Vefsn f ormannskap behandlet i møte 26.01.2021 sak 10/21
· Vår vurdering er at utvalget har gjort et betydelig og viktig arbeide.
Det er positivt at utvalget har et sektorovergripende perspektiv i meldingen.
Det synliggjør på en god måte at næringsutvikling og bosetting er avhengig av et vidt spekter av tiltak og virkemidler.
Derfor et det av stor betydning at meldingen følges opp og blir retningsgivende med målrettede tiltak innen viktige samfunnsområder som etablering av offentlige arbeidsplasser, utdanning, transport, digital infrastruktur i tillegg til FOU og andre distriktspolitiske virkemidler.
· Vi vil understreke betydningen i distriktsnæringsutvalget sin vurdering når de sier at det er mulig å påvirke de sterke sentraliseringskreftene, men at det krever et høyt ambisjonsnivå med målrettede virkemidler, herunder desentralisert lokalisering av offentlige institusjoner.
· Det vil imidlertid kreve en langt sterkere innsats enn i dag fra myndighetenes side for å stimulere og tilrettelegge for nye virksomheter som kan konkurrere i et internasjonalt marked, da en stor del av næringslivet i distriktene er eksportorientert.
· Vi er i hovedsak enig i de aller fleste forslagene som utvalget kommer med, og har derfor i vår uttalelse valgt å trekke fram tiltak som bør gis særlig høy prioritet.
· Vårt utgangspunkt er at Nordland, Helgeland og Vefsn i dag står for en betydelig verdiskaping og er bl.a. en av de største eksportfylkene basert på hovedsakelig prosessindustri, fiskeri/havbruk, petroleum, og reiseliv. I tillegg er vi en stor produsent av fornybar energi.
Derfor mener vi utvalget sin formulering om at det kan være en målkonflikt mellom et spredt bosettingsmønster, desentralisert sysselsetting og målet om å legge til rette for høyest mulig samlet verdiskaping, blir for unyansert.
Vår begrunnelser for dette, er bl.a. at vi har et betydelig innslag av internasjonale selskaper og bedrifter fra andre deler av landet som eier og investerer i hele vår region, innenfor de aller fleste bransjer som bl.a. grønn energi, prosessindustri og annen industri, petroleum, fiskeri/fiskeindustri, havbruk, hotell/reiseliv, transport, varehandel, bank/finans og eiendom.
Dette viser at privat sektor har stor tro på mulighetene for verdiskaping og avkastning på kapitalen i distriktene.
· Utredningen peker også selv på at verdiskapingen i distriktsnæringene har vokst sterkt de siste årene og at produktiviteten i næringslivet er nå høyest i de minst sentrale kommunene. Dette gjelder ikke minst for Nordland fylke og på Helgeland.
· Det er også viktig å poengtere at distriktene vil spille en avgjørende rolle som verdiskaper for landet i det grønne skiftet om å gjøre Norge til et lavutslippsland innen 2050 og arbeidet med å omstille økonomien fra olje/gass til nye bærekraftige næringer.
· Det er et paradoks at mens vi innen flere sektorer har mangel på lokal arbeidskraft, så gjør mange ungdommer utdannings- og karrierevalg som fører de ut av sine lokalsamfunn.
Det er nødvendig å få bedre forståelse for hvilke verdier, holdninger, interesser og motiver, tjenestetilbud og aktivitetsmuligheter som påvirker ungdommens bostedspreferanser.
At det gjennomføres en flyttemotivundersøkelse, som utvalget foreslår, må imidlertid følges opp med effektive, konkrete tiltak.
Den videregående skole kan her spille en enda sterkere rolle som lokal utviklingsaktør ved bl.a. å styrke den praktiske delen av utdanningen på fagområder som er spesielt rettet mot det lokale arbeidsmarkedet.
Ungt entreprenørskap har vist seg å være en stor suksess som bør prioriteres og styrkes ytterligere.
Å innrette undervisningen mer mot lokale forhold, kan være med på å redusere frafallet av elever i den videregående skolen og sørge for at færre ungdommer faller utenfor skole og arbeidsmarkedet.
· Vi er enige med utvalget i at det er viktig med stor satsing på utbygging av god infrastruktur som gir framtidige gode rammebetingelser som sikrer konkurransedyktighet og bærekraft i et næringsliv som i hovedsak er basert på eksport.
Det vil være helt nødvendig med en intensivert satsing på effektive og miljøriktige løsninger for transport på vei, sjø og jernbane i distriktene.
