Høringssvar fra Olav Sand
Undertegnede er professor emeritus ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo (UiO). Jeg fikk min første stilling ved UiO i 1971, og her etter det hatt forskningsopphold i USA, Japan, Australia, Belgia, Danmark, England, Irland, Italia og Scotland. Jeg har med andre ord bred, internasjonal erfaring med ansettelsesstruktur og dynamikk i forskningsgrupper.
Mitt engasjement i den aktuelle saken gjelder ikke den bagatellmessige hevingen av den «alminnelige aldersgrense» til 72 år. Norge fikk sin første allmenne pensjonsalder på 70 år i 1936, og den forventede levealder for både kvinner og menn har økt med 14 år siden den gang. Den generelle helsetilstand i befolkningen er blitt vesentlig forbedret i den samme perioden. I lys av disse fakta er det lett å se fornuften i forslaget om å heve den «alminnelig aldersgrensen» med to år.
Mitt anliggende dreier seg i stedet om lovens fastsettelse av en tvungen aldersgrense også for personer i vitenskapelige stillinger ved universiteter og høgskoler. I forslaget står det riktignok at: «Tjenesten kan første gang forlenges opp til to år, og senere ett år til, i alt ikke ut over tre år.» Jeg kan uansett ikke se at en slik tvangsterminering av vitenskapelig innsats er fornuftig.
Kompetanseoppbyggingen av en forsker har ingen sluttdato, og inkluderer universitetsstudier, doktorgrad, postdoktorperioder, fast forskerstilling, etablering av egen forskningsgruppe, kontinuerlig utveksling av erfaringer og metoder med andre forskningsgrupper verden over o.s.v. Veksten i faglig innsikt og kompetanse kan fortsette i dekader. Samfunnets økonomiske investering i denne kompetansen, som kan være på toppnivå lenge etter en alder av 72 år, er svært høy.
Velfungerende forskningsgrupper inkluderer som regel hele spekteret fra masterstudenter til seniorforskere med livslang erfaring og dyp faglig innsikt. Det er selvfølgelig meget bra med mulighet til pensjon fra før 72 år, og noen i vitenskapelig ansatte vil velge det. Tvangsavslutning av en vitenskapelig karriere og oppløsning av forskningsgrupper er imidlertid et stort sløseri med faglige og økonomiske ressurser.
Flere andre land har innsett at tvangspensjonering av velfungerende vitenskapelig ansatte ikke er hensiktsmessig. Det gjelder for eksempel Danmark og USA, der forskningsmiljøene har stor nytte av egne forskere etter vanlig pensjonsalder, og forskere som flytter dit og fortsetter sitt arbeid der etter tvangspensjonering i sine hjemland.
Forskning på internasjonalt toppnivå finansieres i stor grad fra eksterne kilder, der søknader går gjennom grundig kvalitetssikring før eventuelle tildelinger. I praksis kan dette fungere som en sikkerhetsmekanisme, for eksempel ved at fortsatt ansettelse etter «alminnelig pensjonsalder» er betinget av en viss grad av selvfinansiering. Kvalitet, og ikke alder, vil da være avgjørende for å kunne fortsette i den vitenskapelige stillingen.
Jeg oppfordrer Arbeids- og sosialdepartementet til å studere nærmere de erfaringene Danmark og USA har hatt med å gå bort fra ordningen med tvungen aldersgrense for ansatte i vitenskapelige stillinger. Mitt inntrykk er at disse landene har hatt stor nytte av et lovverk som rangerer i henhold til kvalitet i slike stillinger, og som slår fast at høy alder ikke er diskvalifiserende. Tilsvarende formuleringer bør inngå i den justerte lovteksten.
Undertegnede er professor emeritus ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo (UiO). Jeg fikk min første stilling ved UiO i 1971, og her etter det hatt forskningsopphold i USA, Japan, Australia, Belgia, Danmark, England, Irland, Italia og Scotland. Jeg har med andre ord bred, internasjonal erfaring med ansettelsesstruktur og dynamikk i forskningsgrupper.
Mitt engasjement i den aktuelle saken gjelder ikke den bagatellmessige hevingen av den «alminnelige aldersgrense» til 72 år. Norge fikk sin første allmenne pensjonsalder på 70 år i 1936, og den forventede levealder for både kvinner og menn har økt med 14 år siden den gang. Den generelle helsetilstand i befolkningen er blitt vesentlig forbedret i den samme perioden. I lys av disse fakta er det lett å se fornuften i forslaget om å heve den «alminnelig aldersgrensen» med to år.
Mitt anliggende dreier seg i stedet om lovens fastsettelse av en tvungen aldersgrense også for personer i vitenskapelige stillinger ved universiteter og høgskoler. I forslaget står det riktignok at: «Tjenesten kan første gang forlenges opp til to år, og senere ett år til, i alt ikke ut over tre år.» Jeg kan uansett ikke se at en slik tvangsterminering av vitenskapelig innsats er fornuftig.
Kompetanseoppbyggingen av en forsker har ingen sluttdato, og inkluderer universitetsstudier, doktorgrad, postdoktorperioder, fast forskerstilling, etablering av egen forskningsgruppe, kontinuerlig utveksling av erfaringer og metoder med andre forskningsgrupper verden over o.s.v. Veksten i faglig innsikt og kompetanse kan fortsette i dekader. Samfunnets økonomiske investering i denne kompetansen, som kan være på toppnivå lenge etter en alder av 72 år, er svært høy.
Velfungerende forskningsgrupper inkluderer som regel hele spekteret fra masterstudenter til seniorforskere med livslang erfaring og dyp faglig innsikt. Det er selvfølgelig meget bra med mulighet til pensjon fra før 72 år, og noen i vitenskapelig ansatte vil velge det. Tvangsavslutning av en vitenskapelig karriere og oppløsning av forskningsgrupper er imidlertid et stort sløseri med faglige og økonomiske ressurser.
Flere andre land har innsett at tvangspensjonering av velfungerende vitenskapelig ansatte ikke er hensiktsmessig. Det gjelder for eksempel Danmark og USA, der forskningsmiljøene har stor nytte av egne forskere etter vanlig pensjonsalder, og forskere som flytter dit og fortsetter sitt arbeid der etter tvangspensjonering i sine hjemland.
Forskning på internasjonalt toppnivå finansieres i stor grad fra eksterne kilder, der søknader går gjennom grundig kvalitetssikring før eventuelle tildelinger. I praksis kan dette fungere som en sikkerhetsmekanisme, for eksempel ved at fortsatt ansettelse etter «alminnelig pensjonsalder» er betinget av en viss grad av selvfinansiering. Kvalitet, og ikke alder, vil da være avgjørende for å kunne fortsette i den vitenskapelige stillingen.
Jeg oppfordrer Arbeids- og sosialdepartementet til å studere nærmere de erfaringene Danmark og USA har hatt med å gå bort fra ordningen med tvungen aldersgrense for ansatte i vitenskapelige stillinger. Mitt inntrykk er at disse landene har hatt stor nytte av et lovverk som rangerer i henhold til kvalitet i slike stillinger, og som slår fast at høy alder ikke er diskvalifiserende. Tilsvarende formuleringer bør inngå i den justerte lovteksten.