I Verdenserklæringen for menneskerettigheter av 1948 heter det i artikkel 13 punkt 1: " Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser".
Alle land som senere ble medlem av FN har sluttet seg til denne Verdenserklæringen - derfor gjelder den for alle FNs medlemsland, inkludert Norge.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) som har som oppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven og den øvrige lovgivning, internasjonale traktater og folkeretten, og som et ledd i dette arbeidet skal gi råd til Stortinget, regjeringen og andre myndighetsorganer i spørsmål om menneskerettigheter, presiserer i et brev av 03.04.2020:
"Statens myndigheter har etter Grunnloven paragraf 92 en plikt til å"respektere og sikre menneskerettighetene", slik de er nedfelt både i Grunnloven og bindende traktater."
Og videre: "Etter menneskerettsloven gjelder 5 menneskerettskonvensjoner som norsk lov, med forrang foran bestemmelser i annen lovgivning, jf.loven paragraf 2 og 3. Tiltak som berører menneskerettigheter må alltid ivareta minste inngreps prinsipp."
NIM uttaler videre at "de færreste menneskerettigheter er absolutte", men at det er 3 vilkår som må være oppfylt for å kunne gjøres inngrep i menneskerettighetene. Disse er:
1. Inngrepet må ha hjemmel i lov,
2. Inngrepet må søke å ivareta et legitimt formål, og
3. Inngrepet må være nødvendig og forholdsmessig sett hen til formålet.
De siste måneders håndtering av pandemien viser tydelig, hvor lett myndighetene har tatt på å oppfylle deres forpliktelser som følger av FNs erklæring. Flere og flere grunnleggende behov og rettigheter nedfelt i Verdenserklæringen (se artikkel 3 rett til liv, frihet og personlig sikkerhet, artikkel 22 rett til sosial trygghet og krav på økonomiske, sosiale og kulturelle goder, artikkel 23 rett til arbeid, artikkel 26 rett til undervisning, m.m.) har blitt satt til side. Det kan og MÅ stilles spørsmålstegn ved om alle tiltakene som ble innført -delvis under trussel av bøter og sanksjoner- svarer til vilkåret om nødvendighet og forholdsmessighet for å kunne gripe inn i menneskerettighetene.
Når juridiske og helsefaglige instanser som Folkehelseinstituttet FHI uttaler at avverging av skade og bevaring av helse i pandemitiden kan skje ved hjelp av mindre inngripende tiltak og de verktøyene som allerede er tilgjengelig, så vokser seg spørsmålstegnet om nødvendighet og forholdsmessighet veldig stort og skaper lite forståelse.
Å gi et så dyptgripende og frihetsbegrensende verktøy, som et portforbud er, innpass i den politiske verktøykassen, er høyst betenkelig. Når myndighetene først har bestemt seg for å gi legitimitet til et slikt virkemiddel ved lov, så blir veien til å ta det i bruk ved neste krisesituasjon, og kanskje uten foregående behovsprøvelse, veldig kort.
Jeg er skremt og forferdet over at regjeringen i Norge, et land som er stolt av sine demokratiske tradisjoner og holder menneskeverdet høyt, i det hele tatt kan tenke tanken på innføring av lovbestemt mulighet for portforbud.
Jeg får dessverre assosiasjoner med mitt fødeland Polen på 70- og 80-tallet, hvor jeg tilbragte de første 10 årene av min barndom under avstengning, utpreget samfunnskontroll og utreiseforbud. Den gangen tok mine foreldre sjansen på å flykte for å kunne skape et friere liv for meg og min bror i et vestlig demokrati, vel vitende om at den gjenværende familien ville utsettes for represalier og press. Mine foreldre ville uten tvil snudd seg i graven hvis de hadde måttet bevitne hvor liten pris mennesker som aldri har måttet oppleve frihetsbegrensninger setter på nettopp denne friheten, og hvor lett de er villige til å oppgi hardt tilkjempede rettigheter som i mange verdens land har kostet og fortsatt koster utallige liv.
Jeg kan bare appellere til våre folkevalgte på Stortinget om å ta et steg tilbake og se portforbud og dens virkninger på befolkningen i et større perspektiv. Regjeringer som gir seg selv stadig flere instrumenter for bruk av mer makt og tvang mot sin befolkning, er svake og vanligvis å finne i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Tillit og respekt er veldig vanskelig å bygge, men veldig lett å rive ned.
