Høringssvar fra Oslo kommune
Byråden for arbeid, integrering og sosiale tjenester avgir i henhold til delegert fullmakt følgende høringsuttalelse til Kommunal- og moderniseringsdepartementet om forslag til en ny lov om kommunens ansvar overfor vanskeligstilte på boligmarkedet.
Oslo kommune er generelt positiv til å ha et samlet regelverket på det boligsosiale området. Dette av hensyn til brukere, saksbehandlere og beslutningstakere i kommunen. Videre støtter Oslo kommune at det presiseres at kommunen skal sørge for samarbeid på tvers av sektorer og at det boligsosiale aspektet også forankres i plan- og bygningssektoren. På denne måten tydeliggjøres ansvaret kommunene allerede har for samordning, planlegging og annet strategisk arbeid på det boligsosiale feltet.
Nedenfor følger Oslo kommunes kommenterer til de enkelte bestemmelsene.
Departementet påpeker i høringsnotatet at de ønsker å fremheve at kommunens ansvar gjelder både for de som er uten bolig og de som har uegnet bolig. Oslo kommune støtter at uten bolig og uten egnet bolig likestilles. Videre mener vi at det kan være hensiktsmessig å presisere at med bolig i denne bestemmelsen menes både eid og leid bolig.
Departementet viser til at bestemmelsen indirekte definerer begrepet «egnet bolig». Sentrale momenter i «egnethetsvurderingen» er om boligen er av tilfredsstillende størrelse og standard, samt om boligen ligger i et bra nærmiljø for den eller de som skal bo der. Oslo kommune påpeker at benevnelsen «standard» i lovteksten kan tolkes vidt og at det bør presiseres nærmere hva som menes, for eksempel at det begrenses til behov hos beboer for en fysisk tilrettelagt bolig. Oslo kommune mener at opplevelsen av nærmiljø også er en viktig faktor og skal hensyntas. Likevel mener vi at formuleringen om dette (nærmiljø) i lovteksten er vag. Oslo kommune reiser spørsmålet om det i lovteksten kun bør stå «egnet bolig».
Oslo kommune har ingen merknader til denne, utover at vi tenker det vil være behov for nærmere presiseringer knyttet til persongruppen som omtales i annet ledd bokstav c) for eksempel i forskrift eller rundskriv.
Departementet har her definert begrepet «vanskeligstilte på boligmarkedet». Oslo kommune er enig i at det er viktig med en tydelig definisjon av begrepet vanskeligstilt. Vi savner imidlertid et kriterium om antatt varighet av situasjonen vanskeligstilt. Det er viktig å presisere begrepet for å kunne avgrense mot kortvarige økonomiske, sosiale og helse- og omsorgsmessige situasjoner.
§ 4 Kommunens organisatoriske ansvar
Oslo kommune støtter forslaget om en bestemmelser som tydeliggjør og utvider kommunens organisatoriske ansvar. Oslo kommune vil imidlertid bemerke at det på enkelte områder kan oppstå hindringer for optimalt samarbeid mellom ulike instanser i kommunen pga. taushetspliktsregler.
Videre mener Oslo kommune at det er viktig å presisere at kommunen skal ha et samarbeid med offentlige aktører. Departementet fremhever i merknadene til § 4 andre ledd at interesseorganisasjoner og andre private aktører som er engasjert i sosialt arbeid, i mange tilfeller er egnede samarbeidsaktører. Oslo kommune deler dette synet og mener derfor at dette bør kommuniseres direkte i lovteksten ut fra informasjonshensyn. Selv om loven omhandler kommunens ansvar, kan det muligens stilles spørsmål om det også skal tas inn en «forpliktelse» også for de andre offentlige aktørene.
§ 5 Kommunens plikt til å gi individuelt tilpasset bistand overfor vanskeligstilte på boligmarkedet
I første ledd presiseres plikten kommunene har til å gi bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet. Departementet påpeker at bestemmelsen ikke er ment å utvide eller skjerpe kommunens plikter til å gi bistand. Oslo kommune mener det er fornuftig å nedfelle prinsipp om kommunens plikt til å bistå vanskeligstilte såpass klart som det er gjort gjennom ordlyden i bestemmelsens første ledd.
I annet ledd oppstilles det en liste over eksempler av hva individuell bistand kan gå ut på. Listen er ikke uttømmende. Oslo kommune synes det er positivt at det i lovforslaget angis hva individuell bistand kan gå ut på. Likevel mener vi at det kan reises spørsmål ved å innta tildeling av kommunal bolig, startlån og tilskudd og delvis også leie til eie. Oslo kommune er enig i at bruk av de nevnte boligsosiale virkemidlene er å anse som bistand for at vanskeligstilte skal få bolig, men vi stiller spørsmål om dette er i samsvar med føringene om at lovforslaget ikke er ment å gi en individuell rett til få å bolig.
