Høring – tverrfaglig helsekartlegging av barn i barnevernet
Det vises til høringsnotat sendt Sentralenheten for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker datert 22. desember 2020 om «tverrfaglig helsekartlegging av barn i barnevernet». Høringsfristen er satt til 22. mars 2021. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker har disse merknadene til høringsnotatet.
1. Innledende merknader
Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker (heretter fylkesnemndene) støtter forslaget om at det opprettes en tverrfaglig enhet med mandat om å utrede og gjennomføre en tverrfaglig helsekartlegging av barn som skal flyttes ut av hjemmet. Barn som har vært utsatt for omsorgssvikt og/eller har alvorlige atferdsproblemer har ofte både somatiske og psykiske helseutfordringer. Det er fylkesnemndenes erfaring at det er store variasjoner i hvor stor grad barnets faktiske helseutfordringer er kartlagt før sak fremmes for fylkesnemnda. En tverrfaglig helsekartlegging kan derfor være et viktig bidrag til at det gis et mer strukturert format på slik viktig informasjon og at dette rutinemessig gjennomføres. En tverrfaglig helsekartlegging vil være et nyttig verktøy for å få bedre kunnskap om hvilke helseutfordringer barnet har. Dette vil igjen kunne gi bedre forutsetninger for å forberede et fosterhjem på den kommende omsorgsoppgaven. I tilfeller med tvangsplassering av barn på institusjon med alvorlige atferdsvansker, jf. barnevernloven § 4-24, vil en tverrfaglig helsekartlegging gi avgjørelsesmyndigheten en bedre forutsetning for å vurdere institusjonens egnethet sett opp mot barnets utfordringer jf. barnevernloven § 4-24 siste ledd.
2. Målgruppen for helsekartlegging – punkt 6.3
I punkt 6.3 i høringsnotatet foretas det en gjennomgang av hvilke barn som er målgruppen for den tverrfaglige helsekartleggingen. Departementet har vurdert det dit hen at målgruppen er de barn som barneverntjenesten har besluttet at bør flyttes ut av hjemmet, jf. barnevernloven § 4-12, § 4-24, § 4-26 og frivillige plasseringen etter § 4-4 sjette ledd.
Fylkesnemndene enige i at det er i de saker der det er besluttet at det skal fremmes sak for å få barnet flyttet ut av hjemmet at det i hovedsak bør foretas en tverrfaglig helsekartlegging. Det er i disse tilfellene det er størst behov for å kartlegge helseutfordringer og identifisere barnets behov.
Slik høringsuttalelsen er utformet synes imidlertid kartleggingen kun å være begrenset til nevnte saker. Fylkesnemnda er usikker på om det er hensiktsmessig med en slik konkret avgrensning. Lovbestemmelsen bør etter fylkesnemndenes syn i det minste åpne opp for at en helsekartlegging også kan gjennomføres i andre tilfeller.
Barn som er akuttplasserte, jf. barnevernloven § 4-6 annet ledd, er definert til ikke å være i målgruppen for helsekartleggingen. Disse barna faller således utenfor ordningen fram til barneverntjenesten eventuelt har tatt beslutning at sak skal fremmes.
Etter fylkesnemndenes syn bør barneverntjenestens beslutning være fattet på et så bredt grunnlag som mulig. Sett hen til at formålet med den tverrfaglige helsekartleggingen nettopp er å identifisere barnets behov fremstår det noe uhensiktsmessig å avvente en slik kartlegging til etter at beslutningen er fattet. Dette fordi beslutningen om å fremme sak for fylkesnemnda blir da fattet på et noe spinklere grunnlag enn dersom slik kartlegging hadde vært gjennomført. Slik fylkesnemndene vurderer det bør derfor lovbestemmelsen åpne opp for at tverrfaglig helsekartlegging kan gjennomføres også før beslutning er fattet, om så at dette gjøres til et unntak fra en hovedregel.
