Høringsinnspill – NOU 2020:12 Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn
Distriktsnæringsutvalget har utredet næringslivets betydning for å nå distriktspolitiske mål. Utvalget peker på at et lønnsomt og bærekraftig næringsliv er viktig for å opprettholde levende lokalsamfunn over hele Norge. Næringslivet i distriktene opplever god utvikling, men et hovedproblem for distriktsbedriftene er tilgang til arbeidskraft. I Norge har vi vekstkraftige distrikter med gode muligheter, men utfordringer knyttet til en eldre befolkning, kompetanse og kapital. Utvalget peker videre på at befolkningsnedgangen i distriktene ikke først og fremst skyldes mangel på arbeidsplasser eller næringspolitisk innsats.
NHO er i store trekk enig i analysen, gitt de distriktspolitiske målene som er satt, og vil utdype våre synspunkter på anbefalingene under. NHO mener at et aktivt næringsliv er grunnsteinen for levende lokalmiljø i hele landet. I NHOs veikart for fremtidens næringsliv peker vi på at n orsk næringsliv skal bli grønnere og mer digitalt. For å beholde velferden, må vi skape 250 000 nye private jobber innen 2030. Mange av disse må være eksportbaserte og jobbskapingen må skje i hele landet. Da blir det avgjørende at distrikts- og næringspolitikken har verdiskaping som felles grunnstein. Verdiskapingen som foregår i distriktene, er avgjørende for at vi får til et grønt skifte.
NHO vil særlig trekke fram behovet for næringsaktive kommuner og regioner, god skattepolitikk, infrastruktur, tilgang på kompetent arbeidskraft og tilrettelegging for eksport som avgjørende for en god og næringsvennlig distriktspolitikk.
Flere næringsaktive kommuner og regioner
Utvalget peker på næringslivets betydning for levende lokalsamfunn. Et velfungerende næringsliv vil bidra til økt sysselsetting, økte inntekter og ikke minst bedre tilbud i lokalsamfunnet. Samspillet mellom kommuner og næringsliv er derfor viktig. Kommuner og regioner må involvere næringslivet i sitt utviklingsarbeid og ha strategier for å møte næringslivets behov. Det er helt avgjørende at regionene og kommunene arbeider med bevisstgjøring og tiltak for å styrke sine regionale fortrinn. I arbeidet med å skape vertskapsattraktivitet må næringslivet være den aller viktigste partneren.
Plan- og tillatelsesprosesser er ofte langvarige og involverer mange myndighetsaktører med ulike roller. Dette gjør det uforutsigbart for bedriftene, og kan hemme muligheter til å utnytte lokale fortrinn og utvikle lønnsom virksomhet i distriktene. I vurderinger av arealbruk bør næringslivets behov vektes betydelig, herunder tempo i søknadsbehandlingen. Dette gjelder ikke minst verdikjedene som baseres på naturressurser, både til havs og til lands. Tilgang til naturressurser er en avgjørende faktor for store deler av dagens næringsliv, og vil være en nøkkel for å kunne utvikle og skalere opp de klimaløsningene som trengs.
Stat og kommuner må i større grad være en krevende kunde som både slipper til og utfordrer markedet i å utvikle nye innovative løsninger. Offentlig sektor kan spille en betydelig rolle som driver for næringsutvikling gjennom offentlige anskaffelser. Leverandørutviklingsprogrammet kan bli en enda viktigere samarbeidspartner for fylkeskommunene og mange kommuner.
På områder med få innbyggere er det ofte vanskelig å kunne etablere tilstrekkelige fagmiljøer, noe som berører kommunenes evne til å drive næringsutvikling. Vi oppfordrer derfor til fortsatt stimulans til strukturendringer i kommunesektoren.
Smart spesialisering er en metode for næringsutvikling som utnytter regionale forskjeller og skreddersyr politikken til hver enkelt region. Denne tilnærmingen støtter vi. Fylkeskommunene må her ta ansvar for å involvere næringslivet i arbeidet.
