Høringssvar angående forslag om å øke den øvre aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år
Jeg avgir her et høringssvar, som professor ved Medisinsk fakultet ved UiO i flere tiår, og leder av Akademisk forum (tidligere Professorforeningen) ved Universitetet i Oslo (UiO) (https://www.forskerforbundet.no/om-oss/organisasjon/foreninger/akademisk-forum-ved-uio/). Jeg har i mange år har vært særlig interessert i dette spørsmålet.
I løpet av de siste tiårene har jeg fått rikelig informasjon, fra forskerkolleger fra flere fakulteter, om hvordan aldersgrensen på 70 år har fungert og fungerer i praksis ved UiO. Jeg har også sett på nært hold blant kolleger ved Medisinsk fakultet hvordan denne ordningen ofte har hatt svært uheldige og uhensiktsmessige følger for institusjonen, forskningsmiljøet, og den enkelte, og i løpet av 2019-2021 har jeg også gjort egne erfaringer.
Som leder av styret i Akademisk forum (/Professorforeningen) har jeg nylig tatt initiativ til å holde et åpent møte i løpet av 2021 om temaene aldersgrense, seniorpolitikk, og emeritus-ordninger ved universitetene. Dessverre har vi ikke rukket å behandle disse planene i styret før høringsfristen 28. februar. Mitt høringssvar avgis derfor nå på egne vegne, og ikke på vegne av Akademisk forum.
(Vi hadde for øvrig nylig et meget godt besøkt og vellykket åpent møte i Akademisk forum 23. februar om VITENSKAPSOMBUD i TYSKLAND; https://www.forskerforbundet.no/om-oss/organisasjon/foreninger/akademisk-forum-ved-uio/arrangementer/)
MITT SYN PÅ FORSLAGET OM Å ØKE ALDERSGRENSEN TIL 72 ÅR.
1) Jeg støtter forslaget om å øke den øvre aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år. Basert på det jeg vet om andres erfaringer og det jeg selv har sett og erfart på nært fra Universitetet i Oslo (UiO), mener jeg at en obligatorisk øvre aldersgrense på 70 år er svært uhensiktsmessig, og ofte fører til en svært skadelig sløsing med verdifull kompetanse som samfunnet og den enkelte har investert svært mye i å bygge opp. Når høyt kompetente forskere som beviselig har både evne, vilje, og entusiasme til å fortsette et høyst produktivt arbeid blir forhindret fra dette, medfører det store tap for institusjonen (for eksempel UiO), samfunnet, og den enkelte.
2) Å øke den øvre aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år vil derfor være et viktig skritt i riktig retning, for å redusere sløsing med verdifull kompetanse.
3) For å klargjøre mitt standpunkt, vil jeg også nevne (selv om dette ikke er tema for denne aktuelle høringen), at etter mitt syn er en økning av den øvre aldersgrensen til 72 år også utilstrekkelig for å hindre sløsing med verdifull kompetanse: Grensen bør være høyere enn 72 år, om det i det hele tatt skal være en absolutt, øvre aldersgrense.
4) Imidlertid vil det trolig, etter mitt syn, være best å helt fjerne ordningen med en absolutt øvre aldersgrense. I stedet for en øvre aldersgrense bør man innføre individuell behandling av den enkelte arbeidstaker (forsker) basert på faktiske kvalifikasjoner, kompetanse, og arbeidsevne (dokumenterte ytelser/ prestasjoner/ evne til å skaffe forskningsmidler, evne til å publisere og rekruttere unge forskere, undervise etc. (noe lignende som jeg har hørt finnes i en del andre land: USA, Danmark etc.)
ARGUMENTER FOR Å ØKE ALDERSGRENSEN TIL 72 ÅR.
Det er svært mye å si om dette, men jeg må fatte meg i korthet (også pga. stort arbeidspress denne uken, og fordi høringsfristen utløper om få timer). Det finnes rikelig dokumentasjon som jeg dessverre ikke rekker å få med her, men jeg kan utdype argumentene og ettersende dokumentasjon senere, om det er ønskelig.
1. Det virker svært uhensiktsmessig og skadelig (for både institusjonen, samfunnet og den enkelte) å tvinge høykompetente arbeidstakere til å pensjoneres ved 70 års alder, også i tilfeller da de selv ønsker å fortsette sitt høyst produktive arbeid i mange år, og beviselig er godt i stand til det. Dette virker særlig uhensiktsmessig når det er mangel på den aktuelle typen kompetanse, og prognoser tilsier at færre yrkesaktive pr. pensjonist i fremtiden truer samfunnets økonomiske bærekraft.
