USN takker for muligheten til å gi innspill på forskriften om nasjonal retningslinje for anestesisykepleierutdanningen. Vi ø nsker også å takke programgruppen for det grundige arbeidet de har lagt i utarbeidelse av utkast til nasjonal retningslinje for anestesiutdanningen.
Tittel, virkeområde og formål.
Tittelen er «Forskrift om nasjonale retningslinje for anestesisykepleierutdanning». Siden læringsutbyttene er lagt på nivå 7: Master (2. syklus) bør retningslinjens tittel gjenspeile dette. USN vil foreslå at tittelen endres til: «Retningslinje for masterutdanning i anestesisykepleie», og at benevnelsen benyttes gjennomgående i forskriften.
§2 sin beskrivelse av fagområdets kompleksitet, og anestesisykepleierens fag- ansvars- og yrkesutøvelse, forsterker behovet for en helhetlig og gjennomgående mastergradsutdanning på 120 studiepoeng for alle anestesisykepleiere.
USN mener det er uklart hva som menes med « Fullført anestesisykepleierutdanning på 120 studiepoeng gir mastergrad i anestesisykepleie og kvalifiserer for arbeid som anestesisykepleier. Kandidater som avslutter utdanningen etter 90 studiepoeng, har fullført videreutdanning i anestesisykepleie og kvalifiserer også til arbeid som anestesisykepleier ». Her kan man få inntrykk av at 90 og 120 studiepoeng gir samme kvalifikasjoner.
USN mener det bør komme tydelig frem at kandidater som avslutter etter 90 studiepoeng avslutter uten å ha graden anestesisykepleier.
Nedenfor finnes vårt svar på høringsspørsmålene:
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Fremtidens helsetjenester har behov for anestesisykepleiere som har den nødvendige kompetansen til å selvstendig ivareta pasienter med stadig økende alder og sykdomskompleksitet. De må ha evne til å følge med i den rivende medisinsk-teknologiske utviklingen, identifisere og analysere ny forskning, initiere og gjennomføre utviklingsarbeid for å øke kvalitet i tjenesten.
Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje er utformet i tråd med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) nivå 7, som beskriver masternivået innen høyere utdanning. Læringsutbyttene i retningslinjene er i stor grad i tråd med tjenestenes framtidige kompetansebehov, under forutsetningen av at man ser det samlet i alle kapitlene, 2-8.
For at kandidaten skal kunne analysere faglige problemstillinger og innta en aktiv rolle i diskusjon om utvikling av profesjonen og dens plass i helsetjenesten (kap.2 §6), samt analysere og kritisk vurdere nasjonale og internasjonale retningslinjer, vil det kreves at kandidaten oppnår det læringsutbytte som beskrives i kapittel 8 § 23 og 24. Vi mener at kompetanse innen kunnskapsinnhenting og kritisk granskning vil være avgjørende for den nyskapende og fremtidsrettede anestesisykepleien, og en forutsetning for fremtidig kompetansebehov. Ved å gjennomføre et avgrenset vitenskapelig arbeid (masteroppgave) får kandidaten en faglig tyngde og språk som kan anvendes for å argumentere for og begrunne beslutninger i kommunikasjon med andre profesjoner. I tillegg krever den avanserte og spesialiserte kunnskapen i klinisk anestesiutøvelse beskrevet i kapittel 3 §7 et kunnskapsgrunnlag der disse områdene er vesentlige for at anestesisykepleieren som profesjon kan møte fremtidens kompetansebehov.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Fremtidens tjenestebrukere er oppdatert på egen sykdom og mulige behandlingsalternativer, og krever større medvirkning i valgene som tas i behandling. Samtidig forventer brukere å møte faglig oppdatert helsepersonell. Anestesisykepleiere har et stort ansvar og i mange situasjoner må de være i stand til selvstendig å vurdere og benytte forskningsbasert kunnskap for å ivareta pasientsikkerhet og kvalitet i tjenestene. Pasienterfaringer inngår som en kvalitetsindikator.