Alle land som senere ble medlem av FN har sluttet seg til denne Verdenserklæringen - derfor gjelder den for alle FNs medlemsland, inkludert Norge.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) som har som oppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene i tråd med Grunnloven, menneskerettsloven og den øvrige lovgivning, internasjonale traktater og folkeretten, og som et ledd i dette arbeidet skal gi råd til Stortinget, regjeringen og andre myndighetsorganer i spørsmål om menneskerettigheter, presiserer i et brev av 03.04.2020:
"Statens myndigheter har etter Grunnloven paragraf 92 en plikt til å"respektere og sikre menneskerettighetene", slik de er nedfelt både i Grunnloven og bindende traktater."
Og videre: "Etter menneskerettsloven gjelder 5 menneskerettskonvensjoner som norsk lov, med forrang foran bestemmelser i annen lovgivning, jf.loven paragraf 2 og 3. Tiltak som berører menneskerettigheter må alltid ivareta minste inngreps prinsipp."
NIM uttaler videre at "de færreste menneskerettigheter er absolutte", men at det er 3 vilkår som må være oppfylt for å kunne gjøres inngrep i menneskerettighetene. Disse er:
1. Inngrepet må ha hjemmel i lov,
2. Inngrepet må søke å ivareta et legitimt formål, og
3. Inngrepet må være nødvendig og forholdsmessig sett hen til formålet.
De siste måneders håndtering av pandemien viser tydelig, hvor lett myndighetene har tatt på å oppfylle deres forpliktelser som følger av FNs erklæring. Flere og flere grunnleggende behov og rettigheter nedfelt i Verdenserklæringen (se artikkel 3 rett til liv, frihet og personlig sikkerhet, artikkel 22 rett til sosial trygghet og krav på økonomiske, sosiale og kulturelle goder, artikkel 23 rett til arbeid, artikkel 26 rett til undervisning, m.m.) har blitt satt til side. Det kan og MÅ stilles spørsmålstegn ved om alle tiltakene som ble innført -delvis under trussel av bøter og sanksjoner- svarer til vilkåret om nødvendighet og forholdsmessighet for å kunne gripe inn i menneskerettighetene.
Når juridiske og helsefaglige instanser som Folkehelseinstituttet FHI uttaler at avverging av skade og bevaring av helse i pandemitiden kan skje ved hjelp av mindre inngripende tiltak og de verktøyene som allerede er tilgjengelig, så vokser seg spørsmålstegnet om nødvendighet og forholdsmessighet veldig stort og skaper lite forståelse.
Å gi et så dyptgripende og frihetsbegrensende verktøy, som et portforbud er, innpass i den politiske verktøykassen, er høyst betenkelig. Når myndighetene først har bestemt seg for å gi legitimitet til et slikt virkemiddel ved lov, så blir veien til å ta det i bruk ved neste krisesituasjon, og kanskje uten foregående behovsprøvelse, veldig kort.
Jeg er skremt og forferdet over at regjeringen i Norge, et land som er stolt av sine demokratiske tradisjoner og holder menneskeverdet høyt, i det hele tatt kan tenke tanken på innføring av lovbestemt mulighet for portforbud.
Jeg får dessverre assosiasjoner med mitt fødeland Polen på 70- og 80-tallet, hvor jeg tilbragte de første 10 årene av min barndom under avstengning, utpreget samfunnskontroll og utreiseforbud. Den gangen tok mine foreldre sjansen på å flykte for å kunne skape et friere liv for meg og min bror i et vestlig demokrati, vel vitende om at den gjenværende familien ville utsettes for represalier og press. Mine foreldre ville uten tvil snudd seg i graven hvis de hadde måttet bevitne hvor liten pris mennesker som aldri har måttet oppleve frihetsbegrensninger setter på nettopp denne friheten, og hvor lett de er villige til å oppgi hardt tilkjempede rettigheter som i mange verdens land har kostet og fortsatt koster utallige liv.
Jeg kan bare appellere til våre folkevalgte på Stortinget om å ta et steg tilbake og se portforbud og dens virkninger på befolkningen i et større perspektiv. Regjeringer som gir seg selv stadig flere instrumenter for bruk av mer makt og tvang mot sin befolkning, er svake og vanligvis å finne i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Tillit og respekt er veldig vanskelig å bygge, men veldig lett å rive ned.