Høringsuttalelse fra VID vitenskapelige høgskole 24.02.2021: Forskrift om nasjonal retningslinje for kreftsykepleierutdanning
VID vitenskapelige høgskole, Fakultet for helsefag, takker for muligheten til å gi innspill til forskrift om nasjonal retningslinje for kreftsykepleierutdanningen. VID legger til grunn at forskriften skal regulere utdanningen av profesjonelle yrkesutøvere i kreftsykepleie som skal utøve spesialisert sykepleie for kreftsyke pasienter og deres pårørende.
VIDs høringssvar følger retningslinjens organisering og høringsspørsmålenes rekkefølge:
Til kapittel 1 §1 Virkeområde og formål:
Siden alle søker opptak på et masterstudium, bør det konsekvent og gjennomgående benyttes begrepet masterutdanning (120 studiepoeng) i forskriften.
Til kapittel 1 §2 Formål:
VID mener formålet med utdanningen må presiseres og foreslår at en i § 2 skriver «Formål med kreftsykepleierutdanningen».
Kapittel 5 og 6 har tilnærmet samme benevnelse og ordlyd, noe som er uheldig.
I forslaget utgjør kap 2-5 videreutdanningen på 60 studiepoeng, og kap 2-6 hele masterutdanningen på 120 studiepoeng. Overskriften i kapittel 6 er formulert slik:
Læringsutbytte for kompetanseområdet fordypning i kreftsykepleie, kunnskapsbasert fagutvikling og forskning. Dette avviker fra beskrivelsen av kompetanseområdet under §3 hvor ordet «kreftsykepleie» ikke inngår. Betyr dette at kapittel 6 utgjør 60 studiepoeng? Læringsutbyttene under kapittel 6 inkluderer i hovedsak fagutvikling og forskning, med bare en LUB (§16c) som er rettet mot fordypning i kreftsykepleie.
Dette gir en uheldig balanse i fordeling av studiepoeng, og tydeliggjør ikke den ønskede spesialiseringen innen kreftsykepleie. Det er viktig å få frem at fordypning i kreftsykepleie skjer i hele utdanningsløpet. Læringsutbyttene under kap 5 og 6 må det jobbes videre med for å tydeliggjøre hvilken kompetanse som skal oppnås på ulike nivå. Krav til masteroppgaven bør tydeliggjøres.
Til kapittel 7, §19 Studiets oppbygning:
VID oppfatter det slik at forskriften gjelder for masterutdanning i kreftsykepleie med mulighet for å ta en videreutdanning. En masterutdanning på 120 studiepoeng og en videreutdanning på 60 studiepoeng blir i forslaget sidestilt i kvalifisering til å arbeide som kreftsykepleier. Det vil være kvalitets- og kompetanseforskjell på en kreftsykepleier med henholdsvis 120 eller 60 studiepoeng. Dette vil ha betydning for hvilke roller, ansvar og oppgaver kreftsykepleiere i helse- og omsorgstjenesten kan og skal ha. Det bør derfor tydeliggjøres i formålet at de to utdanningene innehar ulik kompetanse.
I stedet for å bruke begrepet «avstigningsmulighet» foreslår VID at en beskriver utdanningens omfang med antall studiepoeng på en masterutdanning og en videreutdanning.