Etter fylkesnemndenes syn kan det også i saker hvor det er fremmet krav om tilbakeføring av omsorgen, jf. barnevernloven § 4-21, være behov for en tverrfaglig helsekartlegging. Det vises her til formålet med den tverrfaglig helsekartlegging. En slik tverrfaglig helsekartlegging vil kunne gi fylkesnemndene et bedre grunnlag for en vurdering av om foreldrene kan imøtekomme det behovet barnet har. I denne sammenheng er det grunn til å bemerke at en plassering av barnet utenfor hjemmet i seg selv representerer en stor belastning for barnet. Dette kan medføre at barnets omsorgsbehov endres i løpet av plasseringstiden. Etter fylkesnemndenes syn bør derfor lovbestemmelsen åpne opp for at en tverrfaglig helsekartlegging kan gjennomføres også i tilbakeføringssaker.
3. Statens ansvar for å tilby helsekartleggingen – punkt 6.3
Det er tatt utgangspunkt i at et tverrfaglig spesialistteam skal gjennomføre kartleggingen, og at denne skal finne sted i løpet av en dag.
Fylkesnemndene støtter forslaget om å komprimere selve kartleggingsprosessen så mye som mulig. Dette vil minske belastningen for barna i en krevende situasjon, samt sikre en rask kartleggingsprosess. Fylkesnemndene støtter videre standpunktet om at det skal utarbeides en sluttrapport med en beskrivelse av barnets helse- og omsorgsbehov og at det i sluttrapporten gis eventuelle anbefalinger for oppfølging og veiledning av barnets nye omsorgsgivere ut fra det enkelte barns behov.
Fylkesnemndene vil i denne sammenheng presisere viktigheten av at sluttrapporten inneholder en oversiktlig oppsummerende vurdering av hva som er resultatet av helsekartleggingen. Ved behandlingen av saker i fylkesnemnda er nemnda satt med et alminnelig medlem. Det er således viktig at sluttrapporten ikke bare inneholder testresultater men at det også gis beskrivelser av hva testresultatene indikerer.
Etter fylkesnemndenes syn kan sluttrapporten bli en viktig premissleverandør for det resultat fylkesnemndene kommer til. Dette aktualiserer både et krav til å sikre at rapporten har en tilstrekkelig kvalitet, samt at private parters krav til kontradiksjon ivaretas.
Hva gjelder krav til rapportens kvalitet vil det vises til at alle sakkyndige utredninger skal behandles av Barnesakkyndig kommisjon før de kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven kap. 4, se barnevernloven § 7-17 annet ledd. I høringsnotat synes det ikke å være problematisert hvorvidt sluttrapporten skal oversendes Barnesakkyndig kommisjon eller annen kontrollinstans for gjennomgang og godkjenning. Dersom sluttrapporten ikke skal oversendes en kontrollinstans for godkjenning bør dette klargjøres på en klar og forutberegnelighet måte enten i lovtekst eller i forarbeider.
Hva gjelder private parters krav til kontradiksjon vil fylkesnemndene vise til at det kontradiktoriske prinsipp er en sentral rettssikkerhetsgaranti i norsk rett. Det er således av avgjørende betydning at alle parter, herunder fylkesnemndene, gis anledning til å imøtegå og stille spørsmålstegn ved rapporten og dets innhold. Kartleggingsenheten bør derfor organiseres på en slik måte at en person gis et hovedansvar eller en overordnet rolle som saksbehandler i hver sak, og at denne personen kan avgi vitnemål om sluttrapportens innhold. All den tid helsekartleggingen er tverrfaglig vil spesialistteamet bestå av flere forskjellige faggrupper. Fra fylkesnemndenes ståsted vil det være fordelaktig om det en person som kan uttale seg om alle aspekter ved rapporten. Dette for å lette forhandlingsmøtet.
