Høringssvar - tverrfaglig helsekartlegging av barn i barnevernet
Barnevernstjenesten i Asker viser til Barne- og familiedepartementets høringsnotat vedrørende tverrfaglig helsekartlegging av barn i barnevernet.
Barnevernstjenesten er positiv til at departementet foreslår tiltak som kan bidra til at barn som er i kontakt med barnevernstjenesten sikres psykisk helsehjelp. Som departementet er kjent med, er helsetilbudet for denne gruppen langt fra godt nok pr. i dag. Siden en høy andel av barna i barnevernstjenesten har utfordringer knyttet til psykisk helse, er det avgjørende at Bup har tilbud denne pasientgruppen har behov for og at det er et tett og godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og Bup. Vi savner fremdeles regelverk som sikrer dette slik at barnas tilbud ikke avhenger av tilfeldigheter som hvilken helseregion barnet bor i eller om kommunen og Bup har prioritert å etablere et godt nok samarbeid seg imellom.
Det er et stort problem at barn med alvorlige psykiske helsevansker må bo på barnevernsinstitusjoner uten adekvat kompetanse. Det mangler gode tilbud for barn og unge som både trenger psykisk helsehjelp og et alternativt omsorgstilbud. Alvorlige psykiske helsevansker som tilknytningsforstyrrelser og utviklingstraumer dominerer hos barnevernsbarna. Disse lidelsene er imidlertid ikke inkludert i Bups prioriteringsveileder. Kategorien «Traumer, kriser og katastrofer» er ikke dekkende for denne type problematikk.
Barnevernstjenesten er enig med departementet i at det er et behov for kartlegging av helsen til barn som er i kontakt med barnevernet. Målet med helsekartleggingen bør være å få tilstrekkelig informasjon om barnets behov for omsorg og helsehjelp. I likhet med Bufdir mener barnevernstjenesten at kartleggingen må være ferdig før saken behandles i fylkesnemnda. Helsekartleggingen vil miste sin betydning for valg av tiltak for barnet dersom den kommer for sent. Det er derfor vesentlig at departementet legger opp til en ordning der kartleggingene skal være ferdigstilt før fylkesnemndas behandling av saken starter.
Departementet ber om tilbakemelding på om det bør lovfestes en tidsfrist for når barnevernstjenestens anmodning om kartlegging må besvares og på hvor lang fristen i så fall bør være. Barnevernstjenesten mener at fristen for å besvare anmodningen bør være én uke. Etter vårt syn bør det være tilstrekkelig til å kunne vurdere om barnet fyller kriteriene og om det er tilstrekkelig kapasitet til å gjennomføre kartleggingen. Fristen bør fremgå tydelig av forskrift eller retningslinjer for den tverrfaglige kartleggingen.
Barnevernstjenesten støtter departementets forslag om at barnevernstjenestene ikke skal kunne kreve kartlegging. Vi understreker imidlertid at det er godt dokumentert at barn i kontakt med barnevernstjenesten har et stort behov for helsehjelp og at det derfor er viktig at kapasiteten når det gjelder gjennomføring av helsekartlegging er stor nok til å være et reelt tilbud for de barna som trenger en slik kartlegging. Departementet må også sikre at det faktisk finnes tilbud i tråd med de anbefalingene som gis i helsekartleggingen, både innenfor helsesektoren og når det gjelder barnevernsinstitusjoner.
Mange barn har mottatt en rekke tiltak over tid før barnevernstjenesten beslutter at barnet bør flyttes ut av hjemmet. Ofte er det vanskelig å finne ut av hva familiens utfordringer består i. En del kunne antakelig fått bedre hjelp dersom barnet hadde fått en helsekartlegging tidligere. Barnevernstjenesten mener derfor at helsekartlegging også burde være tilgjengelig før barnets situasjon har blitt så alvorlig at det er nødvendig med å flytte barnet ut hjemmet. En mulighet er å tilby kartlegging også der barnevernstjenesten vurderer å pålegge hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 tredje eller femte ledd.
