USN takker for muligheten til å gi innspill på forskriften om nasjonal retningslinje for kreftsykepleierutdanning.
Tittel, virkeområde og formål.
Tittelen er «Forskrift om nasjonal retningslinje for kreftsykepleierutdanning».
Siden læringsutbyttene er lagt på nivå 7: Master (2. syklus) bør retningslinjens tittel gjenspeile dette. USN foreslår at tittelen endres til: « Retningslinje for masterutdanning i kreftsykepleie », og at benevnelsen benyttes gjennomgående i forskriften.
§2 skal beskrive fagfeltets kompleksitet, og kreftsykepleierens fag- ansvars- og yrkesutøvelse. Formålet oppfattes som svært overordnet. Det er behov for i større grad å tydeliggjøre og utdype kreftsykepleierens spesialistkompetanse i valg av kompetanseområder og læringsutbyttebeskrivelser.
Det er uklart hva som menes med: Fullført kreftsykepleierutdanning på 120 studiepoeng gir mastergrad i kreftsykepleie og kvalifiserer for arbeid som kreftsykepleier. Kandidater som avslutter utdanningen etter 60 studiepoeng, har fullført videreutdanning i kreftsykepleie og kvalifiserer også til arbeid som kreftsykepleier . Det gir inntrykk av at 60 og 120 studiepoeng gir samme kvalifikasjoner.
Nedenfor ligger vårt svar på høringsspørsmålene:
1. 1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Kreftsykepleiere arbeider både forebyggende, i utredning, diagnostikk, behandling, rehabilitering og innen palliasjon. Kreftsykepleierens funksjon er preget av stor grad av selvstendighet og ansvar i pasientbehandlingen, spesielt i kommunehelsetjenesten. For å kunne ivareta helsehjelp til kreftpasienter i ulike faser er det behov for at pasienter og pårørende møter spesialisert kompetanse. Innfor denne type helsetjeneste er det også signaler som viser at tjenestenes fremtidige kompetansebehov vil utvides og dermed påvirke kreftsykepleiernes funksjons- og ansvarsområde. Kreftsykepleiere med mastergradskompetanse vil være nødvendig for å kunne møte fremtidens behov for kompetanse innenfor kreftomsorgen. Retningslinjen er uklar på hvilken kompetanse som skal forventes etter 60 studiepoeng opp mot en fullverdig master på 120 studiepoeng. Skal kandidaten kunne analysere faglige problemstillinger og innta en aktiv rolle i teamet omkring pasientens og det behandlingstilbud som tilbys, er det en forutsetning at alle kapitlene dvs. enn fullverdig master er det som kreves i utdanning av kreftsykepleiere.
Vi mener derfor at utkast til retningslinje (kap. 2-8) er i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene. Ved et avbrutt løp vil ikke kandidaten oppnå den nødvendige kompetansen.
2. 2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med pasientenes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Dagens pasienter er oppdatert på egen sykdom og mulige behandlingsalternativer, og krever større medvirkning i valgene som tas i behandling. Samtidig har pasientene en forventning om å møte faglig dyktige kreftsykepleiere. Forskning på kreftsykdommer, og en rask utvikling av ny og bedre behandling – i tillegg til et mer persontilpasset behandlingsopplegg – krever også mer kompetanse og kapasitet i helsetjenesten.
Tjenestekoordinering og samhandling er viktig for kreftpasientene. Tverrfaglig og tverretatlig samarbeid bør derfor vektlegges mer i retningslinjene.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Kompetanseområdene er overordnet og veldig generelle. Det fagspesifikke ved det som kjennetegner kreftsykepleie som spesialitet, fremkommer ikke. Dette kan medføre at utdanningsinstitusjoner kan vekte de ulike kompetanseområdene ulikt, og som kan resultere i ulik sluttkompetanse. For tjenestene kan det medføre lite forutsigbarhet i forhold forventet kompetanse hos kreftsykepleiere. En tydeliggjøring av nivå og innhold på forventet sluttkompetanse kan sikre likeverdige utdanningstilbud uavhengig av geografisk tilhørighet.
4. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
5. Er fordelingen av læringsutbyttebeskrivelser for de første 60 studiepoengene og de påfølgende 60 studiepoengene er hensiktsmessig og gjennomførbar?
