Det Helsevitenskapelige fakultet (HV) ved Universitetet i Stavanger (UiS) takker for muligheten til å gi høringsuttalelser for forskrift om nasjonal retningslinje for anestesi-, barne-, intensiv-, operasjons- og kreftsykepleierutdanningen (ABIOK). Vi har valgt å gi en felles generell innledning til alle forskriftene med unntak av nasjonal retningslinje for barnesykepleie da denne utdanningen ikke tilbys ved UiS. Deretter vil hver utdanning (AIOK) gi konkrete tilbakemeldinger på utformingen av fagspesifikke forskrifter.
Siden 2014 har UiS gjennomført et felles masterprogram i spesialsykepleie (AIO). For tiden arbeides det også med etablering og akkreditering av mastergrad i kreftsykepleie. Rekrutteringen til årlig opptak ved AIO utdanningene er tilfredsstillende, og gjennomstrømning har vært svært god. A lle kandidatene har fullført på normert tid. Etter påtrykk fra Helseforetaket tilrettela vi i 2014-2016 for et alternativ løp med 90 stp, kun et fåtall av kandidatene (1 i 2014, 0 i 2015, 2 i 2016) valgte videreutdanning fremfor masterutdanning. På bakgrunn av dette, valgte HV å avslutte et ressurskrevende og lite attraktivt videreutdanningstilbud. Vår erfaring er at våre masterutdanninger har bidratt til en økning i søkertall, flere unge søker seg til utdanningen og vi rekrutterer flere menn enn tidligere. Vi mener derfor at fullgått masterløp er nødvendig for å sikre fremtidig rekruttering til våre spesialiseringer.
Hvorvidt er forskriftene i tråd med tjenestens kompetansebehov?
Vi mener at kompetansebehovet i tjenesten imøtekommes kun dersom kandidaten fullfører mastergrad (120 stp). Vi stiller oss kritiske til hvordan et avbrutt utdanningsløp skal oppfylle kravet til enhetlig beskrivelse av sluttkompetanse. Arbeidsgiver vil vanskelig kunne differensiere mellom de to ulike studieløpene og åpner opp for en skjønnsmessig vurdering av kompetanse, noe som i verste fall kan gå på bekostning av pasientsikkerheten. Vi anbefaler derfor sterkt at de nye nasjonale forskriftene bør synliggjøre den reelle sluttkompetansen. De som avbryter etter 90 stp vil ikke kunne oppnå foreslåtte sluttkompetanse og dermed avvike fra nasjonal standard. Dagens rammeplaner beskriver krav til en fordypningsoppgave i et valgt tema relatert til yrkesutøvelse innen eget felt, noe som ikke er synliggjort i forslaget til ny forskrift. Vi ber derfor programgruppen vurdere hvordan fordypning i et selvvalgt område skal ivaretas nasjonalt, dersom det fortsatt ligger føringer for avbrutt studie etter høringsrunden.
Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 viser til at det er et nasjonalt behov for å monitorere og synliggjøre behov for sykepleiere. Regjeringen vil «etablere et nasjonalt system for å følge med på tilgang på og behov for sykepleiere i den samlede helse- og omsorgstjenesten» (HOD, 2019). Imidlertid lar ikke dette seg gjennomføre fordi det nasjonalt opereres med så mange ulike navn og registreringskoder for spesialsykepleier alt etter utdanningssted og lengde på utdanning. Enhetlige utdanninger og like benevnelser vil kunne bidra til bedre systematisk registrering av kompetanse i både helsepersonell-registeret og Nasjonal utdanningsdatabase (NUDB). Vi anbefaler derfor at følgende navn brukes i forskriftene: Nasjonal retningslinje for masterutdanning i - navn spesialitet.
Hvorfor har spesialsykepleiere behov for kompetanse på mastergradsnivå?
De raske endringene i helsetjenesten krever en kompetanse preget av økt endringsvilje, endringsevne og samhandlingskompetanse (Helsedirektoratet, 2012; Universitets- og høgskolerådet, 2016) . Kompleksiteten i de omtalte fagområdene omfatter behov for å raskt tilegne seg digital kompetanse og bruk av nytt medisinsk teknisk utstyr. I akutte situasjoner står spesialsykepleierne overfor kritiske avgjørelser som krever beslutnings- og samhandlingskompetanse. Internasjonal forskning viser at kompetanse på masternivå bidrar til større evne til fleksibilitet, mer effektiv respons og bedre oppfølgning i akutte situasjoner, noe som bidrar til økt kvalitet og pasientsikkerhet (Heggen & Kirkevold, 2017; Jennings, Clifford, Fox, O'Connell, & Gardner, 2015; Norsk Sykepleierforbund (NSF), 2016; Universitets- og høgskolerådet, 2016) .
Merverdien av et fullgått masterstudium ligger i at evnen til kritisk tenkning videreutvikles og integreres i profesjonskunnskap og yrkesutøvelse. Det avspeiles i evne til faglig argumentasjon og samhandling både på monofaglige og tverrfaglige arenaer. Den akademiske kunnskapen integreres gjennom hele utdannelsen og danner grunnlag for all undervisning. Denne kompetansen utvikler studentenes evne til å forstå og systematisk anvende ulike forskningsmetoder, kritisk vurdere ny forskning og forkaste eller tilpasse/implementere den i daglig praksis. Den setter også studentene i stand til å reflektere, stille nye spørsmål og iverksette egne prosjekt, noe som er grunnleggende viktig i forhold til pasientsikkerhet, livslang læring og arbeidsglede (rekruttere og beholde spesialsykepleiere). Mastergradsoppgaver gjennomføres i tett samarbeid med klinikken, hvor praksisnære problemstillinger bidrar til kvalitetsforbedring og fagutvikling i spesialavdelingene. Vi anbefaler derfor at masterkompetansen tydelig integreres i samtlige forskrifter som en del av hele studiet, slik forskriften for anestesiutdanningen har klart bedre enn de andre utdanningene.