Etter Oslo kommunes syn bør individuell bistand i denne loven avgrenses til å gjelde bistand i form av råd og veiledning, herunder bistand til å søke om ulike boligsosiale virkemidler som kommunal bolig, startlån, tilskudd, bostøtte osv. Oslo kommune foreslår derfor at bokstavene g) til i) tas ut.
Oslo kommune er enig i at det skal fattes enkeltvedtak for individuelt tilpasset bistand og mener det er hensiktsmessig at dette presiseres i lovteksten. Vi påpeker igjen at ordlyden i eksemplene om bistand i form av tildeling av startlån, tilskudd og kommunal bolig bør utgå. Et alternativt forslag er at «tildele» under bokstav g) og h) i lovteksten erstattes med «gi bistand til å søke».
Vi påpeker at vedtak om boligsosiale virkemidler som startlån, tilskudd, bostøtte og kommunal bolig normalt ikke fattes etter sosialtjenesteloven eller etter helse- og omsorgstjenesteloven, men etter egne lover og forskrifter på området. For disse bistandstypene er krav til å fatte vedtak med påfølgende klageadgang ivaretatt.
Oslo kommune antar at forslaget om Statsforvalteren som klageinstans er en naturlig følge av at det er Statsforvalteren som er klageinstans for vedtak etter sosialtjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.
I Oslo kommune er Oslo kommunes klagenemnd (OKK) klageinstans for saker om boligsosiale virkemidler. I 2019 behandlet OKK 437 klager på leie av kommunal bolig og omsorgsbolig, startlån og tilskudd til etablering og til tilpasning samt bostøtte. I tillegg ble det behandlet anslagsvis 20-30 klager i kategorien «andre saker», herunder Omsorg+, begjæring om utsatt iverksettelse og avvisning av klage.
Oslo kommune mener at den kommunale klageinstansen bør opprettholde sin funksjon som klageinstans på området for de boligsosiale virkemidlene. Også klager på annen bistand nevnt i den nye lovens § 6 annet ledd kan behandles av kommunalt klageorgan. Bakgrunnen for dette standpunktet er at vi mener at å ha samlet kompetanse på bruken av de boligøkonomiske virkemidlene er en viktig forutsetning for effektiv og nødvendig tjenesteutvikling. Et annet moment er at OKK kan prøve alle sider av saken, herunder forvaltningsskjønnet. Dette vil være noe begrenset dersom Statsforvalter blir klageinstans. Det må også nevnes at retten til å få for eksempel kommunal bolig reguleres av lokale forskrifter. Disse vil naturlig nok ha ulikt innhold fra kommune til kommune. Oslo kommune antar at dette vil kunne bli svært utfordrende å håndtere og det kan oppstå en risiko for at manglende spesialisering på de enkelte regelverk vil gå ut over brukernes rettssikkerhet.
Oslo kommune har i utgangspunktet ingen motforestillinger til at Statsforvalteren kan føre tilsyn, etter reglene i kommuneloven § 30, med at kommunen oppfyller sine plikter etter lovens § 5. Det er naturlig at det føres et statlig tilsyn dersom det gis en lov som pålegger kommunen visse plikter. Oslo kommune vil dog bemerke at et statlig tilsyn vil måtte ha et klart forhold til grensene når det gjelder overprøving av kommunens skjønnsutøvelse.
Endringer i annen lovgivning
Oslo kommune mener at det ikke er hensiktsmessig å oppheve helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7. Plikt til å medvirke til å skaffe omsorgsboliger, boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemning eller av andre årsaker er presisert i § 3-7. Medvirkeransvaret for å skaffe denne type boliger er ikke presisert i sosialtjenesteloven § 15. Denne type boliger er heller ikke nevnt i forslaget til ny lov. Vi foreslår derfor at bestemmelsen videreføres.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Oslo kommune merker seg at departementet påpeker at lovforslaget vil øke kravene til det eksisterende boligsosiale arbeidet i kommunene. Oslo kommune mener at selv om det kan sies at kommunene ikke blir pålagt helt nye oppgaver, vil vi hevde at lovforslaget innebærer en ikke ubetydelig kostnad for kommunene. Dette gjelder spesielt for administrative ressurser. Det vil være behov for økt bemanning, kompetanseutvikling osv. Som departementet selv påpeker, dekker ikke de nylig tilførte tilskuddsmidler til boligsosiale tiltak det lovendringene omfatter. Oslo kommune forutsetter at kommunene kompenseres for merutgifter ved behov for økt ressursbruk og tjeneste- og kompetanseutvikling.
