Dato: 15.03.2021 Svartype: Med merknad Bolig utgjør, ved siden av arbeid, helse og utdanning, den fjerde grunnpilaren i velferdspolitikken. Det å bo trygt og godt er et grunnleggende behov, og en stabil bosituasjon er i mange tilfeller en nødvendig forutsetning for at den enkelte skal kunne ta imot og ha nytte av helse- og omsorgstjenester og annen støtte. Dårlige boforhold er blant rotårsakene til andre sosiale, helsemessige og økonomiske utfordringer, og er derfor også et sentralt politikkområde for å motvirke økende sosiale ulikheter og forebygge utenforskap. Det er kommunesektoren som har hovedansvaret for å bistå vanskeligstilte på boligmarkedet. Statens ansvar er å sikre gode rammebetingelser, og støtte opp om kommunenes arbeid faglig og økonomisk. Husbanken er statens sentrale aktør innenfor dette området. Startlån og bostøtteordningen er de mest sentrale økonomiske virkemidlene. Sandnes kommune stiller seg grunnleggende positiv til at det etableres en egen boligsosial lov. Det vil bidra til å tydeliggjøre kommunens forpliktelser på det boligsosiale feltet, og vil være med å synliggjøre betydningen av bolig som en sentral del av velferdspolitikken. Det er også en styrke ved lovforslaget at det gir en definisjon av begrepet «vanskeligstilt på boligmarkedet», og understreker at det er behovet for bistand som er avgjørende for om man defineres som vanskeligstilt, ikke årsaken til behovet. Departementet gjentar flere steder i høringsutkastet at lovforslaget retter seg særlig mot de kommunene som i dag jobber dårlig med det boligsosiale feltet, og dette bærer lovforslaget noe preg av. Selv om det understrekes at lovforslaget skal være i tråd med prinsippet om juridisk rammestyring, gir den i sin nåværende form svært mange detaljerende føringer som går langt i å avgrense det kommunale handlingsrommet. Lovforslaget har i flere paragrafer også en form som er mer egnet som veileder en som lovtekst. Intensjonene kan være gode, men resultatet kan bli urealistiske forventninger hos bruker, og en omfordeling av kommunenes arbeidsinnsats fra praktisk veiledning og bistand til byråkratiske prosesser. Sandnes kommune vil gi følgende innspill til lovforslaget: § 1 Lovens formål Ny lov skal «bidra til» at vanskeligstilte skal kunne skaffe seg og beholde en bolig. Den er ikke ment å gi den enkelte et rettskrav på tildeling av bolig. Kommunen disponerer en boligmasse som skal dekke ulike behov, og det er mange krevende avveininger som ligger bak tildeling av bolig til enkeltpersoner med sammensatte behov og utfordringer. Sandnes kommune vil advare mot å bruke begrep som «tilfredsstillende størrelse og standard» og «et nærmiljø som er bra» i lovteksten. Selv om dette er sentrale vurderinger som gjøres ved bistand til den enkelte, kan det å bringe tema som størrelse, standard og lokalisering inn i selve lovteksten bidra til å gi urealistiske forventninger til valgmuligheter blant de som søker bistand. Sandnes kommune støtter intensjonen i formålsparagrafen, men foreslår en moderering av formuleringer som beskriver krav til bolig. Det anbefale at formålsparagrafen bruker begrepet «egnet bolig» som definisjon av boligens egenskaper. § 4 – kommunens organisatoriske ansvar Denne paragrafen regulerer kommunens oppgaver knyttet til organisering og planlegging av det boligsosiale området. Paragrafen presiserer det organisatoriske ansvaret som følger av medvirkningsplikten i dagens lovgivning, og skjerper planleggingsansvaret som følger av folkehelseloven og plan- og bygningsloven. Det andre leddet av § 4 retter seg mot kommunens håndtering av det boligsosiale feltet i kommuneplanleggingen. Lovforslaget stiller følgende krav til kommunene: 1. Ha oversikt over behovet for både ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet 2. Inkludere denne oversikten (og drøfting av