Det må gis tilstrekkelige økonomiske incentiver og handlingsrom til å prioritere næringsutvikling regionalt og lokalt. Regionale fortrinn henger tett sammen med god forvaltning av naturressursene. Rammebetingelser og politikk må legge til rette for at fortrinn kan utnyttes, og at verdiskapingen kan gi ringvirkninger der arbeidsplassene skapes.
Utvalget mener at kommuner som legger til rette for næringsvirksomhet som innebærer naturinngrep, bør få beholde mer av skatteinntektene fra slik virksomhet enn tilfellet er i dag. Utvalget peker på at dette "vil gi sterkere insentiver for kommunene til å stille naturressurser til disposisjon for verdiskapende virksomhet og forventes å gi høyere inntekter til slike kommuner." Utvalget anbefaler at disse inntektene helt eller delvis frikobles fra skatteutjevningen i inntektssystemet.
NHO er enig i at dette er viktige hensyn. Etter gjeldende regler inngår inntekts- og formuesskatt for personlige skattytere samt naturressursskatten for vannkraft i skatteutjevningen. Eiendomsskatt, konsesjonsavgifter og konsesjonskraft som går til kraftkommunene og overføringer fra Havbruksfondet til havbrukskommunene holdes derimot utenfor skatteutjevningen.
Endringen i eiendomsskattereglene som trådte i kraft 1. januar 2019, som innebar at produksjonsutstyr og –installasjoner ikke inngår i eiendomsskattegrunnlaget, gjelder dessuten ikke for vannkraft, vindkraft, anlegg omfattet av særskattereglene for petroleum, samt kraftnettet. Det vil si at vertskommunene fortsatt kan få betydelige eiendomsskatteinntekter fra slike anlegg. Disse inntektene holdes altså utenfor skatteutjevningen.
Som utvalget også problematiserer, kan ulikheter i inntekter fra utvinning av naturressurser føre til store økonomiske forskjeller i kommunale inntekter, og dermed til store forskjeller i kommunalt finansiert velferd. Når slike inntekter ikke inngår i inntektssystemet, kan kommuner med naturressurser og lave ordinære skatteinntekter få kompensasjon gjennom skatteutjevningen samtidig som de får beholde store deler av inntekter fra naturressurser fullt ut. Dette er et paradoks fordi inntektssystemet er ment å utjevne slike forskjeller mellom kommunene.
Vi vil også påpeke at skatt på arbeidende kapital også er ugunstig i et distriktsperspektiv.
Et velfungerende samfunn er avhengig av god mobilitet som skaper attraktive bo- og arbeidsmarkedsregioner og gode forbindelser med utlandet. Satsing på samferdsel som binder sammen bygd, by og region er avgjørende. Større bo- og arbeidsmarkedsregioner bidrar til større dynamikk. Det handler både om å sikre at varer og tjenester kommer effektivt til markedet og folk får utført jobbene sine. Det er derfor viktig at satsingen på samferdsel fortsetter, også innenfor de områdene som fylke og kommune har ansvar for. Effektiv ressursbruk må være en del av satsingen, slik at vi får mer vei og bane for pengene.
God digital infrastruktur er en naturlig del av dette, og blir stadig mer kritisk for næringsvirksomhet. Bedrifters og offentlig sektors tilgang til høyhastighetsnett er et av de grunnleggende premissene for et konkurransedyktig distrikts-Norge, slik utvalget også peker på. Derfor må den digitale grunnmuren forbedres og sikres i hele landet, særlig til næringsbygg. Det er fortsatt store lokale variasjoner, noe som særlig rammer virksomhetene. For å redusere variasjonene er statens bredbåndstilskudd viktig for å sikre utbygging i områder der det kommersielle grunnlaget ikke er tilstrekkelig.
Korona-pandemien har lagt økt press på digitale løsninger noe som krever at tempoet i utbygging av digital infrastruktur holdes oppe, samtidig som det jobbes for å sikre god redundans. Fortsatt legging av fiber er nødvendig for rask utrulling av 5G som vil åpne mange nye muligheter for bedrifter og offentlige instanser i tiden fremover.