· I regjeringens nye datasenterstrategi er målet å gjøre Norge til et av verdens mest attraktive land for datasentre og databasert næringsliv.
Derfor er det svært viktig at breibandtilbudet også i distriktene har den nødvendige kapasitet og kvalitet.
Vår region har tilgang på grønn energi som også er en viktig betingelse for etablering av databasert næringsliv.
I tillegg må arbeidet med utbyggingen av breiband og mobilnettet intensiveres kraftig også i de lokalsamfunnene hvor det ikke er grunnlag for bedriftsøkonomisk lønnsomhet.
Det kan ikke være slik at det er bedriftsøkonomiske avkastningsmuligheter som skal avgjøre om næringsliv og lokalbefolkning skal ha et fullverdig breiband og mobilnett.
Derfor er det helt avgjørende at fylkeskommunen, som har fått ansvaret for bredbåndutbyggingen, tilføres de midlene som er nødvendige for å intensivere utbyggingen i de områdene som mangler et godt tilbud i dag.
· Vi er enige i utvalget når de påpeker at det ved oppretting av nye statlige virksomheter, strukturendringer eller omlokaliseringa av eksisterende virksomheter må vurderingen av lokaliseringspolitikken hensyn tillegges langt større vekt enn det som har vært tilfelle fram til i dag.
Derimot er vi ikke enige i at regionale sentra utelukkende skal prioriteres.
Mindre byer vil ha gode forutsetninger som lokaliseringssted. Etableringen av Brønnøysundregistrene er et meget godt eksempel på dette.
· Koronasituasjonen har nå lært oss at digitale plattformer har et betydelig potensiale som kan utnyttes på en rekke områder med betydning for distriktene.
Derfor er det nødvendig at utvalgets anbefaling om utvikling av flere digitale læringsplattformer, følges opp av staten med klare krav til universiteter og andre utdanningsinstitusjoner om å etablere slike desentraliserte utdannings- og etterutdanning-tilbud.
Vi mener også at digitale plattformer må utnyttes langt bedre for å stimulere til større bruk av hjemmekontor, som kan få flere ansatte til å bo i distriktene. Undersøkelser den senere tid har vist at næringslivet er positive til større bruk av hjemmekontorer og her bør offentlige virksomheter følge etter.
Kommunene kan her bidra aktivt med å tilrettelegge for kontorfellesskap hvor de ansatte kan få jobbe i et større fagmiljø.
For offentlige virksomheter, kan aktiv innsats med tilrettelegging for hjemmekontor, være et supplement til fysisk utflytting av virksomheter fra sentrale strøk.
· Vi er enige med utvalget i at det bør innføres sterke insentiver for at universiteter, høyskoler og fagskoler skal etablere flere campusmodeller for å møte arbeids- og næringslivets behov i distriktene, samtidig som det skapes relevante kunnskapsmiljøer i krysningspunktet mellom utdanning, forskning og næringsliv. Digitale læringsplattformer vil også her være et meget effektivt hjelpemiddel.
· Vi tror også at gode etterutdanningstilbud med målrettede økonomiske tiltak som både er personrettet og innrettet mot bedrifter og offentlig sektor i distriktene, vil være svært viktig for å rekruttere og holde på arbeidskraft.
Vi er derfor enige i utvalget om at en Kompetansefunn-ordning, etter modell av skattefunn, spesielt rettet mot næringslivet i distriktene kan være et viktig virkemiddel og vi anbefaler derfor at en slik ordning blir etablert.
· Næringslivet i distriktene benytter seg i svært liten grad av de ulike nasjonale og regionale FOU-ordningene.
Det betyr nødvendigvis ikke at innovasjonsnivået er for lavt.
Sannsynligvis er årsaken at ordningene kan være innfløkt, byråkratiske og lite tilpasset de mindre bedriftene som ofte ikke har den basiskompetansen og de ressurser som kreves. Derfor bør FOU- ordningene tilpasses bedre de spesielle behovene som små og mellomstore bedrifter har.
Ordningene bør som eksempel styrkes ved at bedriftene tilføres rådgivning og administrative ressurser med FOU-kompetanse til søknadsskriving, prosjektstyring og rapportskriving.
Fylkeskommunale tiltak som kompetansemeglere som bindeledd mellom bedrift og FOU-miljøet bør prioriteres videre. Det samme gjelder for hospiteringsordninger og trainee-ordninger for universitetsstudenter.
· Utvalget peker på at differensiert arbeidsgiveravgift har hatt en positiv effekt på sysselsettingen i distriktene.