VID vil videre oppfordre Helse- og omsorgsdepartementet til å bidra til at en fullført mastergrad i kreftsykepleie kvalifiserer til spesialistgodkjenning. Standardisering av masterutdanninger ved å forskriftsfeste utdanningstilbudet og gi mulighet for spesialistgodkjenning, vil være gode bidrag til å øke kompetansen innen fagområdet og kvaliteten på pleie og omsorg til kreftsyke pasienter og deres pårørende. Helse- og omsorgsdepartementet har tidligere vært tydelige på at det er en kopling mellom behovet for styrket kompetanse i tjenestene og kravet om fullført mastergrad (120 studiepoeng) for å få spesialistkompetanse, jfr. Master i Avansert Klinisk Allmennsykepleie (AKS). Spesialistgodkjenning for sykepleiere med mastergrad i kreftsykepleie kan i tillegg øke rekrutteringsgrunnlaget av helsepersonell til helt nødvendig forskning på dette viktige fag- og tjenesteområdet. Med spesialistgodkjenning gis det et tydelig signal om at sykepleiere med denne kompetansen er en viktig ressurs i helse- og omsorgstjenestene. En slik ordning vil også gi myndighetene viktig oversikt over kompetansen til blant annet bruk i framskrivninger av rekrutterings- og utdanningsbehov.
Spørsmål 1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
VID mener at utkast til retningslinje ikke fullt ut er i tråd med tjenestens fremtidige kompetansebehov, og vil anbefale å øke utdanningens minimumslengde fra 60 til 90 studiepoeng, tilsvarende ABIO-utdanningene, med mulighet for masterutdanning (30 studiepoeng) for alle kreftsykepleiere. Det vil i fremtiden være økt behov for spesialisert kompetanse innen behandling, pleie og omsorg til pasienter med kreft, samt koordinering av tjenester til barn, ungdom og eldre med underliggende sykdommer. Det vil være et økende behov for spesialisert kompetanse innen palliativ omsorg og dette er i liten grad beskrevet i retningslinjen. I tillegg er kravet til implementering av forskning i sykepleietjenesten, i alle deler av helsetjenesten, forsterket.
Spørsmål 2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med pasientenes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
VID mener at en masterutdanning på 120 studiepoeng er nødvendig for at kreftsykepleiere skal ha nødvendig kompetanse til å kunne utøve spesialisert pleie og omsorg til pasienter og pårørende. Sykdomsutvikling, økende antall eldre med underliggende sykdommer, fremtidige pasienter som har kunnskap og forventning til helsetjenesten, vil stille store krav til kreftsykepleiers kunnskap, kommunikasjonsferdigheter og pedagogiske evner, samt klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse. Pasientenes økende krav til kontinuitet, samhandling og informasjonsflyt stiller ytterligere krav til alle nivå i helsetjenesten.
Spørsmål 3: Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning
VID oppfatter at omfanget av kompetanseområdene ikke er beskrevet og at det derfor er vanskelig å vurdere hva som kommer inn under hvert overordnet læringsutbytte. VID mener det er behov for å konkretisere hva som skal være nasjonal standardisering og hva utdanningssektoren kan avgjøre lokalt.
Spørsmål 4: I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Hvis retningslinjen ikke konkretiseres kan en konsekvens bli at ulike utdanningsinstitusjoner utarbeider svært ulike masterutdanninger noe som kan vanskeliggjøre kandidaters mulighet til å fortsette utdanningen et annet sted i landet. Retningslinjen gir heller ingen holdepunkter for studiepoengfordelingen av ulike emner, eller fordeling av praksisstudier. Ulik vekting av dette kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Det vil være en fordel med like oppsett og kompetanseområder mellom de ulike nasjonale retningslinjer i Rethos 3 (jmf ABIO-utdanningene).
Spørsmål 5: Er fordelingen av læringsutbyttebeskrivelser for de første 60 studiepoengene og de påfølgende 60 studiepoengene hensiktsmessig og gjennomførbar?
Med kjennskap til videreutdanningen i kreftsykepleie mener VID at det nødvendige innholdet i studiet ikke kan dekkes innenfor 60 studiepoeng. Kreftsykepleieutdanningen bør tilpasses de øvrige ABIO-utdanningene hvor studiene er basert på 90+30 studiepoeng.
Spørsmål 6: Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Følgende kompetanser opplever VID mangler i høringsutkastet.