4. Barneverntjenestens anmodning om helsekartlegging – punkt 6.7
a. Barneverntjenestens plikt til å vurdere behovet for helsekartlegging
I høringsnotatet tar departementet utgangspunkt i at barneverntjenesten skal ha en plikt til å vurdere om det skal bes om helsekartlegging for barn i målgruppen, og at denne vurderingen skal dokumenteres.
Fylkesnemndene er enig i at det må foreligge en plikt for barneverntjenesten til å dokumentere at en slik vurdering er foretatt. Denne vurderingen må videre være utformet på en slik måte at den kan fremlegges for fylkesnemnda i forbindelse med behandlingen av saken. Dette slik at fylkesnemndene får en klar oppfatning av hva som har vært barneverntjenestens standpunkt til spørsmålet.
Etter hva fylkesnemndene forstår kan barneverntjenestene komme til det standpunkt at man ikke vil anmode om at det gjennomføres en tverrfaglig helsekartlegging. En slik vurdering er ikke et enkeltvedtak som kan påklages av private parter. Lovforslaget synes videre å ta utgangspunkt i at det kun er barneverntjenestene som kan anmode om at tverrfaglig helsekartlegging gjennomføres. Fylkesnemndene synes ikke å være gitt kompetanse til å anmode om dette.
Etter fylkesnemndas syn vil dette kunne lede til uheldige situasjoner. Det kan oppstå tilfeller der barneverntjenesten ikke vil anmode om tverrfaglig helsekartlegging selv om dette vurderes nødvendig av fylkesnemndene. Det må her påpekes at fylkesnemndene har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, og en lovpålagt plikt til en forsvarlig behandling av sakene. Dersom fylkesnemndene vurderer at det er nødvendig med en tverrfaglig helsekartlegging bør fylkesnemndene ha en selvstendig kompetanse til å anmode om dette. Departementet bør derfor vurdere å justere lovbestemmelsen for å sikre at fylkesnemndene gis slik kompetanse.
b. Når kan barneverntjenesten be Bufetat om helsekartlegging
I lovforslaget er det tatt utgangspunkt i at skjæringstidspunkt for når anmodning skal fremsettes er når barneverntjenesten har tatt beslutning om å fremme sak for fylkesnemnda. Departementet tar videre utgangspunkt i at helsekartlegging bare kan anmodes der det foreligger samtykke.
Fylkesnemndene er enig i at dette fremstår som et naturlig skjæringstidspunkt for fremsettelse av slik anmodning. Se for øvrig fylkesnemndenes merknader under punkt 2. Det er derimot fylkesnemndenes syn at tverrfaglig helsekartlegging også i enkelte tilfeller må kunne pålegges uten samtykke.
Som påpekt i høringsnotatet bor barna ofte hjemme på tidspunktet barneverntjenesten tar beslutningen om å fremme sak for å få flyttet barna ut av hjemmet. Når foreldrene blir gjort kjent med barneverntjenestens standpunkt vil dette kunne vanskeliggjøre samarbeidsklimaet og mulighetene for å få nødvendig samtykke. Foreldrene vil kunne ha det synspunkt at man ikke ønsker å styrke barneverntjenestens sak ved å samtykke til slik kartlegging. Også i saker etter barnevernloven § 4-24 – der barnet gjør gjeldende egne partsrettigheter – vil barnevernets standpunkt kunne vanskeliggjøre at nødvendig samtykke fra barnet gis.
Både Høyesterett og EMD har påpekt behovet for et bredt og godt beslutningsgrunnlag på lavet mulig nivå i beslutningskjeden. I tilfeller der foreldrene ikke samtykker til helsekartlegging vil situasjonen kunne bli at helsekartlegging vil måtte utestå til plassering er gjennomført, med de klare ulemper dette medfører. Spesielt når hele formålet med helsekartleggingen er å klarlegge barnets behov sett opp mot plasseringssted. Etter fylkesnemndenes syn bør derfor fylkesnemndene gis hjemmel til å kunne pålegge gjennomføring av helsekartlegging på samme måte som hjelpetiltak jf. barnevernloven § 4-4. Bare det at fylkesnemnda har hjemmel til å kunne pålegge dette vil kunne lette muligheten for at nødvendig samtykke gis.