Vi mener derfor at utkast til retningslinje (kap. 2-8) er i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene. Ved et avbrutt løp vil ikke kandidaten oppnå den nødvendige kompetansen.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Forslag til retningslinje er ganske detaljert og gir en tydelig beskrivelse av den forventede kompetansen til en anestesisykepleier i dag. Faren med en såpass høy grad av detaljering er at stadige utviklinger i helsetjenesten vil gjøre at utdanningen ikke er nok fremtidsrettet. Utdanningsinstitusjonene må kunne sikre seg at utdanningen holder takt med utviklinger og har den nødvendige autonomien til å kunne gjøre endringer der det er behov. Detaljeringsnivå er spesielt høyt i kapittel 3 som beskriver klinisk anestesiutøvelse, og det er her man kan vente seg de største endringene i framtiden. Vi mener at retningslinjen bør være mindre detaljert.
Retningslinjen benytter begrepene inngående (komplementære fag), avansert (kjernekompetanse) og spesialisert (ytterligere fordypning innenfor kjerneområder). Begrepsavklaringen synes å være hensiktsmessig, og det anbefales at det settes inn under kapittel 1 i retningslinjen. Vi mener imidlertid at pasientsikkerhet og kommunikasjon, jmf. §16 og §13, er en del av anestesisykepleiernes kjernekompetanse som kandidaten bør ha avansert og ikke inngående kunnskap i. Eksempler på dette vil være blant annet pasientsikkerhetsteori og hvordan individets adferd påvirker pasientsikkerhet samt bruk av samhandlings- og kommunikasjonsverktøy som ISBAR.
4. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen?
Vi mener at masterutdanningen som beskrives av kapittel 2-8 i retningslinjen er gjennomførbar. Dette er noe vi har erfaring med de siste 6 årene ved USN.
5. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Læringsutbyttebeskrivelsene gir et godt grunnlag for en nasjonal standardisering av utdanningen. Mange utdanningsinstitusjoner er under press for å slå sammen spesialutdanninger til en felles masterutdanning med spesialisering innenfor et felt. Dette kan ofte gå på bekostning av nok
fagspesifikt innhold. Læringsutbyttebeskrivelsene i retningslinjen vil dermed bidra til å argumentere og begrunne behovet for at en stor grad av utdanningsinnholdet skal bygge kandidatens profesjonelle identitet som anestesisykepleier.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Utkast til retningslinje ivaretar i stor grad den kompetansen som kreves av en anestesisykepleier. Under §2 formål med utdanningen spesifiseres behovet for at utdanning skal legge grunnlag for livslang læring og motivere kandidaten til å stadig tilegne seg ny kompetanse. Vi støtter dette helhjertet, men mener at behovet for livslang læring bør konkretiseres mer tydelig i hele retningslinjen, særlig under Kapittel 2 §6. I tillegg savner vi at anestesisykepleierens handlingsberedskap og vurderingskompetanse kommer tydelig frem i §5.
7. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Retningslinjen beskriver hensikt, organisering og rammer for praksisstudier i Kapittel 9 §27 på en hensiktsmessig måte. Definering av anestesi ved ulike kirurgiske metoder kan skape utfordringer på grunn av stadig spesialisering innenfor helsetjenesten. Øre-nese-hals-kirurgi er et av områdene som ikke finnes på alle sykehus. Det anbefales at dette endres til å inkludere en annen type kirurgi i hodeområdet som gjør observasjon av luftveissikring krevende. Mange studenter får i dag lite erfaring med gass- og regionalanestesi i klinisk praksis, slik at anestesimetoder kunne med fordel også spesifiseres.
Vi mener at å sette 30 uker med minst 30 timer klinisk praksis per uke som et minimumskrav til utdanningen er viktig å opprettholde for å oppnå den nødvendige kliniske kompetansen, og at det er gjennomførbart innenfor utdanningens rammer. I tillegg er krav til praksisveilederens kompetanse med på å øke kvaliteten i utdanningen.
8. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Erfaring som sykepleier i 2 år er et spesifisert krav for opptak som anses som nødvendig med hensyn til den kliniske anestesiutøvelsens læringsutbytte (kap.3 §7) som innebærer avansert og spesialisert kunnskap innen mange klinisk avanserte områder. For å kunne nå de læringsutbyttene og utvikle en høy grad av selvstendighet og vurderings- og handlingskompetanse, mener vi det er viktig at kandidaten ikke er «novice» innen sykepleiefaget ved start av utdanningen.
9. Vår vurdering om hvorvidt avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng vil ivareta kompetansebehov i tjenestene i tilstrekkelig grad
Retningslinjen er bygget opp etter en bestilling som gir anledning til å avslutte studieløpet etter fullført 90 studiepoeng. Vi henviser til vårt svar på spørsmål 1 og 2 hvor det kommer tydelig frem at en slik avslutning ikke vil være i tråd med hverken tjenestenes fremtidige kompetansebehov eller brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene.
