Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

«Departementet mener at programmet ikke bør tilbys personer som har fått fastslått et varig behov for bistand som tilsier at de ikke vil kunne bli i stand til å kunne skaffe seg eller beholde ordinært arbeid»

Bufdir stiller spørsmål til hva departementet legger i «et varig behov for bistand», samt hvilke kriterier NAV skal legge til grunn ved vurdering av manglende mulighet for å komme ut i arbeid. Bufdir knytter bekymring til at en slik form for utvelgelse av egnede kandidater, kan bidra til at personer med funksjonsnedsettelse som f.eks. har funksjonsassistent eller BPA, eller som har andre varige tilretteleggingsbehov, blir holdt utenfor programmet. Personer med funksjonsnedsettelse som også har nedsatt arbeidsevne kan oppleve å bli undervurdert når det gjelder muligheten for å komme over i arbeid.

Bufdir anser det som positivt at de som ikke kommer over i arbeid eller utdanning etter endt program fremdeles kan få AAP. Det er imidlertid uklart for Bufdir hvilke kriterier som skal ligge til grunn for å fastslå hva en vesentlig nedsatt arbeidsevne er. Bufdir knytter en bekymring til at en funksjonsnedsettelse automatisk blir sidestilt med nedsatt arbeidsevne. Det er viktig å påpeke at det er mulig å ha en funksjonsnedsettelse uten at en har en nedsatt arbeidsevne. Det er også viktig at ungdomsprogrammet ivaretar retten til funksjonsassistanse for likestilt arbeidsliv. Bufdir vil i den sammenheng presisere viktigheten av at retten til funksjonsassistent også gjelder ved deltidsarbeid.

Bufdir lurer også på hva som defineres som helserelaterte utfordringer, samt hvilke kriterier som skal ligge til grunn for vurderingen av om personene med helserelaterte utfordringer skal komme i jobb eller utdanning. Det er viktig at dette tydeliggjøres i beskrivelsen av vilkår for deltakelse i ungdomsprogrammet.

Videre foreslår departementet at programmet kan tildeles personer som har fylt 18 år og som enda ikke har fylt 29 år. Det vil i praksis kunne føre til ulik tilgang til tjenesten, basert på ulik terskel for å vurdere at en ungdom ikke er i stand til å skaffe seg eller beholde en jobb. Den foreslåtte avgrensning vil kunne føre til at unge som både har behov for, og ønske om hjelp til inkludering i arbeidslivet ikke får ungdomsprogrammet. Dette er en ung alder for å fastslå hvorvidt noen vil stå utenfor arbeidslivet hele yrkeslivet. Tatt i betraktning den livssituasjonen mange av ungdommene i barnevernet står i, med de erfaringer og opplevelser de måtte ha med seg, er det ikke gitt at en vurdering ved nylig oppnådd myndighetsalder vil gi et korrekt bilde av om ungdommene i fremtiden, og med riktig bistand, vil kunne stå i arbeid.

På den ene siden kan man vurdere at ungdommene som fremdeles står i en krevende situasjon og kanskje fremdeles mottar tiltak (ettervern) fra barnevernet ikke vil ha kapasitet til å kunne gå ut i arbeid i overskuelig fremtid. Med rett støtte og oppfølging fra flere instanser er dette noe som vil kunne endre seg på sikt. For å sikre at ungdommene som har hatt barnevernstiltak, og som vi vet kan være ekstra sårbare for å falle utenfor samfunnet senere i livet, bør dette vilkåret justeres slik at det i større grad tar høyde for, favner og ivaretar de ungdommene som har hatt særlige utfordringer før oppnådd myndighetsalder. «Departementet foreslår videre at ungdomsprogrammet skal tildeles personer som vurderes å være i stand til å delta i programmet på fulltid.»

Det er forståelig og positivt at departementet ønsker å utvikle et program som både følger ungdommene tett over perioden de deltar, og som stiller krav til deltakelse i aktiviteter. Samtidig er det verdt å bemerke at et av hindrene for deltakelse i arbeidslivet er manglende kvalifikasjoner, slik som utdanning (Et skråblikk på velferdsstaten Ny i NAV). De som mangler utdanning, kan av ulike årsaker ha slitt med å følge et ordinært studieløp. Det er viktig at programmet ikke stiller så strenge krav til deltakelse og aktivitet at det utelukker deltakere som kanskje har behov for mer fleksible rammer.

Ved at ungdomsprogrammet stiller krav til deltakelse tilsvarende en 100 prosent-stilling, er det en risiko for at personer med god arbeidsevne, men som av ulike grunner bare kan jobbe deltid, utelukkes fra programmet. Det er viktig at programmet ivaretar en likestilt mulighet for at alle kan komme i jobb og at ikke fulltid favoriseres over deltid.

Bufdir anser det som positivt at det individuelle programmet skal utarbeides i nært samarbeid med deltakeren. Dette ivaretar prinsipper om medvirkning og gjør det mulig å tilpasse og tilrettelegge programmet utfra individuelle behov. Det står videre om innhold at arbeidspraksis og lønnet arbeid kan inngå i programmet. Bufdir vil i den anledning bemerke at det er viktig at NAV har en aktiv rolle ut mot virksomheter som har kandidater i arbeidspraksis og i overgang til arbeid generelt. I SINTEFS rapport “Arbeidsinkludering med arbeidsgiverne på laget” vises det til viktigheten av at NAV på forhånd må gjøre virksomheter i stand til å ta imot kandidater gjennom målrettet informasjon, tilpasset oppfølging og bruk av virkemidler hvis de skal lykkes. «Programmet vil også kunne inneholde elementer av opplæring eller utdanning, for eksempel enkeltfag i videregående opplæring.»

