NTNU

NTNU er tydelig på at vi ønskelig at man enten tilbyr en videreutdanning på 60/90 studiepoeng eller en master på 120 studiepoeng. NTNU fraråder å åpne for at studenter kan hoppe av underveis.

Vi mener det er viktig og nødvendig at fremtidige spesialsykepleiere har masterkompetanse og et studieløp på 120 studiepoeng. Bolognaprosessen legger opp til tre nivåer for utdanning; bachelor, master og ph.d. Universitetet forholder seg til denne tredelingen på alle andre områder. Vi mener, på prinsipielt grunnlag, at dette også skal gjelde for ABIOK-utdanningene.

NTNU mener også at et helhetlig og integrert studieprogram vil gi bedre rammer for å sikre kvalitet i utdanningen. Det er økte krav om å jobbe kunnskapsbasert, gjennomføre forsknings- og kvalitetsforbedrende arbeid og sikre kvaliteten på tjenesten til befolkningen. Dette vil kreve flere sykepleiere med masterkompetanse. Masterutdanningen skal gi kompetanse i vitenskapelige metoder og anvendelse av alle trinn i forskningsprosessen.

En mastergrad vil være kvalifiserende for å søke på ph.d.-program innen helse- og sykepleiefag. Vi mener det er viktig at dette fremkommer i formålet for de enkelte utdanningene. Vi vil samtidig påpeke at nettopp et helhetlig masterprogram kan medføre at arbeidsgiver i helsesektoren i større grad legger til rette for at sykepleiere fullfører med mastergrad.

Dersom man likevel legger opp til at studentene skal kunne avslutte etter henholdsvis 90 og 60 studiepoeng, må det legges til rette for studieadministrative løsninger som ikke registrerer dette som frafall eller får negative økonomiske konsekvenser for UH-institusjonene. Man må også ta høyde for behovet for planlegging og forutsigbarhet med tanke på antall masterstudenter. En uforutsigbarhet knyttet til antallet studenter i siste del av masterprogrammet kan bli en stor utfordring i planleggingen av personalressurser.

Vi oppfatter at forslaget til retningslinjer er nokså ulike både i form og innhold. Slik vi leser forskriftene, ser vi et behov for større grad av harmonisering på flere områder for å sikre kvaliteten.

For å unngå for store forskjeller mellom de ulike utdanningsinstitusjonene, mener vi det er behov for en klargjøring i forskriftene knyttet til om mastergradene skal følge kravene i § 3 eller § 5 i forskrift om krav til mastergrad.

Gevinsten av masterkompetanse bør komme tydelig frem både i forskriftenes tittel og i formålet for alle utdanningene. Masterkompetansen bør også integreres i læringsutbyttene. Vi finner at forslaget for anestesisykepleie er det utkastet hvor kompetansen med mastergrad i størst grad er tydeliggjort og integrert i utdanningen.

Det er påfallende stor forskjell i oppbyggingen av de ulike forskriftene med tanke på både overskrifter og kapittelinndeling. Det vil være en stor fordel at disse blir likest mulig og gjenkjennbare på tvers av de ulike utdanningene.

Ferdigutdannede fra de ulike utdanningene er grupper som skal samarbeide tett i helsetjenesten. Det er derfor viktig med en felles kunnskapsbase og et felles språk. Felles kompetanseområder, som også beskrives på samme måte i de ulike forskriftene, er derfor ønskelig. Emner det er naturlig å se på her, er vitenskapsteori og metode, etikk, kommunikasjon, naturvitenskapsemnet, klinisk vurderings- og beslutningskompetanse og masteroppgaven.

Det er også store variasjoner rundt omfanget av læringsutbytter og detaljeringsnivået. Vi vil spesielt peke på at læringsutbyttebekrivelsene er svært ulike for forskning, både med tanke på kapitteloverskrift for kompetanseområdet, detaljnivå og innhold. Det er ingen faglige grunner som tilsier at dette bør være forskjellige på tvers av de fem ABIOK-utdanningene. Det kan diskuteres om detaljnivået eksempelvis på anestesisykepleie er noe høyt, mens det for operasjonssykepleie kunne vært noe mer detaljert. Slik forskriftene fremstår nå, ser det ut som om det vitenskapelige/akademiske nivået man ønsker å nå er forskjellig for de ulike utdanningene. Slik vi ser det, må ambisjonsnivået være det samme for alle utdanningene.