denne) i arbeidet med kommunens planstrategi 3. Fastsette mål og strategier for det boligsosiale arbeidet i kommuneplan eller kommunedelplan. Sandnes kommune vil understreke verdien av å ta boligsosiale hensyn i det overordnede planarbeidet. I Sandnes har vi hatt fokus på dette gjennom de siste kommuneplanrulleringene. Samtidig er det vårt syn at kommuneplanleggingen må rammes inn av plan og bygningsloven – ikke av særlover. Det kan være hensiktsmessig at særloven pålegger kommunen å holde oversikt over behov på feltet, men ikke å stille krav til hvor og hvordan fagfeltet skal behandles i kommunale planer. Jo lenger staten går i å lovfeste innhold i planstrategi og kommuneplan, jo mindre relevant risikerer man at disse planene blir som reelle styringsverktøy for kommunen. Plan- og bygningslovens formålsparagraf er å fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Et viktig spørsmål for kommunene er hvordan vi kan sikre at de enkelte utbyggingsområdene bidrar til også å forebygge levekårsutfordringer og utjevning av sosiale forskjeller. Kommunens erfaring er at gjeldende plan- og bygningslov ikke gir tilstrekkelig hjemmel til at kommunene kan følge dette opp på en god nok måte. Danmarks planlovgiving gir kommunene rett til å legge inn mer effektive krav til gjennomføring av boligsosiale hensyn i reguleringsplaner. Blant annet kan det settes krav til at en viss andel av boligene skal ha et sosialt tilsnitt, skal være utleieboliger eller skal kunne tilvises beboere gjennom gitte ordninger. Sandnes kommune mener at loven må følges opp med tilpasninger i plan og bygningsloven for å sikre at lovforslagets intensjoner kan følges opp av kommunene. § 5 - Kommunens plikt til å gi individuelt tilpasset bistand overfor vanskeligstilte Paragrafens opplisting av aktuelle former for bistand utgjør en blanding av råd og veiledningstjenester og mer konkrete tjenester som tildeling av kommunal bolig, tilsagn om startlån og tilskudd, kommunal bostøtte og bo-oppfølging. Det boligsosiale arbeidet er komplekst, og det kan være behov for å bruke mange ulike virkemidler for å bistå den enkelte. I Sandnes kommune bruker vi hele viften av virkemidler som ramses opp i loven, men søker også hele tiden å utvikle oss på praksisfeltet. Forslag til bistand som ramses opp er ikke uttømmende, og det er bra for å opprettholde muligheten for nye tilnærminger på området. Samtidig er det en fare for at opplistingen kan føre til mindre nyskapning innenfor fagfeltet. Sandnes kommune vil derfor anbefale at denne oppramsingen flyttes fra selve lovteksten til eventuelle veiledere eller rundskriv. Da vil det være enklere å justere anbefalinger til endringer i praksisfeltet, og å formidle gode eksempler og ny praksis på feltet. § 6 – Saksbehandling Sandnes kommune deler departementets syn at vurderingen om tildeling av konkrete tjenestetilbud innenfor det boligsosiale feltet er å betrakte som enkeltvedtak, og at saksbehandling som sådan følger av Forvaltningsloven. Slik lovforslaget nå er utformet, legger det opp til at det skal gis enkeltvedtak på all form for individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet, inkludert råd og veiledning. Kommunen mener det kan være en fare for økt byråkratisering dersom kravet om enkeltvedtak tolkes strengt. Det kan medføre administrativt merarbeid, og i verste fall til en høyere terskel for å gi bistand til personer som utelukkende trenger enklere råd- og veiledning. Det bør være tydeligere grensesnitt mellom generell råd og veiledning og enkeltvedtak for å unngå dette. God saksbehandlingsskikk og rammene rundt enkeltvedtak bør følge av forvaltningsloven, og ikke gjentas i særlov. Både kravet til å beskrive hovedinnhold i vedtak, og manglende rett til å endre enkeltvedtak til ugunst uten nytt enkeltvedtak, følger direkte av Forvaltningslovens