1. Samhandling, samarbeid og koordinering av tjenester. Kreftsykepleiere samhandler med mange faggrupper og instanser på ulike nivå. Ord som «planlegge», «organisere», «selvstendig koordinere» og «lede» er brukt, mens det står veldig lite om systemforståelse og viktigheten av teamarbeid. Både i kreftomsorg og palliasjon er en tverrfaglig, teambasert tilnærming sentral, med blant annet samarbeid mellom kreftsykepleier, lege, sosionom, fysioterapeut, stråleterapeut, farmasøyt, ernæringsfysiolog, psykolog, ergoterapeut, og prest. En helhetlig, teambasert tilnærming og forutseende planlegging er blant annet sentrale behandlingsprinsipper i palliasjon (§4).
2. Samvalg er en del av kreftsykepleiernes yrkesutøvelse og bør løftes frem og bli mer tydelig. For å kunne gi riktig og virkningsfull hjelp og veiledning er det av stor betydning å lytte til hvilke behov og ønsker pasienter og pårørende har, og å samarbeide med dem i utforming av tiltak og behandlingstilbud som berører dem selv. Samvalg og brukermedvirkning er ikke spesifikt nevnt i forslag til retningslinje, men kan knyttes til læringsutbyttene i kapittel 3.
3. Dokumentasjon. Dokumentasjon tjener flere formål i tillegg til å sikre kvalitet og pasientsikkerhet, for eksempel kartlegging, rapportering og henvisninger, ledelse og ressursstyring, undervisning og forskning.
4. I kapittel 1. § 2. Formål med utdanningen står det at «Utdanningen skal sette kandidaten i stand til å gi helhetlig sykepleie til pasienter i alle aldre, samt …. Den skal møte samfunnets krav om likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet».
Vi kan ikke se at dette formålet gjenspeiles i læringsutbyttene som beskrives videre i retningslinjen. Barn, ungdom og eldre menneskers særskilte behov er ikke inkludert. VID mener at dette må inkluderes i læringsutbyttebeskrivelsene i kreftsykepleie.
5. Retningslinjen beskriver bivirkninger, seneffekter og symptomer relatert til kreftsykdom og behandling, men vi kan ikke se at komplikasjoner er nevnt. Komplikasjoner til kreftsykdom og behandling er noe annet enn både bivirkninger og symptomer, og ofte det som skaper «akutte og kritiske situasjoner».
6. Retningslinjen omtaler ikke kreftsyke med psykisk lidelse . Heller ikke kreftsykepleiers behov for tverrkulturell- og minoritetskunnskap er inkludert i retningslinjen.
7. Høringsbrevet skriver at forebygging av kreftsykdom ikke inngår som egne læringsutbytter i retningslinjen da «det er vurdert som for omfattende til at det bør gis plass i utdanningen». Hvis kandidatene skal ha «avansert kunnskap om utvikling av kreftsykdom og patofysiologi» (§4 a), kommer man ikke utenom en viss grad av kunnskap om forebygging. Kunnskap om forebygging er også relevant/nødvendig i et fremtidsperspektiv og dersom «organisasjoner som arbeider med kreft» skal være «aktuelle arbeidsplasser» (§2). Forebygging av kreftsykdom bør derfor inngå i studiet.
Spørsmål 7: Bør palliasjon utgjøre et eget kompetanseområde eller skal innholdet fordeles på flere kompetanseområder?
VID mener at palliasjon bør inkluderes som et eget kompetanseområde da mange pasienter får langvarig palliativ behandling. Det er etablert tilbud for pasienter i palliativ behandling i spesialisthelsetjenesten, i tillegg bygges det opp palliative team i primærhelsetjenesten, og det arbeides med å i større grad legge til rette for hjemmedød. Palliasjon dekker et stort og komplekst fagfelt, fra pasient og pårørende blir informert om diagnose og palliativ behandling (over mange år) til avansert palliativ behandling i livets sluttfase. Etisk kompetanse inkluderes i dette behandlingsfeltet og stiller kandidaten overfor krevende situasjoner og oppgaver. I møte med menneskers sykdom og lidelse kreves et godt skjønn, faglig og etisk dømmekraft.
