Norges musikkhøgskole – høringssvar til forslag om å øke den øvre aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år
Vi viser til det tilsendte høringsnotatet og takker for muligheten til å gi innspill til forslaget.
Norges musikkhøgskole (NMH) ser at det kan være gode grunner til den foreslåtte lovendringen, både ut fra samfunnets, institusjonens og den enkeltes behov. Vi mener likevel at forslaget vil kunne ha utilsiktede negative effekter, og kan derfor ikke gi det vår støtte.
Det vises i høringsnotatet til rapporten Seniorer og arbeidslivet – aldersgrenser og tilpasninger fra 2016, hvor det står: «Høyere aldersgrense kunne etter flertallets syn føre til økt behov for avvikling av arbeidsforhold før aldersgrensen er nådd, i tilfeller der den ansatte ikke lenger leverer i henhold til det stillingen krever. I dette ligger både at man kan få flere konfliktfylte oppsigelsessaker, og at arbeidstakere i noen tilfeller kan bli nødt til å gå av tidligere enn de ville gjort dersom aldersgrensen var lavere. Flertallet mente videre at høyere aldersgrenser kan få negative konsekvenser for rekrutteringen av yngre seniorer. Ansettelse av seniorer kan for virksomheten oppleves som en større risiko fordi dette ofte vil være deres siste arbeidsplass før pensjonering.»
Dette er etter vår mening vektige argumenter. Når den ansatte ikke lenger leverer i henhold til det stillingen krever i undervisnings- og veiledningssituasjoner, vil også studentene bli direkte skadelidende. Det er i slike situasjoner ikke gitt at den ansatte selv er oppmerksom på forholdet. Statsansatteloven § 20 (1) bokstav b) åpner for at en ansatt kan sies opp når vedkommende ikke lenger har de kvalifikasjoner som er nødvendig eller foreskrevet for stillingen. Espen Gaard skriver i en kommentar til bestemmelsen på Gyldendal rettsdata: «Det er ikke i denne sammenheng nødvendig at det dreier seg om kompetanse som var krevd ved ansettelsen. Stillingen kan ha endret innhold, slik at vedkommende ikke lenger er kvalifisert. I proposisjonen [Prop. 94 L (2016-2017)] s. 212 er også nevnt krav til lederegenskaper og faglige egenskaper som eksempler. Dette gjelder selv om vedkommende opprinnelig fylte stillingen og egne kvalifikasjoner er uforandret.» Vi frykter at det kan bli mer aktuelt å ta i bruk denne bestemmelsen ved en økt aldersgrense.
I høringsnotatet foreslås økt bruk av åremålsstillinger. Det er allerede en viss mulighet til å ansette på åremål i undervisnings- og forskerstillinger. Dette gjelder spesielt for slike stillinger der skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet, men en utvidet adgang vil måtte gjelde også andre undervisnings- og forskerstillinger. Dersom konsekvensen av en høyere aldersgrense blir at flere stillinger lyses ut som åremålsstillinger, frykter vi at dette vil kunne svekke rekrutteringen. For en sekstiåring vil det sannsynligvis være mer interessant med en fast stilling med aldergrense 70 år enn en åremålsstilling med aldersgrense 72 år, men hvor hun eller han uansett må fratre i en alder av 66 år, og hvor det kan være utfordrende å finne en ny stilling. Å kombinere økt bruk av åremål «med rett til å beholde en stilling i virksomheten opp til aldersgrensen, og med ny arbeidsavtale» fremstår som lite realistisk for NMH. Våre arbeidstakere er ofte høyt spesialiserte, og det vil neppe være relevante oppgaver å tilby vedkommende.
I en rekke tilfeller er det ønskelig å fortsette ansettelsesforholdet utover 70 år, men NMH finner det betenkelig at det skal være opp til arbeidstaker alene å ta denne avgjørelsen. Etter vår mening vil det være en fordel å videreføre dagens ordning hvor tilsettingsmyndigheten kan forlenge tjenesteforholdet med inntil fem år eller hvor en pensjonert arbeidstaker kan engasjeres på pensjonistvilkår. Når det gjelder engasjement på pensjonistvilkår, bør vilkårene om at slikt engasjement skal gjelde kortvarig (tilfeldig) arbeid, og ikke være oppgaver av fast og varig karakter, og at det heller ikke skal være en videreføring av tidligere arbeidsforhold/stilling, tas opp til vurdering. En viss videreføring av tidligere arbeidsoppgaver vil ofte kunne være svært interessant for både arbeidsgiver og arbeidstaker.
Et tidligere argument for en lavere aldersgrense i staten enn ellers i arbeidslivet har vært at det generelle stillingsvernet i staten er sterkere. Dersom loven endres slik at plikten til å fratre stillingen ført inntreffer ved fylte 72 år, kan man eventuelt vurdere et noe svakere stillingsvern fra fylte 70 år. En slik bestemmelse vil i så fall høre hjemme i statsansatteloven kapittel 3.