Departementet foreslår at tverrfaglige helsekartlegginger organisatorisk legges til Bufetat. Barnevernstjenesten støtter ikke dette forslaget. Vi mener at tungtveiende hensyn tilsier at kartleggingen bør legges til Bup. Bup har over mange år opparbeidet spesialkompetanse på utredning av barn og unge, og det er vanskelig å se at et tilbud i Bufetat vil kunne gi tilsvarende kvalitet. Å legge ansvaret til Bup vil dessuten gi bedre kontinuitet for barn og unge, både ved at eventuell gjennomført utredning kan benyttes i pågående behandling, og ved at Bup også kan tilby helsehjelp. Barn i barnevernet er svært sårbare for relasjonsbrudd, samtidig som de møter svært mange hjelpere. Å tilføre enda flere personer disse barna skal forholde seg til kan ikke sies å være til barnas beste. Hensynet til barnas beste må veie tungt, og Bufdir har i høringsnotatet ikke pekt på hensyn som med tyngde taler for at ansvaret for den tverrfaglige helsekartleggingen bør ligge hos Bufetat. Det er allerede utfordrende å få barn og unge (og foreldre) med på den kartlegging og de tiltak barnevernstjenesten mener er nødvendig. Vi tror det kommer til å bli svært utfordrende å få barn og familier med på å gjennomføre kartlegging dersom det legges til tjenester/personer de aldri før har møtt, og ikke vil se igjen. Bup har i tillegg bedre kjennskap til det lokale og regionale helsetilbudet enn Bufetat, og vil antakelig treffe bedre på sine anbefalinger. Å legge ansvaret for helsekartlegging til Bup vil dessuten kunne få positive ringvirkninger for samarbeidet mellom Bup og barnevernstjenesten, som en rekke undersøkelser har vist at pr. i dag ikke fungerer optimalt.
Departementets utgangspunkt er statlig finansieringsansvar uten kommunal egenandel, men vurderer samtidig hvordan finansieringsansvaret skal fordeles mellom staten og kommunene.
Den tverrfaglige helsekartleggingen vil i all hovedsak handle om barnets helse. En slik kartlegging av sammensatte helseproblemer ligger innenfor spesialisthelsetjenestens ansvarsområde, og bør derfor dekkes av staten. Det vises i den sammenheng til at kartleggingen er ment å bøte på dagens manglende helsehjelp til denne gruppen barn. Vi vil også peke på at refusjonsordninger krever mye administrasjon og medfører at tid som kunne vært brukt til behandling brukes til dokumentasjon i forbindelse med refusjonsordningen.
Barnevernstjenesten støtter departementets forslag om å innføre en plikt for barnevernstjenestene til å vurdere om de skal be om en helsekartlegging.
Barnevernstjenesten er videre enig i at det må foretas motivasjonsarbeid dersom barnet ikke samtykker. Vår erfaring er at en del barn og unge vegrer seg mot å ta imot helsehjelp og å bli kartlagt. I noen tilfeller er barnevernstjenesten ikke i posisjon til å motivere barnet - vårt motivasjonsarbeid blir oppfattet som mas. Da er det viktig at andre kan bidra. De som forestår kartleggingen vil, etter vårt syn, være de nærmeste til å gi konkret og forståelig informasjon om kartleggingen og motivere barnet. Det vil da være en fordel at de som kartlegger også kan tilby hjelp. Det vil kunne fremstå meningsløst for barnet/familien å bli kartlagt uten samtidig å få tilbud i hjelp, noe kun Bup kan tilby.
Når det gjelder hjemmel til å be om kartlegging, foreslår departementet at denne inntas i barnevernloven i ny § 4-3 a. § 4-3 omhandler undersøkelser, og det er viktig at det fremkommer tydelig at hjemmelen til å be om kartlegging i ny § 4-3 a ikke kun gjelder i forbindelse med undersøkelse.