2. Blant eldre (~60-85 år) er det svært store forskjeller mellom individer i helse, arbeidsevne og faktiske kvalifikasjoner; mye større enn i yngre aldersgrupper (det finnes rikelig forskningsbasert dokumentasjon fra bl.a. geriatere; for eksempel Torgeir Bruun Wyller, populærvitenskapelige artikler i Scientific American, mm.)
3. Mye tyder på at aldersgrensen på 70 år for lengst er foreldet, og ikke i samsvar med dagens realiteter: I løpet av de siste 20-50 år har eldre i gjennomsnitt fått mye bedre helse og arbeidsevne enn før. Det er blitt fremholdt at mange av dagens 70-åringer har minst like god helse og arbeidskapasitet som typiske 60-åringer for noen tiår siden.
4. Behovet for alderspensjonering er åpenbart svært ulikt for forskjellige typer arbeid: Fysisk krevende, tungt kroppsarbeid vs. forskning (og skrivebordsarbeid som er lite fysisk krevende, men krever både faglig oversikt og spisskompetanse, basert på lang og bred erfaring.
5. Innen akademia, inkludert universitetene og andre forskningsinstitusjoner, er det store forskjeller mellom ulike typer arbeid, fag og forskning.
Forskere innen fag som krever oversikt over store kunnskapsmengder, basert på intens, livslang læring gjennom mange tiår (for eksempel innen biomedisinsk forskning og andre biologiske fag, og i enda større grad innen tverrfaglig forskning som omfatter disse fagene, som blir stadig viktigere*, kan oppnå sin høyeste kompetanse først helt mot slutten av en lang karriere, og være på sitt beste og mest produktive nær eller etter ordinær pensjonsalder. Mange eksempler kan neves**.
* jfr. UiOs satsing på tverrvitenskapelige konvergensmiljø innen Livsvitenskap: https://www.uio.no/forskning/satsinger/livsvitenskap/om/
https://www.uio.no/english/research/strategic-research-areas/life-science/research/convergence-environments/consciousbrainconcepts/)
** F.eks. Professor Bill Phillips, Stirling University, som er uhyre iderik og produktiv mange år etter ordinær pensjonsalder; https://www.stir.ac.uk/people/256764
6. Innen universitetene og andre forskningsinstitusjoner et det ofte ganske få, særlig produktive forskere som genererer det meste av forskningsproduksjonen (ca. 15 % av forskerne produserer ca. 85% av forskningen, ifølge C.D.). For eksempel innen biomedisinske og andre biologiske fag, er det ikke sjelden at meget erfarne, eldre forskere er blant de mest produktive. Det medfører store tap for institusjonene om disse høyproduktive, erfarne forskerne tvinges til å slutte når de stadig er meget produktive.
ARGUMENTER FOR Å ERSTATTE EN ØVRE ALDERSGRENSE MED INDIVIDUELLE ORDNINGER BASERT PÅ KVALIFIKASJONER.
Som nevnt ovenfor, vil jeg (selv om dette ikke er tema for denne høringen), til slutt også nevne noen argumenter for min oppfatning at det trolig vil være best å helt fjerne ordningen med en absolutt øvre aldersgrense, og i stedet innføre individuell behandling av den enkelte arbeidstaker (forsker) basert på faktiske kvalifikasjoner, kompetanse, og arbeidsevne (dokumenterte ytelser/ prestasjoner/ evne til å skaffe forskningsmidler, evne til å publisere og rekruttere unge forskere, undervise etc.)
Disse argumentene har også relevans for forslaget om å øke den øvre aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år.
9. En vanlig begrunnelse for fast aldersgrense/pensjonsalder (f.eks. 70 år), er at dette hevdes å være nødvendig for å "gi plass" til yngre forskere, slik at disse kan få utfolde seg. Dette kan åpenbart være et meget viktig hensyn, og i noen forskningsmiljøer kan dette være høyst reelt: Det kan i noen tilfeller være reell knapphet på plass til laboratorier, kontorer, utstyr, og forskningsmidler. Men problemet er at denne begrunnelsen ofte brukes til å støte ut eldre, produktive forskere også i tilfeller der det *ikke* er slik knapphet som er til hinder for at eldre, produktive forskere kan fortsette: 70-års-grensen håndheves også der det er rikelig, ubrukt plass til laboratorier og kontorer, utstyr som ingen bruker osv., og selv når den eldre forskeren kan skaffe egne lønnsmidler fra eksterne bevilgninger, for eksempel fra EU (med enkelte unntak). Denne praksisen synes å være overveiende skadelig for institusjonen og samfunnet, som derved går glipp av god forskning og ekspertise som man ellers kunne fått nærmest kostnadsfritt, og også skadelig for forskeren som blir tvunget til å avslutte sin produktive virksomhet.