Vi anbefaler at tiltakssonene for Finnmark og Nord-Troms utvides til enkeltkommuner f.eks. i sentralitetsklasse 6 (kommuner med gjennomsnittlig 2.000 innbyggere) og andre distriktskommuner med særlig store utfordringer.
· Det bedriftsrettede virkemiddelapparatet er i dag meget omfattende med et bredt spekter av støtteordninger. De ulike ordningene er fordelt på en rekke instanser og virksomheter, som gjør det svært uoversiktlig og krevende å sette seg inn i for bedriftene.
Vi foreslår en opprydding i virkemidlene kombinert med en betydelig styrking av Innovasjon Norge. Det er viktig at handlingsrommet innenfor EØS-avtalene blir utnyttet i større grad enn i dag. Særlig viktig er det å styrke virkemidler rettet mot myke investeringer som kompetanse og innovasjon.
Vi mener det er uheldig for distriktene at en stadig større andel av virkemiddelbruken til Innovasjon Norge er dreid fra regionale til nasjonale ordninger. Konsekvensen har vært at virkemidlene hovedsakelig blir benyttet i de største byområdene. Her må det gjøres justeringer slik at de ulike ordningene blir bedre tilpasset behovet i næringslivet ute i distriktene.
· Fylkeskommunen rår i dag over en rekke virkemidler og kompetanse som kan utnyttes bedre gjennom et nærere samarbeide med kommuner og næringsliv.
· Vi er også enige med utvalget at en større andel av virkemidlene bør overføres til kommunale næringsfond. Den enkelte kommune har best oversikt over situasjonen i egen kommune og vil ha gode forutsetninger for å anvende midlene på en fleksibel måte, etter lokale behov og satsinger.
For næringslivet er kort saksbehandlingstid en meget kritisk faktor som best kan imøtekommes ved at finansieringsordninger desentraliseres så langt som mulig.
· Vi er enige i utvalget i at det bør innføres inntektsordninger for kommuner ved etablering av virksomheter som innebærer store naturinngrep. Slike ordninger kan innrettes etter noenlunde samme modell som for lovfestede konsesjonsavgifter og konkrete konsesjonsvilkår som vannkraftutbygginger, men må også tilpasses de enkelte bransjer.
Inntekter må være forutsigbare og fristilt og ikke føre til reduksjoner i de ordinære overføringsrammene som kommunene mottar til sin drift og investeringer.
· Vår vurdering er at utvalget har gjort et betydelig og viktig arbeide.
Det er positivt at utvalget har et sektorovergripende perspektiv i meldingen.
Det synliggjør på en god måte at næringsutvikling og bosetting er avhengig av et vidt spekter av tiltak og virkemidler.
Derfor et det av stor betydning at meldingen følges opp og blir retningsgivende med målrettede tiltak innen viktige samfunnsområder som etablering av offentlige arbeidsplasser, utdanning, transport, digital infrastruktur i tillegg til FOU og andre distriktspolitiske virkemidler.
· Vi vil understreke betydningen i distriktsnæringsutvalget sin vurdering når de sier at det er mulig å påvirke de sterke sentraliseringskreftene, men at det krever et høyt ambisjonsnivå med målrettede virkemidler, herunder desentralisert lokalisering av offentlige institusjoner.
· Det vil imidlertid kreve en langt sterkere innsats enn i dag fra myndighetenes side for å stimulere og tilrettelegge for nye virksomheter som kan konkurrere i et internasjonalt marked, da en stor del av næringslivet i distriktene er eksportorientert.
· Vi er i hovedsak enig i de aller fleste forslagene som utvalget kommer med, og har derfor i vår uttalelse valgt å trekke fram tiltak som bør gis særlig høy prioritet.
· Vårt utgangspunkt er at Nordland, Helgeland og Vefsn i dag står for en betydelig verdiskaping og er bl.a. en av de største eksportfylkene basert på hovedsakelig prosessindustri, fiskeri/havbruk, petroleum, og reiseliv. I tillegg er vi en stor produsent av fornybar energi.
Derfor mener vi utvalget sin formulering om at det kan være en målkonflikt mellom et spredt bosettingsmønster, desentralisert sysselsetting og målet om å legge til rette for høyest mulig samlet verdiskaping, blir for unyansert.
Vår begrunnelser for dette, er bl.a. at vi har et betydelig innslag av internasjonale selskaper og bedrifter fra andre deler av landet som eier og investerer i hele vår region, innenfor de aller fleste bransjer som bl.a. grønn energi, prosessindustri og annen industri, petroleum, fiskeri/fiskeindustri, havbruk, hotell/reiseliv, transport, varehandel, bank/finans og eiendom.