Barnevernstjenesten i Asker viser til Barne- og familiedepartementets høringsnotat vedrørende tverrfaglig helsekartlegging av barn i barnevernet.
Barnevernstjenesten er positiv til at departementet foreslår tiltak som kan bidra til at barn som er i kontakt med barnevernstjenesten sikres psykisk helsehjelp. Som departementet er kjent med, er helsetilbudet for denne gruppen langt fra godt nok pr. i dag. Siden en høy andel av barna i barnevernstjenesten har utfordringer knyttet til psykisk helse, er det avgjørende at Bup har tilbud denne pasientgruppen har behov for og at det er et tett og godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og Bup. Vi savner fremdeles regelverk som sikrer dette slik at barnas tilbud ikke avhenger av tilfeldigheter som hvilken helseregion barnet bor i eller om kommunen og Bup har prioritert å etablere et godt nok samarbeid seg imellom.
Det er et stort problem at barn med alvorlige psykiske helsevansker må bo på barnevernsinstitusjoner uten adekvat kompetanse. Det mangler gode tilbud for barn og unge som både trenger psykisk helsehjelp og et alternativt omsorgstilbud. Alvorlige psykiske helsevansker som tilknytningsforstyrrelser og utviklingstraumer dominerer hos barnevernsbarna. Disse lidelsene er imidlertid ikke inkludert i Bups prioriteringsveileder. Kategorien «Traumer, kriser og katastrofer» er ikke dekkende for denne type problematikk.
Barnevernstjenesten er enig med departementet i at det er et behov for kartlegging av helsen til barn som er i kontakt med barnevernet. Målet med helsekartleggingen bør være å få tilstrekkelig informasjon om barnets behov for omsorg og helsehjelp. I likhet med Bufdir mener barnevernstjenesten at kartleggingen må være ferdig før saken behandles i fylkesnemnda. Helsekartleggingen vil miste sin betydning for valg av tiltak for barnet dersom den kommer for sent. Det er derfor vesentlig at departementet legger opp til en ordning der kartleggingene skal være ferdigstilt før fylkesnemndas behandling av saken starter.
Departementet ber om tilbakemelding på om det bør lovfestes en tidsfrist for når barnevernstjenestens anmodning om kartlegging må besvares og på hvor lang fristen i så fall bør være. Barnevernstjenesten mener at fristen for å besvare anmodningen bør være én uke. Etter vårt syn bør det være tilstrekkelig til å kunne vurdere om barnet fyller kriteriene og om det er tilstrekkelig kapasitet til å gjennomføre kartleggingen. Fristen bør fremgå tydelig av forskrift eller retningslinjer for den tverrfaglige kartleggingen.
Barnevernstjenesten støtter departementets forslag om at barnevernstjenestene ikke skal kunne kreve kartlegging. Vi understreker imidlertid at det er godt dokumentert at barn i kontakt med barnevernstjenesten har et stort behov for helsehjelp og at det derfor er viktig at kapasiteten når det gjelder gjennomføring av helsekartlegging er stor nok til å være et reelt tilbud for de barna som trenger en slik kartlegging. Departementet må også sikre at det faktisk finnes tilbud i tråd med de anbefalingene som gis i helsekartleggingen, både innenfor helsesektoren og når det gjelder barnevernsinstitusjoner.
Mange barn har mottatt en rekke tiltak over tid før barnevernstjenesten beslutter at barnet bør flyttes ut av hjemmet. Ofte er det vanskelig å finne ut av hva familiens utfordringer består i. En del kunne antakelig fått bedre hjelp dersom barnet hadde fått en helsekartlegging tidligere. Barnevernstjenesten mener derfor at helsekartlegging også burde være tilgjengelig før barnets situasjon har blitt så alvorlig at det er nødvendig med å flytte barnet ut hjemmet. En mulighet er å tilby kartlegging også der barnevernstjenesten vurderer å pålegge hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 tredje eller femte ledd.