Ekomsikkerhet og -beredskap bør også prioriteres. Ekstremvær som følge av klimaendringer rammer alle typer infrastruktur i utsatte deler av Norges langstrakte land hardt. Bedrifter og offentlige virksomheter baserer seg i stadig større grad på digitale løsninger, og tåler ikke at det digitale nettet faller ned – selv i korte periode.
Infrastruktur handler også om tilgang til kraft og et robust kraftnett. For å realisere de næringsmulighetene som følger av den grønne omstillingen, der e lektrifisering er en grunnleggende trend, er det avgjørende med en energiinfrastruktur med god nok kapasitet. God tilgang på energiinfrastruktur vil være avgjørende for vertskapsattraktivitet og nye industrielle etableringer. Samtidig er tilgang til konkurransedyktig, ren kraft et viktig konkurransefortrinn som bør beholdes. Lave kostnader i nettet er et viktig konkurransefortrinn for Norge. Det er avgjørende at interessene til kraftforedlende industri ivaretas ved utvikling av infrastruktur.
Sentralisering av statlige arbeidsplasser
Utvalget anbefaler at sentraliseringen av statlige arbeidsplasser reverseres. NHO mener at det gir mening å opprettholde og skape nye statlige arbeidsplasser utenfor Oslo, men mener fokuset bør ligge på å skape nye private arbeidsplasser. Ved ev. flytting av statlig virksomhet er det avgjørende at forvaltningens evne til å levere ikke blir svekket. Det gjelder særlig de delene av forvaltningen som bedriftene er avhengige av. Videre bør ikke slik virksomhet flyttes dersom det får uheldige konsekvenser for tilgangen til kvalifisert arbeidskraft til bedriftene i regionen. Flytting og økning av statlige arbeidsplasser til storbyene bør ta særlig hensyn til kompetansemessige begrunnelser.
Tilgang på kompetent arbeidskraft
Utvalget peker på at tilgang til kompetent arbeidskraft er en hovedutfordring for næringslivet i distriktene. NHOs kompetansebarometer viser at bedrifter i alle regioner mangler ansatte med rett kompetanse. Utvalget anbefaler at utdanning må foregå mer desentralisert – gjerne sammen med sterke næringsmiljøer. Regjeringen har varslet at den vil legge frem en strategi for desentralisert og fleksibel utdanning som etter planen legges frem før sommeren 2021. NHO mener folk må kunne fylle på kompetansen sin uavhengig av jobb og bosted. Med et arbeidsliv som stiller stadig større krav til kompetanse, er det avgjørende at vi rigger om utdanningssystemet vårt og gjør det mer tilgjengelig for folk flest.
Vårt utgangspunkt når det gjaldt strukturreformen i høyere utdanning var at alle ikke skal tilby det samme utdanningstilbudet (ref. Meld. St. 18 (2014-2015) Konsentrasjon for kvalitet — Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren). NHOs hovedpoeng var at hver institusjon må spisse sin faglige profil – i godt samarbeid med arbeidslivet. Universitetene og høyskolene bør spesialisere seg innen områder hvor de har særlige forutsetninger for å lykkes. Det er viktig med fagmiljøer av en viss størrelse for å sikre langsiktig og stabil faglig kvalitet.
For norsk konkurransekraft og velferd mener NHO det er avgjørende at hver enkelt av oss fremover kan fylle på kompetansen sin uavhengig av hvor de bor og jobber. Det vil gi bedriftene våre den kompetansen de trenger, og folk kan stå i jobb lengre. Men skal vi få til livslang læring i praksis over hele landet, må etter- og videreutdanningssystemet bli en integrert del av både kunnskapssektoren og arbeidslivet. Dette innebærer ikke bare faktiske systemtilpasninger, men også en mental endring i hvordan vi tenker rundt utdanning og kompetanse. Vi må få til et system som gjør at man kan kombinere det å være yrkesaktiv og det å tilegne seg ny kunnskap på en helt annen måte enn i dag, og med den utstrakte digitaliseringen vi nå har i utdanningssektoren, har vi et veldig godt utgangspunkt for å tenke nytt på denne helheten. NHO er derfor svært positive til at Regjeringen vil legge frem en strategi for desentralisert og fleksibel utdanning.