Spørsmål 8: Bør det være egne læringsutbytter knyttet til forebygging av kreftsykdom?
Masterutdanningen bør inkludere læringsutbytter om forebygging av kreftsykdom. (Se pkt 7 under spørsmål 6).
Spørsmål 9: Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Masterutdanning i kreftsykepleie er en klinisk utdanning hvor praksisstudier er en sentral læringsform. Praksisstudiene må utformes slik at læringsutbyttene oppnås. Praksisstudiene må også gi trening i å administrere, organisere, samhandle (teamarbeid) og lede eget fag.
Det er av stor betydning for kreftsykepleiers kompetanse å ha praksisstudier i hele masterutdanningen slik det er inkorporert i AKS. For å sikre et forpliktende samarbeid mellom praksisfelt og utdanningene, bør praksisstudiene være obligatoriske, veiledet og vurdert. Uten et slikt krav, kan praksisstudier bli nedprioritert både i utdanning og i praksis. Samarbeidsavtalene bør derfor være juridisk bindende. Kommunene må legge til rette for at kreftsykepleiere som påtar seg veilederoppgaven, får tilegne seg formell veilederkompetanse. Det forutsetter at kommunene får samme lovfesting og finansiering av undervisnings- og veilederoppgaven som spesialisthelsetjenesten har (Spesialisthelsetjenesteloven § 3-5). Loven er ikke formulert i samme klartekst for praksisstudier i kommunehelsetjenesten hvor uttrykket plikter å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell benyttes (Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester §8-1).
VID mener at praksisstudiene totalt bør være på 18 uker fordelt i perioder gjennom masterutdanningen. VID ønsker videre at det skal opprettholdes krav til arbeidspraksis før masterutdanningen, selv om dette vil avvike fra Bolognaavtalen hvor gradsstrukturen er fastlagt. Dersom det ikke blir krav om arbeidspraksis før opptak til masterstudiet, bør det vurderes å øke antall praksisuker.
Spørsmål 10: Bør det åpnes for at simulering og ferdighetstrening kan erstatte deler av praksisstudiene?
Simulering er et viktig supplement, men som vanskelig kan erstatte menneskelig kontakt i praksisstudier. Simulering kan være et viktig bidrag for å oppnå læringsutbytter knyttet til situasjoner man møter i praksis.
Eksempler hvor en kan bruke simulering og ferdighetstrening:
· Anafylaktiske reaksjoner og andre akuttsituasjoner.
· Øve på tekniske prosedyrer; administrere og observere i forhold til cellegiftbehandling, stamcellebehandling, immunterapi, strålebehandling og annen spesifikk kreftbehandling.
· Tilegne seg ferdigheter innen SKUV (systematisk klinisk undersøkelse og vurdering).
Spørsmål 11: I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
VID mener at masterutdanningen på 120 studiepoeng vil gi den nødvendige sluttkompetanse, mens en videreutdanning på kun 60 studiepoeng ikke vil være gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen. Løsningen er krav om mastergrad (120 studiepoeng) eller tilpasning til de andre ABIO-utdanningene som er basert på 90+30 studiepoeng.
Spørsmål 12: Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene, nevnt ovenfor, hensiktsmessig inkludert?
Dersom studiet bygges opp som de andre ABIO-ene med 90+30 studiepoeng, blir temaer/innhold hensiktsmessig inkludert. Dersom det opprettholdes en 60+60 modell, vurderer vi at 60 studiepoeng på videreutdanningen ikke kan dekke nødvendige emner for å ivareta tjenestenes kompetansebehov – eller pasientenes behov for kompetanse i tjenestene i fremtiden.