5. Bufetat avgjør om helsekartlegging skal tilbys – punkt 6.
a. Pålegg om gjennomføring av helsekartlegging
I punkt 6.5 tas det utgangspunkt at Bufetat avgjør om helsekartlegging skal tilbys der hvor barneverntjenesten har anmodet om dette. På samme måte som bemerket i punkt 3 a vil fylkesnemndene påpeke at dette kan lede til situasjoner der fylkesnemndene vurderer at tverrfaglig helsekartlegging er nødvendig, men at dette ikke etterkommes av Bufetat.
Dette er en uheldig situasjon. Fylkesnemndene har et selvstendig ansvar for å påse at saken blir tilstrekkelig opplyst. Dersom fylkesnemndene vurderer at slik helsekartlegging er nødvendig bør det foreligge en funksjon som sikrer at dette gjennomføres. Det anbefales derfor at fylkesnemndene gis kompetanse til å pålegge Bufetat å gjennomføre slik kartlegging.
b. Tidspunkt for Bufetas avgjørelse
Formålet med en tverrfaglig helsekartlegging er å kunne fremlegge denne i forbindelse med behandlingen av saken i fylkesnemnda. For å sikre dette har departementet foreslått skjæringstidspunkt for når barneverntjenesten kan anmode om helsekartleggingen, se punkt 4 b. Departementet har derimot ikke foreslått en korresponderende frist for når Bufetats avgjørelse må foreligge. Etter fylkesnemndenes syn er dette uheldig. Bufetat bør ha en klar, og nokså kort lovfestet frist for å ta stilling til barneverntjenestens anmodning om helsekartlegging. Dette for å unngå situasjoner der sak i fylkesnemnda må utsettes eller berammes fram i tid fordi man avventer tilbakemelding fra Bufetat.
Det vises til høringsnotat sendt Sentralenheten for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker datert 22. desember 2020 om «tverrfaglig helsekartlegging av barn i barnevernet». Høringsfristen er satt til 22. mars 2021. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker har disse merknadene til høringsnotatet.
1. Innledende merknader
Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker (heretter fylkesnemndene) støtter forslaget om at det opprettes en tverrfaglig enhet med mandat om å utrede og gjennomføre en tverrfaglig helsekartlegging av barn som skal flyttes ut av hjemmet. Barn som har vært utsatt for omsorgssvikt og/eller har alvorlige atferdsproblemer har ofte både somatiske og psykiske helseutfordringer. Det er fylkesnemndenes erfaring at det er store variasjoner i hvor stor grad barnets faktiske helseutfordringer er kartlagt før sak fremmes for fylkesnemnda. En tverrfaglig helsekartlegging kan derfor være et viktig bidrag til at det gis et mer strukturert format på slik viktig informasjon og at dette rutinemessig gjennomføres. En tverrfaglig helsekartlegging vil være et nyttig verktøy for å få bedre kunnskap om hvilke helseutfordringer barnet har. Dette vil igjen kunne gi bedre forutsetninger for å forberede et fosterhjem på den kommende omsorgsoppgaven. I tilfeller med tvangsplassering av barn på institusjon med alvorlige atferdsvansker, jf. barnevernloven § 4-24, vil en tverrfaglig helsekartlegging gi avgjørelsesmyndigheten en bedre forutsetning for å vurdere institusjonens egnethet sett opp mot barnets utfordringer jf. barnevernloven § 4-24 siste ledd.
2. Målgruppen for helsekartlegging – punkt 6.3
I punkt 6.3 i høringsnotatet foretas det en gjennomgang av hvilke barn som er målgruppen for den tverrfaglige helsekartleggingen. Departementet har vurdert det dit hen at målgruppen er de barn som barneverntjenesten har besluttet at bør flyttes ut av hjemmet, jf. barnevernloven § 4-12, § 4-24, § 4-26 og frivillige plasseringen etter § 4-4 sjette ledd.