Konsekvenser av å avvike fra kvalifikasjonsrammeverket
Avbrutt masterutdanning avviker fra både det norske og det europeiske kvalifikasjonsrammeverket og internasjonale avtaler om gradssamarbeid samt føringer fra KD om krav til høyere utdanning (Kunnskapsdepartementet, 2011). Det er med interesse vi registrerer at andre utdanninger kun beskrives på masternivå. Her er nærliggende å se på Masterutdanning i avansert klinisk sykepleie (vedtatt), Masterutdanning i psykisk helse- og rusarbeid for sykepleiere (RETHOS fase 3) og masterprogrammet i jordmorfaget hvor det ikke legger opp til et videreutdanningsløp i den nye forskriften. Vi vil derfor sterkt fraråde at en så viktig og uerstattelig helsetjenesteoppgave som gjøres av intensiv, - anestesi, - operasjon- og kreftsykepleie legges på et videreutdanningsnivå. Vi savner faglig begrunnelse for hvorfor KD og HOD mener det skal være en mulighet for å avbryte utdanningene.
I forslaget til forskriften fremstilles det som om at en student som avbryter etter 90 stp, enkelt skal kunne gjenoppta studiet og kun bygge på med masteroppgave på 30 stp. Ifølge eksamensforskriften må imidlertid studenten ha avlagt minimum 60 av de 120 studiepoengene ved det aktuelle studiestedet som skal kunne tildele en grad (Forskrift om studier og eksamen ved Universitetet i Stavanger, 2020) . Dette kan føre til et utilsiktet hinder for de som vil gjenoppta studiet ved ett annet studiested. Det vil også være dårlig ressursutnyttelse av utdanningskapasitet og gjennomføringsgrad.
Behovet for økt kompetanse i fremtiden stiller krav til stadig utvikling av ny kunnskap innen eget fagområde og kvalifiserte lærerkrefter. Flere spesialsykepleiere med masterkompetanse vil være sentralt for å videreutvikle eget fagområde gjennom Phd- utdanning i et etablert gradssystem i utdanningssektoren. En slik mulighet er essensiell for å opprettholde utdanningskapasiteten og øke kunnskapsutviklingen på egne spesialistområder. Dersom en avslutter en utdanning på et nivå mellom en bachelorgrad og en mastergrad, vil en verken få økonomisk eller akademisk uttelling i et utdanningssystem. En kandidat som avslutter etter 90 stp og gjennomfører masteroppgave på 30 stp senere, vil ikke nødvendigvis godkjennes i et doktorgradsutvalg. En stor andel av de med førstestillingskompetanse i utdanningene, nærmer seg pensjonsalder. Vi er bekymret for at rekruttering til og kompetansen UH-sektoren ikke opprettholdes og at studieprogram ikke kan re-akkrediteres i henhold til studietilsynsforskriften (Studietilsynsforskriften, 2017) .
Studiets oppbygning og praksisstudier
Hensikten med nasjonale retningslinjer er ifølge forskriftene at utdanningen skal fremstå som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, samtidig som det skal gi rom for lokale tilpasninger. De fleste utdanningsinstitusjonene har pr. i dag felles studieprogram (MABIOK) med noen felles og noen fagspesifikke emner. Forskriftene bør i større grad ha en felles struktur og synliggjøre hva vi har til felles og hva som skiller oss. Dette er nødvendig for å kunne utarbeide felles studieplaner lokalt som samsvarer med samtlige nasjonale forskrifter, samtidig som institusjonens ressurser og kompetanse kan imøtekommes. Utkast til forskrifter som foreligger vitner om liten grad av samarbeid på tvers av programgruppene. Det bør være mulig å tilstrebe lik benevnelse på kompetanseområder, samtidig som det særegne ivaretas i utforming av læringsutbytter. Vi anbefaler følgende felles kompetanseområder:
Beskrivelse av antall uker i praksis bør formuleres likt i alle forskriftene for å kunne ha et felles årshjul i studieprogrammet. Vi foreslår derfor følgende tekst « Praksisstudiet utgjør minimum 30 uker med minst 30 timer », studiedager vil da kunne tilpasses lokalt ut fra hva institusjonens muligheter og tilhørende praksistilbyder.
Forskriftene for alle utdanninger bør være like vedrørende krav om klinisk praksis for opptak. Vi mener det er en forutsetning å ha erfaring gjennom relevant utøvelse av sykepleiefaget for å mestre sykepleie på et avansert og spesialisert nivå. Vi anbefaler derfor to års klinisk erfaring som sykepleier på lik linje med andre kliniske masterstudier. Anbefalingen støttes i forskrift om krav til mastergrad §5, hvor det presiseres at det i tillegg til bachelorgrad kreves minst 2 års relevant yrkespraksis (Forskrift om krav til mastergrad, 2005).
