Dato: 26.01.2021 Innledning Justis- og beredskapsdepartementet har i høringsbrev datert 18. desember 2020 bedt om kommentarer til høringsnotat med forslag til endringer i prosessregelverket. Høringsnotatet innebærer at enkelte av reglene i midlertidig lov om tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19 mv. gjøres varige basert på tilbakemeldinger fra aktørene om erfaringene med de midlertidige reglene. Departementet har også gjort noen foreløpige vurderinger av om det gjennom varige regler bør gis utvidet adgang til bruk av fjernmøter og til skriftlig behandling i enkelte sakstyper. Tilbakemeldingen tar utgangspunkt i de to domstolenes erfaringer med de midlertidige reglene og departementets forslag til varige endringer. Overordnet slutter vi oss til departementets forslag om varige endringer i reglene om signaturløsninger, avsigelse av rettslige avgjørelser og forkynnelsesformer herunder den ordlyd departementet har foreslått for disse endringene. Fredrikstad tingrett og Halden tingrett har gitt forholdsvis omfattende høringssvar i forbindelse med de midlertidige reglene. Deler av de to domstolenes høringssvar er sitert og/eller referert til i departementets høringsnotat. Vi viser i hovedsak til tidligere høringssvar hvor vi har tatt til orde for at flere av reglene synes hensiktsmessige å innføre fast. De midlertidige reglene gjelder frem til 1. juni 2021, men vil kunne bli forlenget utover dette basert på høringen. Høringsfrist er 26. januar 2021. I den grad Fredrikstad og Halden tingretter har kommentarer utover det som er beskrevet i tidligere høringssvar, gis kommentarer i samme rekkefølge som departementets høringsnotat. Generelt Flere av de midlertidige reglene som er tatt i bruk under covid-19 må kunne sies å være tidsriktige digitale løsninger som det rettssøkende publikum tar for gitt eller forventer at finnes i justissektoren på samme måte som den økte digitalisering i samfunnet for øvrig. Som pekt på i vårt tidligere høringssvar, er det derfor behov for varige lovendringer for å innføre hensiktsmessig og tidsriktige digitale løsninger som forventes av domstolenes brukere også i en normalsituasjon så langt disse sikrer en effektiv, forsvarlig og rettssikker virksomhet i domstolene. Signaturløsninger etter midlertidig lov § 7 første og andre ledd, jf. §§ 8, 10, 11 og 12 Den midlertidige loven oppstiller to alternative signaturløsninger i § 7 første og andre ledd i form av en «alminnelig» signaturløsning i § 7 første ledd og løsning med «bildealternativ» i § 7 andre ledd. Etter vår mening har ingen av løsningene nevneverdige rettssikkerhetsmessige betenkeligheter. I våre to tingretter er det løsningen i § 7 første ledd som i hovedsak er benyttet. Vår erfaring er at løsningen i § 7 første ledd er svært praktisk, enkel å bruke og tidsbesparende. I tillegg er den blitt svært godt mottatt av meddommere i saker hvor dette er aktuelt, jf. § 8. I saker med meddommere er det særlig løsningen med at rettens leder bekrefter at øvrige meddommere har godkjent avgjørelsens innhold som vi benytter, jf. § 8 andre ledd. Vi oppfatter at signaturløsningene har vært etterspurt av meddommere og øvrige aktører i stor grad og derfor bør innføres som en varig ordning. Det er i hovedsak saksbehandlerne som sørger for at oppgave for elektronisk signering blir sendt dommeren. Noen dommere gjør dette selv. Å sikre at rettens leder/fagdommeren først signerer etter meddommerne bør derfor ivaretas gjennom utarbeidelsen av rutiner for arbeidsprosessene. Rettsbøker i tvistesaker underskrives av rettens leder, jf. tvisteloven § 13-6 fjerde ledd. Når det gjelder løsningen med bildealternativet etter § 7 andre ledd, jf. § 8, er dette en dårligere løsning enn den alminnelige signaturløsningen i første ledd. Løsningen bør derfor ikke benyttes i andre tilfeller enn der hvor annen signaturløsning er lite hensiktsmessig eller vanskelig å få til. Som påpekt av departementet har bildeløsningen svakheter når det gjelder kravet om langtidsvalidering, ettersom en rettsavgjørelse vil inneholde flere eksemplarer av slutningen med underskrift i tilfeller hvor retten består av flere dommere. Løsningen vil også innebære flere manuelle operasjoner enn den alminnelige elektroniske signaturløsningen i § 7 første ledd. Likevel har bildeløsningen sine klare fordeler blant annet i situasjoner med inngåelse av rettsforlik hvor samtlige aktører må signere der og da, og hvor det å