NTNU ønsker en mer felles beskrivelse av praksisstudiene for ABIO-utdanningene spesielt. Særlig gjelder dette lengden på praksis, da utdanningene kjøres parallelt med samme roteringsplan. Ut over dette, bør ikke forskriftene være for styrende med tanke på antall dager og timer per uke, men heller angi en totalsum for utdanningen. Det bør ikke være spesifisert hvor mange dager en skal ha simulering eller annen ikke-pasientnær praksis.

Innhold og oppbygging må bygge på og harmoniseres med bachelorutdanningen i sykepleie, slik at det blir en synlig og gjenkjennbar rød tråd fra bachelor til master i sykepleie. Læringsutbyttebeskrivelsene bør også gjenspeile dette.

NTNU mener at det flerkulturelle perspektivet bør inn i formålet til utdanningene.

NTNU mener at utkastet til forskrift godt i varetar tjenestens fremtidige kompetansebehov med tanke på den nødvendige faglige og teknologiske kompetansen. Behovet for akademisk kompetanse er derimot ikke godt nok ivaretatt. Vi er i en tid der det stadig er skjerpede krav til at den faglige kliniske virksomheten er kunnskaps- og forskningsbasert. Helsetjenesten er i stadig endring for å møte helsemyndighetenes krav til effektivitet og kvalitet. Det er derfor behov for at anestesisykepleiere gjennom sin akademiske kompetanse kan medvirke i forsknings- og fagutviklingsprosjekter på et høyt nivå.

NTNU mener at det er avgjørende at alle kandidatene utdannes med masterkompetanse, og dermed er godt rustet i dette konstante innovasjonsarbeidet i helseforetakene. Vi fraråder derfor mulighet for avstigning etter 90 studiepoeng.

Siden dette er en masterutdanning, bør dette også gjenspeiles i navnet på forskriften. NTNU foreslår «Forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i anestesisykepleie».

Anestesisykepleierens rolle i et tverrfaglig team og tverrprofesjonell samhandling kunne vært mer presisert. Videre hadde det vært naturlig at retningslinjen var mer i samsvar med retningslinjene for hhv- operasjons- og intensivsykepleie. Dette er faggrupper som anestesisykepleierne skal samhandle mye med. Kvalitetsarbeid bør også fremgå som en del av kompetanseområdet til anestesisykepleierne.

Retningslinjen gir en detaljert beskrivelse av forventede læringsutbytter som oppfattes å være godt i samsvar med fremtidige kompetansebehov, og legger også til rette for at nyutdannede kandidater har kompetanse til å ta del i den videre utviklingen av faget.

Masterkompetanse hos spesialsykepleiere i klinisk virksomhet er en viktig faktor i helsetjenestens behov og krav for stadig å kunne utvikle og omstille seg faglig og organisatorisk. Masterkompetansen, som innebærer økt kompetanse i å observere og analysere, vil være relevant også «bedside» hos pasienter.

Retningslinjen kunne hatt mer fokus på hele pasientforløpet, ikke bare preoperativt, men også postoperativt.

Det bør ikke være et krav at studentene skal ha prehospital praksis under utdanningen. Dette kan komme i konflikt med å oppnå læringsutbyttene knyttet til planlegging og gjennomføring av generell anestesi til ulike pasientgrupper. Kunnskap om det prehospitale og andre kontekster anestesisykepleier arbeider i (smerteklinikk), bør dekkes gjennom simulering, praktiske øvelser og forelesninger – og ikke nødvendigvis gjennom klinisk praksis.

3: Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?

Læringsutbyttebeskrivelsene i kap. 3 (§§ 7-9), kap. 4 (§§ 10-12), kap. 5 (§§ 13-15) og kap. 6 (§§ 16 – 18) er detaljerte, og gir derfor en god oversikt over fagets omfang i både bredde, dybde og kompleksitet. Det er viktig at det er relativt tydelige føringer på kompetansekravene, slik at helsetjenesten og brukerne av helsetjenesten kan stole på kompetansen til anestesisykepleieren i utgangspunktet er lik, uavhengig av hvor man er utdannet.

I kapittel 8 (§27) gir forskriften også en detaljert beskrivelse over innenfor hvilke faglige områder anestesisykepleierstudentene skal ha sin praksis for å nå læringsutbyttebeskrivelsene. Dette er bra, ettersom det sikrer en rimelig likhet og forutsigbarhet mtp. kompetansen til den ferdigutdannede spesialsykepleieren for både helsetjenesten og brukerne av tjenesten.

Vitenskapsteori og vitenskapsfilosofi er noe som ligger til grunn for de valg man tar innen forskningsmetode og i forskningsprosessen. Dette inngår også i bachelorutdanningen. Det kan likevel diskuteres om det er hensiktsmessig at vitenskapsteori vektlegges så sterkt som det foreslås for anestesisykepleierutdanningen.