Fylkesnemndene enige i at det er i de saker der det er besluttet at det skal fremmes sak for å få barnet flyttet ut av hjemmet at det i hovedsak bør foretas en tverrfaglig helsekartlegging. Det er i disse tilfellene det er størst behov for å kartlegge helseutfordringer og identifisere barnets behov.
Slik høringsuttalelsen er utformet synes imidlertid kartleggingen kun å være begrenset til nevnte saker. Fylkesnemnda er usikker på om det er hensiktsmessig med en slik konkret avgrensning. Lovbestemmelsen bør etter fylkesnemndenes syn i det minste åpne opp for at en helsekartlegging også kan gjennomføres i andre tilfeller.
Barn som er akuttplasserte, jf. barnevernloven § 4-6 annet ledd, er definert til ikke å være i målgruppen for helsekartleggingen. Disse barna faller således utenfor ordningen fram til barneverntjenesten eventuelt har tatt beslutning at sak skal fremmes.
Etter fylkesnemndenes syn bør barneverntjenestens beslutning være fattet på et så bredt grunnlag som mulig. Sett hen til at formålet med den tverrfaglige helsekartleggingen nettopp er å identifisere barnets behov fremstår det noe uhensiktsmessig å avvente en slik kartlegging til etter at beslutningen er fattet. Dette fordi beslutningen om å fremme sak for fylkesnemnda blir da fattet på et noe spinklere grunnlag enn dersom slik kartlegging hadde vært gjennomført. Slik fylkesnemndene vurderer det bør derfor lovbestemmelsen åpne opp for at tverrfaglig helsekartlegging kan gjennomføres også før beslutning er fattet, om så at dette gjøres til et unntak fra en hovedregel.
Etter fylkesnemndenes syn kan det også i saker hvor det er fremmet krav om tilbakeføring av omsorgen, jf. barnevernloven § 4-21, være behov for en tverrfaglig helsekartlegging. Det vises her til formålet med den tverrfaglig helsekartlegging. En slik tverrfaglig helsekartlegging vil kunne gi fylkesnemndene et bedre grunnlag for en vurdering av om foreldrene kan imøtekomme det behovet barnet har. I denne sammenheng er det grunn til å bemerke at en plassering av barnet utenfor hjemmet i seg selv representerer en stor belastning for barnet. Dette kan medføre at barnets omsorgsbehov endres i løpet av plasseringstiden. Etter fylkesnemndenes syn bør derfor lovbestemmelsen åpne opp for at en tverrfaglig helsekartlegging kan gjennomføres også i tilbakeføringssaker.
3. Statens ansvar for å tilby helsekartleggingen – punkt 6.3
Det er tatt utgangspunkt i at et tverrfaglig spesialistteam skal gjennomføre kartleggingen, og at denne skal finne sted i løpet av en dag.
Fylkesnemndene støtter forslaget om å komprimere selve kartleggingsprosessen så mye som mulig. Dette vil minske belastningen for barna i en krevende situasjon, samt sikre en rask kartleggingsprosess. Fylkesnemndene støtter videre standpunktet om at det skal utarbeides en sluttrapport med en beskrivelse av barnets helse- og omsorgsbehov og at det i sluttrapporten gis eventuelle anbefalinger for oppfølging og veiledning av barnets nye omsorgsgivere ut fra det enkelte barns behov.
Fylkesnemndene vil i denne sammenheng presisere viktigheten av at sluttrapporten inneholder en oversiktlig oppsummerende vurdering av hva som er resultatet av helsekartleggingen. Ved behandlingen av saker i fylkesnemnda er nemnda satt med et alminnelig medlem. Det er således viktig at sluttrapporten ikke bare inneholder testresultater men at det også gis beskrivelser av hva testresultatene indikerer.