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Spørsmålet er besvart i felles innledende tekst for AIOK-utdanningene.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Spørsmålet er til dels besvart i felles innledende tekst for AIOK-utdanningene under punktet om hvorfor spesialsykepleiere har behov for kompetanse på mastergradsnivå. For anestesifaget spesielt, ser vi at faget i fremtiden skal måtte håndtere en større andel av eldre pasienter med sammensatte problemstillinger og økende ko-morbiditet. Fremtidens anestesisykepleiere vil trenge metodologisk kompetanse og erfaring for å kunne gjøre nødvendige vurderinger og videreutvikle egen praksis i takt med at brukernes behov endrer seg over tid. Vi er kritiske til at grunnlaget for denne kompetansen er mulig å oppnå etter 90 studiepoeng.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Her vil vi innledningsvis rose programgruppen for i stor grad ha mestret å synliggjøre det som er særegent for anestesisykepleiernes fagområde. Graden av detaljering er stort sett godt ivaretatt, med unntak av enkelte områder. Dette gjelder enkelte områder der utdanningstilbyder bør ha styringsrett til å bestemme hvilke pedagogiske metoder og i hvilket omfang disse skal tas i bruk for å oppnå sluttkompetansen. Konkret gjelder dette spesielt for forslaget vedrørende bruk av simulering, der programgruppen foreslår en forskriftsfesting av et minimum antall dager med simulering per semester (se for øvrig svar til høringsspørsmål 7 nedenfor). Det gjelder også punktet som omtaler ferdigheter i ultralydveiledet tilgang (se tabell under).
Konkrete forslag til endringer:
Kapittel 2,§ 5, punkt c: Kan kritisk vurdere og anvende egen kompetanse og situasjonsforståelse for å yte omsorg, fremme helse og velvære for den enkelte pasient.
Kapittel 3 . Læringsutbytte for kompetanseområdet klinisk anestesiutøvelse, observasjoner , vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse
Kap. 3, §8, punkt i: har avanserte tekniske ferdigheter i å etablere intravaskulær og intraossøs tilgang, inklusiv ultralydveiledet tilgang
Kap. 3, § 9, punkt a: kan selvstendig mestre gjennomføring av generell anestesi på ellers funksjonsfriske pasienter, og i samarbeid med anestesilege gjennomføre anestesi til pasienter med mer komplekse sykdomstilstander og tilrettelegge for behandling og kirurgi
Kap. 3, § 9, punkt b: kan selvstendig mestre administrering og vedlikehold av regional og lokal anestesi samt sedasjon, og tilrettelegge for behandling og kirurgi
Kap. 3, § 9, punkt e: kan analysere og kritisk vurdere samspillet mellom fagets historiske tradisjoner, samfunnets behov og helsetjenestens utvikling, og har utviklet en identitet som anestesisykepleier
Kap. 4, § 12, punkt b: kan identifisere og vurdere behov for utvikling og bruk av ny teknologi ut fra ulike aspekter som tjenesteutvikling, innovasjon og informasjonssikkerhet
Kapittel 5. Læringsutbytte for kompetanseområdet faglig ledelse, samhandling og kommunikasjon i team
Gjør oppmerksom på at i Kap. 1, § 3 Kompetanseområder står det Fagledelse, samhandling og kommunikasjon. Disse må samsvare med kapittel 5. Ifølge organisasjonsteori er det en betydelig forskjell på fagledelse og faglig ledelse.
Kap. 6, § 17, punkt a: kan bruke relevant pasientsikkerhetsteori og forbedringsmetoder i klinisk praksis for å opprettholde anestesisykepleie av høy kvalitet
4. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen?
Forskriften er bygget opp ihht bestillingen fra KD og HOD, der instruksen var å tilrettelegge for å kunne avbryte studieløpet etter 90 studiepoeng. Vi mener at omfanget og læringsutbyttebeskrivelsene ikke vil kunne ivaretas tilstrekkelig dersom studieløpet avbrytes. Et fullgått studieløp på 120 studiepoeng, synes derimot å være gjennomførbart og balanserer behovet for både å ivareta de praktiske ferdighetene så vel som den akademiske dannelsen.
5. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Læringsutbyttebeskrivelsene vurderes til å ivareta behovet for nasjonal standardisering, under forutsetning at alle studentene fullfører samme utdanningsløp. Nasjonal standard vil si lik utdanning. Ved å tilrettelegge for å kunne avbryte studiet etter 90 studiepoeng, vil det kunne skape usikkerhet og forvirring omkring den enkelte arbeidstakers endelige reelle sluttkompetanse. Videre er det en forventning om at en nasjonal standardisering fører frem til samme yrkestittel. Dette bør kommuniseres tydelig også i forskriftens tittel. Den gamle rammeplanen brukte begrepet videreutdanning i anestesisykepleie . I forslaget til ny forskrift har man foreløpig valgt å bruke tittelen «Forskrift om nasjonal retningslinje for anestesisykepleierutdanning» . Se for øvrig innledende tekst med hensyn til Nasjonale myndigheters behov for å monitorere og planlegge behov for fremtidig helsepersonell.
Forslag til endring: Forskriftens tittel endres til Forskrift om nasjonal retningslinje for master i anestesisykepleie
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Ja! Det stilles stadig større krav til brukermedvirkning i helsetjenesten. Det er vanskelig å finne noe som beskriver anestesisykepleierens unike funksjon og ansvar for å ivareta og inkludere individet i beslutninger, herunder personorientert anestesisykepleie. Begrepet personorientert sykepleie er veletablert (alternativt; personsentrert eller pasientorientert-/sentrert ), og anvendes blant annet av Verdens Helseorganisasjon (WHO) og International Council of Nursing (ICN). Som ideologi for sykepleiepraksis, fokuserer personorientert sykepleie på samarbeidet mellom pasient og sykepleier der pasientens behov, ønsker og preferanser aktivt søkes i beslutningsprosesser. Videre nevnes verken pasient eller pårørende under kompetanseområdet faglig ledelse, samhandling og kommunikasjon (kapittel 5). Forskriften må i større grad inkludere pasient og pårørende, jmfr. intensjonen bak personorientert sykepleie nevnt ovenfor.
Forslag til endring: Krav til brukermedvirkning må komme tydeligere frem gjennom at 1) Pasient og pårørende må inkluderes i kompetanseområdet kommunikasjon og samhandling. 2) Anestesisykepleierens unike ansvar for personorientert sykepleie må komme tydeligere til uttrykk gjennom læringsutbyttebeskrivelsene.
7. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Organisering og omfang: Når det gjelder omfanget av praksisstudier på minimum 30 uker a 30 timer per uke med direkte pasientnært arbeid synes dette rimelig og i tråd med dagens ordning. Ordningen er viktig å videreføre for å sikre studentene tilstrekkelig relevante praktiske ferdigheter, klinisk erfaring og funksjonsdyktighet. Presiseringen er også viktig da dette danner grunnlaget for inngåelse av samarbeidsavtaler med praksistilbyder. Den nye forskriften legger opp til en anbefaling om at praksisveileder fortrinnsvis bør ha mastergrad. Anbefalingen synes å stride imot prinsippet om at det skal tilrettelegges for å kunne avbryte studiet før gradsoppnåelse. Fullgåtte masterløp bør derfor være standard for å imøtekomme anbefalingen til veileders kompetanse i praksis.
Simulering: Kommentar til formuleringen «Simulering kommer i tillegg til praksisstudiene og utgjør minimum fem dager per semester». Vi støtter presiseringen om at simulering skal komme i tillegg til praksis. Forslaget om tallfesting av antallet dager simulering, vurderes derimot til å ha for stor grad av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning. Simulering er et pedagogisk virkemiddel, og bruken kan forstås ulikt (eks. ferdighetstrening). Her skjer det også mye innovasjon med hensyn til utdanningsforskning og pedagogikk, herunder utvikling av digitale læringsplattformer, ShadowBox, AR/VR med mer. Simulering i tradisjonell forstand er svært ressurskrevende både med hensyn til personell, kompetanse og fysiske fasiliteter.
Simulering og ferdighetstrening skal komme i tillegg til praksisstudiene, og bidra til at læringsutbytter oppnås, særlig for å opparbeide erfaring og kompetanse innenfor komplekse, livstruende og sjelden forekommende situasjoner.
8. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Ja! Anestesisykepleie består i stor grad av selvstendig kompetanse og evne til å handle raskt i potensielt livstruende situasjoner. Dette er spesialiserte ferdigheter som forutsetter at man har opparbeidet en viss erfaring med mer grunnleggende basisferdigheter innen sykepleieobservasjoner og -handlinger. Vi mener det vil være avgjørende for studentenes mulighet til å oppnå de foreslåtte læringsutbyttene, at de har opparbeidet praksis og erfaring gjennom relevant utøvelse av sykepleiefaget forut for studiet. Kravet støttes i Forskrift om krav til mastergrad, herunder spesielt §5. Krav til erfaringsbasert mastergrad av 90 eller 120 studiepoengs omfang der det presiseres at det i tillegg til bachelorgrad kreves minst 2 års relevant yrkespraksis.
https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2005-12-01-1392
9. Vi ber høringsinstansene vurdere hvorvidt avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng vil ivareta kompetansebehovene i tjenestene i tilstrekkelig grad?
Forskriften er bygget opp ihht bestillingen fra KD og HOD, der instruksen var å tilrettelegge for å kunne avbryte studieløpet etter 90 studiepoeng. Vi mener at avbrutt studieløp ikke vil kunne ivareta tjenestenes behov for kompetanse i fremtiden.
10. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene?
Spørsmålet er besvart i felles innledende tekst for AIOK-utdanningene
Det Helsevitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger
Forskrift om krav til mastergrad (2005) Hentet fra: https://lovdata.no/forskrift/2005-12-01-1392
Forskrift om studier og eksamen ved Universitetet i Stavanger (2020) Hentet fra: https://lovdata.no/forskrift/2020-06-11-1508
Heggen, K., & Kirkevold, M. (2017). Mastergrad i avansert klinisk sykepleie-"mastersyke" eller mestringskompetanse. In S. Mausethagen & J.-C. Smeby (Eds.), Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse . Oslo: Universitetsforlaget.
Helsedirektoratet. (2012). Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten . (IS -1966 ). Retrieved from https://docplayer.me/2058801-Behovet-for-spesialisert-kompetanse-i-helsetjenesten-en-status-trend-og-behovsanalyse-fram-mot-2030.html
Helse- og omsorgsdepartementet (2019). Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023. https://www.regjeringen.no/contentassets/e353a5d022d84deabd969a5fe043783e/no/pdfs/i-1194_b_kortversjon_nasjonal_helse.pdf
Jennings, N., Clifford, S., Fox, A. R., O'Connell, J., & Gardner, G. (2015). The impact of nurse practitioner services on cost, quality of care, satisfaction and waiting times in the emergency department: a systematic review. International Journal of Nursing Studies, 52 (1), 421-435. doi:10.1016/j.ijnurstu.2014.07.006
Kunnskapsdepartementet. (2011). Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) . Retrieved from https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/nasjonalt-kvalifikasjonsrammeverk/id564809/
Norsk Sykepleierforbund (NSF). (2016). Fremtidens spesialsykepleier: Krav til spesialistkultur, utdanningskvalitet og dimensjonering . Retrieved from https://www.nsf.no/Content/2976737/cache=1465980149000/Fremtidens_spesialsykepleier_pdf.pdf
Norsk Sykepleierforbund (NSF). (2016). Fremtidens spesialsykepleier: Krav til spesialistkultur, utdanningskvalitet og dimensjonering . Retrieved from https://www.nsf.no/Content/2976737/cache=1465980149000/Fremtidens_spesialsykepleier_pdf.pdf
Statistisk Sentralbyrå (2020). Utdanningsgruppering (NUS) 2020-05. https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/36/
Studietilsynsforskriften. (2017). Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning (studietilsynsforskriften) . Kunnskapsdepartementet Retrieved from https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-02-07-137
Universitets- og høgskolerådet. (2016). Merverdi av master i sykepleie: Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Nasjonalt profesjonsråd for utdanning og forskning innen sykepleie Nasjonal fagstrategisk enhet for utdanning og forskning innen helse- og sosialfag (NFE-HS), Retrieved from http://www.uhr.no/rad_og_utvalg/nfe-hs/dokumenter
Siden 2014 har UiS gjennomført et felles masterprogram i spesialsykepleie (AIO). For tiden arbeides det også med etablering og akkreditering av mastergrad i kreftsykepleie. Rekrutteringen til årlig opptak ved AIO utdanningene er tilfredsstillende, og gjennomstrømning har vært svært god. A lle kandidatene har fullført på normert tid. Etter påtrykk fra Helseforetaket tilrettela vi i 2014-2016 for et alternativ løp med 90 stp, kun et fåtall av kandidatene (1 i 2014, 0 i 2015, 2 i 2016) valgte videreutdanning fremfor masterutdanning. På bakgrunn av dette, valgte HV å avslutte et ressurskrevende og lite attraktivt videreutdanningstilbud. Vår erfaring er at våre masterutdanninger har bidratt til en økning i søkertall, flere unge søker seg til utdanningen og vi rekrutterer flere menn enn tidligere. Vi mener derfor at fullgått masterløp er nødvendig for å sikre fremtidig rekruttering til våre spesialiseringer.