Dette viser at privat sektor har stor tro på mulighetene for verdiskaping og avkastning på kapitalen i distriktene.
· Utredningen peker også selv på at verdiskapingen i distriktsnæringene har vokst sterkt de siste årene og at produktiviteten i næringslivet er nå høyest i de minst sentrale kommunene. Dette gjelder ikke minst for Nordland fylke og på Helgeland.
· Det er også viktig å poengtere at distriktene vil spille en avgjørende rolle som verdiskaper for landet i det grønne skiftet om å gjøre Norge til et lavutslippsland innen 2050 og arbeidet med å omstille økonomien fra olje/gass til nye bærekraftige næringer.
· Det er et paradoks at mens vi innen flere sektorer har mangel på lokal arbeidskraft, så gjør mange ungdommer utdannings- og karrierevalg som fører de ut av sine lokalsamfunn.
Det er nødvendig å få bedre forståelse for hvilke verdier, holdninger, interesser og motiver, tjenestetilbud og aktivitetsmuligheter som påvirker ungdommens bostedspreferanser.
At det gjennomføres en flyttemotivundersøkelse, som utvalget foreslår, må imidlertid følges opp med effektive, konkrete tiltak.
Den videregående skole kan her spille en enda sterkere rolle som lokal utviklingsaktør ved bl.a. å styrke den praktiske delen av utdanningen på fagområder som er spesielt rettet mot det lokale arbeidsmarkedet.
Ungt entreprenørskap har vist seg å være en stor suksess som bør prioriteres og styrkes ytterligere.
Å innrette undervisningen mer mot lokale forhold, kan være med på å redusere frafallet av elever i den videregående skolen og sørge for at færre ungdommer faller utenfor skole og arbeidsmarkedet.
· Vi er enige med utvalget i at det er viktig med stor satsing på utbygging av god infrastruktur som gir framtidige gode rammebetingelser som sikrer konkurransedyktighet og bærekraft i et næringsliv som i hovedsak er basert på eksport.
Det vil være helt nødvendig med en intensivert satsing på effektive og miljøriktige løsninger for transport på vei, sjø og jernbane i distriktene.
· I regjeringens nye datasenterstrategi er målet å gjøre Norge til et av verdens mest attraktive land for datasentre og databasert næringsliv.
Derfor er det svært viktig at breibandtilbudet også i distriktene har den nødvendige kapasitet og kvalitet.
Vår region har tilgang på grønn energi som også er en viktig betingelse for etablering av databasert næringsliv.
I tillegg må arbeidet med utbyggingen av breiband og mobilnettet intensiveres kraftig også i de lokalsamfunnene hvor det ikke er grunnlag for bedriftsøkonomisk lønnsomhet.
Det kan ikke være slik at det er bedriftsøkonomiske avkastningsmuligheter som skal avgjøre om næringsliv og lokalbefolkning skal ha et fullverdig breiband og mobilnett.
Derfor er det helt avgjørende at fylkeskommunen, som har fått ansvaret for bredbåndutbyggingen, tilføres de midlene som er nødvendige for å intensivere utbyggingen i de områdene som mangler et godt tilbud i dag.
· Vi er enige i utvalget når de påpeker at det ved oppretting av nye statlige virksomheter, strukturendringer eller omlokaliseringa av eksisterende virksomheter må vurderingen av lokaliseringspolitikken hensyn tillegges langt større vekt enn det som har vært tilfelle fram til i dag.
Derimot er vi ikke enige i at regionale sentra utelukkende skal prioriteres.
Mindre byer vil ha gode forutsetninger som lokaliseringssted. Etableringen av Brønnøysundregistrene er et meget godt eksempel på dette.
· Koronasituasjonen har nå lært oss at digitale plattformer har et betydelig potensiale som kan utnyttes på en rekke områder med betydning for distriktene.
Derfor er det nødvendig at utvalgets anbefaling om utvikling av flere digitale læringsplattformer, følges opp av staten med klare krav til universiteter og andre utdanningsinstitusjoner om å etablere slike desentraliserte utdannings- og etterutdanning-tilbud.
Vi mener også at digitale plattformer må utnyttes langt bedre for å stimulere til større bruk av hjemmekontor, som kan få flere ansatte til å bo i distriktene. Undersøkelser den senere tid har vist at næringslivet er positive til større bruk av hjemmekontorer og her bør offentlige virksomheter følge etter.
Kommunene kan her bidra aktivt med å tilrettelegge for kontorfellesskap hvor de ansatte kan få jobbe i et større fagmiljø.