Ingrid Hage og Hilde Egge
Studieledere for master- og videreutdanninger i VID, henholdsvis Bergen og Oslo.
VID vitenskapelige høgskole, Fakultet for helsefag, takker for muligheten til å gi innspill til forskrift om nasjonal retningslinje for kreftsykepleierutdanningen. VID legger til grunn at forskriften skal regulere utdanningen av profesjonelle yrkesutøvere i kreftsykepleie som skal utøve spesialisert sykepleie for kreftsyke pasienter og deres pårørende.
VIDs høringssvar følger retningslinjens organisering og høringsspørsmålenes rekkefølge:
Til kapittel 1 §1 Virkeområde og formål:
Siden alle søker opptak på et masterstudium, bør det konsekvent og gjennomgående benyttes begrepet masterutdanning (120 studiepoeng) i forskriften.
Til kapittel 1 §2 Formål:
VID mener formålet med utdanningen må presiseres og foreslår at en i § 2 skriver «Formål med kreftsykepleierutdanningen».
Kapittel 5 og 6 har tilnærmet samme benevnelse og ordlyd, noe som er uheldig.
I forslaget utgjør kap 2-5 videreutdanningen på 60 studiepoeng, og kap 2-6 hele masterutdanningen på 120 studiepoeng. Overskriften i kapittel 6 er formulert slik:
Læringsutbytte for kompetanseområdet fordypning i kreftsykepleie, kunnskapsbasert fagutvikling og forskning. Dette avviker fra beskrivelsen av kompetanseområdet under §3 hvor ordet «kreftsykepleie» ikke inngår. Betyr dette at kapittel 6 utgjør 60 studiepoeng? Læringsutbyttene under kapittel 6 inkluderer i hovedsak fagutvikling og forskning, med bare en LUB (§16c) som er rettet mot fordypning i kreftsykepleie.
Dette gir en uheldig balanse i fordeling av studiepoeng, og tydeliggjør ikke den ønskede spesialiseringen innen kreftsykepleie. Det er viktig å få frem at fordypning i kreftsykepleie skjer i hele utdanningsløpet. Læringsutbyttene under kap 5 og 6 må det jobbes videre med for å tydeliggjøre hvilken kompetanse som skal oppnås på ulike nivå. Krav til masteroppgaven bør tydeliggjøres.
Til kapittel 7, §19 Studiets oppbygning:
VID oppfatter det slik at forskriften gjelder for masterutdanning i kreftsykepleie med mulighet for å ta en videreutdanning. En masterutdanning på 120 studiepoeng og en videreutdanning på 60 studiepoeng blir i forslaget sidestilt i kvalifisering til å arbeide som kreftsykepleier. Det vil være kvalitets- og kompetanseforskjell på en kreftsykepleier med henholdsvis 120 eller 60 studiepoeng. Dette vil ha betydning for hvilke roller, ansvar og oppgaver kreftsykepleiere i helse- og omsorgstjenesten kan og skal ha. Det bør derfor tydeliggjøres i formålet at de to utdanningene innehar ulik kompetanse.
I stedet for å bruke begrepet «avstigningsmulighet» foreslår VID at en beskriver utdanningens omfang med antall studiepoeng på en masterutdanning og en videreutdanning.
VID vil videre oppfordre Helse- og omsorgsdepartementet til å bidra til at en fullført mastergrad i kreftsykepleie kvalifiserer til spesialistgodkjenning. Standardisering av masterutdanninger ved å forskriftsfeste utdanningstilbudet og gi mulighet for spesialistgodkjenning, vil være gode bidrag til å øke kompetansen innen fagområdet og kvaliteten på pleie og omsorg til kreftsyke pasienter og deres pårørende. Helse- og omsorgsdepartementet har tidligere vært tydelige på at det er en kopling mellom behovet for styrket kompetanse i tjenestene og kravet om fullført mastergrad (120 studiepoeng) for å få spesialistkompetanse, jfr. Master i Avansert Klinisk Allmennsykepleie (AKS). Spesialistgodkjenning for sykepleiere med mastergrad i kreftsykepleie kan i tillegg øke rekrutteringsgrunnlaget av helsepersonell til helt nødvendig forskning på dette viktige fag- og tjenesteområdet. Med spesialistgodkjenning gis det et tydelig signal om at sykepleiere med denne kompetansen er en viktig ressurs i helse- og omsorgstjenestene. En slik ordning vil også gi myndighetene viktig oversikt over kompetansen til blant annet bruk i framskrivninger av rekrutterings- og utdanningsbehov.