Forskriften skal gjelde for masterutdanning i kreftsykepleie på 120 studiepoeng, med avstigningsmulighet etter 60 studiepoeng. Studenter som velger å avslutte studiet etter gjennomført 60 studiepoeng, vil ikke ha mulighet til å oppnå inngående og avansert kunnskap på viktige områder for kreftsykepleiere. Det omfatter både kunnskaper innenfor naturvitenskapelig emner, tverrfaglig samarbeid og palliasjon/lindrende behandling. En utvidelse av praksisemnet bør også vurderes ift. utvidelse av kreftsykepleiernes arbeidsarenaer, og kravet til selvstendig yrkesutøvelse. Masteremnet bør også være integrert i studiet som helhet, noe som vil gi kandidaten styrket kompetanse i det å kunne argumentere faglig, og være kompetent til å initiere, gjennomføre, analysere og presentere forskningsprosjekter innen eget fag.
Det bør stilles krav til at kreftsykepleiere som starter sin utdanning i dag skal ha en helhetlig og gjennomgående mastergrad på 120 studiepoeng.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Det bør vektlegges mere inngående kunnskap innenfor følgende områder:
· Farmakologi, polyfarmasi og medikamenthåndtering – kreftsykepleiere håndterer svært potente legemidler og behandlingsmetoder
· Bioteknologi, immunterapi, genterapi
· Mikrobiologi og hygiene, infeksjonsforebygging, AB-resistens og sepsisutvikling – kreftbehandling fører ofte til nedsatt immunforsvar
· Tverrfaglig samarbeid – kreftsykepleieres rolle ift effektiv koordinering og optimalisering av pasientforløp
· Forebyggende arbeid – både primær og sekundærforebygging
· Seneffekter - kan skyldes både kreftsykdommen og kreftbehandlingen
· Palliasjon/lindrende behandling
7. Bør palliasjon utgjøre et eget kompetanseområde eller skal innholdet fordeles på flere kompetanseområder?
8. Bør det være egne læringsutbytter knyttet til forebygging av kreftsykdom?
9. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Studenter som avslutter studiet etter 60 studiepoeng, vil ha problemer med å oppnå læringsutbytter på nivå 7 i løpet av 12 uker. Praksis bør vurderes med hensyn til innhold og omfang, og strekke seg utover de første 60 studiepoengene.
10. Bør det åpnes for at simulering og ferdighetstrening kan erstatte deler av praksisstudiene?
Simulering og ferdighetstrening bør komme i tillegg til praksisstudiene.
11. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Se tidligere spørsmål.
12. Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene, nevnt ovenfor, hensiktsmessig inkludert?
Temaene vitenskapsteori og – metode egner seg godt som et felles temaer. Emner som kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling og pasientsikkerhet egner seg til en viss grad som fellesemner, men må også ta høyde for fagspesifikke behov.
Tittel, virkeområde og formål.
Tittelen er «Forskrift om nasjonal retningslinje for kreftsykepleierutdanning».
Siden læringsutbyttene er lagt på nivå 7: Master (2. syklus) bør retningslinjens tittel gjenspeile dette. USN foreslår at tittelen endres til: « Retningslinje for masterutdanning i kreftsykepleie », og at benevnelsen benyttes gjennomgående i forskriften.
§2 skal beskrive fagfeltets kompleksitet, og kreftsykepleierens fag- ansvars- og yrkesutøvelse. Formålet oppfattes som svært overordnet. Det er behov for i større grad å tydeliggjøre og utdype kreftsykepleierens spesialistkompetanse i valg av kompetanseområder og læringsutbyttebeskrivelser.
Det er uklart hva som menes med: Fullført kreftsykepleierutdanning på 120 studiepoeng gir mastergrad i kreftsykepleie og kvalifiserer for arbeid som kreftsykepleier. Kandidater som avslutter utdanningen etter 60 studiepoeng, har fullført videreutdanning i kreftsykepleie og kvalifiserer også til arbeid som kreftsykepleier . Det gir inntrykk av at 60 og 120 studiepoeng gir samme kvalifikasjoner.
Nedenfor ligger vårt svar på høringsspørsmålene:
1. 1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Kreftsykepleiere arbeider både forebyggende, i utredning, diagnostikk, behandling, rehabilitering og innen palliasjon. Kreftsykepleierens funksjon er preget av stor grad av selvstendighet og ansvar i pasientbehandlingen, spesielt i kommunehelsetjenesten. For å kunne ivareta helsehjelp til kreftpasienter i ulike faser er det behov for at pasienter og pårørende møter spesialisert kompetanse. Innfor denne type helsetjeneste er det også signaler som viser at tjenestenes fremtidige kompetansebehov vil utvides og dermed påvirke kreftsykepleiernes funksjons- og ansvarsområde. Kreftsykepleiere med mastergradskompetanse vil være nødvendig for å kunne møte fremtidens behov for kompetanse innenfor kreftomsorgen. Retningslinjen er uklar på hvilken kompetanse som skal forventes etter 60 studiepoeng opp mot en fullverdig master på 120 studiepoeng. Skal kandidaten kunne analysere faglige problemstillinger og innta en aktiv rolle i teamet omkring pasientens og det behandlingstilbud som tilbys, er det en forutsetning at alle kapitlene dvs. enn fullverdig master er det som kreves i utdanning av kreftsykepleiere.