Hvorvidt er forskriftene i tråd med tjenestens kompetansebehov?
Vi mener at kompetansebehovet i tjenesten imøtekommes kun dersom kandidaten fullfører mastergrad (120 stp). Vi stiller oss kritiske til hvordan et avbrutt utdanningsløp skal oppfylle kravet til enhetlig beskrivelse av sluttkompetanse. Arbeidsgiver vil vanskelig kunne differensiere mellom de to ulike studieløpene og åpner opp for en skjønnsmessig vurdering av kompetanse, noe som i verste fall kan gå på bekostning av pasientsikkerheten. Vi anbefaler derfor sterkt at de nye nasjonale forskriftene bør synliggjøre den reelle sluttkompetansen. De som avbryter etter 90 stp vil ikke kunne oppnå foreslåtte sluttkompetanse og dermed avvike fra nasjonal standard. Dagens rammeplaner beskriver krav til en fordypningsoppgave i et valgt tema relatert til yrkesutøvelse innen eget felt, noe som ikke er synliggjort i forslaget til ny forskrift. Vi ber derfor programgruppen vurdere hvordan fordypning i et selvvalgt område skal ivaretas nasjonalt, dersom det fortsatt ligger føringer for avbrutt studie etter høringsrunden.
Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 viser til at det er et nasjonalt behov for å monitorere og synliggjøre behov for sykepleiere. Regjeringen vil «etablere et nasjonalt system for å følge med på tilgang på og behov for sykepleiere i den samlede helse- og omsorgstjenesten» (HOD, 2019). Imidlertid lar ikke dette seg gjennomføre fordi det nasjonalt opereres med så mange ulike navn og registreringskoder for spesialsykepleier alt etter utdanningssted og lengde på utdanning. Enhetlige utdanninger og like benevnelser vil kunne bidra til bedre systematisk registrering av kompetanse i både helsepersonell-registeret og Nasjonal utdanningsdatabase (NUDB). Vi anbefaler derfor at følgende navn brukes i forskriftene: Nasjonal retningslinje for masterutdanning i - navn spesialitet.
Hvorfor har spesialsykepleiere behov for kompetanse på mastergradsnivå?
De raske endringene i helsetjenesten krever en kompetanse preget av økt endringsvilje, endringsevne og samhandlingskompetanse (Helsedirektoratet, 2012; Universitets- og høgskolerådet, 2016) . Kompleksiteten i de omtalte fagområdene omfatter behov for å raskt tilegne seg digital kompetanse og bruk av nytt medisinsk teknisk utstyr. I akutte situasjoner står spesialsykepleierne overfor kritiske avgjørelser som krever beslutnings- og samhandlingskompetanse. Internasjonal forskning viser at kompetanse på masternivå bidrar til større evne til fleksibilitet, mer effektiv respons og bedre oppfølgning i akutte situasjoner, noe som bidrar til økt kvalitet og pasientsikkerhet (Heggen & Kirkevold, 2017; Jennings, Clifford, Fox, O'Connell, & Gardner, 2015; Norsk Sykepleierforbund (NSF), 2016; Universitets- og høgskolerådet, 2016) .
Merverdien av et fullgått masterstudium ligger i at evnen til kritisk tenkning videreutvikles og integreres i profesjonskunnskap og yrkesutøvelse. Det avspeiles i evne til faglig argumentasjon og samhandling både på monofaglige og tverrfaglige arenaer. Den akademiske kunnskapen integreres gjennom hele utdannelsen og danner grunnlag for all undervisning. Denne kompetansen utvikler studentenes evne til å forstå og systematisk anvende ulike forskningsmetoder, kritisk vurdere ny forskning og forkaste eller tilpasse/implementere den i daglig praksis. Den setter også studentene i stand til å reflektere, stille nye spørsmål og iverksette egne prosjekt, noe som er grunnleggende viktig i forhold til pasientsikkerhet, livslang læring og arbeidsglede (rekruttere og beholde spesialsykepleiere). Mastergradsoppgaver gjennomføres i tett samarbeid med klinikken, hvor praksisnære problemstillinger bidrar til kvalitetsforbedring og fagutvikling i spesialavdelingene. Vi anbefaler derfor at masterkompetansen tydelig integreres i samtlige forskrifter som en del av hele studiet, slik forskriften for anestesiutdanningen har klart bedre enn de andre utdanningene.
