Oslo tingrett

Rådets oppdrag var bl.a. å se nærmere på om det er behov for lovendringer for å gjøre inndragning av utbytte fra straffbare handlinger til et sterkere kriminalpolitisk virkemiddel, særlig ved gjengkriminalitet. Rådets hovedkonklusjon er at gjeldende rett i hovedsak gir tilstrekkelige hjemler for å sikre effektiv inndragning av utbytte fra gjengkriminalitet.

Rådet har pekt på utfordringer i bruken av inndragningsreglene særlig i forhold til gjengkriminalitet, herunder om reglene på noen punkter er uklare og gir for lite veiledning, samt særlige bevismessige utfordringer. Flere av forslagene i utredningen er forsøk på å gjøre inndragningsreglene lettere tilgjengelige med mer konkret veiledning i lovteksten. Samtidig foreslås enkelte endringer og presiseringer.

Rådet har vurdert rammene Grunnloven og Norges menneskerettslige forpliktelser setter til nye eller endrede inndragningsregler, herunder i hvilken utstrekning inndragning utgjør «straff» i henhold til EMK. Rådet uttaler at inndragning som går utover en ren nettoinndragning av utbyttet, kan bli ansett som straff etter EMK. På den bakgrunn har rådet bl.a. gjennomgått utformingen av skyld- og beviskrav i regler om strafferettslig inndragning og hvilke føringer uskyldspresumsjonen gir.

Oslo tingrett er generelt positiv til forslag som gjør lovtekst mer presis og bedre i samsvar med utviklingen i rettspraksis, slik at teksten også blir lettere tilgjengelig for rettsanvenderne. På strafferettens område er reglenes klarhet og forutberegnelighet for borgerne sentralt. Det er derfor særlig viktig at lovteksten gir mest mulig dekkende uttrykk for hvordan reglene skal forstås og praktiseres. Når lovtekstens format likevel setter begrensninger, er best mulig veiledning i forarbeidene viktig.

Oslo tingrett er derfor positiv til lovfesting av nullstillingsprinsippet, klargjøring av hovedregelen om gjenstandsinndragning, og klargjøring av at fradrag for betalt erstatning skal gjøres, jf. utkastet § 67.

Videre støtter vi at det i loven bør skilles mellom inndragning som anses som straff etter EMK og inndragning som ikke anses som straff. Som nevnt i utredningen bidrar utstrakt bruk av verdiinndragning til å viske ut forskjellen mellom inndragning og straff, noe som både er prinsipielt betenkelig og kan svekke effektiv regelanvendelse.

Straffeprosessutvalget har foreslått at primærkompetansen for å beslutte heftelse skal flyttes fra domstolene til påtalemyndigheten, jf. NOU 2016: 24 side 346 og 620. Oslo tingrett slutter seg til forslaget, fordi det forenkler i en viss grad heftelsesinstituttet. Vi er enig i rådets vurdering av at det også vil bidra til at flere potensielle inndragningskrav blir sikret ved heftelse, hvilket igjen vil føre til mer effektiv inndragning.

Bestemmelsen foreslås utvidet til en formåls- og henvisningsbestemmelse med oversikt over de ulike formene for inndragning og formål som ligger til grunn for reglene. Bestemmelsen presiserer når inndragning kan skje, og hva inndragningen kan omfatte etter §§ 67, 67 a, 68, 69 og 70.

Oslo tingrett er positiv til en bestemmelse som tydeliggjør formålet, og som avgrenser mot reaksjoner med pønalt formål. Det kan også være hensiktsmessig, men ikke nødvendig, med en pedagogisk oversikt over de ulike inndragningsbestemmelsene i andre til femte ledd.

Utkastet er i hovedsak utformet med sikte på å klargjøre rettstilstanden. Det er positivt at gjeldende rettstilstand kodifiseres i lovverket.

I tredje ledd foreslås å kodifisere nullstillingsprinsippet. Dagens ordlyd er misvisende og må tolkes i lys av nokså omfattende rettspraksis. Lovteksten gir følgelig ikke uttrykk for det reelle rettslige innholdet.

Oslo tingrett slutter seg til rådets syn om at det er pedagogisk og klargjørende å regulere nullstillingsprinsippet i lovteksten. Dagens rettstilstand er etter lovendringen i 1999 uklar på dette feltet og praksis spriker, av god grunn. Det er i dag uklart hvilke utgifter som kan føre til fradrag og når. Det er uheldig og fører til lite forutsigbarhet.

Bruttoinndragning kommer ofte i strid med nullutstillingsprinsippet og får urimelige utslag, jf. hva rådet skriver under punkt 12.5.4:

Rådet foreslår likevel ikke en ren nettoinndragning, men at det (fortsatt) skal skilles mellom fradrag som representerer en økonomisk verdi og andre fradrag. Det er kun den første gruppen som kommer til fradrag når utbytte etter kapittel 13 skal beregnes.