NHO mener det er viktig å styrke tilbudssiden i etter- og videreutdanningsmarkedet på alle utdanningsnivåer og innenfor et spekter av temaer, ikke minst innenfor tekniske fag og digitalisering. Livslang læring må sees på som en del av grunnoppdraget til utdanningssektoren. Fleksible, digitale og modulbaserte tilbud er avgjørende. NHO ønsker satsing og samarbeid på dette nå for å få tilbud og etterspørsel til å møtes best og raskest mulig. For å tilpasse og digitalisere innhold rettet inn mot etter- og videreutdanning, må utdanningssektoren få en klar forventning om å være aktive her, i tett dialog med arbeidslivets parter. Institusjonene må bli målt på sin etter- og videreutdannings (EVU)-aktivitet, og det bør vurderes om dette skal innlemmes i resultat- og finansieringssystemet.
Bransjeprogram bidrar til å sikre relevant etter- og videreutdanningstilbud i hele landet. Innholdet i tilbudene er bestemt av partene i bransjen for å dekke et kompetansebehov. I tillegg gis det i en form som blir avtalt med representanter for arbeidstaker og arbeidsgiver, så er det opp til hver enkelt arbeidstaker og bedrift å bli enige om hvordan de skal legge til rette for gjennomføring. På den måten siker vi at det er gjennomførbart for folk i jobb.
For å øke tilgangen på arbeidskraft må det rekrutteres fra hele befolkningen. Mange som i dag står utenfor arbeidslivet mangler utdanning og grunnleggende kompetanse eller ferdigheter. Myndighetene må her sørge for tilstrekkelige og relevante tiltak for kvalifisering og kompetanseheving, som tar utgangspunkt i bedriftenes behov. Videre må det sikres gode tiltak som bidrar til å redusere arbeidsgivers risiko ved å ta inn kandidater som av ulike grunner sliter med å få jobb. For mange bransjer, som turisme, matindustri og verfts- og leverandørindustri er tiltak for å sikre tilgjengelighet av utenlandsk arbeidskraft viktige. Arbeidsinnvandring fra EØS-området har bidratt til å dekke mangel på arbeidskraft, bla innen håndverksfag. Utfordringer knyttet til innreiserestriksjoner og karantene under korona har vist behovet for godt samarbeid mellom ulike etater i kommunene og arbeidsgivere. Her har kommunene et ansvar for å legge til rette.
Distriktsnæringene er eksportnæringer
En vesentlig del av norsk eksport, ikke minst vareeksport, kommer fra næringsvirksomhet i distriktene, og det er i distrikts-Norge vi finner de mest eksportintensive arbeidsplassene. Norge er avhengig av å bygge opp nye eksportområder. Gode rammeverk, avtaler og ordninger for eksport er derfor viktig for verdiskapingen i hele Norge. Mesteparten av Norges eksport går til Europa. EØS-avtalen er derfor svært viktig i en distriktspolitisk kontekst. Uten EØS-avtalen vil betydelig eksportrettet næringsvirksomhet og dermed arbeidsplasser i norske lokalsamfunn og regioner stå i fare.
NHO etterlyser en nysatsing på eksport med tydeligere prioriteringer og kobling av norske bedrifter og markeder ute. En eksportsatsing må hjelpe bedriftene til å styrke markedsorientering, kommersialisering, skalering og eksport. Det krever særskilt innsats for å bygge nye eksportnæringer. Vi har derfor tatt til orde for å opprette et eksportsenter i tett samarbeid med næringslivet som sikrer at strategiske eksportsatsinger utvikles sammen med bedriftene og med koordinert satsing av myndighetene. Samtidig må det legges til rette for at eksisterende eksportnæringer, og næringer som tradisjonelt har konsentrert seg om hjemmemarkedet, også kan øke eksporten av varer og tjenester.