Konsekvenser av å avvike fra kvalifikasjonsrammeverket
Avbrutt masterutdanning avviker fra både det norske og det europeiske kvalifikasjonsrammeverket og internasjonale avtaler om gradssamarbeid samt føringer fra KD om krav til høyere utdanning (Kunnskapsdepartementet, 2011). Det er med interesse vi registrerer at andre utdanninger kun beskrives på masternivå. Her er nærliggende å se på Masterutdanning i avansert klinisk sykepleie (vedtatt), Masterutdanning i psykisk helse- og rusarbeid for sykepleiere (RETHOS fase 3) og masterprogrammet i jordmorfaget hvor det ikke legger opp til et videreutdanningsløp i den nye forskriften. Vi vil derfor sterkt fraråde at en så viktig og uerstattelig helsetjenesteoppgave som gjøres av intensiv, - anestesi, - operasjon- og kreftsykepleie legges på et videreutdanningsnivå. Vi savner faglig begrunnelse for hvorfor KD og HOD mener det skal være en mulighet for å avbryte utdanningene.
I forslaget til forskriften fremstilles det som om at en student som avbryter etter 90 stp, enkelt skal kunne gjenoppta studiet og kun bygge på med masteroppgave på 30 stp. Ifølge eksamensforskriften må imidlertid studenten ha avlagt minimum 60 av de 120 studiepoengene ved det aktuelle studiestedet som skal kunne tildele en grad (Forskrift om studier og eksamen ved Universitetet i Stavanger, 2020) . Dette kan føre til et utilsiktet hinder for de som vil gjenoppta studiet ved ett annet studiested. Det vil også være dårlig ressursutnyttelse av utdanningskapasitet og gjennomføringsgrad.
Behovet for økt kompetanse i fremtiden stiller krav til stadig utvikling av ny kunnskap innen eget fagområde og kvalifiserte lærerkrefter. Flere spesialsykepleiere med masterkompetanse vil være sentralt for å videreutvikle eget fagområde gjennom Phd- utdanning i et etablert gradssystem i utdanningssektoren. En slik mulighet er essensiell for å opprettholde utdanningskapasiteten og øke kunnskapsutviklingen på egne spesialistområder. Dersom en avslutter en utdanning på et nivå mellom en bachelorgrad og en mastergrad, vil en verken få økonomisk eller akademisk uttelling i et utdanningssystem. En kandidat som avslutter etter 90 stp og gjennomfører masteroppgave på 30 stp senere, vil ikke nødvendigvis godkjennes i et doktorgradsutvalg. En stor andel av de med førstestillingskompetanse i utdanningene, nærmer seg pensjonsalder. Vi er bekymret for at rekruttering til og kompetansen UH-sektoren ikke opprettholdes og at studieprogram ikke kan re-akkrediteres i henhold til studietilsynsforskriften (Studietilsynsforskriften, 2017) .
Studiets oppbygning og praksisstudier
Hensikten med nasjonale retningslinjer er ifølge forskriftene at utdanningen skal fremstå som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, samtidig som det skal gi rom for lokale tilpasninger. De fleste utdanningsinstitusjonene har pr. i dag felles studieprogram (MABIOK) med noen felles og noen fagspesifikke emner. Forskriftene bør i større grad ha en felles struktur og synliggjøre hva vi har til felles og hva som skiller oss. Dette er nødvendig for å kunne utarbeide felles studieplaner lokalt som samsvarer med samtlige nasjonale forskrifter, samtidig som institusjonens ressurser og kompetanse kan imøtekommes. Utkast til forskrifter som foreligger vitner om liten grad av samarbeid på tvers av programgruppene. Det bør være mulig å tilstrebe lik benevnelse på kompetanseområder, samtidig som det særegne ivaretas i utforming av læringsutbytter. Vi anbefaler følgende felles kompetanseområder:
Beskrivelse av antall uker i praksis bør formuleres likt i alle forskriftene for å kunne ha et felles årshjul i studieprogrammet. Vi foreslår derfor følgende tekst « Praksisstudiet utgjør minimum 30 uker med minst 30 timer », studiedager vil da kunne tilpasses lokalt ut fra hva institusjonens muligheter og tilhørende praksistilbyder.
Forskriftene for alle utdanninger bør være like vedrørende krav om klinisk praksis for opptak. Vi mener det er en forutsetning å ha erfaring gjennom relevant utøvelse av sykepleiefaget for å mestre sykepleie på et avansert og spesialisert nivå. Vi anbefaler derfor to års klinisk erfaring som sykepleier på lik linje med andre kliniske masterstudier. Anbefalingen støttes i forskrift om krav til mastergrad §5, hvor det presiseres at det i tillegg til bachelorgrad kreves minst 2 års relevant yrkespraksis (Forskrift om krav til mastergrad, 2005).
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Spørsmålet er besvart i felles innledende tekst for AIOK-utdanningene.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Spørsmålet er til dels besvart i felles innledende tekst for AIOK-utdanningene under punktet om hvorfor spesialsykepleiere har behov for kompetanse på mastergradsnivå. For anestesifaget spesielt, ser vi at faget i fremtiden skal måtte håndtere en større andel av eldre pasienter med sammensatte problemstillinger og økende ko-morbiditet. Fremtidens anestesisykepleiere vil trenge metodologisk kompetanse og erfaring for å kunne gjøre nødvendige vurderinger og videreutvikle egen praksis i takt med at brukernes behov endrer seg over tid. Vi er kritiske til at grunnlaget for denne kompetansen er mulig å oppnå etter 90 studiepoeng.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Her vil vi innledningsvis rose programgruppen for i stor grad ha mestret å synliggjøre det som er særegent for anestesisykepleiernes fagområde. Graden av detaljering er stort sett godt ivaretatt, med unntak av enkelte områder. Dette gjelder enkelte områder der utdanningstilbyder bør ha styringsrett til å bestemme hvilke pedagogiske metoder og i hvilket omfang disse skal tas i bruk for å oppnå sluttkompetansen. Konkret gjelder dette spesielt for forslaget vedrørende bruk av simulering, der programgruppen foreslår en forskriftsfesting av et minimum antall dager med simulering per semester (se for øvrig svar til høringsspørsmål 7 nedenfor). Det gjelder også punktet som omtaler ferdigheter i ultralydveiledet tilgang (se tabell under).
