Frelsesarmeen

Den sosiale boligpolitikken handler om å forebygge at folk får store boligproblemer, og å hjelpe dem som ikke selv klarer å skaffe seg og beholde en egnet bolig.

I over 150 år har vi jobbet i samfunnets randsoner, for å avdekke behov og møte dem på best mulig måte. Det som driver oss, er troen på Guds kjærlighet og enkeltmenneskets unike verdi. Helt siden 1800-tallets England har «suppe, såpe og frelse» vært et viktig prinsipp og uttrykk for våre verdier. Tanken om at vi har fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov er like aktuell i dag. Det handler om å gi omsorg for hele mennesket: Å tilby suppe er å møte de grunnleggende behovene til dem rundt oss. Såpe handler om verdighet og selvrespekt. Frelse uttrykker Guds grenseløse og livsforvandlende kjærlighet gjennom Jesus Kristus.

Vi er en ideell organisasjon - og sammen med det private og offentlige leverer vi tjenester til folket. Den norske velferdsstaten er omfattende og dekker de fleste samfunnsmessige behov, men likevel finnes det behov i samfunnet som det offentlige ikke dekker. Her oppfordrer «Suppe, såpe, frelse» til konkret handling. Det ligger i vårt DNA å gå foran og ta samfunnsansvar, som en sosial entreprenør. Ideelle aktører har lenge hatt, og har fremdeles, en sentral rolle i å utvikle nye tjenester for menneskers velferd, som fører til at nye tjenester tas videre inn mot det offentlige hjelpeapparatet.

I Norge er vi til stede i over 100 lokalsamfunn, og jobber kontinuerlig med å gi folk en verdig hverdag. Med kjærlighet, engasjement og tilstedeværelse møter vi folks behov der hvor de er. Du finner oss gatelangs, i folks hjem eller på et av våre tilbud og væresteder. Vi møter barn, unge, eldre. Mange har komplekse utfordringer, og det å bli sett er kritisk for å kjenne på håp og glede. Alle kan havne i en vanskelig situasjon. Mange opplever dette som å «falle utenfor samfunnet». Vi mener at egentlig, så «faller du i samfunnet».

Med hele deg og din vanskelige situasjon, så er du like fullt til stede med hele deg, men mangler kanskje den støtten, tilhørigheten og fellesskapet som du trenger for å komme deg på beina igjen. Da blir det store spørsmålet - hva gjør vi, i samfunnet, for å kunne se deg og dine behov? Selv om Norge er et av verdens beste velferdssamfunn, møter innbyggerne på ulike levekårsutfordringer. Vi har opparbeidet oss solid kunnskap om hvor skoen trykker for utsatte mennesker i Norge. Vi møter mange mennesker og ulike skjebner gjennom mange av våre arbeids- og møtesteder. Vi jobber med barne- og familievern, rusomsorg, arbeidsinkludering, kriminalomsorg, flyktningarbeid, menneskehandel, eldreomsorg og barnehager. Vi har identifisert mange behov, og vi kommer til å fortsette å identifisere behov og gjøre noe med dem – enten med innsamlede midler, tilskudd eller gjennom nye avtaler med det offentlige.

Frelsesarmeen støtter regjeringens nye nasjonale strategi for den sosiale boligpolitikken og mener at den nye boligsosiale loven kan bli et viktig tiltak som kan muliggjøre denne. Frelsesarmeen har stort fokus på og flere ressurser som jobber for at alle skal ha et verdig boforhold i et riktig bomiljø. Å leve livet under ikke tilfredsstillende forhold skaper enda større ulikheter. Som det kommer frem av høringen, befinner kommuner seg på ulike stadier i arbeidet på det boligsosiale feltet. Dette fører til variasjoner i kvaliteten i tilbudet til målgruppen, avhengig av hjemkommunen. Vi tror at et klarere regelverk og tydeliggjøring av kommunenes ansvar kan bidra til at flere kan få nødvendig bistand til å skaffe seg og beholde egnet bolig.

Kommunen skal og må ha en tydelig rolle i det boligsosiale arbeidet. Det er kommunen som skal kjenne sine innbyggere best, og har flest instanser som har mulighet for å fange opp de utfordringer individet møter gjennom et liv. Samtidig ser vi at dette ikke er en enkel jobb for kommunene alene. Derfor ønsker Frelsesarmeen å løfte frem viktigheten av og muligheten for å samarbeide med ideell sektor på dette feltet.

