en kort beskrivelse av hva som anses som personopplysninger. Personopplysninger er tolket vidt og omfatter alle opplysninger og vurderinger som kan identifisere en person jf. personvernforordningen artikkel 4 nr.1. For eksempel informasjon om noens navn, alder, yrke, bosted, inntekt eller ip-adresse.
Under omtalen av personvernregelverket og adgangen til å dele opplysninger, kan det påpekes at dette også gjelder deling mellom offentlige organer.
Samtykke kunne med fordel vært bedre omtalt i dette kap. da det foreligger særskilte krav til gyldig samtykke etter personvernregelverket.
Det er et spørsmål om prinsippene om formålsbestemthet og dataminimering bør beskrives nærmere, ikke bare en henvisning til omtalen i NOU 2019:5.
Alternativt kan det vises til andre kilder hva gjelder personvernvurderinger og deling. For eksempel Digdir eller Datatilsynet.
Omtalen av taushetsplikten synes å være begrenset til opplysninger saksbehandler allerede har kunnskap om. Vi mener det kan være nyttig å presisere at saksbehandler også har rettslig plikt til ikke å tilegne seg (gi seg selv tilgang til) taushetsbelagte opplysninger. Vi siterer fra sak for Sivilombudsmannen "Ansattes adgang til å hente ut taushetsbelagt informasjon 24.1.2011 (2010/2411)": Der fremgår det bl.a.: "At taushetsplikten respekteres også innad i forvaltningen blir stadig viktigere. Mange offentlig ansatte vil i dag, med de elektroniske hjelpemidlene som er tilgjengelig på arbeidsplassen, kunne skaffe seg tilgang til mer informasjon enn hva de har bruk for å gjøre jobben sin. Jeg mener derfor det er viktig å være oppmerksom på at det er det konkrete tjenstlige behovet for opplysningene, og ikke den faktiske tilgangen, som setter grensen for hva de ansatte kan gjøre seg kjent med."
Veilederen bruker begrepet "bopelsadresse". Bopelsadresse fremstår som gammelmodig og er heller ikke brukt i forvaltningsloven. I NOU 2019:5 blir i § 30 begrepet "bosted" foreslått som en modernisering. Dette er også i samsvar med folkeregisterforskriften § 3-1-1 som bruker "Bostedsadresse". Ettersom de fleste forvaltningsorganer bruker Folkeregisteret som kilde for nettopp denne opplysningen vil det være bedre om begrepet "bostedsadresse" blir brukt i stedet.
I andre avsnitt fremgår det at "En bopelsadresse er normalt ikke sensitiv, men vil lett være det dersom den er til et fengsel eller et psykiatrisk sykehus, eller for den saks skyld til et krisesenter". Vi foreslår at det tilføyes etter "et fengsel" en henvisning til personvernforordningen art. 10. Videre foreslår vi at det inntas en henvisning til personvernforordningen art. 9 etter "et psykiatrisk sykehus".
Vi mener det også bør presiseres hva som menes med "skjult adresse". Det er forskjell mellom skjult, fortrolig og strengt fortrolig adresser, samt hva som er grunnlag for graderingen jf. blant annet beskyttelsesinstruksen, folkeregisterloven § 10-4 og barnevernloven § 4-19.
I siste avsnitt bør det spesifiseres at det ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for anonymisering at navn, adresse, fødselsnummer og andre opplysninger som kan identifisere personen skjermes. Som følge av personvernforordningen er anonymisering bare tilstrekkelig når opplysningene ikke senere kan bli identifiserbare. At det ikke skal være mulig med reidentifisering gjør det krevende på en sikker måte å anonymisere opplysninger. Dette bør fremgå klart av veilederen.
I mange tilfeller er det aktuelt å gi ut store mengder opplysninger. Anonymiseringen må da være gjennomført for hele datasettet.
Se mer om anonymisering i merknaden til punkt 5.4 nedenfor.
Det bør her være en henvisning til behandling av helsebestemmelsen i punkt 8.5.2. Vi vil også påpeke at en person ikke lenger er å anse som barn når vedkommende er 18 år eller eldre. Foreldrenes rett til opplysninger er da ikke lenger særskilt regulert og det som står under andre avsnitt virker derfor noe misvisende.