Oslo kommune er generelt positiv til å ha et samlet regelverket på det boligsosiale området. Dette av hensyn til brukere, saksbehandlere og beslutningstakere i kommunen. Videre støtter Oslo kommune at det presiseres at kommunen skal sørge for samarbeid på tvers av sektorer og at det boligsosiale aspektet også forankres i plan- og bygningssektoren. På denne måten tydeliggjøres ansvaret kommunene allerede har for samordning, planlegging og annet strategisk arbeid på det boligsosiale feltet.
Nedenfor følger Oslo kommunes kommenterer til de enkelte bestemmelsene.
Departementet påpeker i høringsnotatet at de ønsker å fremheve at kommunens ansvar gjelder både for de som er uten bolig og de som har uegnet bolig. Oslo kommune støtter at uten bolig og uten egnet bolig likestilles. Videre mener vi at det kan være hensiktsmessig å presisere at med bolig i denne bestemmelsen menes både eid og leid bolig.
Departementet viser til at bestemmelsen indirekte definerer begrepet «egnet bolig». Sentrale momenter i «egnethetsvurderingen» er om boligen er av tilfredsstillende størrelse og standard, samt om boligen ligger i et bra nærmiljø for den eller de som skal bo der. Oslo kommune påpeker at benevnelsen «standard» i lovteksten kan tolkes vidt og at det bør presiseres nærmere hva som menes, for eksempel at det begrenses til behov hos beboer for en fysisk tilrettelagt bolig. Oslo kommune mener at opplevelsen av nærmiljø også er en viktig faktor og skal hensyntas. Likevel mener vi at formuleringen om dette (nærmiljø) i lovteksten er vag. Oslo kommune reiser spørsmålet om det i lovteksten kun bør stå «egnet bolig».
Oslo kommune har ingen merknader til denne, utover at vi tenker det vil være behov for nærmere presiseringer knyttet til persongruppen som omtales i annet ledd bokstav c) for eksempel i forskrift eller rundskriv.
Departementet har her definert begrepet «vanskeligstilte på boligmarkedet». Oslo kommune er enig i at det er viktig med en tydelig definisjon av begrepet vanskeligstilt. Vi savner imidlertid et kriterium om antatt varighet av situasjonen vanskeligstilt. Det er viktig å presisere begrepet for å kunne avgrense mot kortvarige økonomiske, sosiale og helse- og omsorgsmessige situasjoner.
§ 4 Kommunens organisatoriske ansvar
Oslo kommune støtter forslaget om en bestemmelser som tydeliggjør og utvider kommunens organisatoriske ansvar. Oslo kommune vil imidlertid bemerke at det på enkelte områder kan oppstå hindringer for optimalt samarbeid mellom ulike instanser i kommunen pga. taushetspliktsregler.
Videre mener Oslo kommune at det er viktig å presisere at kommunen skal ha et samarbeid med offentlige aktører. Departementet fremhever i merknadene til § 4 andre ledd at interesseorganisasjoner og andre private aktører som er engasjert i sosialt arbeid, i mange tilfeller er egnede samarbeidsaktører. Oslo kommune deler dette synet og mener derfor at dette bør kommuniseres direkte i lovteksten ut fra informasjonshensyn. Selv om loven omhandler kommunens ansvar, kan det muligens stilles spørsmål om det også skal tas inn en «forpliktelse» også for de andre offentlige aktørene.
§ 5 Kommunens plikt til å gi individuelt tilpasset bistand overfor vanskeligstilte på boligmarkedet
I første ledd presiseres plikten kommunene har til å gi bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet. Departementet påpeker at bestemmelsen ikke er ment å utvide eller skjerpe kommunens plikter til å gi bistand. Oslo kommune mener det er fornuftig å nedfelle prinsipp om kommunens plikt til å bistå vanskeligstilte såpass klart som det er gjort gjennom ordlyden i bestemmelsens første ledd.
I annet ledd oppstilles det en liste over eksempler av hva individuell bistand kan gå ut på. Listen er ikke uttømmende. Oslo kommune synes det er positivt at det i lovforslaget angis hva individuell bistand kan gå ut på. Likevel mener vi at det kan reises spørsmål ved å innta tildeling av kommunal bolig, startlån og tilskudd og delvis også leie til eie. Oslo kommune er enig i at bruk av de nevnte boligsosiale virkemidlene er å anse som bistand for at vanskeligstilte skal få bolig, men vi stiller spørsmål om dette er i samsvar med føringene om at lovforslaget ikke er ment å gi en individuell rett til få å bolig.
