Dato: 15.03.2021 Svartype: Med merknad Uttalelse Høring - Ny boligsosial lov ( Høringsfrist: 15.03.2021 ) 1. Lov og økonomi Regjeringene til statsminister Erna Solberg (Høyre) har innført mange nye lover, og endret på eksisterende lover siden 2013. Alle lovforslag som har med økonomi å gjøre – krever parallelt - en realistisk økonomisk planlegging som gjør det mulig å oppfylle lovens intensjon. Videre at de som berøres av lovene blir behandlet på en anstendig og verdig måte. Å lage lover, som det generelt ikke følger med virkemidler for å kunne oppfylle – har den effekt at lovene mister sin betydning – herunder befolkningens respekt for å etterleve dem. I tillegg ser vi at Stortinget vedtar EU-direktiver - uten at de gidder å følge opp innholdet i dem (les NAV-skandalen høsten 2019). Det kan ha en sammenheng med det klassesamfunnet og klassejusen som etter hvert begynner å bli meget godt utbredt her i landet, og som virker til å stå helt sentralt i regjeringens politikk. NAV-skandalen viser at det drives nærmest en klappjakt på arbeiderklassen – for å få disse dømt og straffet på uriktig grunnlag – og uten at noen stilles til ansvar. Drevet frem av en samlet politisk og offentlig sektor – inklusive justissektoren. Skal befolkningen har tillit og respekt for lover – må det sikres at lovene kan etterleves. 2. Om teksten i lovforslaget Det vises til pkt 1, nevnt over. Teksten i lovforslaget har mange positive elementer i seg, ut fra at det legges opp til en presisering og utvidelse av kommunenes ansvar for sine innbyggere. Ofte vil det være slik at eldre/ vanskeligstilte vil ha behov for bistand når de skal ut på boligmarkedet. Spesielt fordi det kan være vanskelig å orientere seg i boligmarkedet etter hvert som det meste foregår digitalt. Ikke alle er digitale. Det er et viktig tiltak å få dette på plass. Alderstilpassede mindre boliger er blitt veldig dyre. Salg av egen bolig – dekker ofte ikke kostnader til ny bolig. Det vil si at låneopptak kan måtte bli løsningen også for trygdede. Da kan det være behov for tilgjengelig bistand til de ikke-digitale og andre som har behov for bistand. Det er viktig å sikre at alle opplever å ha trygge gode boforhold. Et sterkt lovkrav kan derfor bidra til å minske ulikhetene i samfunnet, og dermed fattigdommen i samfunnet. Med ny sosialbolig lov er det viktig at det blir lagt til rette for individuell saksbehandling, og vektlegging av å tilby varige boløsninger som gir rom for et trygt og godt privatliv. Og videre at det tas aldersmessige og helsemessige hensyn når boligpolitikken utformes. Det er også viktig at satsene for å leie private boliger, må være realistiske og fastsettes på en slik måte at det økonomisk rom for å delta i aktiviteter og sosiale tilbud for den enkelte – i tillegg til det å bo. Det er viktig å se disse lovendringene i sammenheng med målene i regjeringens satsing på reformen « Leve hele livet» ( Meld. St. 15 (2017–2018) - Leve hele livet — En kvalitetsreform for eldre). 3. Generelle betraktninger Sosial boligbygging var en av de viktigste grunnbjelkene i oppbygging av velferdsstaten. Den viktige medmenneskelige tankegangen ble ødelagt ved innføring av markedsliberalismen, og de liberaliseringene som Kåre Willoch-regjeringen på første halvdel av 1980-tallet. Velferdsstaten er satt under kraftig press i dag. Spesielt etter at EØS-avtalen ble innført i 1994, hvor kravet til EU er «ensartethet» i EU- og EØS-området (EØS-lovens § 105 til og med 107) er blitt gjort gjeldende - og bruk av markedsmekanismer. Kravet om mest mulig likhet (ensartethet) i EU- og EØS-området, medfører i tillegg et kraftig angrep på velferdsordningene og velferdsstaten, og samtidig ser vi en forsterket innsats for å øke forskjellene i landet kraftig (tilpasses storkapitalismens levesett i EU). Etter 2013, har Fremskrittspartiet, Venstre og Høyre vært veldig opptatt av å innføre «velferdssamfunnet», som en erstatning for «velferdsstaten». Det vil si å skape et samfunn hvor de med penger kan kjøpe seg det ypperste av velferdstjenester hos private, eventuelt ved hjelp av private helseforsikringer o.l, mens arbeiderklassen skal havne i retning av en bunnløs fattigdom (USA-modellen). Statsminister Erna Solberg bruker statsbudsjettet som virkemiddel for å nå sitt velferdssamfunn. Det ene virkemiddelet er ABE-reformen (avbyråkratisering og effektiviseringsreformen), som siden 2015 betyr 0,5% kutt i alle offentlige budsjetter – parallelt med vi får stadig flere eldre, innvandrere som skal integreres, økt arbeidsledighet og folk – befolkningsgrupper som trenger offentlig hjelp og støtte, eller har rettigheter til trygder m.v. Det andre er statsminister Erna Solberg skyver ansvaret over på kommunene å sørge for å avvikle standarden i velferdsstaten - i en bit-for-bit-politikk. Det vil si å tilrettelegge for privatisering – og for de som er vel bemidlede – slik at disse skal kunne få leve i Fremskrittspartiet-, Høyre-, Venstre-, og Kristelig Folkepartis sitt «velferdssamfunn». I følge SSB’s levekårsundersøkelser – har ikke arbeidstakere i ikke-akademiske yrker hatt reallønnsvekst siden 2000 – mange har gått ned i lønn. Fordelingspolitikken i dette landet – den nordiske modellen – har spilt fallitt for både kvinner og menn. Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti – støttet av Fremskrittspartiet - kutter årlig i sosiale stønader, arbeidsledighetstrygder, trygder og andre stønader. Eksempelvis har Pensjonistforbundet regnet ut at pensjonister i snitt har tapt om lag 31 500 kroner i kjøpekraft siden 2014. SSB-forsker Rolf Aaberge presenterte forleden en forskning som viser at en av fem kroner går til den rikeste ene prosenten i Norge. Ikke i noe annet land i EU- og EØS-området øker de økonomiske forskjellene mer enn i Norge. NHO og Virke m.fl har nådd sitt mål – og det vil de beholde rikdommen for seg selv, og ikke dele. Det kan virke som om arbeidsgiverforeningene har et mål om at Norge skal være verdensledende i økte forskjeller – men 100% støtte hos statsminister Erna Solberg – og Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Sett i forhold til befolkningens størrelse, er det trolig ingen land i vår del av verden som har flere milliardærer enn i Norge. Antakeligvis slår vi USA på den statistikken med god margin. Poenget er at lønnsutviklingen til arbeiderklassen og trygde-/ stønadsberettigede holder ikke tritt med veksten i boligprisene, elektrisitet, reisekostnader o.l. Dette fremstår definitivt ikke som en sosial boligpolitikk! Det vi ser en forgjeldet arbeiderklasse, og stadig sterkere økning i fattigdommen, noe som rammer veldig mange barn. Det understreker behovet for å få på plass en sterk boligsosial lov, og med økonomiske virkemidler til å realisere innholdet i den. Og med en bostandard som holder tritt med samfunnsutviklingen for øvrig. 4. Salg av offentlige eiendommer Offentlige eiendommer er ervervet av felleskapet – gjennom skatteseddelen og av offentlige avgifter. Vi ser at flere kommuner selger slike eiendommer til spekulanter og boligbaroner - enten til markedspris eller kraftig underpriset. De som overtar disse eiendommene leier ut disse boenhetene videre, eller leier dem til det offentlige til år markedspriser, eller at de selger ut enheter til priser som de fleste av innbyggerne har råd til å erverve seg. Det bør bli et lovforbud mot denne form for å avhende felleskapets (det offentlige) sine eiendommer på. Det er ikke felleskapets oppgave å hjelpe de aller rikeste til å bli enda rikere i et stadig økende tempo, og skyve store deler av befolkningen ut av det boligmarkedet som boligbaronene etablerer. Slike offentlige eiendommer bør skjermes fra salg på det åpne boligmarkedet og til private boligformål. Og som nevnt i en prisklasse som gjør det uoverkommelig for store deler av befolkningen å bo i disse. Det er viktig at det offentlige skaffer boliger til eldre og andre trengende som får boliger tilpasset sine funksjonelle ferdigheter til lavest mulig kostnad for det offentlige. Siden politikken legger opp til at eldre skal bo lengst mulig hjemme bør dette være en prioritert sak. Det er tilfeller hvor kommuner inngår samarbeid med private boligbaroner både hva angår bygging av sosiale boliger, og for å administrere tildelingene. En ting er at denne praksisen kan gi tilgang på billige lån til spekulanter på boligmarkedet. En annen ting er at de samme spekulantene kommer til å sende regningene for slike tjenester til det offentlige/ eventuelt brukerne – trolig til priser langt over selvkost. En tredje ting er at slike private systemer for tildeling av bolig tilrettelegger for kameraderi, korrupsjons kulturer og korrupsjon - for at boligtrengende skal å få seg en bolig. Det er viktige argumenter for å avvikle slike bindinger mellom private og det offentlige. Oppsummert: Prinsippene i lovforslaget støttes – forutsatt at det økonomisk legges til rette løsninger for å kunne realisere lovens bokstaver. Selskostprinsippet må ligge til grunn i bunnen. Boligtrengende – ofte i fattigdom – skal ikke gjøres til objekter for privat berikelse. Lillehammer, 15.02.2021 Jørund Hassel Kommunal- og distriktsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