8. Som begrunnelse for en fast aldersgrense/pensjonsalder (f.eks. 70 år), hevdes det også noen ganger (jfr. Medisinsk fakultet) at det er ubehagelig og vanskelig for ledere å måtte forskjellsbehandle ansatte, for eksempel å måtte si til noen som nærmer seg 70 år at de må slutte (fordi de ikke lenger er produktive etc.), mens andre får fortsette ut over 70 års alder. Men dette kan gjøres meget enkelt, transparent, rettferdig, og nærmest automatisk ved å ha klare kriterier og regler, basert på de eksterne, faglige evalueringene som alle forskere utsettes for regelmessig, som regel minst en gang årlig, og som forskerne er meget vant til og godtar, bl.a. evalueringer av søknader om prosjektstøtte (i NFR, ERC, andre EU- programmer mm.); og evalueringer av vitenskapelige arbeider og doktoravhandlinger fra forskergruppen, av sakkyndige eksperter (reviewers, referees) i internasjonale tidsskrifter, sakkyndige PhD-komiteer osv.
Jeg håper at disse synspunktene kan være til nytte.
Professor Johan F. Storm, MD, PhD
Section for Physiology, Dpt. Molecular Medicine, IMB,
Domus Medica, Rooms 1116-1122
University of Oslo, PB 110 Blindern
Mobile phone: +47 99295763 (Office phone: +47 22851246 - not in use now)
https://www.med.uio.no/imb/personer/vit/jstorm/index.html
https://www.med.uio.no/imb/forskning/grupper/hjernesignaler/index.html
https://www.med.uio.no/imb/english/research/groups/brain-signalling/
https://www.uio.no/english/research/strategic-research-areas/life-science/research/convergence-environments/consciousbrainconcepts/)
https://www.forskerforbundet.no/om-oss/organisasjon/foreninger/akademisk-forum-ved-uio/
http://bevissthetsforum.no/
Jeg avgir her et høringssvar, som professor ved Medisinsk fakultet ved UiO i flere tiår, og leder av Akademisk forum (tidligere Professorforeningen) ved Universitetet i Oslo (UiO) (https://www.forskerforbundet.no/om-oss/organisasjon/foreninger/akademisk-forum-ved-uio/). Jeg har i mange år har vært særlig interessert i dette spørsmålet.
I løpet av de siste tiårene har jeg fått rikelig informasjon, fra forskerkolleger fra flere fakulteter, om hvordan aldersgrensen på 70 år har fungert og fungerer i praksis ved UiO. Jeg har også sett på nært hold blant kolleger ved Medisinsk fakultet hvordan denne ordningen ofte har hatt svært uheldige og uhensiktsmessige følger for institusjonen, forskningsmiljøet, og den enkelte, og i løpet av 2019-2021 har jeg også gjort egne erfaringer.
Som leder av styret i Akademisk forum (/Professorforeningen) har jeg nylig tatt initiativ til å holde et åpent møte i løpet av 2021 om temaene aldersgrense, seniorpolitikk, og emeritus-ordninger ved universitetene. Dessverre har vi ikke rukket å behandle disse planene i styret før høringsfristen 28. februar. Mitt høringssvar avgis derfor nå på egne vegne, og ikke på vegne av Akademisk forum.
(Vi hadde for øvrig nylig et meget godt besøkt og vellykket åpent møte i Akademisk forum 23. februar om VITENSKAPSOMBUD i TYSKLAND; https://www.forskerforbundet.no/om-oss/organisasjon/foreninger/akademisk-forum-ved-uio/arrangementer/)
MITT SYN PÅ FORSLAGET OM Å ØKE ALDERSGRENSEN TIL 72 ÅR.
1) Jeg støtter forslaget om å øke den øvre aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år. Basert på det jeg vet om andres erfaringer og det jeg selv har sett og erfart på nært fra Universitetet i Oslo (UiO), mener jeg at en obligatorisk øvre aldersgrense på 70 år er svært uhensiktsmessig, og ofte fører til en svært skadelig sløsing med verdifull kompetanse som samfunnet og den enkelte har investert svært mye i å bygge opp. Når høyt kompetente forskere som beviselig har både evne, vilje, og entusiasme til å fortsette et høyst produktivt arbeid blir forhindret fra dette, medfører det store tap for institusjonen (for eksempel UiO), samfunnet, og den enkelte.