Det bør fremgå at selv om taushetsplikten bortfaller etter 60 og 100 år, skal personopplysninger uansett kun lagres så lenge det er nødvendig for formålene som personopplysningene behandles for eller for arkivformål i allmennhetens interesse, jf. personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav e.
Det bør presiseres at unntak fra taushetsplikten krever hjemmel i lov, og at slik hjemmel kan være gitt på ulike måter. Et eksempel er folkeregisterloven som gir hjemmel for å dele taushetsbelagte opplysninger med de som har "hjemmel i lov for å innhente" taushetsbelagte opplysninger.
Det bør også understrekes at en bestemmelse i annen lov om rett eller plikt til å gi opplysninger, ikke begrenser lovbestemt taushetsplikt med mindre vedkommende bestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde (jf. forvaltningsloven § 13 f annet ledd).
Når en part (eller andre) har krav på ellers taushetsbelagte opplysninger, er det ofte et spørsmål om opplysningene/dokumenter kan oversendes digitalt, og særlig via e-post. I dagens samfunn er elektronisk kommunikasjon et førstevalg for mange aktører. Adgangen (eller ikke) til å sende opplysningene digitalt bør omtales.
Det bør tas inn en henvisning til fortalepunkt 43 i Personvernforordningen om frivilling samtykke som kan gi veiledning for vurderingen.
Det blir vist til Personvernforordningen artikkel 4 nr. 1 og fortalepunkt 26 når det gjelder anonymisering av personopplysninger.
Vi viser til at Artikkel 29-gruppen har laget en veileder med hensyn til anonymisering av personopplysninger (Opinion 05/2014 on Anonymisation Techniques (0829/14/EN WP216)). Datatilsynet utarbeidet en veileder om temaet i 2015. Begge veilederne har i utgangspunktet fortsatt betydning for tolkning av hva anonymisering av personopplysninger innebærer.
I eksempelet om Marte Kirkerud bør det komme tydeligere frem at helseopplysninger er et eksempel på personlige forhold som er underlagt taushetsplikt og derfor fortsatt er undergitt taushetsplikt.
Det fremgår at det kan være klokt å innhente samtykke i visse situasjoner. Her bør det inntas en henvisning til pkt. 5.3 om kravene til et gyldig samtykke, herunder styrkeforholdet mellom den behandlingsansvarlige og den registrerte når det gjelder personopplysninger.
Vi mener det er være klargjørende dersom det fremgår at "kontroll" også gjelder domstolskontroll. Det vil si at det under hovedforhandling ikke er taushetsplikt overfor domstolen om forhold som gjelder saken (selv om retten er åpen - og at alle i prinsippet kan overvære forhandlingen).
Etter vårt syn virker det selvmotsigende når statistikk blir nevnt i første avsnitt siste setning, da forutsetningen for at en fremstilling skal kunne kalles statistikk bl.a. er at det ikke fremgår taushetsbelagt informasjon.
Vi mener det vil være nyttig med noen flere eksempler på avgiverorganets oppgaver.
Det kan være relevant å få frem at noen etater er underlagt lover som er annerledes utformet enn forvaltningsloven når det gjelder å dele opplysninger, f.eks. Skatteetaten.
I den grad det er aktuelt i denne veilederen, bør det også sies noe om hvordan opplysningene kan deles med andre offentlig organer og internt i organet. Se også vår kommentar til pkt. 5.2 om elektronisk utlevering til parter.
Skatteetaten er en stor offentlig etat som er viktig for mange, også andre offentlige etater. Etter vårt syn er det derfor naturlig at også Skatteetaten blir nevnt under omtalen av utvalgte etater.
Skatteforvaltningsloven er uttømmende for sitt område når det gjelder taushetspliktsbestemmelsene. Til orientering er skatteforvaltningsloven strengere enn forvaltningsloven på mange områder når det gjelder taushetspliktsbestemmelsene mv.
Forvaltningsloven gjelder forøvrig fullt ut for noen av Skatteetatens oppgaver (oppgaver som tidligere lå under NAV Innkreving og Statens innkrevingssentral).
Det kan være nyttig også her å få fram at det på visse områder gjelder særlige regler om taushetsplikt knyttet til opplysninger fra utlandet. F.eks. opplysninger Skatteetaten mottar fra andre lands myndigheter.
Vennligst oppgi vår referanse ved henvendelse i saken.
Skattedirektoratet Liv Waage Nielsen Berg
Dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ikke håndskrevne signaturer.