Distriktsnæringsutvalget har utredet næringslivets betydning for å nå distriktspolitiske mål. Utvalget peker på at et lønnsomt og bærekraftig næringsliv er viktig for å opprettholde levende lokalsamfunn over hele Norge. Næringslivet i distriktene opplever god utvikling, men et hovedproblem for distriktsbedriftene er tilgang til arbeidskraft. I Norge har vi vekstkraftige distrikter med gode muligheter, men utfordringer knyttet til en eldre befolkning, kompetanse og kapital. Utvalget peker videre på at befolkningsnedgangen i distriktene ikke først og fremst skyldes mangel på arbeidsplasser eller næringspolitisk innsats.
NHO er i store trekk enig i analysen, gitt de distriktspolitiske målene som er satt, og vil utdype våre synspunkter på anbefalingene under. NHO mener at et aktivt næringsliv er grunnsteinen for levende lokalmiljø i hele landet. I NHOs veikart for fremtidens næringsliv peker vi på at n orsk næringsliv skal bli grønnere og mer digitalt. For å beholde velferden, må vi skape 250 000 nye private jobber innen 2030. Mange av disse må være eksportbaserte og jobbskapingen må skje i hele landet. Da blir det avgjørende at distrikts- og næringspolitikken har verdiskaping som felles grunnstein. Verdiskapingen som foregår i distriktene, er avgjørende for at vi får til et grønt skifte.
NHO vil særlig trekke fram behovet for næringsaktive kommuner og regioner, god skattepolitikk, infrastruktur, tilgang på kompetent arbeidskraft og tilrettelegging for eksport som avgjørende for en god og næringsvennlig distriktspolitikk.
Flere næringsaktive kommuner og regioner
Utvalget peker på næringslivets betydning for levende lokalsamfunn. Et velfungerende næringsliv vil bidra til økt sysselsetting, økte inntekter og ikke minst bedre tilbud i lokalsamfunnet. Samspillet mellom kommuner og næringsliv er derfor viktig. Kommuner og regioner må involvere næringslivet i sitt utviklingsarbeid og ha strategier for å møte næringslivets behov. Det er helt avgjørende at regionene og kommunene arbeider med bevisstgjøring og tiltak for å styrke sine regionale fortrinn. I arbeidet med å skape vertskapsattraktivitet må næringslivet være den aller viktigste partneren.
Plan- og tillatelsesprosesser er ofte langvarige og involverer mange myndighetsaktører med ulike roller. Dette gjør det uforutsigbart for bedriftene, og kan hemme muligheter til å utnytte lokale fortrinn og utvikle lønnsom virksomhet i distriktene. I vurderinger av arealbruk bør næringslivets behov vektes betydelig, herunder tempo i søknadsbehandlingen. Dette gjelder ikke minst verdikjedene som baseres på naturressurser, både til havs og til lands. Tilgang til naturressurser er en avgjørende faktor for store deler av dagens næringsliv, og vil være en nøkkel for å kunne utvikle og skalere opp de klimaløsningene som trengs.
Stat og kommuner må i større grad være en krevende kunde som både slipper til og utfordrer markedet i å utvikle nye innovative løsninger. Offentlig sektor kan spille en betydelig rolle som driver for næringsutvikling gjennom offentlige anskaffelser. Leverandørutviklingsprogrammet kan bli en enda viktigere samarbeidspartner for fylkeskommunene og mange kommuner.
På områder med få innbyggere er det ofte vanskelig å kunne etablere tilstrekkelige fagmiljøer, noe som berører kommunenes evne til å drive næringsutvikling. Vi oppfordrer derfor til fortsatt stimulans til strukturendringer i kommunesektoren.
Smart spesialisering er en metode for næringsutvikling som utnytter regionale forskjeller og skreddersyr politikken til hver enkelt region. Denne tilnærmingen støtter vi. Fylkeskommunene må her ta ansvar for å involvere næringslivet i arbeidet.