etablere elektroniske signatur kan være vanskelig, f.eks. hvis rettsforlik inngås på et tidspunkt hvor saksbehandlerne ikke er til stede, jf. § 11. Tilsvarende utfordringer ved alminnelig elektronisk signatur gjelder i situasjoner hvor det er snakk om utenlandske parter og/eller selvprosederende parter som ikke har prosessfullmektig. Av nevnte grunner er det derfor nødvendig at også løsningen med bildealternativet innføres som varig ordning. Vi er for øvrig enig i at muligheten for elektronisk signatur etter § 7 og § 8 ikke bør begrenses til «rettslige avgjørelser», men gjøres generell for alle avgjørelser. Vi slutter oss også til departementets forslag om å innta endringene som beskrevet ovenfor i domstolloven § 197 med tilhørende bestemmelser i tvisteloven § 13-6 og tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19. Elektronisk forkynnelse og telefonforkynnelse, jf. midlertidig lov §§ 12 a og 12 b Løsning med elektronisk forkynnelse slik det fremgår av den midlertidige loven har etter vår mening ingen nevneverdige rettssikkerhetsmessige betenkeligheter og vi slutter oss til at reglene bør gjøres varige. Som vi har nevnt i tidligere høringssvar om den midlertidige loven dekker de nye mulighetene for forkynnelser et lenge etterspurt behov for enklere, bedre, mer effektive og tidsriktige metoder for forkynnelse. I tillegg er slike regler særlig viktige i saker hvor parter, vitner, fornærmede eller siktede er bosatt i utlandet. Vi har også erfart at aktørene stadig oftere ønsker å få dommer eller avgjørelser forkynt for seg per e-post. Informasjonssikkerhet og personvern blir ivaretatt gjennom den krypteringsordningen domstolene allerede har (og som forutsettes videreutviklet i takt med samfunnsutviklingen og nye behov). Vi er enige med Politidirektoratet i at forkynnelse bør anses skjedd når den som har sendt forkynnelsen kan dokumentere at mottaker har åpnet oversendelsen. På den måten muliggjøres forkynnelse blant annet via Altinn, Digipost o.l. Vår erfaring er at det er løsningen med forkynnelse via mottakerens e-postadresse med pålegg til mottakeren om å være tilgjengelig på e-post i et gitt tidsrom som er den mest effektive og relevante forkynnelsesformen for domstolenes avgjørelser når ikke underhåndsforkynnelse til advokater/prosessfullmektiger eller fremmøteforkynning kan benyttes. Reduksjon i posttjenesten gir økt behov for å kommunisere elektronisk eller også per telefon i de tilfeller mottakeren ikke har tilfredsstillende muligheter for elektronisk kommunikasjon. Telefonforkynnelse er noe mindre forsvarlig enn elektronisk forkynnelse. Telefonforkynnelse bør derfor etter vår mening bare kunne brukes for enkle forkynnelser som innkalling til rettsmøter, og ved mindre omfangsrike dokumenter. Det må i alle tilfeller stilles krav til identifisering og til å avdekke om vedkommende er i en tilstand hvor han faktisk forstår hva som blir sagt/forkynt. Det må også sendes en etterfølgende bekreftelse til mottakeren om hva som er forkynt. Med den justering i ordlyden som er foreslått av Politidirektoratet, tiltres ordlyden i midlertidig lov §§ 12 a og 12 b. Relevant plassering synes å være domstollovens bestemmelser om forkynnelse i kap. 9, eventuelt med supplerende bestemmelser i forskrift. For å lette gjennomføringen av elektronisk og telefonisk forkynnelse, bør oppgaven med å innhente kontaktinformasjon i første rekke tilligge påtalemyndigheten i straffesaker og prosessfullmektiger/ selvprosederende parter i tvistesaker. I straffeprosessloven § 252 om hva tiltalebeslutningen skal inneholde, er det hensiktsmessig å innta et tillegg om at også tiltaltes telefonnummer og e-postadresse skal opplyses. I sivile saker bør det tilsvarende inntas bestemmelser om at advokater/ prosessfullmektiger, eller selvprosederende part, i sin første kontakt med domstolen og/eller ved uttak av stevning/begjæringer må gi opplysninger om e-post og telefonnummer, samt en fortløpende plikt til å orientere retten om eventuelle endringer i partenes kontaktinformasjon, e-postadresse og telefonnummer. I begge tilfeller (dvs. straffesaker og sivile saker) bør det også fremkomme i lovteksten at domstolen kan velge å kommunisere elektronisk og at virkningene av domstolenes kommunikasjon i så fall er den samme uavhengig av kommunikasjonsform - forutsatt at eventuelle særlige vilkår som gjelder f.eks. ved elektronisk eller telefonisk forkynnelse er fulgt. Fjernmøter og