Etter fylkesnemndenes syn kan sluttrapporten bli en viktig premissleverandør for det resultat fylkesnemndene kommer til. Dette aktualiserer både et krav til å sikre at rapporten har en tilstrekkelig kvalitet, samt at private parters krav til kontradiksjon ivaretas.
Hva gjelder krav til rapportens kvalitet vil det vises til at alle sakkyndige utredninger skal behandles av Barnesakkyndig kommisjon før de kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven kap. 4, se barnevernloven § 7-17 annet ledd. I høringsnotat synes det ikke å være problematisert hvorvidt sluttrapporten skal oversendes Barnesakkyndig kommisjon eller annen kontrollinstans for gjennomgang og godkjenning. Dersom sluttrapporten ikke skal oversendes en kontrollinstans for godkjenning bør dette klargjøres på en klar og forutberegnelighet måte enten i lovtekst eller i forarbeider.
Hva gjelder private parters krav til kontradiksjon vil fylkesnemndene vise til at det kontradiktoriske prinsipp er en sentral rettssikkerhetsgaranti i norsk rett. Det er således av avgjørende betydning at alle parter, herunder fylkesnemndene, gis anledning til å imøtegå og stille spørsmålstegn ved rapporten og dets innhold. Kartleggingsenheten bør derfor organiseres på en slik måte at en person gis et hovedansvar eller en overordnet rolle som saksbehandler i hver sak, og at denne personen kan avgi vitnemål om sluttrapportens innhold. All den tid helsekartleggingen er tverrfaglig vil spesialistteamet bestå av flere forskjellige faggrupper. Fra fylkesnemndenes ståsted vil det være fordelaktig om det en person som kan uttale seg om alle aspekter ved rapporten. Dette for å lette forhandlingsmøtet.
4. Barneverntjenestens anmodning om helsekartlegging – punkt 6.7
a. Barneverntjenestens plikt til å vurdere behovet for helsekartlegging
I høringsnotatet tar departementet utgangspunkt i at barneverntjenesten skal ha en plikt til å vurdere om det skal bes om helsekartlegging for barn i målgruppen, og at denne vurderingen skal dokumenteres.
Fylkesnemndene er enig i at det må foreligge en plikt for barneverntjenesten til å dokumentere at en slik vurdering er foretatt. Denne vurderingen må videre være utformet på en slik måte at den kan fremlegges for fylkesnemnda i forbindelse med behandlingen av saken. Dette slik at fylkesnemndene får en klar oppfatning av hva som har vært barneverntjenestens standpunkt til spørsmålet.
Etter hva fylkesnemndene forstår kan barneverntjenestene komme til det standpunkt at man ikke vil anmode om at det gjennomføres en tverrfaglig helsekartlegging. En slik vurdering er ikke et enkeltvedtak som kan påklages av private parter. Lovforslaget synes videre å ta utgangspunkt i at det kun er barneverntjenestene som kan anmode om at tverrfaglig helsekartlegging gjennomføres. Fylkesnemndene synes ikke å være gitt kompetanse til å anmode om dette.
Etter fylkesnemndas syn vil dette kunne lede til uheldige situasjoner. Det kan oppstå tilfeller der barneverntjenesten ikke vil anmode om tverrfaglig helsekartlegging selv om dette vurderes nødvendig av fylkesnemndene. Det må her påpekes at fylkesnemndene har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, og en lovpålagt plikt til en forsvarlig behandling av sakene. Dersom fylkesnemndene vurderer at det er nødvendig med en tverrfaglig helsekartlegging bør fylkesnemndene ha en selvstendig kompetanse til å anmode om dette. Departementet bør derfor vurdere å justere lovbestemmelsen for å sikre at fylkesnemndene gis slik kompetanse.
b. Når kan barneverntjenesten be Bufetat om helsekartlegging
I lovforslaget er det tatt utgangspunkt i at skjæringstidspunkt for når anmodning skal fremsettes er når barneverntjenesten har tatt beslutning om å fremme sak for fylkesnemnda. Departementet tar videre utgangspunkt i at helsekartlegging bare kan anmodes der det foreligger samtykke.