Bærekraften i den boligsosiale politikken er avhengig av at stat, kommune, innbyggere og private organisasjoner jobber sammen i kommunen for å lage gode og langsiktige planer og strategier for at alle kan bidra og delta i boligmarkedet. Videre mener vi at en større innsats må legges ned i holdningsarbeid rettet inn mot målgruppen «vanskeligstilte», som i dag i ulik form opplever stigma i dagens boligmarked. Kommuner må våge å satse på differensierte boligløsninger og ta i bruk alle nivåer i det kommunale systemet for å jobbe mot en nullvisjon for bostedsløshet.

Vi erfarer at behovet for individuelt tilpasset bistand i prosessen med å skaffe seg en egnet og varig bolig er stort. Gjennom våre tilbud møter vi mennesker i ulike faser av livet og i ulike livssituasjoner, som har ulike utfordringer og behov.

Mennesker med rus- og helseutfordringer er ekstra sårbare for å bli utsatt for stigma og forskjellsbehandling på boligmarkedet i dag. En lovendring vil kunne bidra til at de i større grad sikres tilgang til og blir prioritert

for å motta individuelt tilpasset bistand fra kommunen. Det er mange sårbare overganger som gjør rusavhengige spesielt utsatt for å falle utenfor. Mange er sårbare for å havne i en glippsone, ofte i sammenheng med overgang fra institusjon til egen bolig, mellom to boliger, utkastelse fra varig bolig og over i midlertidige boligløsninger og omvendt, bostedsløshet til egen bolig etc.

Økonomi er et anstrengt tema og ofte et knapphetsgode. De står hverken i posisjon til å leie på det private boligmarked hvor det kreves kontantdepositum, hvor det er kamp om boligene gjennom å delta på visninger, og mange vil alltid være ekskludert fra boliger med høy husleie. Bostøtten har de siste årene endret seg betraktelig, noe som har ført til at mange har mistet denne muligheten og sin inngangsbillett på boligmarkedet.

Mange barnefamilier opplever at en ustabil og lav inntektssituasjon fører til at man ikke blir en foretrukket leietaker. Nav-garanti fremfor «kontant» depositum skaper både stigma og fører til mange avslag fra private utleiere. I samsvar med det nye boligsosiale lovforslaget som per mars 2021 er på høring, ser vi at det er en tett sammenheng mellom bolig og de tre andre velferdspilarene arbeid, helse og utdanning. Barnefamilier i lavinntekt er en spesielt sårbar situasjon, som må sikres oppfølging og tilrettelegging når det gjelder bolig. Levekårsutfordringene for disse familiene kan være sammensatte, men preges ofte av at foreldrene står utenfor arbeidslivet, har helseproblemer og mangler norsk språkkompetanse. Vi etterspør en mer helhetlig oppfølging av disse familiene når det gjelder bolig, en oppfølging som går utover den medvirkningen kommunen praktiserer i dag.

I dag ligger det et stort ansvar på familiene om å finne bolig på egenhånd, og vi ser at det fører til at mange ofte inngår leieavtaler på objekter som er lite tilfredsstillende og uegnet. Dette kan være boliger som ligger i belastede nabolag hvor det er mye støy, kriminalitet og uhygieniske forhold (søppel som ligger i oppgang, brukte sprøytespisser, støy etc.), naboer som sliter med rus og/eller psykiske lidelser. Vi vet at slike uegnede boforhold ofte kan føre til hyppige flyttinger, som igjen kan ha en negativ innvirkning på kontinuiteten opp mot barnas nettverk i skole og barnehage. Det har også som konsekvens at offentlige tjenester som barnevern, helsestasjoner og andre ikke får gitt den oppfølgingen familien kan være i behov av. Ved Frelsesarmeens slumstasjon i Oslo har flere gjester utrykt at de ikke føler seg trygge i blokka de bor i, fordi de lever så tett på mennesker med for eksempel et rusproblem. Leiligheten er gjerne kommunal, og de opplever lite rom for dialog med Nav/boligkontoret omkring behovet for en annen eller bedre tilpasset boligsituasjon, eller klage på beboere som ikke følger lover og regler.

Det å eie gjennom startlån er positivt for deler av denne målgruppen, men innvilgelse av startlån innebærer også at en oppfyller en rekke betingelser eller krav. Det krever varig inntekt, orden på økonomi (lav gjeld), høy nok støtte med tilskudd fra kommunen for å kunne fremskaffe eller kjøpe bolig. Det vil også kreve forutsigbarhet, utholdenhet og kunnskap om boligmarkedet, visninger, budrunder og alt som følger med et boligkjøp. Startlån er et viktig tiltak for å legge til rette for at personer med langvarige boligfinansieringsproblemer kan skaffe seg en egnet bolig og beholde den. Vi ser likevel at muligheten til å søke startlån, er noe mange i vår målgruppe faller utenfor. Faktorer som bidrar til å vanskeliggjøre kjøp av egen bolig kan være en ustabil tilknytning til arbeidslivet og lav inntekt, ofte stønadsbasert og som en konsekvens; manglende mulighet for økonomisk planlegging. Usikkerheten i inntektssituasjonen og mangel på muligheter til å kunne spare opp en egenandel gjør det nærmest umulig for disse å få opprettet et ordinært boliglån i bank.