Spørsmål 1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
VID mener at utkast til retningslinje ikke fullt ut er i tråd med tjenestens fremtidige kompetansebehov, og vil anbefale å øke utdanningens minimumslengde fra 60 til 90 studiepoeng, tilsvarende ABIO-utdanningene, med mulighet for masterutdanning (30 studiepoeng) for alle kreftsykepleiere. Det vil i fremtiden være økt behov for spesialisert kompetanse innen behandling, pleie og omsorg til pasienter med kreft, samt koordinering av tjenester til barn, ungdom og eldre med underliggende sykdommer. Det vil være et økende behov for spesialisert kompetanse innen palliativ omsorg og dette er i liten grad beskrevet i retningslinjen. I tillegg er kravet til implementering av forskning i sykepleietjenesten, i alle deler av helsetjenesten, forsterket.
Spørsmål 2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med pasientenes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
VID mener at en masterutdanning på 120 studiepoeng er nødvendig for at kreftsykepleiere skal ha nødvendig kompetanse til å kunne utøve spesialisert pleie og omsorg til pasienter og pårørende. Sykdomsutvikling, økende antall eldre med underliggende sykdommer, fremtidige pasienter som har kunnskap og forventning til helsetjenesten, vil stille store krav til kreftsykepleiers kunnskap, kommunikasjonsferdigheter og pedagogiske evner, samt klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse. Pasientenes økende krav til kontinuitet, samhandling og informasjonsflyt stiller ytterligere krav til alle nivå i helsetjenesten.
Spørsmål 3: Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning
VID oppfatter at omfanget av kompetanseområdene ikke er beskrevet og at det derfor er vanskelig å vurdere hva som kommer inn under hvert overordnet læringsutbytte. VID mener det er behov for å konkretisere hva som skal være nasjonal standardisering og hva utdanningssektoren kan avgjøre lokalt.
Spørsmål 4: I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Hvis retningslinjen ikke konkretiseres kan en konsekvens bli at ulike utdanningsinstitusjoner utarbeider svært ulike masterutdanninger noe som kan vanskeliggjøre kandidaters mulighet til å fortsette utdanningen et annet sted i landet. Retningslinjen gir heller ingen holdepunkter for studiepoengfordelingen av ulike emner, eller fordeling av praksisstudier. Ulik vekting av dette kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Det vil være en fordel med like oppsett og kompetanseområder mellom de ulike nasjonale retningslinjer i Rethos 3 (jmf ABIO-utdanningene).
Spørsmål 5: Er fordelingen av læringsutbyttebeskrivelser for de første 60 studiepoengene og de påfølgende 60 studiepoengene hensiktsmessig og gjennomførbar?
Med kjennskap til videreutdanningen i kreftsykepleie mener VID at det nødvendige innholdet i studiet ikke kan dekkes innenfor 60 studiepoeng. Kreftsykepleieutdanningen bør tilpasses de øvrige ABIO-utdanningene hvor studiene er basert på 90+30 studiepoeng.
Spørsmål 6: Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Følgende kompetanser opplever VID mangler i høringsutkastet.