Etter Oslo kommunes syn bør individuell bistand i denne loven avgrenses til å gjelde bistand i form av råd og veiledning, herunder bistand til å søke om ulike boligsosiale virkemidler som kommunal bolig, startlån, tilskudd, bostøtte osv. Oslo kommune foreslår derfor at bokstavene g) til i) tas ut.
Oslo kommune er enig i at det skal fattes enkeltvedtak for individuelt tilpasset bistand og mener det er hensiktsmessig at dette presiseres i lovteksten. Vi påpeker igjen at ordlyden i eksemplene om bistand i form av tildeling av startlån, tilskudd og kommunal bolig bør utgå. Et alternativt forslag er at «tildele» under bokstav g) og h) i lovteksten erstattes med «gi bistand til å søke».
Vi påpeker at vedtak om boligsosiale virkemidler som startlån, tilskudd, bostøtte og kommunal bolig normalt ikke fattes etter sosialtjenesteloven eller etter helse- og omsorgstjenesteloven, men etter egne lover og forskrifter på området. For disse bistandstypene er krav til å fatte vedtak med påfølgende klageadgang ivaretatt.
Oslo kommune antar at forslaget om Statsforvalteren som klageinstans er en naturlig følge av at det er Statsforvalteren som er klageinstans for vedtak etter sosialtjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.
I Oslo kommune er Oslo kommunes klagenemnd (OKK) klageinstans for saker om boligsosiale virkemidler. I 2019 behandlet OKK 437 klager på leie av kommunal bolig og omsorgsbolig, startlån og tilskudd til etablering og til tilpasning samt bostøtte. I tillegg ble det behandlet anslagsvis 20-30 klager i kategorien «andre saker», herunder Omsorg+, begjæring om utsatt iverksettelse og avvisning av klage.
Oslo kommune mener at den kommunale klageinstansen bør opprettholde sin funksjon som klageinstans på området for de boligsosiale virkemidlene. Også klager på annen bistand nevnt i den nye lovens § 6 annet ledd kan behandles av kommunalt klageorgan. Bakgrunnen for dette standpunktet er at vi mener at å ha samlet kompetanse på bruken av de boligøkonomiske virkemidlene er en viktig forutsetning for effektiv og nødvendig tjenesteutvikling. Et annet moment er at OKK kan prøve alle sider av saken, herunder forvaltningsskjønnet. Dette vil være noe begrenset dersom Statsforvalter blir klageinstans. Det må også nevnes at retten til å få for eksempel kommunal bolig reguleres av lokale forskrifter. Disse vil naturlig nok ha ulikt innhold fra kommune til kommune. Oslo kommune antar at dette vil kunne bli svært utfordrende å håndtere og det kan oppstå en risiko for at manglende spesialisering på de enkelte regelverk vil gå ut over brukernes rettssikkerhet.
Oslo kommune har i utgangspunktet ingen motforestillinger til at Statsforvalteren kan føre tilsyn, etter reglene i kommuneloven § 30, med at kommunen oppfyller sine plikter etter lovens § 5. Det er naturlig at det føres et statlig tilsyn dersom det gis en lov som pålegger kommunen visse plikter. Oslo kommune vil dog bemerke at et statlig tilsyn vil måtte ha et klart forhold til grensene når det gjelder overprøving av kommunens skjønnsutøvelse.
Endringer i annen lovgivning
Oslo kommune mener at det ikke er hensiktsmessig å oppheve helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7. Plikt til å medvirke til å skaffe omsorgsboliger, boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemning eller av andre årsaker er presisert i § 3-7. Medvirkeransvaret for å skaffe denne type boliger er ikke presisert i sosialtjenesteloven § 15. Denne type boliger er heller ikke nevnt i forslaget til ny lov. Vi foreslår derfor at bestemmelsen videreføres.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Oslo kommune merker seg at departementet påpeker at lovforslaget vil øke kravene til det eksisterende boligsosiale arbeidet i kommunene. Oslo kommune mener at selv om det kan sies at kommunene ikke blir pålagt helt nye oppgaver, vil vi hevde at lovforslaget innebærer en ikke ubetydelig kostnad for kommunene. Dette gjelder spesielt for administrative ressurser. Det vil være behov for økt bemanning, kompetanseutvikling osv. Som departementet selv påpeker, dekker ikke de nylig tilførte tilskuddsmidler til boligsosiale tiltak det lovendringene omfatter. Oslo kommune forutsetter at kommunene kompenseres for merutgifter ved behov for økt ressursbruk og tjeneste- og kompetanseutvikling.