Vi finner det betenkelig at kunnskapsdepartementet fremdeles opererer med begrepet «videreutdanning», som ikke har noen plass i NKR og gradsystem. Hvis dokumentet likevel skal beskrive 2 ulike nivåer (90/120 stp) må forskjellen på disse to alternativene komme mye tydeligere frem. Slik retningslinjen fremstår nå kan det se ut til at disse er nokså like, foruten gjennomføring av et avgrenset vitenskapelig arbeid. Det er derfor betenkelig at en videreutdanning på 90 stp kan likestilles med en masterutdanning på 120 stp ved å kvalifisere til å arbeide som anestesisykepleier med hensyn til tjenestenes fremtidige kompetansebehov.
Ved USN er vår erfaring at fremtidens anestesisykepleiere i stor grad ønsker en masterutdanning. Vi har de siste 6 årene måttet åpne for mulighet til å avslutte etter fullført 90 studiepoeng, og har sett at stadig færre velger å gjøre det. Ved siste kull valgte 91% av kandidatene å gjennomføre 120 studiepoeng.
UH institusjonene får betalt per studiepoeng samt en engangsutbetaling for fullført grad. Det betyr en utbetaling på kr 40 500 for en anestesisykepleier med mastergrad, men ingenting for en videreutdannet anestesisykepleier. Rent økonomisk er det derfor et tapsprosjekt når kandidatene ikke fullfører graden.
10. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene ivaretatt i retningslinjene?
Retningslinjen ivaretar fellestemaer innenfor ABIOK-utdanningene som for eksempel vitenskapsteori og -metode, kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling og pasientsikkerhet. Vi mener at vitenskapsteori og –metode egner seg godt som et felles tema. Til en viss grad egner de andre temaene som nevnes også, men det er viktig at temaer som kommunikasjon og pasientsikkerhet også relateres til det enkelte faget. Det er store ulikheter for eksempel mellom kommunikasjon med en døende kreftpasient, en pasient som ligger våken på respirator, og den tverrfaglige kommunikasjonen som foregår i akutte situasjoner på operasjonsstue. Det er derfor viktig at disse temaene også er fagspesifikke.
Tittel, virkeområde og formål.
Tittelen er «Forskrift om nasjonale retningslinje for anestesisykepleierutdanning». Siden læringsutbyttene er lagt på nivå 7: Master (2. syklus) bør retningslinjens tittel gjenspeile dette. USN vil foreslå at tittelen endres til: «Retningslinje for masterutdanning i anestesisykepleie», og at benevnelsen benyttes gjennomgående i forskriften.
§2 sin beskrivelse av fagområdets kompleksitet, og anestesisykepleierens fag- ansvars- og yrkesutøvelse, forsterker behovet for en helhetlig og gjennomgående mastergradsutdanning på 120 studiepoeng for alle anestesisykepleiere.
USN mener det er uklart hva som menes med « Fullført anestesisykepleierutdanning på 120 studiepoeng gir mastergrad i anestesisykepleie og kvalifiserer for arbeid som anestesisykepleier. Kandidater som avslutter utdanningen etter 90 studiepoeng, har fullført videreutdanning i anestesisykepleie og kvalifiserer også til arbeid som anestesisykepleier ». Her kan man få inntrykk av at 90 og 120 studiepoeng gir samme kvalifikasjoner.
USN mener det bør komme tydelig frem at kandidater som avslutter etter 90 studiepoeng avslutter uten å ha graden anestesisykepleier.
Nedenfor finnes vårt svar på høringsspørsmålene:
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Fremtidens helsetjenester har behov for anestesisykepleiere som har den nødvendige kompetansen til å selvstendig ivareta pasienter med stadig økende alder og sykdomskompleksitet. De må ha evne til å følge med i den rivende medisinsk-teknologiske utviklingen, identifisere og analysere ny forskning, initiere og gjennomføre utviklingsarbeid for å øke kvalitet i tjenesten.
Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje er utformet i tråd med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) nivå 7, som beskriver masternivået innen høyere utdanning. Læringsutbyttene i retningslinjene er i stor grad i tråd med tjenestenes framtidige kompetansebehov, under forutsetningen av at man ser det samlet i alle kapitlene, 2-8.