fjernavhør mv. - generelt Reglene om fjernmøte og fjernavhør i den midlertidige loven § 3 har blitt godt mottatt av domstolenes brukere og er mye brukt i våre to domstoler. Bestemmelsen har vært særlig nyttig i forbindelse med kortere rettsmøter med få aktører av inntil et par dagers varighet. Fjernmøter og fjernavhør, enten fullt ut eller i kombinasjon med fysiske oppmøte for noen aktører, gjør det også enklere å beramme rettsmøter og er dermed med på å sikre produksjon og effektivitet. I større saker over flere dager er erfaringen at vi er særlig sårbare for tekniske problemer underveis, dårlig utstyr og båndbredde, og/eller manglende teknisk kompetanse hos møtedeltakere. Fjernmøter kan gi dårligere flyt og medføre at viktig informasjon går tapt. Det å bli fratatt muligheten til fysisk oppmøte og få forklart seg for en dommer kan for den enkelte oppleves som manglende rettssikkerhet og føre til manglende tillit til prosessen. Som nevnt i vårt tidligere høringssvar til den midlertidige loven er det også en risiko for at offentlighetens deltakelse i rettsmøtene blir vanskeliggjort eller mer begrenset ved utstrakt bruk av fjernmøter. Vi har søkt å bøte på dette ved at pressen tilbys å delta via videolink. Uaktet utfordringene, er det likevel slik at mange rettsmøter både effektivt og forsvarlig kan avholdes ved bruk av fjernmøter. Vi ønsker derfor at flere av bestemmelsene i den midlertidige loven videreføres på permanent basis og vil i det følgende uttale oss om de forhold departementet særlig har pekt på og bedt om kommentarer til. Av hensyn til i første rekke samfunnsutviklingen, brukernes forventinger, fleksibilitet og effektivitet ønskes også videreført på varig basis både en utvidet adgang til å gjennomføre fjernmøter og fjernavhør og til skriftlig behandling slik den midlertidige loven § 3, § 4 og § 6 c åpner for. I den forbindelse antas at en viktig sidegevinst ved økt bruk av fjernmøter og fjernavhør vil være at det med forholdsvis enkle grep bør være mulig for domstolene å kunne ta opptak av møtene og avhørene i tråd med Stortingets vedtak om opptak av parts- og vitneforklaringer. Slik opptak innebærer ikke et ønske om at øvrige aktører skal gis friere adgang til private opptak av forhandlingene i rettsmøter. Votering og domskonferanser som fjernmøte, jf. midlertidig lov § 9 Bestemmelsene om rådslagning og avsigelse av dom i fjernmøte har blitt særlig godt mottatt og er spesielt mye brukt hos oss. Å slippe fysisk oppmøte for rådslaging og signering av dommer er tidsbesparende, gir en økonomisk positiv effekt og er i tråd med meddommeres og andre aktørers forventinger til en teknisk og tidsriktig innrettet domstol. Man slipper også å håndtere utfordringer med meddommere som reiser bort før rådslaging, eller signering av dom har funnet sted. Vi kan heller ikke se rettssikkerhetsmessige eller andre utfordringer av betydning ved løsningen. Man bør imidlertid ha for øye at d omskonferanse ved fjernmøte kan gjøre det mulig for enkelte meddommere å ta lettere på sitt ansvar, tilsvarende vanskelig for rettens leder å få meddommeren til å foreta en selvstendig vurdering og komme frem med sitt syn. Vi støtter imidlertid departementets forslag om at bestemmelser om å holde votering og domskonferanser og domsavsigelse som fjernmøte videreføres i tråd med ordlyden i midlertidig lov § 9. Spørsmål om å utvide den generelle adgangen til fjernmøter og fjernavhør, jf. midlertidig lov § 3. I vårt høringssvar i forbindelse med den midlertidige loven har vi gjennomgående stilt oss positive til bruken av fjernmøter og fjernavhør og tatt til orde for at reglene videreføres på permanent basis når slik gjennomføring sikrer en hensiktsmessig, effektiv og forsvarlig behandling. Våre kommentarer er i stor grad sitert eller vist til i departementets foreliggende høringsnotat og vi viser til dette. I påvente av at det blir gjennomført en systematisk utredning av reglene om fjernmøter og fjernavhør, og en helhetlig evaluering av virkningene av den økte bruken av fjernmøteteknikken, slutter vi oss til at reglene om fjernmøte og fjernavhør i den midlertidige loven forlenges utover 1. juni 2021 dersom situasjonen med Covid-19 tilsier det. For øvrig vil vi bemerke at et grunnleggende vilkår for å kunne benytte fjernmøter og fjernavhør er at kvaliteten på fjernmøteutstyret og bredbåndsdekningen er tilstrekkelig god i alle ledd slik at partene får fulgt forhandlingene og forklart