Fylkesnemndene er enig i at dette fremstår som et naturlig skjæringstidspunkt for fremsettelse av slik anmodning. Se for øvrig fylkesnemndenes merknader under punkt 2. Det er derimot fylkesnemndenes syn at tverrfaglig helsekartlegging også i enkelte tilfeller må kunne pålegges uten samtykke.
Som påpekt i høringsnotatet bor barna ofte hjemme på tidspunktet barneverntjenesten tar beslutningen om å fremme sak for å få flyttet barna ut av hjemmet. Når foreldrene blir gjort kjent med barneverntjenestens standpunkt vil dette kunne vanskeliggjøre samarbeidsklimaet og mulighetene for å få nødvendig samtykke. Foreldrene vil kunne ha det synspunkt at man ikke ønsker å styrke barneverntjenestens sak ved å samtykke til slik kartlegging. Også i saker etter barnevernloven § 4-24 – der barnet gjør gjeldende egne partsrettigheter – vil barnevernets standpunkt kunne vanskeliggjøre at nødvendig samtykke fra barnet gis.
Både Høyesterett og EMD har påpekt behovet for et bredt og godt beslutningsgrunnlag på lavet mulig nivå i beslutningskjeden. I tilfeller der foreldrene ikke samtykker til helsekartlegging vil situasjonen kunne bli at helsekartlegging vil måtte utestå til plassering er gjennomført, med de klare ulemper dette medfører. Spesielt når hele formålet med helsekartleggingen er å klarlegge barnets behov sett opp mot plasseringssted. Etter fylkesnemndenes syn bør derfor fylkesnemndene gis hjemmel til å kunne pålegge gjennomføring av helsekartlegging på samme måte som hjelpetiltak jf. barnevernloven § 4-4. Bare det at fylkesnemnda har hjemmel til å kunne pålegge dette vil kunne lette muligheten for at nødvendig samtykke gis.
5. Bufetat avgjør om helsekartlegging skal tilbys – punkt 6.
a. Pålegg om gjennomføring av helsekartlegging
I punkt 6.5 tas det utgangspunkt at Bufetat avgjør om helsekartlegging skal tilbys der hvor barneverntjenesten har anmodet om dette. På samme måte som bemerket i punkt 3 a vil fylkesnemndene påpeke at dette kan lede til situasjoner der fylkesnemndene vurderer at tverrfaglig helsekartlegging er nødvendig, men at dette ikke etterkommes av Bufetat.
Dette er en uheldig situasjon. Fylkesnemndene har et selvstendig ansvar for å påse at saken blir tilstrekkelig opplyst. Dersom fylkesnemndene vurderer at slik helsekartlegging er nødvendig bør det foreligge en funksjon som sikrer at dette gjennomføres. Det anbefales derfor at fylkesnemndene gis kompetanse til å pålegge Bufetat å gjennomføre slik kartlegging.
b. Tidspunkt for Bufetas avgjørelse
Formålet med en tverrfaglig helsekartlegging er å kunne fremlegge denne i forbindelse med behandlingen av saken i fylkesnemnda. For å sikre dette har departementet foreslått skjæringstidspunkt for når barneverntjenesten kan anmode om helsekartleggingen, se punkt 4 b. Departementet har derimot ikke foreslått en korresponderende frist for når Bufetats avgjørelse må foreligge. Etter fylkesnemndenes syn er dette uheldig. Bufetat bør ha en klar, og nokså kort lovfestet frist for å ta stilling til barneverntjenestens anmodning om helsekartlegging. Dette for å unngå situasjoner der sak i fylkesnemnda må utsettes eller berammes fram i tid fordi man avventer tilbakemelding fra Bufetat.