For at kandidaten skal kunne analysere faglige problemstillinger og innta en aktiv rolle i diskusjon om utvikling av profesjonen og dens plass i helsetjenesten (kap.2 §6), samt analysere og kritisk vurdere nasjonale og internasjonale retningslinjer, vil det kreves at kandidaten oppnår det læringsutbytte som beskrives i kapittel 8 § 23 og 24. Vi mener at kompetanse innen kunnskapsinnhenting og kritisk granskning vil være avgjørende for den nyskapende og fremtidsrettede anestesisykepleien, og en forutsetning for fremtidig kompetansebehov. Ved å gjennomføre et avgrenset vitenskapelig arbeid (masteroppgave) får kandidaten en faglig tyngde og språk som kan anvendes for å argumentere for og begrunne beslutninger i kommunikasjon med andre profesjoner. I tillegg krever den avanserte og spesialiserte kunnskapen i klinisk anestesiutøvelse beskrevet i kapittel 3 §7 et kunnskapsgrunnlag der disse områdene er vesentlige for at anestesisykepleieren som profesjon kan møte fremtidens kompetansebehov.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Fremtidens tjenestebrukere er oppdatert på egen sykdom og mulige behandlingsalternativer, og krever større medvirkning i valgene som tas i behandling. Samtidig forventer brukere å møte faglig oppdatert helsepersonell. Anestesisykepleiere har et stort ansvar og i mange situasjoner må de være i stand til selvstendig å vurdere og benytte forskningsbasert kunnskap for å ivareta pasientsikkerhet og kvalitet i tjenestene. Pasienterfaringer inngår som en kvalitetsindikator.
Vi mener derfor at utkast til retningslinje (kap. 2-8) er i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene. Ved et avbrutt løp vil ikke kandidaten oppnå den nødvendige kompetansen.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Forslag til retningslinje er ganske detaljert og gir en tydelig beskrivelse av den forventede kompetansen til en anestesisykepleier i dag. Faren med en såpass høy grad av detaljering er at stadige utviklinger i helsetjenesten vil gjøre at utdanningen ikke er nok fremtidsrettet. Utdanningsinstitusjonene må kunne sikre seg at utdanningen holder takt med utviklinger og har den nødvendige autonomien til å kunne gjøre endringer der det er behov. Detaljeringsnivå er spesielt høyt i kapittel 3 som beskriver klinisk anestesiutøvelse, og det er her man kan vente seg de største endringene i framtiden. Vi mener at retningslinjen bør være mindre detaljert.
Retningslinjen benytter begrepene inngående (komplementære fag), avansert (kjernekompetanse) og spesialisert (ytterligere fordypning innenfor kjerneområder). Begrepsavklaringen synes å være hensiktsmessig, og det anbefales at det settes inn under kapittel 1 i retningslinjen. Vi mener imidlertid at pasientsikkerhet og kommunikasjon, jmf. §16 og §13, er en del av anestesisykepleiernes kjernekompetanse som kandidaten bør ha avansert og ikke inngående kunnskap i. Eksempler på dette vil være blant annet pasientsikkerhetsteori og hvordan individets adferd påvirker pasientsikkerhet samt bruk av samhandlings- og kommunikasjonsverktøy som ISBAR.
4. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen?
Vi mener at masterutdanningen som beskrives av kapittel 2-8 i retningslinjen er gjennomførbar. Dette er noe vi har erfaring med de siste 6 årene ved USN.
5. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Læringsutbyttebeskrivelsene gir et godt grunnlag for en nasjonal standardisering av utdanningen. Mange utdanningsinstitusjoner er under press for å slå sammen spesialutdanninger til en felles masterutdanning med spesialisering innenfor et felt. Dette kan ofte gå på bekostning av nok
fagspesifikt innhold. Læringsutbyttebeskrivelsene i retningslinjen vil dermed bidra til å argumentere og begrunne behovet for at en stor grad av utdanningsinnholdet skal bygge kandidatens profesjonelle identitet som anestesisykepleier.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Utkast til retningslinje ivaretar i stor grad den kompetansen som kreves av en anestesisykepleier. Under §2 formål med utdanningen spesifiseres behovet for at utdanning skal legge grunnlag for livslang læring og motivere kandidaten til å stadig tilegne seg ny kompetanse. Vi støtter dette helhjertet, men mener at behovet for livslang læring bør konkretiseres mer tydelig i hele retningslinjen, særlig under Kapittel 2 §6. I tillegg savner vi at anestesisykepleierens handlingsberedskap og vurderingskompetanse kommer tydelig frem i §5.
7. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Retningslinjen beskriver hensikt, organisering og rammer for praksisstudier i Kapittel 9 §27 på en hensiktsmessig måte. Definering av anestesi ved ulike kirurgiske metoder kan skape utfordringer på grunn av stadig spesialisering innenfor helsetjenesten. Øre-nese-hals-kirurgi er et av områdene som ikke finnes på alle sykehus. Det anbefales at dette endres til å inkludere en annen type kirurgi i hodeområdet som gjør observasjon av luftveissikring krevende. Mange studenter får i dag lite erfaring med gass- og regionalanestesi i klinisk praksis, slik at anestesimetoder kunne med fordel også spesifiseres.
Vi mener at å sette 30 uker med minst 30 timer klinisk praksis per uke som et minimumskrav til utdanningen er viktig å opprettholde for å oppnå den nødvendige kliniske kompetansen, og at det er gjennomførbart innenfor utdanningens rammer. I tillegg er krav til praksisveilederens kompetanse med på å øke kvaliteten i utdanningen.
8. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Erfaring som sykepleier i 2 år er et spesifisert krav for opptak som anses som nødvendig med hensyn til den kliniske anestesiutøvelsens læringsutbytte (kap.3 §7) som innebærer avansert og spesialisert kunnskap innen mange klinisk avanserte områder. For å kunne nå de læringsutbyttene og utvikle en høy grad av selvstendighet og vurderings- og handlingskompetanse, mener vi det er viktig at kandidaten ikke er «novice» innen sykepleiefaget ved start av utdanningen.
9. Vår vurdering om hvorvidt avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng vil ivareta kompetansebehov i tjenestene i tilstrekkelig grad
Retningslinjen er bygget opp etter en bestilling som gir anledning til å avslutte studieløpet etter fullført 90 studiepoeng. Vi henviser til vårt svar på spørsmål 1 og 2 hvor det kommer tydelig frem at en slik avslutning ikke vil være i tråd med hverken tjenestenes fremtidige kompetansebehov eller brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene.
Vi finner det betenkelig at kunnskapsdepartementet fremdeles opererer med begrepet «videreutdanning», som ikke har noen plass i NKR og gradsystem. Hvis dokumentet likevel skal beskrive 2 ulike nivåer (90/120 stp) må forskjellen på disse to alternativene komme mye tydeligere frem. Slik retningslinjen fremstår nå kan det se ut til at disse er nokså like, foruten gjennomføring av et avgrenset vitenskapelig arbeid. Det er derfor betenkelig at en videreutdanning på 90 stp kan likestilles med en masterutdanning på 120 stp ved å kvalifisere til å arbeide som anestesisykepleier med hensyn til tjenestenes fremtidige kompetansebehov.
Ved USN er vår erfaring at fremtidens anestesisykepleiere i stor grad ønsker en masterutdanning. Vi har de siste 6 årene måttet åpne for mulighet til å avslutte etter fullført 90 studiepoeng, og har sett at stadig færre velger å gjøre det. Ved siste kull valgte 91% av kandidatene å gjennomføre 120 studiepoeng.
UH institusjonene får betalt per studiepoeng samt en engangsutbetaling for fullført grad. Det betyr en utbetaling på kr 40 500 for en anestesisykepleier med mastergrad, men ingenting for en videreutdannet anestesisykepleier. Rent økonomisk er det derfor et tapsprosjekt når kandidatene ikke fullfører graden.
10. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene ivaretatt i retningslinjene?
Retningslinjen ivaretar fellestemaer innenfor ABIOK-utdanningene som for eksempel vitenskapsteori og -metode, kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling og pasientsikkerhet. Vi mener at vitenskapsteori og –metode egner seg godt som et felles tema. Til en viss grad egner de andre temaene som nevnes også, men det er viktig at temaer som kommunikasjon og pasientsikkerhet også relateres til det enkelte faget. Det er store ulikheter for eksempel mellom kommunikasjon med en døende kreftpasient, en pasient som ligger våken på respirator, og den tverrfaglige kommunikasjonen som foregår i akutte situasjoner på operasjonsstue. Det er derfor viktig at disse temaene også er fagspesifikke.