1. Samhandling, samarbeid og koordinering av tjenester. Kreftsykepleiere samhandler med mange faggrupper og instanser på ulike nivå. Ord som «planlegge», «organisere», «selvstendig koordinere» og «lede» er brukt, mens det står veldig lite om systemforståelse og viktigheten av teamarbeid. Både i kreftomsorg og palliasjon er en tverrfaglig, teambasert tilnærming sentral, med blant annet samarbeid mellom kreftsykepleier, lege, sosionom, fysioterapeut, stråleterapeut, farmasøyt, ernæringsfysiolog, psykolog, ergoterapeut, og prest. En helhetlig, teambasert tilnærming og forutseende planlegging er blant annet sentrale behandlingsprinsipper i palliasjon (§4).
2. Samvalg er en del av kreftsykepleiernes yrkesutøvelse og bør løftes frem og bli mer tydelig. For å kunne gi riktig og virkningsfull hjelp og veiledning er det av stor betydning å lytte til hvilke behov og ønsker pasienter og pårørende har, og å samarbeide med dem i utforming av tiltak og behandlingstilbud som berører dem selv. Samvalg og brukermedvirkning er ikke spesifikt nevnt i forslag til retningslinje, men kan knyttes til læringsutbyttene i kapittel 3.
3. Dokumentasjon. Dokumentasjon tjener flere formål i tillegg til å sikre kvalitet og pasientsikkerhet, for eksempel kartlegging, rapportering og henvisninger, ledelse og ressursstyring, undervisning og forskning.
4. I kapittel 1. § 2. Formål med utdanningen står det at «Utdanningen skal sette kandidaten i stand til å gi helhetlig sykepleie til pasienter i alle aldre, samt …. Den skal møte samfunnets krav om likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet».
Vi kan ikke se at dette formålet gjenspeiles i læringsutbyttene som beskrives videre i retningslinjen. Barn, ungdom og eldre menneskers særskilte behov er ikke inkludert. VID mener at dette må inkluderes i læringsutbyttebeskrivelsene i kreftsykepleie.
5. Retningslinjen beskriver bivirkninger, seneffekter og symptomer relatert til kreftsykdom og behandling, men vi kan ikke se at komplikasjoner er nevnt. Komplikasjoner til kreftsykdom og behandling er noe annet enn både bivirkninger og symptomer, og ofte det som skaper «akutte og kritiske situasjoner».
6. Retningslinjen omtaler ikke kreftsyke med psykisk lidelse . Heller ikke kreftsykepleiers behov for tverrkulturell- og minoritetskunnskap er inkludert i retningslinjen.
7. Høringsbrevet skriver at forebygging av kreftsykdom ikke inngår som egne læringsutbytter i retningslinjen da «det er vurdert som for omfattende til at det bør gis plass i utdanningen». Hvis kandidatene skal ha «avansert kunnskap om utvikling av kreftsykdom og patofysiologi» (§4 a), kommer man ikke utenom en viss grad av kunnskap om forebygging. Kunnskap om forebygging er også relevant/nødvendig i et fremtidsperspektiv og dersom «organisasjoner som arbeider med kreft» skal være «aktuelle arbeidsplasser» (§2). Forebygging av kreftsykdom bør derfor inngå i studiet.
Spørsmål 7: Bør palliasjon utgjøre et eget kompetanseområde eller skal innholdet fordeles på flere kompetanseområder?
VID mener at palliasjon bør inkluderes som et eget kompetanseområde da mange pasienter får langvarig palliativ behandling. Det er etablert tilbud for pasienter i palliativ behandling i spesialisthelsetjenesten, i tillegg bygges det opp palliative team i primærhelsetjenesten, og det arbeides med å i større grad legge til rette for hjemmedød. Palliasjon dekker et stort og komplekst fagfelt, fra pasient og pårørende blir informert om diagnose og palliativ behandling (over mange år) til avansert palliativ behandling i livets sluttfase. Etisk kompetanse inkluderes i dette behandlingsfeltet og stiller kandidaten overfor krevende situasjoner og oppgaver. I møte med menneskers sykdom og lidelse kreves et godt skjønn, faglig og etisk dømmekraft.