Ut ifra departementets formulering fremstår det ikke som om det er et vilkår at deltakerne har fullført videregående skole før deltakelse. Slik bør det også være, men dette bør fremkomme enda tydeligere.

Formuleringen om at programmet vil kunne inneholde elementer av opplæring eller utdanning slik som enkeltfag i videregående skole er uklar. Utover denne setningen nevnes ikke videregående skole i høringsnotatet. Dette mener vi er svært uheldig. Selv om det er fylkeskommunen og den enkelte videregående skolen som primært har ansvar for videregående opplæring, vet vi at de barna som er innom barnevernet i betydelig mindre grad enn den øvrige populasjonen fullfører videregående skole (Barnevern-og-sosiookonomisk-ulikhet.pdf, s. 51). Av de barna som bor på institusjon fullfører kun 11% videregående opplæring (Statistikk og analyse | Bufdir). Foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn påvirker barnas utdanning, og barn i familier med lav sosioøkonomisk status er overrepresenterte i barnevernet (NOU 2019: 2, s. 102; NOU 2023: 7, s. 68). De som ikke fullfører videregående opplæring har høyere arbeidsledighet, og har en høyere andel personer som mottar ulike type trygdeytelser (NOU 2019: 2, s. 98). Vi mener at et økt fokus på fullføring av videregående opplæring i ungdomsprogrammet er helt nødvendig – både for å sikre at NEET-gruppen (Not in Employment, Education or Training) i større grad får en tilknytning til arbeidsmarkedet, all den tid sammenhengen mellom frafall i videregående opplæring og NEET er sterk (NOU 2019: 2, s. 108) – men også for å best ivareta de barnevernsbarna som ikke har fullført videregående opplæring.

Fullføring av videregående opplæring er på mange måter en forutsetning for å sikre deltakerne i programmet en arbeidslivstilknytning. Etter vår mening er dette dermed noe som bør få enda større plass i utformingen av ungdomsprogrammet. Mulighetsrommet som finnes i opplæringsloven, både knyttet til retten til å fullføre videregående opplæring (Opplæringslova §5-1) og retten til yrkesfaglig rekvalifisering (§18-4), samt mulighetene for samarbeid med både den videregående skolen og apparatet rundt (eks. PPT), ivaretas ikke i tilstrekkelig grad i departementets forslag til ungdomsprogrammets innhold.

I underkapittelet åpner departementet opp for at ytelsen fra ungdomsprogrammet vil kunne kombineres med andre stønader enn livsoppholdsytelser. Etter vår mening er det uklart hvorvidt departementet med «andre stønader enn livsoppholdsytelser» mener at deltakerne kan motta økonomisk hjelp som ettervernstiltak fra barneverntjenesten, eller ytelser forbundet med helserelaterte utgifter, og behov for annen tilrettelegging. Økonomisk hjelp for øvrig er det vanligste ettervernstiltaket, og økonomisk hjelp til bolig er det ettervernstiltaket som øker mest (Statistikk og analyse | Bufdir). For Bufdir er det viktig at det tydeliggjøres at de som mottar ettervernstiltak også kan delta i ungdomsprogrammet, og at eventuell økonomisk støtte som mottas som ettervernstiltak fremdeles kan gis om ungdommen deltar i ungdomsprogrammet.

Det er etter vår mening uheldig at forslaget til utforming og innhold i ungdomsprogrammet ikke trekker frem noe om samarbeid med andre instanser rundt ungdommene. Det er riktignok ikke alle ungdommer som vil søke på ungdomsprogrammet som har kontakt med andre instanser, men vi mener at for de ungdommene det gjelder er det viktig å fremheve viktigheten av dette samarbeidet. Fra vårt perspektiv dreier dette seg i første omgang om samhandlingen mellom barneverntjenesten og Nav.

Samarbeidsplikten på individnivå er ivaretatt i barnevernsloven (§15-8), NAV-loven (§15 a), opplæringsloven (§24-1), sosialtjenesteloven (§13) og flere andre lovverk. I tillegg er samarbeid mellom barneverntjenesten og Nav-kontoret ivaretatt i «Retningslinjer for samarbeid mellom barneverntjenesten og Nav-kontoret», og retningslinjen tar blant annet for seg samarbeidet mellom Nav og barneverntjenesten om ungdom i ettervernstiltak.

Selv om plikten til å samarbeide ivaretas i både lovverk og retningslinjer, mener vi likevel at det bør fremkomme enda tydeligere innenfor et program som er spesielt rettet mot ungdom som står i fare for å varig havne utenfor arbeidslivet. Det bør uttrykkelig fremheves at det er nødvendig å vurdere behov for samarbeid rundt den individuelle ungdom, slik at ungdommen mottar et helhetlig og samlet tjenestetilbud – og ikke minst for å sikre at innholdet i programmet faktisk fastsettes ut ifra den enkelte deltakers behov, slik som departementet selv påpeker at det skal (høringsnotatet, s. 6).

Programmet bør også ha fokus på samarbeid med fylkeskommunen, herunder videregående skole og bedrifter som tar imot lærlinger, dersom en del av ungdommens individuelt tilpassede program er å få bistand til å fullføre videregående opplæring.