Det må gis tilstrekkelige økonomiske incentiver og handlingsrom til å prioritere næringsutvikling regionalt og lokalt. Regionale fortrinn henger tett sammen med god forvaltning av naturressursene. Rammebetingelser og politikk må legge til rette for at fortrinn kan utnyttes, og at verdiskapingen kan gi ringvirkninger der arbeidsplassene skapes.
Utvalget mener at kommuner som legger til rette for næringsvirksomhet som innebærer naturinngrep, bør få beholde mer av skatteinntektene fra slik virksomhet enn tilfellet er i dag. Utvalget peker på at dette "vil gi sterkere insentiver for kommunene til å stille naturressurser til disposisjon for verdiskapende virksomhet og forventes å gi høyere inntekter til slike kommuner." Utvalget anbefaler at disse inntektene helt eller delvis frikobles fra skatteutjevningen i inntektssystemet.
NHO er enig i at dette er viktige hensyn. Etter gjeldende regler inngår inntekts- og formuesskatt for personlige skattytere samt naturressursskatten for vannkraft i skatteutjevningen. Eiendomsskatt, konsesjonsavgifter og konsesjonskraft som går til kraftkommunene og overføringer fra Havbruksfondet til havbrukskommunene holdes derimot utenfor skatteutjevningen.
Endringen i eiendomsskattereglene som trådte i kraft 1. januar 2019, som innebar at produksjonsutstyr og –installasjoner ikke inngår i eiendomsskattegrunnlaget, gjelder dessuten ikke for vannkraft, vindkraft, anlegg omfattet av særskattereglene for petroleum, samt kraftnettet. Det vil si at vertskommunene fortsatt kan få betydelige eiendomsskatteinntekter fra slike anlegg. Disse inntektene holdes altså utenfor skatteutjevningen.
Som utvalget også problematiserer, kan ulikheter i inntekter fra utvinning av naturressurser føre til store økonomiske forskjeller i kommunale inntekter, og dermed til store forskjeller i kommunalt finansiert velferd. Når slike inntekter ikke inngår i inntektssystemet, kan kommuner med naturressurser og lave ordinære skatteinntekter få kompensasjon gjennom skatteutjevningen samtidig som de får beholde store deler av inntekter fra naturressurser fullt ut. Dette er et paradoks fordi inntektssystemet er ment å utjevne slike forskjeller mellom kommunene.
Vi vil også påpeke at skatt på arbeidende kapital også er ugunstig i et distriktsperspektiv.
Et velfungerende samfunn er avhengig av god mobilitet som skaper attraktive bo- og arbeidsmarkedsregioner og gode forbindelser med utlandet. Satsing på samferdsel som binder sammen bygd, by og region er avgjørende. Større bo- og arbeidsmarkedsregioner bidrar til større dynamikk. Det handler både om å sikre at varer og tjenester kommer effektivt til markedet og folk får utført jobbene sine. Det er derfor viktig at satsingen på samferdsel fortsetter, også innenfor de områdene som fylke og kommune har ansvar for. Effektiv ressursbruk må være en del av satsingen, slik at vi får mer vei og bane for pengene.
God digital infrastruktur er en naturlig del av dette, og blir stadig mer kritisk for næringsvirksomhet. Bedrifters og offentlig sektors tilgang til høyhastighetsnett er et av de grunnleggende premissene for et konkurransedyktig distrikts-Norge, slik utvalget også peker på. Derfor må den digitale grunnmuren forbedres og sikres i hele landet, særlig til næringsbygg. Det er fortsatt store lokale variasjoner, noe som særlig rammer virksomhetene. For å redusere variasjonene er statens bredbåndstilskudd viktig for å sikre utbygging i områder der det kommersielle grunnlaget ikke er tilstrekkelig.
Korona-pandemien har lagt økt press på digitale løsninger noe som krever at tempoet i utbygging av digital infrastruktur holdes oppe, samtidig som det jobbes for å sikre god redundans. Fortsatt legging av fiber er nødvendig for rask utrulling av 5G som vil åpne mange nye muligheter for bedrifter og offentlige instanser i tiden fremover.