Oslo tingrett støtter den materielle regelen. Den fremstår som logisk, men vi tror den kan være vanskelig å håndheve, og vi savner noen drøftelser og en bedre begrunnelse:

- For det første savner vi en tydeligere begrunnelse for hvorfor det skal foretas et slikt skille (for at bestemmelsen får legitimitet). Er det rimelig å la innkjøp av kunstgjødsel komme til fradrag hvis den straffbare handlingen er en bombe mens innkjøp av virkestoff for å lage anabole steroider ikke kommer til fradrag? Det er kanskje ikke helt opplagt for alle. Dette er forklart noe bedre i HR-2015-00348-A avsnitt 21:

- For det andre savner vi en drøftelse av i hvilken grad denne regelen vil komme i strid med nullstillingsprinsippet og ulempene ved en ren nettoinndragning, særlig med tanke på hva rådet selv skriver under punkt 12.5.4 (s. 94) om at «bruttoinndragning ut over hva som er i samsvar med nullstillingsprinsippet må antas å utgjøre straff etter konvensjonen». I Sverige gjøres det fradrag for kostnader, for eksempel ved innkjøp av narkotika. Det ville vært ønskelig med en nærmere orientering om erfaringene derfra.

- For det tredje savner vi en klarlegging av hva som menes med lovlig verdi. Det kan tenkes at det er gråsoner. Oslo tingrett har tidligere gitt uttrykk for at det ikke bør gjøres fradrag for utgifter [1] . En slik regel er langt enklere å praktisere enn den som nå foreslås (og som har vært gjeldende rett i noen år). Det vil antagelig kunne være tvilstilfeller, noe som kan løses gjennom en presumsjonsregel. Derfor mener vi at det bør vurderes en bestemmelse om at det har formodningen mot seg at utgifter har en lovlig verdi og at det er tiltalte som må bevise at utgiften har lovlig verdi. Eventuelt at det fortsatt ikke skal gjøres fradrag for utgifter, men at det lempes på muligheten for skjønnsmessig nedsettelse.

Uklarhet rundt hvilke utgifter som går til fradrag i inndragningsbeløpet, kan være prosessdrivende, og derved få betydning for rettens tidsbruk.

Rådet foreslår at det i ny § 67 a første ledd i straffeloven inntas en bestemmelse om adgang til inndragning av en ting som er beslaglagt under slike omstendigheter at det foreligger sterk sannsynlighetsovervekt for at den er utbytte fra en straffbar handling, selv om det ikke kan påvises hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra.

Også andre ledd er nytt, og retter seg mot situasjoner der ingen gjør krav på å være eier av en beslaglagt ting. I så fall kan inndragning skje dersom det er mest sannsynlig at tingen er utbytte av en straffbar handling.

Rådet peker på at lempningsregelen etter § 67 fjerde ledd andre punktum kan være aktuell også her, men det er ikke gjort noen uttrykkelig henvisning til bestemmelsen. Det mener Oslo tingrett er uheldig, særlig fordi § 67 a uttrykkelig henviser til andre deler av § 67.

Oslo tingrett har merket seg at «sterk sannsynlighetsovervekt» er brukt. Ordbruken er ikke kommentert i pkt. 12.6.2, men er forsøkt eksemplifisert i 15.3.2.2 . Retten bruker «klar» sannsynlighetsovervekt for krav om erstatning/oppreisning begrunnet med en straffbar handling. Vi reiser spørsmål om det ment å være samme beviskrav. Det bør komme klart frem av forarbeidene.

For øvrig er Oslo tingrett tilbakeholden med å mene noe om hva som skal kunne inndras og på hvilke vilkår, men vi ikke har spesielle bemerkninger til de bevisvurderingene retten må foreta etter bestemmelsen.

Det foreslås et nytt første ledd som kortfattet forklarer hva som kjennetegner utvidet inndragning. Det nye leddet endrer ikke rettstilstanden, men er ment å klargjøre hva utvidet inndragning innebærer.

Det mener Oslo tingrett er et godt pedagogisk grep.

I tillegg foreslås det i andre ledd et nytt andre punktum som lovfester det momentet som ut fra forarbeidsuttalelser og rettspraksis står sentralt i vurderingen av om utvidet inndragning skal skje: at slik inndragning primært er aktuelt dersom lovbryteren har en «kriminell livsstil», jf. Matningsdal (2020), kommentar til straffeloven § 68 punkt 2.3.

Ordlyden i forslaget er hentet fra Ot.prp nr.8 (1998-99) side 68 andre spalte, der det heter:

I Rt-2003-897 uttalte Høyesterett derimot at forarbeidene ikke «gir støtte for at utvidet inndragning utelukkende skal kunne foretas overfor den gruppen som loven i første rekke tar sikte» (de med «kriminell livsstil»).

Det er etter Oslo tingretts mening uheldig at ordlyden i bestemmelsen lagt på vei viderefører teksten i lovforarbeidene, dersom formålet primært er å ramme lovbrytere med kriminell livsstil. Vi mener at ordlyden i større grad bør spisses mot bestemmelsens formål.