Spørsmål 8: Bør det være egne læringsutbytter knyttet til forebygging av kreftsykdom?
Masterutdanningen bør inkludere læringsutbytter om forebygging av kreftsykdom. (Se pkt 7 under spørsmål 6).
Spørsmål 9: Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Masterutdanning i kreftsykepleie er en klinisk utdanning hvor praksisstudier er en sentral læringsform. Praksisstudiene må utformes slik at læringsutbyttene oppnås. Praksisstudiene må også gi trening i å administrere, organisere, samhandle (teamarbeid) og lede eget fag.
Det er av stor betydning for kreftsykepleiers kompetanse å ha praksisstudier i hele masterutdanningen slik det er inkorporert i AKS. For å sikre et forpliktende samarbeid mellom praksisfelt og utdanningene, bør praksisstudiene være obligatoriske, veiledet og vurdert. Uten et slikt krav, kan praksisstudier bli nedprioritert både i utdanning og i praksis. Samarbeidsavtalene bør derfor være juridisk bindende. Kommunene må legge til rette for at kreftsykepleiere som påtar seg veilederoppgaven, får tilegne seg formell veilederkompetanse. Det forutsetter at kommunene får samme lovfesting og finansiering av undervisnings- og veilederoppgaven som spesialisthelsetjenesten har (Spesialisthelsetjenesteloven § 3-5). Loven er ikke formulert i samme klartekst for praksisstudier i kommunehelsetjenesten hvor uttrykket plikter å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell benyttes (Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester §8-1).
VID mener at praksisstudiene totalt bør være på 18 uker fordelt i perioder gjennom masterutdanningen. VID ønsker videre at det skal opprettholdes krav til arbeidspraksis før masterutdanningen, selv om dette vil avvike fra Bolognaavtalen hvor gradsstrukturen er fastlagt. Dersom det ikke blir krav om arbeidspraksis før opptak til masterstudiet, bør det vurderes å øke antall praksisuker.
Spørsmål 10: Bør det åpnes for at simulering og ferdighetstrening kan erstatte deler av praksisstudiene?
Simulering er et viktig supplement, men som vanskelig kan erstatte menneskelig kontakt i praksisstudier. Simulering kan være et viktig bidrag for å oppnå læringsutbytter knyttet til situasjoner man møter i praksis.
Eksempler hvor en kan bruke simulering og ferdighetstrening:
· Anafylaktiske reaksjoner og andre akuttsituasjoner.
· Øve på tekniske prosedyrer; administrere og observere i forhold til cellegiftbehandling, stamcellebehandling, immunterapi, strålebehandling og annen spesifikk kreftbehandling.
· Tilegne seg ferdigheter innen SKUV (systematisk klinisk undersøkelse og vurdering).
Spørsmål 11: I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
VID mener at masterutdanningen på 120 studiepoeng vil gi den nødvendige sluttkompetanse, mens en videreutdanning på kun 60 studiepoeng ikke vil være gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen. Løsningen er krav om mastergrad (120 studiepoeng) eller tilpasning til de andre ABIO-utdanningene som er basert på 90+30 studiepoeng.
Spørsmål 12: Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene, nevnt ovenfor, hensiktsmessig inkludert?
Dersom studiet bygges opp som de andre ABIO-ene med 90+30 studiepoeng, blir temaer/innhold hensiktsmessig inkludert. Dersom det opprettholdes en 60+60 modell, vurderer vi at 60 studiepoeng på videreutdanningen ikke kan dekke nødvendige emner for å ivareta tjenestenes kompetansebehov – eller pasientenes behov for kompetanse i tjenestene i fremtiden.
Ingrid Hage og Hilde Egge
Studieledere for master- og videreutdanninger i VID, henholdsvis Bergen og Oslo.