Ekomsikkerhet og -beredskap bør også prioriteres. Ekstremvær som følge av klimaendringer rammer alle typer infrastruktur i utsatte deler av Norges langstrakte land hardt. Bedrifter og offentlige virksomheter baserer seg i stadig større grad på digitale løsninger, og tåler ikke at det digitale nettet faller ned – selv i korte periode.
Infrastruktur handler også om tilgang til kraft og et robust kraftnett. For å realisere de næringsmulighetene som følger av den grønne omstillingen, der e lektrifisering er en grunnleggende trend, er det avgjørende med en energiinfrastruktur med god nok kapasitet. God tilgang på energiinfrastruktur vil være avgjørende for vertskapsattraktivitet og nye industrielle etableringer. Samtidig er tilgang til konkurransedyktig, ren kraft et viktig konkurransefortrinn som bør beholdes. Lave kostnader i nettet er et viktig konkurransefortrinn for Norge. Det er avgjørende at interessene til kraftforedlende industri ivaretas ved utvikling av infrastruktur.
Sentralisering av statlige arbeidsplasser
Utvalget anbefaler at sentraliseringen av statlige arbeidsplasser reverseres. NHO mener at det gir mening å opprettholde og skape nye statlige arbeidsplasser utenfor Oslo, men mener fokuset bør ligge på å skape nye private arbeidsplasser. Ved ev. flytting av statlig virksomhet er det avgjørende at forvaltningens evne til å levere ikke blir svekket. Det gjelder særlig de delene av forvaltningen som bedriftene er avhengige av. Videre bør ikke slik virksomhet flyttes dersom det får uheldige konsekvenser for tilgangen til kvalifisert arbeidskraft til bedriftene i regionen. Flytting og økning av statlige arbeidsplasser til storbyene bør ta særlig hensyn til kompetansemessige begrunnelser.
Tilgang på kompetent arbeidskraft
Utvalget peker på at tilgang til kompetent arbeidskraft er en hovedutfordring for næringslivet i distriktene. NHOs kompetansebarometer viser at bedrifter i alle regioner mangler ansatte med rett kompetanse. Utvalget anbefaler at utdanning må foregå mer desentralisert – gjerne sammen med sterke næringsmiljøer. Regjeringen har varslet at den vil legge frem en strategi for desentralisert og fleksibel utdanning som etter planen legges frem før sommeren 2021. NHO mener folk må kunne fylle på kompetansen sin uavhengig av jobb og bosted. Med et arbeidsliv som stiller stadig større krav til kompetanse, er det avgjørende at vi rigger om utdanningssystemet vårt og gjør det mer tilgjengelig for folk flest.
Vårt utgangspunkt når det gjaldt strukturreformen i høyere utdanning var at alle ikke skal tilby det samme utdanningstilbudet (ref. Meld. St. 18 (2014-2015) Konsentrasjon for kvalitet — Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren). NHOs hovedpoeng var at hver institusjon må spisse sin faglige profil – i godt samarbeid med arbeidslivet. Universitetene og høyskolene bør spesialisere seg innen områder hvor de har særlige forutsetninger for å lykkes. Det er viktig med fagmiljøer av en viss størrelse for å sikre langsiktig og stabil faglig kvalitet.
For norsk konkurransekraft og velferd mener NHO det er avgjørende at hver enkelt av oss fremover kan fylle på kompetansen sin uavhengig av hvor de bor og jobber. Det vil gi bedriftene våre den kompetansen de trenger, og folk kan stå i jobb lengre. Men skal vi få til livslang læring i praksis over hele landet, må etter- og videreutdanningssystemet bli en integrert del av både kunnskapssektoren og arbeidslivet. Dette innebærer ikke bare faktiske systemtilpasninger, men også en mental endring i hvordan vi tenker rundt utdanning og kompetanse. Vi må få til et system som gjør at man kan kombinere det å være yrkesaktiv og det å tilegne seg ny kunnskap på en helt annen måte enn i dag, og med den utstrakte digitaliseringen vi nå har i utdanningssektoren, har vi et veldig godt utgangspunkt for å tenke nytt på denne helheten. NHO er derfor svært positive til at Regjeringen vil legge frem en strategi for desentralisert og fleksibel utdanning.