Høring - utkast til veileder om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltningen
Skattedirektoratet viser til høringsbrev datert 15.2.21 som gjelder utkast til "Rettleiar om teieplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltninga".
Veilederen gjelder reglene om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett forvaltningsloven. Skatteetaten har ansvar for Folkeregisteret. Forvaltningsloven gjelder for Folkeregisteret, men folkeregisterloven har egne regler om taushetsplikt mv. For Skatteetatens arbeid med skatt og avgift gjelder (med noen unntak) skatteforvaltningsloven, som også har egne regler om taushetsplikt, taushetsrett og opplysningsplikt.
Veilederen får derfor først og fremst betydning for Skatteetaten i den grad den berører informasjonsutvekslingen mellom Skatteetaten og den del av forvaltningen veilederen gjelder for. Noen problemstillinger er likevel like, blant annet forholdet til personvernlovgivningen. Vi har derfor noen innspill til innholdet i veilederen.
Om veilederens innhold og struktur
Veilederen sier ingenting om eventuelle oppdateringer, f.eks. om den skal oppdateres jevnlig. Er det aktuelt å opprette et samarbeid om veilederen i offentlig sektor?
Vi mener leservennligheten blir svekket av alle litteraturhenvisningene som er skrevet i parentes. Et forslag er at disse henvisningene blir gjort i noteform og at notene legges bakerst i dokumentet, ikke som bunntekst på hver side.
Veilederen virker å ha tatt utgangspunkt i et begrenset omfang av dokumentasjon, dvs. papirdokumenter og mindre mengde opplysninger.
Den er ikke egnet til bruk på større uttrekk fra databaser, noe som på sikt trolig vil bli en stadig mer aktuell måte å dele informasjon i forvaltningen. At dette er en særlig problemstilling bør etter vårt syn bli påpekt, eventuelt med en kommentar om at dette ikke er behandlet i veilederen.
Kommentar til de enkelte punktene i rutinen
Det fremgår at de alminnelige reglene om taushetsplikt står i forvaltningsloven §§ 13 flg. Selv om det blir vist til forvaltningsloven § 1, men vi det også bør fremgå at det finners unntak i særlovgivningen for noen offentlige organer. Det kan vises til behandlingen av dette andre steder i veilederen (pkt. 8).
Se øvrige kommentarene til pkt. 8.
Behovet for informasjonsdeling mellom forvaltningsorganene blir omtalt. Personvernregelverket gjelder ved behandling av personopplysninger og det bør vises til pkt. 3 i veilederen.
Skatteetaten bør bli nevnt i omtalen av ulike forvaltningsorgan med strengere taushetspliktregler enn forvaltningsloven.
Plikten til å gi innsyn i eventuelle ikke taushetsbelagte opplysninger i et dokument blir omtalt. Det bør gis eksempel på hva som kan medføre at det kan gjøres unntak fra innsyn også i slike opplysninger.
Når offentleglova først omtales mener vi det er hensiktsmessig at også offentleglova § 9 om sammenstilling av opplysninger fra databaser omtales.
Av første avsnitt fremgår det at "Avvergingsplikten går foran lovbestemt taushetsplikt, og plikten er personlig". Henvisningen til "plikten" i neste setning gjør at det fremstår som et motsetningsforhold mellom avvergingsplikten og taushetsplikten, og gir inntrykk av at det kun er avvergingsplikten som er personlig. Det er ikke riktig. Vi foreslår at det endres til at "plikte ne er personlige" slik at det kommer tydelig frem at både avvergingsplikten og taushetsplikten er personlig.
I første avsnitt omhandles både meldeplikt og avvergingsplikt. Det kan derfor være uklart hvilken plikt det henvises til ved bruk av "plikten" i neste setning. Vi mener det bør presiseres hvilken plikt det er snakk om.
Forholdet mellom personvernregelverket og forvaltningsloven bør etter vårt syn komme tydeligere frem. I tillegg til henvisningen til redegjørelsen i NOU 2019:5 bør derfor samspillet mellom lovene forklares nærmere. Det bør fremgå at personopplysningsloven gjelder i tillegg til forvaltningsloven ved behandling av personopplysninger. Videre at mange av opplysningene som er undergitt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd vil være særlige kategorier av personopplysninger i artikkel 9 i personvernforordningen.