Retningslinjen gir en detaljert beskrivelse, men dette oppfattes som nødvendig for å sikre lik sluttkompetanse på kandidater. Det er fortsatt rom for de enkelte utdanningsinstitusjonene til å velge pedagogiske tilnærminger.

Læringsutbyttene er omfattende innenfor alle kompetanseområdene, og rammene kan virke trange. NTNU mener likevel at utdanningen kan kombinere kravene til faglig innhold og sluttkompetanse med kravene som stilles til et selvstendig arbeid (masteroppgave på minimum 30 studiepoeng) i henhold til forskriften om krav til mastergrad.

For å ivareta fremtidens behov er det viktig at anestesisykepleiere har kompetanse innenfor kunnskapsbasert praksis, metode, evne til å kritisk vurdere forsking, pasientsikkerhet, kvalitetsarbeid, samhandling og kontinuitet i pasientforløp. Dette kan kun ivaretas gjennom en 2-årig master på 120 studiepoeng.

Det er viktig med en rimelig grad av nasjonal standardisering. Dette er kommentert under pkt. 3. Forskriften ivaretar dette behovet godt.

Retningslinjen sikrer en nasjonal standard for kliniske studier og teoretisk kunnskap. Den detaljerte beskrivelsen av læringsutbytter sikrer nasjonal standardisering i tråd med norske og internasjonale retningslinjer.

Andelen eldre personer i den norske befolkningen øker. Retningslinjen bør tydeliggjøre de utfordringer dette gir for den anestesiologiske virksomheten generelt, og for anestesisykepleieren spesielt.

Tverrprofesjonell samhandling, human factors, kvalitetsarbeid og kunnskapsbasert praksis kunne vært bedre fremhevet i retningslinjen. Videre bør anestesisykepleieren som medlem i kirurgiske team tydeliggjøres.

Det er bra at praksisstudier er spesifisert når det gjelder omfang (30 uker à 30 timer) i direkte pasientnært arbeid. Praksis kunne med fordel ha vært utvidet for å nå læringsutbytte for anestesisykepleie. Noen områder er for detaljert beskrevet. Detter gjelder for eksempel spesifikasjon av antall dager med simulering.

Praksisstudiene vurderes i all hovedsak til å være godt beskrevet under § 27. Det kreves at kandidatene får erfaring fra flere typer sykehus, og anestesi ved ulike typer kirurgi, både akutt og elektivt, og hos barn. Innspill viser at anestesisykepleiefunksjonen knyttet til intrahospitale uttrykningsteam («hjertestans-team») bør nevnes. Videre er det skepsis til gjennomførbarheten av kravet om håndtering av pasienter prehospitalt. Skal noen grad av handlingsberedskap og -kompetanse oppnås, vil praksis i denne tjenesten ta for stor plass. Dette vil gå på bekostning av praksis avviklet inne på anestesiavdelingene. Det er tross alt her anestesisykepleierne har sin primærfunksjon. Prehospital tekning i forhold til evne til prioritering og adekvat handling, er viktig å få kunnskap om. Så prehospitalt arbeid bør kunne adresseres gjennom ferdighetstrening, simulering og eventuelt besøk på ambulansestasjoner.

Forskriften må spesifisere om dette er en utdanning som krever minimum to års yrkespraksis som sykepleier (§5 i forskrift om krav til mastergrad), eller om man kan søke seg inn til utdanningen direkte etter fullført bachelor § 3). Det er fordeler og ulemper ved begge løsninger. NTNU mener likevel at det er en positivt hvis studentene har en viss grad av erfaring med pasienter, pleie og behandling fra før. Dette tilsier krav om to års yrkespraksis (§ 5).

Dette er kommentert under punkt 1. Vi mener altså at det i fremtiden er behov for anestesisykepleiere som har utvidet fagutviklings- og forskningskompetanse. Det skal derfor ikke være mulighet til avstigning etter 90 studiepoeng.

Masterkompetanse anses som nødvendig for å fylle framtidens funksjon innen avanserte sykepleiefunksjoner. NTNU ønsker ikke å tilby en mulighet for avstigning etter 90 studiepoeng.

I for liten grad. Dette er videreutdanninger som samarbeider mye på de enkelte utdanningssteder. Videre er det faggrupper som samhandler mye i det kirurgiske teamet. Eksempler på felles temaer som ble diskutert og som er inkludert i varierende grad er: vitenskapsteori og metode, kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling, innovasjon og pasientsikkerhet. Det vil likevel presiseres at felles temaer ikke bør være for omfattende, da dette vil gå ut over fordypningen i hver enkelt utdanningsretning.