Departementet foreslår at tverrfaglige helsekartlegginger organisatorisk legges til Bufetat. Barnevernstjenesten støtter ikke dette forslaget. Vi mener at tungtveiende hensyn tilsier at kartleggingen bør legges til Bup. Bup har over mange år opparbeidet spesialkompetanse på utredning av barn og unge, og det er vanskelig å se at et tilbud i Bufetat vil kunne gi tilsvarende kvalitet. Å legge ansvaret til Bup vil dessuten gi bedre kontinuitet for barn og unge, både ved at eventuell gjennomført utredning kan benyttes i pågående behandling, og ved at Bup også kan tilby helsehjelp. Barn i barnevernet er svært sårbare for relasjonsbrudd, samtidig som de møter svært mange hjelpere. Å tilføre enda flere personer disse barna skal forholde seg til kan ikke sies å være til barnas beste. Hensynet til barnas beste må veie tungt, og Bufdir har i høringsnotatet ikke pekt på hensyn som med tyngde taler for at ansvaret for den tverrfaglige helsekartleggingen bør ligge hos Bufetat. Det er allerede utfordrende å få barn og unge (og foreldre) med på den kartlegging og de tiltak barnevernstjenesten mener er nødvendig. Vi tror det kommer til å bli svært utfordrende å få barn og familier med på å gjennomføre kartlegging dersom det legges til tjenester/personer de aldri før har møtt, og ikke vil se igjen. Bup har i tillegg bedre kjennskap til det lokale og regionale helsetilbudet enn Bufetat, og vil antakelig treffe bedre på sine anbefalinger. Å legge ansvaret for helsekartlegging til Bup vil dessuten kunne få positive ringvirkninger for samarbeidet mellom Bup og barnevernstjenesten, som en rekke undersøkelser har vist at pr. i dag ikke fungerer optimalt.
Departementets utgangspunkt er statlig finansieringsansvar uten kommunal egenandel, men vurderer samtidig hvordan finansieringsansvaret skal fordeles mellom staten og kommunene.
Den tverrfaglige helsekartleggingen vil i all hovedsak handle om barnets helse. En slik kartlegging av sammensatte helseproblemer ligger innenfor spesialisthelsetjenestens ansvarsområde, og bør derfor dekkes av staten. Det vises i den sammenheng til at kartleggingen er ment å bøte på dagens manglende helsehjelp til denne gruppen barn. Vi vil også peke på at refusjonsordninger krever mye administrasjon og medfører at tid som kunne vært brukt til behandling brukes til dokumentasjon i forbindelse med refusjonsordningen.
Barnevernstjenesten støtter departementets forslag om å innføre en plikt for barnevernstjenestene til å vurdere om de skal be om en helsekartlegging.
Barnevernstjenesten er videre enig i at det må foretas motivasjonsarbeid dersom barnet ikke samtykker. Vår erfaring er at en del barn og unge vegrer seg mot å ta imot helsehjelp og å bli kartlagt. I noen tilfeller er barnevernstjenesten ikke i posisjon til å motivere barnet - vårt motivasjonsarbeid blir oppfattet som mas. Da er det viktig at andre kan bidra. De som forestår kartleggingen vil, etter vårt syn, være de nærmeste til å gi konkret og forståelig informasjon om kartleggingen og motivere barnet. Det vil da være en fordel at de som kartlegger også kan tilby hjelp. Det vil kunne fremstå meningsløst for barnet/familien å bli kartlagt uten samtidig å få tilbud i hjelp, noe kun Bup kan tilby.
Når det gjelder hjemmel til å be om kartlegging, foreslår departementet at denne inntas i barnevernloven i ny § 4-3 a. § 4-3 omhandler undersøkelser, og det er viktig at det fremkommer tydelig at hjemmelen til å be om kartlegging i ny § 4-3 a ikke kun gjelder i forbindelse med undersøkelse.