I istedenfor, eller i tillegg til sitatet fra fortalepunkt 26, bør det etter vårt syn gis en kort beskrivelse av hva som anses som personopplysninger. Personopplysninger er tolket vidt og omfatter alle opplysninger og vurderinger som kan identifisere en person jf. personvernforordningen artikkel 4 nr.1. For eksempel informasjon om noens navn, alder, yrke, bosted, inntekt eller ip-adresse.
Under omtalen av personvernregelverket og adgangen til å dele opplysninger, kan det påpekes at dette også gjelder deling mellom offentlige organer.
Samtykke kunne med fordel vært bedre omtalt i dette kap. da det foreligger særskilte krav til gyldig samtykke etter personvernregelverket.
Det er et spørsmål om prinsippene om formålsbestemthet og dataminimering bør beskrives nærmere, ikke bare en henvisning til omtalen i NOU 2019:5.
Alternativt kan det vises til andre kilder hva gjelder personvernvurderinger og deling. For eksempel Digdir eller Datatilsynet.
Omtalen av taushetsplikten synes å være begrenset til opplysninger saksbehandler allerede har kunnskap om. Vi mener det kan være nyttig å presisere at saksbehandler også har rettslig plikt til ikke å tilegne seg (gi seg selv tilgang til) taushetsbelagte opplysninger. Vi siterer fra sak for Sivilombudsmannen "Ansattes adgang til å hente ut taushetsbelagt informasjon 24.1.2011 (2010/2411)": Der fremgår det bl.a.: "At taushetsplikten respekteres også innad i forvaltningen blir stadig viktigere. Mange offentlig ansatte vil i dag, med de elektroniske hjelpemidlene som er tilgjengelig på arbeidsplassen, kunne skaffe seg tilgang til mer informasjon enn hva de har bruk for å gjøre jobben sin. Jeg mener derfor det er viktig å være oppmerksom på at det er det konkrete tjenstlige behovet for opplysningene, og ikke den faktiske tilgangen, som setter grensen for hva de ansatte kan gjøre seg kjent med."
Veilederen bruker begrepet "bopelsadresse". Bopelsadresse fremstår som gammelmodig og er heller ikke brukt i forvaltningsloven. I NOU 2019:5 blir i § 30 begrepet "bosted" foreslått som en modernisering. Dette er også i samsvar med folkeregisterforskriften § 3-1-1 som bruker "Bostedsadresse". Ettersom de fleste forvaltningsorganer bruker Folkeregisteret som kilde for nettopp denne opplysningen vil det være bedre om begrepet "bostedsadresse" blir brukt i stedet.
I andre avsnitt fremgår det at "En bopelsadresse er normalt ikke sensitiv, men vil lett være det dersom den er til et fengsel eller et psykiatrisk sykehus, eller for den saks skyld til et krisesenter" . Vi foreslår at det tilføyes etter "et fengsel" en henvisning til personvernforordningen art. 10. Videre foreslår vi at det inntas en henvisning til personvernforordningen art. 9 etter "et psykiatrisk sykehus".
Vi mener det også bør presiseres hva som menes med "skjult adresse". Det er forskjell mellom skjult, fortrolig og strengt fortrolig adresser, samt hva som er grunnlag for graderingen jf. blant annet beskyttelsesinstruksen, folkeregisterloven § 10-4 og barnevernloven § 4-19.
I siste avsnitt bør det spesifiseres at det ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for anonymisering at navn, adresse, fødselsnummer og andre opplysninger som kan identifisere personen skjermes. Som følge av personvernforordningen er anonymisering bare tilstrekkelig når opplysningene ikke senere kan bli identifiserbare. At det ikke skal være mulig med reidentifisering gjør det krevende på en sikker måte å anonymisere opplysninger. Dette bør fremgå klart av veilederen.
I mange tilfeller er det aktuelt å gi ut store mengder opplysninger. Anonymiseringen må da være gjennomført for hele datasettet.
Se mer om anonymisering i merknaden til punkt 5.4 nedenfor.
Det bør her være en henvisning til behandling av helsebestemmelsen i punkt 8.5.2. Vi vil også påpeke at en person ikke lenger er å anse som barn når vedkommende er 18 år eller eldre. Foreldrenes rett til opplysninger er da ikke lenger særskilt regulert og det som står under andre avsnitt virker derfor noe misvisende.