Departementet ber i høringen spesifikt om tilbakemelding på hvorvidt innføring av en tilsynshjemmel kan være et egnet og nødvendig virkemiddel for å oppnå lovens formål. Vi stiller oss positive til at det innføres en hjemmel for tilsyn med at kommunen oppfyller sine lovpålagte plikter, da dette kan bidra til å sikre at brukerne mottar mer forutsigbare og likeverdige tilbud innenfor det boligsosiale feltet.

Vi mener det er et behov for tilsyn med utleieboliger, på det private leiemarkedet så vel som det kommunale leiemarkedet. Vi ser at private aktører på utleiemarkedet tilbyr uegnede boenheter som dekkes av Nav sin stønad til husleie for familier med lavinntekt. Det gjøres uten at Nav virker å ha gjennomført kontroll av objektet, i form av for eksempel et hjemmebesøk i forkant av kontraktinngåelse. Leiemarkedet blir derfor et utrygt marked med gode muligheter for useriøse utleiere som ønsker å utnytte sårbare familier og andre vanskeligstilte på boligmarkedet som er i desperat jakt etter bolig. En systematisk kvalitetssikring av utleiere, der man får en offisiell godkjenning, ville være en mulig løsning for å, i hvert fall sikre en minimumsstandard på leieenheter som Nav er med og betale for.

For familier som lever på minste minimum er kravet om at leietaker står for vedlikeholdet inne, ikke alltid mulig å etterleve. Det er behov for at kommunale aktører som Boligbygg gjennomfører kontroller eller sørger for oppfølging dersom leietakere ber om det. Vi har erfart først når Frelsesarmeen tok kontakt på vegne av en familie, og dokumenterte boforhold i en kommunal leilighet, at det kommunale boligapparatet tok grep for å hjelpe familien. Dette til tross for at familien selv mente at de hadde henvendt seg til de kommunale tjenestene over flere år.

Videre ser vi et behov for økt kompetanse og veiledning i flere kommuner på feltet og er positive til at Husbanken kan fortsette være en pådriver for erfaringsutveksling og kompetanseutvikling. Kunnskapsnivået må økes også i de små kommunene, og satsning fra Husbanken om et kompetanseløft må også nå småkommuner og ikke drukne i storbyer og kommuner der hvor innbyggertallet er høyt. Ved at alle ivaretar sine innbyggere med rus og helseutfordringer i større grad vil det være nedgang i forflytninger mellom kommuner i denne målgruppen, samt gi større muligheter for å forebygge ved å komme tidlig inn med støtte og tiltak som forhindrer at barn, ungdom og familier finner veier inn i rusmiljøene.

Husbanken må i større grad åpne opp for samarbeid med ideell sektor om boligløsninger for vanskeligstilte. Det har blitt vanskeligere som ideell aktør å få midler til boligprosjekter, som kan gagne både kommunen vi har et samarbeid med og de som ville ha nytt godt av boligene. Vi har tro på at samarbeid mellom kommuner og ideell sektor kan føre til et bredere og mer tilrettelagt tilbud til de vi ønsker å nå med den nye boligsosiale loven.

Frelsesarmeen mener en tydeliggjøring av kommunenes ansvar og plikter på det boligsosiale feltet kan bidra til et mer likeverdig tilbud på tvers av kommunegrenser. Vi ser et stort behov for individuelt tilpasset bistand for mennesker i ulike livssituasjoner, og håper at et klarere regelverk kan føre til at flere vil få nødvendig og individuelt tilpasset bistand til å skaffe seg og beholde egnet bolig. Vi har tro på at en satsning på å øke kommunenes kompetanse om boligsosialt arbeid, som det refereres til i høringen, kan bidra til økt måloppnåelse på feltet, og et bedre tilbud til brukerne. Vi mener også det vil være formålstjenlig å utvikle en minimumsstandard for utleieboliger, og at dette kan bli et viktig virkemiddel for at kommunen skal ha mulighet for å oppfylle sin lovpålagte forpliktelse.