NHO mener det er viktig å styrke tilbudssiden i etter- og videreutdanningsmarkedet på alle utdanningsnivåer og innenfor et spekter av temaer, ikke minst innenfor tekniske fag og digitalisering. Livslang læring må sees på som en del av grunnoppdraget til utdanningssektoren. Fleksible, digitale og modulbaserte tilbud er avgjørende. NHO ønsker satsing og samarbeid på dette nå for å få tilbud og etterspørsel til å møtes best og raskest mulig. For å tilpasse og digitalisere innhold rettet inn mot etter- og videreutdanning, må utdanningssektoren få en klar forventning om å være aktive her, i tett dialog med arbeidslivets parter. Institusjonene må bli målt på sin etter- og videreutdannings (EVU)-aktivitet, og det bør vurderes om dette skal innlemmes i resultat- og finansieringssystemet.
Bransjeprogram bidrar til å sikre relevant etter- og videreutdanningstilbud i hele landet. Innholdet i tilbudene er bestemt av partene i bransjen for å dekke et kompetansebehov. I tillegg gis det i en form som blir avtalt med representanter for arbeidstaker og arbeidsgiver, så er det opp til hver enkelt arbeidstaker og bedrift å bli enige om hvordan de skal legge til rette for gjennomføring. På den måten siker vi at det er gjennomførbart for folk i jobb.
For å øke tilgangen på arbeidskraft må det rekrutteres fra hele befolkningen. Mange som i dag står utenfor arbeidslivet mangler utdanning og grunnleggende kompetanse eller ferdigheter. Myndighetene må her sørge for tilstrekkelige og relevante tiltak for kvalifisering og kompetanseheving, som tar utgangspunkt i bedriftenes behov. Videre må det sikres gode tiltak som bidrar til å redusere arbeidsgivers risiko ved å ta inn kandidater som av ulike grunner sliter med å få jobb. For mange bransjer, som turisme, matindustri og verfts- og leverandørindustri er tiltak for å sikre tilgjengelighet av utenlandsk arbeidskraft viktige. Arbeidsinnvandring fra EØS-området har bidratt til å dekke mangel på arbeidskraft, bla innen håndverksfag. Utfordringer knyttet til innreiserestriksjoner og karantene under korona har vist behovet for godt samarbeid mellom ulike etater i kommunene og arbeidsgivere. Her har kommunene et ansvar for å legge til rette.
Distriktsnæringene er eksportnæringer
En vesentlig del av norsk eksport, ikke minst vareeksport, kommer fra næringsvirksomhet i distriktene, og det er i distrikts-Norge vi finner de mest eksportintensive arbeidsplassene. Norge er avhengig av å bygge opp nye eksportområder. Gode rammeverk, avtaler og ordninger for eksport er derfor viktig for verdiskapingen i hele Norge. Mesteparten av Norges eksport går til Europa. EØS-avtalen er derfor svært viktig i en distriktspolitisk kontekst. Uten EØS-avtalen vil betydelig eksportrettet næringsvirksomhet og dermed arbeidsplasser i norske lokalsamfunn og regioner stå i fare.
NHO etterlyser en nysatsing på eksport med tydeligere prioriteringer og kobling av norske bedrifter og markeder ute. En eksportsatsing må hjelpe bedriftene til å styrke markedsorientering, kommersialisering, skalering og eksport. Det krever særskilt innsats for å bygge nye eksportnæringer. Vi har derfor tatt til orde for å opprette et eksportsenter i tett samarbeid med næringslivet som sikrer at strategiske eksportsatsinger utvikles sammen med bedriftene og med koordinert satsing av myndighetene. Samtidig må det legges til rette for at eksisterende eksportnæringer, og næringer som tradisjonelt har konsentrert seg om hjemmemarkedet, også kan øke eksporten av varer og tjenester.