2) Å øke den øvre aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år vil derfor være et viktig skritt i riktig retning, for å redusere sløsing med verdifull kompetanse.
3) For å klargjøre mitt standpunkt, vil jeg også nevne (selv om dette ikke er tema for denne aktuelle høringen), at etter mitt syn er en økning av den øvre aldersgrensen til 72 år også utilstrekkelig for å hindre sløsing med verdifull kompetanse: Grensen bør være høyere enn 72 år, om det i det hele tatt skal være en absolutt, øvre aldersgrense.
4) Imidlertid vil det trolig, etter mitt syn, være best å helt fjerne ordningen med en absolutt øvre aldersgrense. I stedet for en øvre aldersgrense bør man innføre individuell behandling av den enkelte arbeidstaker (forsker) basert på faktiske kvalifikasjoner, kompetanse, og arbeidsevne (dokumenterte ytelser/ prestasjoner/ evne til å skaffe forskningsmidler, evne til å publisere og rekruttere unge forskere, undervise etc. (noe lignende som jeg har hørt finnes i en del andre land: USA, Danmark etc.)
ARGUMENTER FOR Å ØKE ALDERSGRENSEN TIL 72 ÅR.
Det er svært mye å si om dette, men jeg må fatte meg i korthet (også pga. stort arbeidspress denne uken, og fordi høringsfristen utløper om få timer). Det finnes rikelig dokumentasjon som jeg dessverre ikke rekker å få med her, men jeg kan utdype argumentene og ettersende dokumentasjon senere, om det er ønskelig.
1. Det virker svært uhensiktsmessig og skadelig (for både institusjonen, samfunnet og den enkelte) å tvinge høykompetente arbeidstakere til å pensjoneres ved 70 års alder, også i tilfeller da de selv ønsker å fortsette sitt høyst produktive arbeid i mange år, og beviselig er godt i stand til det. Dette virker særlig uhensiktsmessig når det er mangel på den aktuelle typen kompetanse, og prognoser tilsier at færre yrkesaktive pr. pensjonist i fremtiden truer samfunnets økonomiske bærekraft.
2. Blant eldre (~60-85 år) er det svært store forskjeller mellom individer i helse, arbeidsevne og faktiske kvalifikasjoner; mye større enn i yngre aldersgrupper (det finnes rikelig forskningsbasert dokumentasjon fra bl.a. geriatere; for eksempel Torgeir Bruun Wyller, populærvitenskapelige artikler i Scientific American, mm.)
3. Mye tyder på at aldersgrensen på 70 år for lengst er foreldet, og ikke i samsvar med dagens realiteter: I løpet av de siste 20-50 år har eldre i gjennomsnitt fått mye bedre helse og arbeidsevne enn før. Det er blitt fremholdt at mange av dagens 70-åringer har minst like god helse og arbeidskapasitet som typiske 60-åringer for noen tiår siden.
4. Behovet for alderspensjonering er åpenbart svært ulikt for forskjellige typer arbeid: Fysisk krevende, tungt kroppsarbeid vs. forskning (og skrivebordsarbeid som er lite fysisk krevende, men krever både faglig oversikt og spisskompetanse, basert på lang og bred erfaring.
5. Innen akademia, inkludert universitetene og andre forskningsinstitusjoner, er det store forskjeller mellom ulike typer arbeid, fag og forskning.
Forskere innen fag som krever oversikt over store kunnskapsmengder, basert på intens, livslang læring gjennom mange tiår (for eksempel innen biomedisinsk forskning og andre biologiske fag, og i enda større grad innen tverrfaglig forskning som omfatter disse fagene, som blir stadig viktigere*, kan oppnå sin høyeste kompetanse først helt mot slutten av en lang karriere, og være på sitt beste og mest produktive nær eller etter ordinær pensjonsalder. Mange eksempler kan neves**.