For offentlige virksomheter, kan aktiv innsats med tilrettelegging for hjemmekontor, være et supplement til fysisk utflytting av virksomheter fra sentrale strøk.
· Vi er enige med utvalget i at det bør innføres sterke insentiver for at universiteter, høyskoler og fagskoler skal etablere flere campusmodeller for å møte arbeids- og næringslivets behov i distriktene, samtidig som det skapes relevante kunnskapsmiljøer i krysningspunktet mellom utdanning, forskning og næringsliv. Digitale læringsplattformer vil også her være et meget effektivt hjelpemiddel.
· Vi tror også at gode etterutdanningstilbud med målrettede økonomiske tiltak som både er personrettet og innrettet mot bedrifter og offentlig sektor i distriktene, vil være svært viktig for å rekruttere og holde på arbeidskraft.
Vi er derfor enige i utvalget om at en Kompetansefunn-ordning, etter modell av skattefunn, spesielt rettet mot næringslivet i distriktene kan være et viktig virkemiddel og vi anbefaler derfor at en slik ordning blir etablert.
· Næringslivet i distriktene benytter seg i svært liten grad av de ulike nasjonale og regionale FOU-ordningene.
Det betyr nødvendigvis ikke at innovasjonsnivået er for lavt.
Sannsynligvis er årsaken at ordningene kan være innfløkt, byråkratiske og lite tilpasset de mindre bedriftene som ofte ikke har den basiskompetansen og de ressurser som kreves. Derfor bør FOU- ordningene tilpasses bedre de spesielle behovene som små og mellomstore bedrifter har.
Ordningene bør som eksempel styrkes ved at bedriftene tilføres rådgivning og administrative ressurser med FOU-kompetanse til søknadsskriving, prosjektstyring og rapportskriving.
Fylkeskommunale tiltak som kompetansemeglere som bindeledd mellom bedrift og FOU-miljøet bør prioriteres videre. Det samme gjelder for hospiteringsordninger og trainee-ordninger for universitetsstudenter.
· Utvalget peker på at differensiert arbeidsgiveravgift har hatt en positiv effekt på sysselsettingen i distriktene.
Vi anbefaler at tiltakssonene for Finnmark og Nord-Troms utvides til enkeltkommuner f.eks. i sentralitetsklasse 6 (kommuner med gjennomsnittlig 2.000 innbyggere) og andre distriktskommuner med særlig store utfordringer.
· Det bedriftsrettede virkemiddelapparatet er i dag meget omfattende med et bredt spekter av støtteordninger. De ulike ordningene er fordelt på en rekke instanser og virksomheter, som gjør det svært uoversiktlig og krevende å sette seg inn i for bedriftene.
Vi foreslår en opprydding i virkemidlene kombinert med en betydelig styrking av Innovasjon Norge. Det er viktig at handlingsrommet innenfor EØS-avtalene blir utnyttet i større grad enn i dag. Særlig viktig er det å styrke virkemidler rettet mot myke investeringer som kompetanse og innovasjon.
Vi mener det er uheldig for distriktene at en stadig større andel av virkemiddelbruken til Innovasjon Norge er dreid fra regionale til nasjonale ordninger. Konsekvensen har vært at virkemidlene hovedsakelig blir benyttet i de største byområdene. Her må det gjøres justeringer slik at de ulike ordningene blir bedre tilpasset behovet i næringslivet ute i distriktene.
· Fylkeskommunen rår i dag over en rekke virkemidler og kompetanse som kan utnyttes bedre gjennom et nærere samarbeide med kommuner og næringsliv.
· Vi er også enige med utvalget at en større andel av virkemidlene bør overføres til kommunale næringsfond. Den enkelte kommune har best oversikt over situasjonen i egen kommune og vil ha gode forutsetninger for å anvende midlene på en fleksibel måte, etter lokale behov og satsinger.
For næringslivet er kort saksbehandlingstid en meget kritisk faktor som best kan imøtekommes ved at finansieringsordninger desentraliseres så langt som mulig.
· Vi er enige i utvalget i at det bør innføres inntektsordninger for kommuner ved etablering av virksomheter som innebærer store naturinngrep. Slike ordninger kan innrettes etter noenlunde samme modell som for lovfestede konsesjonsavgifter og konkrete konsesjonsvilkår som vannkraftutbygginger, men må også tilpasses de enkelte bransjer.
Inntekter må være forutsigbare og fristilt og ikke føre til reduksjoner i de ordinære overføringsrammene som kommunene mottar til sin drift og investeringer.