regler. Tredje ledd i denne paragrafen blir derfor overflødig og kan fjernes. § 7 Klage Sandnes kommune slutter seg til prinsippet om at klagesaksbehandlingen overføres til Statsforvalteren. Samtidig er det en utfordring om slik ny arbeidsbyrde pålegges embetet uten at det tildeles flere ressurser. Det er sentralt, både for kommunen og for den som klager at saksbehandlingstiden holdes så kort som mulig. Dette gjelder særlig i tilfeller der klagen gjelder tildeling av kommunal bolig – da den tildelte boligen vil bli stående tom i tidsrommet for klagesaksbehandling. Lovforslaget gir også Statsforvalteren tilsynsmyndighet for kommunens boligsosiale arbeid (§8 i lovforslaget). Sandnes kommune stiller seg positiv også til dette. Å innføre en adgang til tilsyn kan være både nyttig og verdiskapende. Statsforvalteren vil kunne komme med nyttige tilbakemeldinger og korrigeringer til kommunene, og kan bidra til å bygge god fagkompetanse som kan sikre en forutsigbar og enhetlig praksis mellom kommunene. Samtidig er det viktig å understreke at kommunens selvstyre og rett til skjønnsutøvelse bevares. Kjennskap til lokale forhold er nødvendig for å vurdere hvem som kan anses vanskeligstilt og hva som er hensiktsmessig bistand i det enkelte tilfellet. Lovforslagets formulering i formålsbestemmelsen kan medføre flere klager og større ressursbruk, og Statsforvalterens vurdering i klagesaker kan over tid føre til uhensiktsmessig begrensning i det kommunale handlingsrommet. Det vil derfor være viktig at departementet fører tilsyn med Statsforvalterens praksis på området, for å sikre at det kommunale skjønnsrommet blir ivaretatt. Det må også føres tilsyn med at Statsforvalteren har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å følge opp denne oppgaven. Det boligsosiale arbeidet er et komplekst område, som krever smidighet, raushet og tett samarbeid på tvers av organisasjonsgrenser. Hver dag legges det ned stor innsats for å hjelpe personer inn i egnede boforhold. Kommunens evne til å lykkes med det boligsosiale arbeidet ligger likevel ikke bare i gode medarbeideres arbeidsinnsats – det krever også et økonomisk handlingsrom. Det vises i høringsnotatet til at det er de lovpålagte oppgavene som prioriteres av kommunene - ergo lovfestes også det boligsosiale. Men lovfesting alene fører ikke til økte kommunebudsjetter. Det blir bare de samme midlene som skal fordeles til stadig flere lovfestede formål. Lovforslaget kan føre til økt byråkratisering. Om lovforslaget ikke følges opp med tilføring av nye ressurser, vil det bety en omfordeling av ressurser brukt direkte på samhandling med den vanskeligstilte, til ressurser brukt på saksbehandling og klagebehandling. Det er viktig at stat og kommune samhandler godt om dette viktige arbeidet, og at staten ser at økt innsats på det boligsosiale feltet også vil kreve økt økonomisk innsats – både fra stat og kommune. Ved behandling av høringsuttalelsen, gjorde kommunestyret i Sandnes følgende tilleggsvedtak til høringsuttalelsen: «Kommunestyret ber om at følgende uttalelse oversendes departementet og ber om at dette hensyntas i det videre arbeidet med bostøtteordningen: Etter at skattereglene ble justert slik at personer som mottar uføretrygd må betale mer skatt, er det nødvendig å se på effekten av endringen i forhold til bostøtten. Konsekvensen av økt skatt for personer som lever på uføretrygd er at uføretrygden ble økt for å kompensere for økt skatt. Det har fått uheldig effekt for personer som mottok bostøtte, og mange mistet retten til bostøtte som en konsekvens av omleggingen hvor uføretrygden ble økt. Dette får store konsekvenser for de som blir berørt. Innslagspunktet for tildeling av statlig bostøtte må derfor justeres og tilpasses målgruppen.» Kommunal- og distriktsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