Peter Tornquist, rektor Tove Blix, direktør
Vi viser til det tilsendte høringsnotatet og takker for muligheten til å gi innspill til forslaget.
Norges musikkhøgskole (NMH) ser at det kan være gode grunner til den foreslåtte lovendringen, både ut fra samfunnets, institusjonens og den enkeltes behov. Vi mener likevel at forslaget vil kunne ha utilsiktede negative effekter, og kan derfor ikke gi det vår støtte.
Det vises i høringsnotatet til rapporten Seniorer og arbeidslivet – aldersgrenser og tilpasninger fra 2016, hvor det står: «Høyere aldersgrense kunne etter flertallets syn føre til økt behov for avvikling av arbeidsforhold før aldersgrensen er nådd, i tilfeller der den ansatte ikke lenger leverer i henhold til det stillingen krever. I dette ligger både at man kan få flere konfliktfylte oppsigelsessaker, og at arbeidstakere i noen tilfeller kan bli nødt til å gå av tidligere enn de ville gjort dersom aldersgrensen var lavere. Flertallet mente videre at høyere aldersgrenser kan få negative konsekvenser for rekrutteringen av yngre seniorer. Ansettelse av seniorer kan for virksomheten oppleves som en større risiko fordi dette ofte vil være deres siste arbeidsplass før pensjonering.»
Dette er etter vår mening vektige argumenter. Når den ansatte ikke lenger leverer i henhold til det stillingen krever i undervisnings- og veiledningssituasjoner, vil også studentene bli direkte skadelidende. Det er i slike situasjoner ikke gitt at den ansatte selv er oppmerksom på forholdet. Statsansatteloven § 20 (1) bokstav b) åpner for at en ansatt kan sies opp når vedkommende ikke lenger har de kvalifikasjoner som er nødvendig eller foreskrevet for stillingen. Espen Gaard skriver i en kommentar til bestemmelsen på Gyldendal rettsdata: «Det er ikke i denne sammenheng nødvendig at det dreier seg om kompetanse som var krevd ved ansettelsen. Stillingen kan ha endret innhold, slik at vedkommende ikke lenger er kvalifisert. I proposisjonen [Prop. 94 L (2016-2017)] s. 212 er også nevnt krav til lederegenskaper og faglige egenskaper som eksempler. Dette gjelder selv om vedkommende opprinnelig fylte stillingen og egne kvalifikasjoner er uforandret.» Vi frykter at det kan bli mer aktuelt å ta i bruk denne bestemmelsen ved en økt aldersgrense.
I høringsnotatet foreslås økt bruk av åremålsstillinger. Det er allerede en viss mulighet til å ansette på åremål i undervisnings- og forskerstillinger. Dette gjelder spesielt for slike stillinger der skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet, men en utvidet adgang vil måtte gjelde også andre undervisnings- og forskerstillinger. Dersom konsekvensen av en høyere aldersgrense blir at flere stillinger lyses ut som åremålsstillinger, frykter vi at dette vil kunne svekke rekrutteringen. For en sekstiåring vil det sannsynligvis være mer interessant med en fast stilling med aldergrense 70 år enn en åremålsstilling med aldersgrense 72 år, men hvor hun eller han uansett må fratre i en alder av 66 år, og hvor det kan være utfordrende å finne en ny stilling. Å kombinere økt bruk av åremål «med rett til å beholde en stilling i virksomheten opp til aldersgrensen, og med ny arbeidsavtale» fremstår som lite realistisk for NMH. Våre arbeidstakere er ofte høyt spesialiserte, og det vil neppe være relevante oppgaver å tilby vedkommende.
I en rekke tilfeller er det ønskelig å fortsette ansettelsesforholdet utover 70 år, men NMH finner det betenkelig at det skal være opp til arbeidstaker alene å ta denne avgjørelsen. Etter vår mening vil det være en fordel å videreføre dagens ordning hvor tilsettingsmyndigheten kan forlenge tjenesteforholdet med inntil fem år eller hvor en pensjonert arbeidstaker kan engasjeres på pensjonistvilkår. Når det gjelder engasjement på pensjonistvilkår, bør vilkårene om at slikt engasjement skal gjelde kortvarig (tilfeldig) arbeid, og ikke være oppgaver av fast og varig karakter, og at det heller ikke skal være en videreføring av tidligere arbeidsforhold/stilling, tas opp til vurdering. En viss videreføring av tidligere arbeidsoppgaver vil ofte kunne være svært interessant for både arbeidsgiver og arbeidstaker.
Et tidligere argument for en lavere aldersgrense i staten enn ellers i arbeidslivet har vært at det generelle stillingsvernet i staten er sterkere. Dersom loven endres slik at plikten til å fratre stillingen ført inntreffer ved fylte 72 år, kan man eventuelt vurdere et noe svakere stillingsvern fra fylte 70 år. En slik bestemmelse vil i så fall høre hjemme i statsansatteloven kapittel 3.
Peter Tornquist, rektor Tove Blix, direktør