Konkrete forslag til endringer:
Kapittel 2,§ 5, punkt c: Kan kritisk vurdere og anvende egen kompetanse og situasjonsforståelse for å yte omsorg, fremme helse og velvære for den enkelte pasient.
Kapittel 3 . Læringsutbytte for kompetanseområdet klinisk anestesiutøvelse, observasjoner , vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse
Kap. 3, §8, punkt i: har avanserte tekniske ferdigheter i å etablere intravaskulær og intraossøs tilgang, inklusiv ultralydveiledet tilgang
Kap. 3, § 9, punkt a: kan selvstendig mestre gjennomføring av generell anestesi på ellers funksjonsfriske pasienter, og i samarbeid med anestesilege gjennomføre anestesi til pasienter med mer komplekse sykdomstilstander og tilrettelegge for behandling og kirurgi
Kap. 3, § 9, punkt b: kan selvstendig mestre administrering og vedlikehold av regional og lokal anestesi samt sedasjon, og tilrettelegge for behandling og kirurgi
Kap. 3, § 9, punkt e: kan analysere og kritisk vurdere samspillet mellom fagets historiske tradisjoner, samfunnets behov og helsetjenestens utvikling, og har utviklet en identitet som anestesisykepleier
Kap. 4, § 12, punkt b: kan identifisere og vurdere behov for utvikling og bruk av ny teknologi ut fra ulike aspekter som tjenesteutvikling, innovasjon og informasjonssikkerhet
Kapittel 5. Læringsutbytte for kompetanseområdet faglig ledelse, samhandling og kommunikasjon i team
Gjør oppmerksom på at i Kap. 1, § 3 Kompetanseområder står det Fagledelse, samhandling og kommunikasjon. Disse må samsvare med kapittel 5. Ifølge organisasjonsteori er det en betydelig forskjell på fagledelse og faglig ledelse.
Kap. 6, § 17, punkt a: kan bruke relevant pasientsikkerhetsteori og forbedringsmetoder i klinisk praksis for å opprettholde anestesisykepleie av høy kvalitet
4. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen?
Forskriften er bygget opp ihht bestillingen fra KD og HOD, der instruksen var å tilrettelegge for å kunne avbryte studieløpet etter 90 studiepoeng. Vi mener at omfanget og læringsutbyttebeskrivelsene ikke vil kunne ivaretas tilstrekkelig dersom studieløpet avbrytes. Et fullgått studieløp på 120 studiepoeng, synes derimot å være gjennomførbart og balanserer behovet for både å ivareta de praktiske ferdighetene så vel som den akademiske dannelsen.
5. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Læringsutbyttebeskrivelsene vurderes til å ivareta behovet for nasjonal standardisering, under forutsetning at alle studentene fullfører samme utdanningsløp. Nasjonal standard vil si lik utdanning. Ved å tilrettelegge for å kunne avbryte studiet etter 90 studiepoeng, vil det kunne skape usikkerhet og forvirring omkring den enkelte arbeidstakers endelige reelle sluttkompetanse. Videre er det en forventning om at en nasjonal standardisering fører frem til samme yrkestittel. Dette bør kommuniseres tydelig også i forskriftens tittel. Den gamle rammeplanen brukte begrepet videreutdanning i anestesisykepleie . I forslaget til ny forskrift har man foreløpig valgt å bruke tittelen «Forskrift om nasjonal retningslinje for anestesisykepleierutdanning» . Se for øvrig innledende tekst med hensyn til Nasjonale myndigheters behov for å monitorere og planlegge behov for fremtidig helsepersonell.
Forslag til endring: Forskriftens tittel endres til Forskrift om nasjonal retningslinje for master i anestesisykepleie
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Ja! Det stilles stadig større krav til brukermedvirkning i helsetjenesten. Det er vanskelig å finne noe som beskriver anestesisykepleierens unike funksjon og ansvar for å ivareta og inkludere individet i beslutninger, herunder personorientert anestesisykepleie. Begrepet personorientert sykepleie er veletablert (alternativt; personsentrert eller pasientorientert-/sentrert ), og anvendes blant annet av Verdens Helseorganisasjon (WHO) og International Council of Nursing (ICN). Som ideologi for sykepleiepraksis, fokuserer personorientert sykepleie på samarbeidet mellom pasient og sykepleier der pasientens behov, ønsker og preferanser aktivt søkes i beslutningsprosesser. Videre nevnes verken pasient eller pårørende under kompetanseområdet faglig ledelse, samhandling og kommunikasjon (kapittel 5). Forskriften må i større grad inkludere pasient og pårørende, jmfr. intensjonen bak personorientert sykepleie nevnt ovenfor.
Forslag til endring: Krav til brukermedvirkning må komme tydeligere frem gjennom at 1) Pasient og pårørende må inkluderes i kompetanseområdet kommunikasjon og samhandling. 2) Anestesisykepleierens unike ansvar for personorientert sykepleie må komme tydeligere til uttrykk gjennom læringsutbyttebeskrivelsene.
7. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Organisering og omfang: Når det gjelder omfanget av praksisstudier på minimum 30 uker a 30 timer per uke med direkte pasientnært arbeid synes dette rimelig og i tråd med dagens ordning. Ordningen er viktig å videreføre for å sikre studentene tilstrekkelig relevante praktiske ferdigheter, klinisk erfaring og funksjonsdyktighet. Presiseringen er også viktig da dette danner grunnlaget for inngåelse av samarbeidsavtaler med praksistilbyder. Den nye forskriften legger opp til en anbefaling om at praksisveileder fortrinnsvis bør ha mastergrad. Anbefalingen synes å stride imot prinsippet om at det skal tilrettelegges for å kunne avbryte studiet før gradsoppnåelse. Fullgåtte masterløp bør derfor være standard for å imøtekomme anbefalingen til veileders kompetanse i praksis.
Simulering: Kommentar til formuleringen «Simulering kommer i tillegg til praksisstudiene og utgjør minimum fem dager per semester». Vi støtter presiseringen om at simulering skal komme i tillegg til praksis. Forslaget om tallfesting av antallet dager simulering, vurderes derimot til å ha for stor grad av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning. Simulering er et pedagogisk virkemiddel, og bruken kan forstås ulikt (eks. ferdighetstrening). Her skjer det også mye innovasjon med hensyn til utdanningsforskning og pedagogikk, herunder utvikling av digitale læringsplattformer, ShadowBox, AR/VR med mer. Simulering i tradisjonell forstand er svært ressurskrevende både med hensyn til personell, kompetanse og fysiske fasiliteter.
Simulering og ferdighetstrening skal komme i tillegg til praksisstudiene, og bidra til at læringsutbytter oppnås, særlig for å opparbeide erfaring og kompetanse innenfor komplekse, livstruende og sjelden forekommende situasjoner.
8. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Ja! Anestesisykepleie består i stor grad av selvstendig kompetanse og evne til å handle raskt i potensielt livstruende situasjoner. Dette er spesialiserte ferdigheter som forutsetter at man har opparbeidet en viss erfaring med mer grunnleggende basisferdigheter innen sykepleieobservasjoner og -handlinger. Vi mener det vil være avgjørende for studentenes mulighet til å oppnå de foreslåtte læringsutbyttene, at de har opparbeidet praksis og erfaring gjennom relevant utøvelse av sykepleiefaget forut for studiet. Kravet støttes i Forskrift om krav til mastergrad, herunder spesielt §5. Krav til erfaringsbasert mastergrad av 90 eller 120 studiepoengs omfang der det presiseres at det i tillegg til bachelorgrad kreves minst 2 års relevant yrkespraksis.
https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2005-12-01-1392
9. Vi ber høringsinstansene vurdere hvorvidt avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng vil ivareta kompetansebehovene i tjenestene i tilstrekkelig grad?
Forskriften er bygget opp ihht bestillingen fra KD og HOD, der instruksen var å tilrettelegge for å kunne avbryte studieløpet etter 90 studiepoeng. Vi mener at avbrutt studieløp ikke vil kunne ivareta tjenestenes behov for kompetanse i fremtiden.
10. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene?
Spørsmålet er besvart i felles innledende tekst for AIOK-utdanningene
Det Helsevitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger
Forskrift om krav til mastergrad (2005) Hentet fra: https://lovdata.no/forskrift/2005-12-01-1392
Forskrift om studier og eksamen ved Universitetet i Stavanger (2020) Hentet fra: https://lovdata.no/forskrift/2020-06-11-1508
Heggen, K., & Kirkevold, M. (2017). Mastergrad i avansert klinisk sykepleie-"mastersyke" eller mestringskompetanse. In S. Mausethagen & J.-C. Smeby (Eds.), Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse . Oslo: Universitetsforlaget.
Helsedirektoratet. (2012). Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten . (IS -1966 ). Retrieved from https://docplayer.me/2058801-Behovet-for-spesialisert-kompetanse-i-helsetjenesten-en-status-trend-og-behovsanalyse-fram-mot-2030.html
Helse- og omsorgsdepartementet (2019). Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023. https://www.regjeringen.no/contentassets/e353a5d022d84deabd969a5fe043783e/no/pdfs/i-1194_b_kortversjon_nasjonal_helse.pdf
Jennings, N., Clifford, S., Fox, A. R., O'Connell, J., & Gardner, G. (2015). The impact of nurse practitioner services on cost, quality of care, satisfaction and waiting times in the emergency department: a systematic review. International Journal of Nursing Studies, 52 (1), 421-435. doi:10.1016/j.ijnurstu.2014.07.006
Kunnskapsdepartementet. (2011). Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) . Retrieved from https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/nasjonalt-kvalifikasjonsrammeverk/id564809/
Norsk Sykepleierforbund (NSF). (2016). Fremtidens spesialsykepleier: Krav til spesialistkultur, utdanningskvalitet og dimensjonering . Retrieved from https://www.nsf.no/Content/2976737/cache=1465980149000/Fremtidens_spesialsykepleier_pdf.pdf
Norsk Sykepleierforbund (NSF). (2016). Fremtidens spesialsykepleier: Krav til spesialistkultur, utdanningskvalitet og dimensjonering . Retrieved from https://www.nsf.no/Content/2976737/cache=1465980149000/Fremtidens_spesialsykepleier_pdf.pdf
Statistisk Sentralbyrå (2020). Utdanningsgruppering (NUS) 2020-05. https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/36/
Studietilsynsforskriften. (2017). Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning (studietilsynsforskriften) . Kunnskapsdepartementet Retrieved from https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-02-07-137
Universitets- og høgskolerådet. (2016). Merverdi av master i sykepleie: Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Nasjonalt profesjonsråd for utdanning og forskning innen sykepleie Nasjonal fagstrategisk enhet for utdanning og forskning innen helse- og sosialfag (NFE-HS), Retrieved from http://www.uhr.no/rad_og_utvalg/nfe-hs/dokumenter