Det bør fremgå at selv om taushetsplikten bortfaller etter 60 og 100 år, skal personopplysninger uansett kun lagres så lenge det er nødvendig for formålene som personopplysningene behandles for eller for arkivformål i allmennhetens interesse, jf. personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav e.
Det bør presiseres at unntak fra taushetsplikten krever hjemmel i lov, og at slik hjemmel kan være gitt på ulike måter. Et eksempel er folkeregisterloven som gir hjemmel for å dele taushetsbelagte opplysninger med de som har "hjemmel i lov for å innhente" taushetsbelagte opplysninger.
Det bør også understrekes at en bestemmelse i annen lov om rett eller plikt til å gi opplysninger, ikke begrenser lovbestemt taushetsplikt med mindre vedkommende bestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde (jf. forvaltningsloven § 13 f annet ledd).
Når en part (eller andre) har krav på ellers taushetsbelagte opplysninger, er det ofte et spørsmål om opplysningene/dokumenter kan oversendes digitalt, og særlig via e-post. I dagens samfunn er elektronisk kommunikasjon et førstevalg for mange aktører. Adgangen (eller ikke) til å sende opplysningene digitalt bør omtales.
Det bør tas inn en henvisning til fortalepunkt 43 i Personvernforordningen om frivilling samtykke som kan gi veiledning for vurderingen.
Det blir vist til Personvernforordningen artikkel 4 nr. 1 og fortalepunkt 26 når det gjelder anonymisering av personopplysninger.
Vi viser til at Artikkel 29-gruppen har laget en veileder med hensyn til anonymisering av personopplysninger ( Opinion 05/2014 on Anonymisation Techniques (0829/14/EN WP216 ) ). Datatilsynet utarbeidet en veileder om temaet i 2015. Begge veilederne har i utgangspunktet fortsatt betydning for tolkning av hva anonymisering av personopplysninger innebærer.
I eksempelet om Marte Kirkerud bør det komme tydeligere frem at helseopplysninger er et eksempel på personlige forhold som er underlagt taushetsplikt og derfor fortsatt er undergitt taushetsplikt.
Det fremgår at det kan være klokt å innhente samtykke i visse situasjoner. Her bør det inntas en henvisning til pkt. 5.3 om kravene til et gyldig samtykke, herunder styrkeforholdet mellom den behandlingsansvarlige og den registrerte når det gjelder personopplysninger.
Vi mener det er være klargjørende dersom det fremgår at "kontroll" også gjelder domstolskontroll. Det vil si at det under hovedforhandling ikke er taushetsplikt overfor domstolen om forhold som gjelder saken (selv om retten er åpen - og at alle i prinsippet kan overvære forhandlingen).
Etter vårt syn virker det selvmotsigende når statistikk blir nevnt i første avsnitt siste setning, da forutsetningen for at en fremstilling skal kunne kalles statistikk bl.a. er at det ikke fremgår taushetsbelagt informasjon.
Vi mener det vil være nyttig med noen flere eksempler på avgiverorganets oppgaver.
Det kan være relevant å få frem at noen etater er underlagt lover som er annerledes utformet enn forvaltningsloven når det gjelder å dele opplysninger, f.eks. Skatteetaten.
I den grad det er aktuelt i denne veilederen, bør det også sies noe om hvordan opplysningene kan deles med andre offentlig organer og internt i organet. Se også vår kommentar til pkt. 5.2 om elektronisk utlevering til parter.
Skatteetaten er en stor offentlig etat som er viktig for mange, også andre offentlige etater. Etter vårt syn er det derfor naturlig at også Skatteetaten blir nevnt under omtalen av utvalgte etater.
Skatteforvaltningsloven er uttømmende for sitt område når det gjelder taushetspliktsbestemmelsene. Til orientering er skatteforvaltningsloven strengere enn forvaltningsloven på mange områder når det gjelder taushetspliktsbestemmelsene mv.
Forvaltningsloven gjelder forøvrig fullt ut for noen av Skatteetatens oppgaver (oppgaver som tidligere lå under NAV Innkreving og Statens innkrevingssentral).
Det kan være nyttig også her å få fram at det på visse områder gjelder særlige regler om taushetsplikt knyttet til opplysninger fra utlandet. F.eks. opplysninger Skatteetaten mottar fra andre lands myndigheter.
Vennligst oppgi vår referanse ved henvendelse i saken.
Liv Waage Nielsen Berg
Dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ikke håndskrevne signaturer.