Slik bestemmelsen er utformet, vil den kunne ha en funksjon ut over § 67, der utbyttet er av en slik art at det ikke lar seg inndra fysisk og heller ikke har noen økonomisk verdi slik at det kan gi grunnlag for verdiinndragning. Dersom det i en slik situasjon finnes ting som kan fungere som «nøkkel» for lovbryterens mulighet til å nyttiggjøre seg utbyttet, vil en slik ting kunne inndras etter bestemmelsen. Som eksempel nevnes et forfalsket dokument som inndras for å hindre lovbryteren i å få tilgang til utbyttet, og en elektronisk lagringsenhet som inneholder nødvendig informasjon for å få tilgang til en beholdning kryptovaluta som er utbytte.

Oslo tingrett har ingen spesielle merknader til bestemmelsen.

Bestemmelsen foreslås utvidet med et nytt første ledd som dekker de inndragningssituasjonene der inndragning etter § 69 er begrunnet i å forebygge at ting som har vært gjenstand for, brukt til eller bestemt til bruk ved en straffbar handling på nytt blir gjort til gjenstand for eller brukt ved en straffbar handling.

I utkastets fjerde ledd fastslås at det ved vurderingen av om inndragning i forebyggende øyemed skal foretas, må gjøres en forholdsmessighetsvurdering, jf. også gjeldende § 69 tredje ledd.

Oslo tingrett støtter endringen og mener det er prinsipielt riktig at retten enten må få bevist at gjenstanden er et utbytte av straffbar handling eller at det er fare for at den vil bli brukt i en straffbar handling. Vi stiller imidlertid spørsmål ved om ordlyden fanger opp alle vurderinger som skal foretas ved henvisning til forholdsmessighet. Vi peker også på at i gjeldende § 69 tredje ledd sier at det «særlig skal legges vekt på om det er påkrevd og forholdsmessig. I utkastet er «særlig» fjernet. Det er uklart om det er en tilsiktet innsnevring av skjønnstemaet.

Det foreslås inntatt et nytt andre ledd i tilknytning til den foreslåtte bestemmelsen i § 67 a. Første punktum slår fast at krav om inndragning etter § 67 a første ledd rettens mot eieren eller besitteren.

Andre punktum gir anledning til å behandle sak om inndragning etter § 67 a andre ledd uten at noen gjøres til part.

Oslo tingrett har ingen spesielle merknader til bestemmelsen.

Rådet foreslår å klargjøre ordlyden i første ledd i samsvar med forarbeidene og systembetraktninger, slik at det ikke er krav om at den onde troen må omfatte sammenhengen mellom gjenstanden (utbytte) og den bestemte primærforbrytelsen. Ordlyden «den straffbare handlingen» erstattes med «straffbar handling». Da gjøres det klart at det ikke er nødvendig at mottakeren kjenner til eller mistenker den konkrete straffbare handling som har gitt utbyttet.

Oslo tingrett mener en slik presisering er pedagogisk, og slutter seg til forslaget.

I fjerde ledd foreslås en ny bestemmelse for å unngå dobbelinndragning.

Oslo tingrett slutter seg til forslaget.

Ordet «beslaglagt» foreslås strøket i første ledd første punktum for å klargjøre at regelen om at inndragningskrav skal og kan rettes mot eieren eller rettighetshaveren er en alminnelig regel som ikke bare gjelder der gjenstanden som påstås inndratt er i beslag. Dette er klargjort i HR-2020-710-A, men saksforholdet der illustrerer at lovteksten med fordel kan klargjøres.

Oslo tingrett er positiv til klargjøringen.

I andre ledd foretas en avgrensning til utbytte eller ting som er beslaglagt.

Oslo tingrett har ingen bemerkninger til forslaget.

I tredje ledd foreslås tatt inn et nytt andre punktum som gir adgang til å beslutte inndragning uten at noen gjøres til saksøkt i tilfeller som omhandlet i utkastet til ny § 67 a andre ledd. Det foreslås en tidsfrist på 6 måneder fra beslaget for å gi mulige eiere tilstrekkelig tid og foranledning til å gjøre krav på å være eier av tingen. Det er et vilkår om at det på «hensiktsmessig måte» må være gitt varsel til mulige eiere.

Oslo tingrett har ingen bemerkninger til forslaget.

Rådet har ikke ansett det hensiktsmessig å gi noen prognose på hva slags effekt de foreslåtte endringene vil ha for involverte aktører, herunder domstolene.

Dersom inndragning som strafferettslig virkemiddel blir brukt av påtalemyndigheten i større utstrekning enn i dag, vil det også få betydning for domstolenes ressursbruk. Det gjelder tidsbruk i hovedforhandlingen for bevisførsel og argumentasjon, men også som ENE-saker knyttet til rettslig prøving av beslag [tatt for sikring av objekter for gjenstandsinndragning], jf. strpl. § 203, jf. § 205 (2), samt § 208 eller ved begjæring om heftelse [for et bestemt beløp i et formuesgode som tilhører siktede, til sikkerhet for verdiinndragning, erstatning, oppreisning, mv.], jf. strpl. § 217.