* jfr. UiOs satsing på tverrvitenskapelige konvergensmiljø innen Livsvitenskap: https://www.uio.no/forskning/satsinger/livsvitenskap/om/
https://www.uio.no/english/research/strategic-research-areas/life-science/research/convergence-environments/consciousbrainconcepts/)
** F.eks. Professor Bill Phillips, Stirling University, som er uhyre iderik og produktiv mange år etter ordinær pensjonsalder; https://www.stir.ac.uk/people/256764
6. Innen universitetene og andre forskningsinstitusjoner et det ofte ganske få, særlig produktive forskere som genererer det meste av forskningsproduksjonen (ca. 15 % av forskerne produserer ca. 85% av forskningen, ifølge C.D.). For eksempel innen biomedisinske og andre biologiske fag, er det ikke sjelden at meget erfarne, eldre forskere er blant de mest produktive. Det medfører store tap for institusjonene om disse høyproduktive, erfarne forskerne tvinges til å slutte når de stadig er meget produktive.
ARGUMENTER FOR Å ERSTATTE EN ØVRE ALDERSGRENSE MED INDIVIDUELLE ORDNINGER BASERT PÅ KVALIFIKASJONER.
Som nevnt ovenfor, vil jeg (selv om dette ikke er tema for denne høringen), til slutt også nevne noen argumenter for min oppfatning at det trolig vil være best å helt fjerne ordningen med en absolutt øvre aldersgrense, og i stedet innføre individuell behandling av den enkelte arbeidstaker (forsker) basert på faktiske kvalifikasjoner, kompetanse, og arbeidsevne (dokumenterte ytelser/ prestasjoner/ evne til å skaffe forskningsmidler, evne til å publisere og rekruttere unge forskere, undervise etc.)
Disse argumentene har også relevans for forslaget om å øke den øvre aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år.
9. En vanlig begrunnelse for fast aldersgrense/pensjonsalder (f.eks. 70 år), er at dette hevdes å være nødvendig for å "gi plass" til yngre forskere, slik at disse kan få utfolde seg. Dette kan åpenbart være et meget viktig hensyn, og i noen forskningsmiljøer kan dette være høyst reelt: Det kan i noen tilfeller være reell knapphet på plass til laboratorier, kontorer, utstyr, og forskningsmidler. Men problemet er at denne begrunnelsen ofte brukes til å støte ut eldre, produktive forskere også i tilfeller der det *ikke* er slik knapphet som er til hinder for at eldre, produktive forskere kan fortsette: 70-års-grensen håndheves også der det er rikelig, ubrukt plass til laboratorier og kontorer, utstyr som ingen bruker osv., og selv når den eldre forskeren kan skaffe egne lønnsmidler fra eksterne bevilgninger, for eksempel fra EU (med enkelte unntak). Denne praksisen synes å være overveiende skadelig for institusjonen og samfunnet, som derved går glipp av god forskning og ekspertise som man ellers kunne fått nærmest kostnadsfritt, og også skadelig for forskeren som blir tvunget til å avslutte sin produktive virksomhet.
8. Som begrunnelse for en fast aldersgrense/pensjonsalder (f.eks. 70 år), hevdes det også noen ganger (jfr. Medisinsk fakultet) at det er ubehagelig og vanskelig for ledere å måtte forskjellsbehandle ansatte, for eksempel å måtte si til noen som nærmer seg 70 år at de må slutte (fordi de ikke lenger er produktive etc.), mens andre får fortsette ut over 70 års alder. Men dette kan gjøres meget enkelt, transparent, rettferdig, og nærmest automatisk ved å ha klare kriterier og regler, basert på de eksterne, faglige evalueringene som alle forskere utsettes for regelmessig, som regel minst en gang årlig, og som forskerne er meget vant til og godtar, bl.a. evalueringer av søknader om prosjektstøtte (i NFR, ERC, andre EU- programmer mm.); og evalueringer av vitenskapelige arbeider og doktoravhandlinger fra forskergruppen, av sakkyndige eksperter (reviewers, referees) i internasjonale tidsskrifter, sakkyndige PhD-komiteer osv.
Jeg håper at disse synspunktene kan være til nytte.
Professor Johan F. Storm, MD, PhD
Section for Physiology, Dpt. Molecular Medicine, IMB,
Domus Medica, Rooms 1116-1122
University of Oslo, PB 110 Blindern
Mobile phone: +47 99295763 (Office phone: +47 22851246 - not in use now)
https://www.med.uio.no/imb/personer/vit/jstorm/index.html
https://www.med.uio.no/imb/forskning/grupper/hjernesignaler/index.html
https://www.med.uio.no/imb/english/research/groups/brain-signalling/
https://www.uio.no/english/research/strategic-research-areas/life-science/research/convergence-environments/consciousbrainconcepts/)
https://www.forskerforbundet.no/om-oss/organisasjon/foreninger/akademisk-forum-ved-uio/
http://bevissthetsforum.no/