Vi mener derfor at utkast til retningslinje (kap. 2-8) er i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene. Ved et avbrutt løp vil ikke kandidaten oppnå den nødvendige kompetansen.
2. 2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med pasientenes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Dagens pasienter er oppdatert på egen sykdom og mulige behandlingsalternativer, og krever større medvirkning i valgene som tas i behandling. Samtidig har pasientene en forventning om å møte faglig dyktige kreftsykepleiere. Forskning på kreftsykdommer, og en rask utvikling av ny og bedre behandling – i tillegg til et mer persontilpasset behandlingsopplegg – krever også mer kompetanse og kapasitet i helsetjenesten.
Tjenestekoordinering og samhandling er viktig for kreftpasientene. Tverrfaglig og tverretatlig samarbeid bør derfor vektlegges mer i retningslinjene.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Kompetanseområdene er overordnet og veldig generelle. Det fagspesifikke ved det som kjennetegner kreftsykepleie som spesialitet, fremkommer ikke. Dette kan medføre at utdanningsinstitusjoner kan vekte de ulike kompetanseområdene ulikt, og som kan resultere i ulik sluttkompetanse. For tjenestene kan det medføre lite forutsigbarhet i forhold forventet kompetanse hos kreftsykepleiere. En tydeliggjøring av nivå og innhold på forventet sluttkompetanse kan sikre likeverdige utdanningstilbud uavhengig av geografisk tilhørighet.
4. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
5. Er fordelingen av læringsutbyttebeskrivelser for de første 60 studiepoengene og de påfølgende 60 studiepoengene er hensiktsmessig og gjennomførbar?
Forskriften skal gjelde for masterutdanning i kreftsykepleie på 120 studiepoeng, med avstigningsmulighet etter 60 studiepoeng. Studenter som velger å avslutte studiet etter gjennomført 60 studiepoeng, vil ikke ha mulighet til å oppnå inngående og avansert kunnskap på viktige områder for kreftsykepleiere. Det omfatter både kunnskaper innenfor naturvitenskapelig emner, tverrfaglig samarbeid og palliasjon/lindrende behandling. En utvidelse av praksisemnet bør også vurderes ift. utvidelse av kreftsykepleiernes arbeidsarenaer, og kravet til selvstendig yrkesutøvelse. Masteremnet bør også være integrert i studiet som helhet, noe som vil gi kandidaten styrket kompetanse i det å kunne argumentere faglig, og være kompetent til å initiere, gjennomføre, analysere og presentere forskningsprosjekter innen eget fag.
Det bør stilles krav til at kreftsykepleiere som starter sin utdanning i dag skal ha en helhetlig og gjennomgående mastergrad på 120 studiepoeng.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Det bør vektlegges mere inngående kunnskap innenfor følgende områder:
· Farmakologi, polyfarmasi og medikamenthåndtering – kreftsykepleiere håndterer svært potente legemidler og behandlingsmetoder
· Bioteknologi, immunterapi, genterapi
· Mikrobiologi og hygiene, infeksjonsforebygging, AB-resistens og sepsisutvikling – kreftbehandling fører ofte til nedsatt immunforsvar
· Tverrfaglig samarbeid – kreftsykepleieres rolle ift effektiv koordinering og optimalisering av pasientforløp
· Forebyggende arbeid – både primær og sekundærforebygging
· Seneffekter - kan skyldes både kreftsykdommen og kreftbehandlingen
· Palliasjon/lindrende behandling
7. Bør palliasjon utgjøre et eget kompetanseområde eller skal innholdet fordeles på flere kompetanseområder?
8. Bør det være egne læringsutbytter knyttet til forebygging av kreftsykdom?
9. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Studenter som avslutter studiet etter 60 studiepoeng, vil ha problemer med å oppnå læringsutbytter på nivå 7 i løpet av 12 uker. Praksis bør vurderes med hensyn til innhold og omfang, og strekke seg utover de første 60 studiepoengene.
10. Bør det åpnes for at simulering og ferdighetstrening kan erstatte deler av praksisstudiene?
Simulering og ferdighetstrening bør komme i tillegg til praksisstudiene.
11. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Se tidligere spørsmål.
12. Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene, nevnt ovenfor, hensiktsmessig inkludert?
Temaene vitenskapsteori og – metode egner seg godt som et felles temaer. Emner som kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling og pasientsikkerhet egner seg til en viss grad som fellesemner, men må også ta høyde for fagspesifikke behov.