seg uten tekniske problemer. I den forbindelse kommer også spørsmålet om gyldig fravær inn. Spørsmålet om gyldig fravær ved fjernmøter bør i utgangspunktet reguleres på samme måte som når det er spørsmål om fravær ved fysisk oppmøte, men det må antakelig være slik at partene ikke kan lastes for tekniske feil eller dårlig dekning som ligger utenfor deres rimelige kontroll. Hovedregelen må fortsatt være at rettsmøter holdes med deltakerne til stede på samme sted. Hensikten med eventuelle lovendringer må være å åpne for at fjernmøter og fjernavhør kan gjennomføres når det er klart at dette gir en god løsning, og når det vil være prosess- og samfunnsøkonomisk gunstig og forsvarlig. Alternativ for permanent regulering av en utvidet adgang til fjernmøter og fjernavhør kan være en generell bestemmelse etter mønster fra den midlertidige loven § 3, med noen tilpasninger som vi kommer nærmere inn på i det følgende. Etter den midlertidige loven kan fjernmøter og fjernavhør besluttes når det er «nødvendig» og «ubetenkelig». Når det gjelder utformingen av reglene på permanent basis, slutter vi oss til synspunktet om å erstatte vilkårene «nødvendig» og «ubetenkelig» i midlertidig lov § 3 med «hensiktsmessig» og «forsvarlig». Videre mener vi at samtykke fra partene ikke bør være et vilkår, samt at det bør lempes noe på partenes uttalerett. Lemping på partenes uttalerett er nødvendig blant annet for å ta høyde for tilfeller hvor parter blir forhindret fra å delta i ordinære møter kort tid før møtet, og det ikke er tid til å be om partenes uttalelser før en eventuell beslutning om fjernmøte. Hensynet kan enkelt ivaretas ved at f.eks. andre ledd i § 3 blir bygd ut med ordene vi har satt inn i kursiv nedenfor. Andre ledd blir da lydende: Før retten treffer beslutning om fjernmøter og fjernavhør, skal partene gis anledning til å uttale seg, med mindre det ikke er tid til å innhente partenes uttalelse, eller andre særlige forhold tilsier det. Forutsatt at vilkårene for å kunne benytte fjernmøter og fjernavhør endres fra «nødvendig og ubetenkelig» til «hensiktsmessig og forsvarlig» er vi enig i at de momenter som er relevante ved forsvarlighetsvurderingen vil være : - sakens karakter, varighet og bevisførsel - hensynet til partene, herunder sårbarhet, risikoutsatthet osv., eventuelle fornærmede og vitner - antall involverte deltakere, og hvem deltakerne er, herunder om de er profesjonelle - ulempene ved oppmøte - formålet med møtet - fjernmøteutstyret, herunder om møtet holdes som telefon- eller videokonferanse, - om møtet holdes helt eller delvis som fjernmøte - hvor deltakerne kan befinne seg, herunder om deltakelse kan skje fra steder underlagt offentlig kontroll, og i hvilken grad det kan sikres verdige og betryggende rammer for møtet - offentlighetens mulighet til å følge saken, og domstolens mulighet til å legge til rette for deltakelse i fjernmøter, overføring til andre steder eller overføring til internett - partenes syn I den grad det av lovtekniske grunner ikke er hensiktsmessig at nevnte momenter fremkommer direkte av lovteksten eller i forskrift, må de i alle fall fremkomme av lovens forarbeider. Vi er av den oppfatning at det vil være hensiktsmessig, fornuftig og forsvarlig å ha det samme utgangspunktet i straffesaker som i tvistesaker, dvs. at det ikke gjelder et krav om samtykke i tvistesaker, men at partene som hovedregel gis en rett til å uttale seg. Det kan eventuelt også reguleres hvilken vekt partenes syn skal ha. Etter vår mening bør partens syn tillegges stor og i noen sakstyper også helt avgjørende vekt slik at fjernmøte kun unntaksvis kan gjennomføres dersom partene har beskyttelsesverdige grunner/interesser til å motsette seg fjernmøte. En slik regulering kan eksempelvis inntas i domstolloven med eventuelle særreguleringer i straffeprosessloven og tvisteloven. I vårt tidligere høringssvar har vi fremhevet en del sakstyper hvor vi mener fjernmøter er særlig godt egnet og som departementet har vist til i sitt foreliggende høringsnotat. I slike særlig egnede sakstyper bør det etter vår mening gis adgang til å beslutte fjernmøtebehandling uten krav om partenes uttalelse, alternativt at partenes synspunkt tillegges vesentlig mindre vekt enn i øvrige sakstyper. Sakstypene dette etter vår mening gjelder for er skiftesamlinger, gjeldsordningssaker hvor det skal holdes muntlige forhandlinger, konkurssaker, saksforberedende møter, førerkortbeslag og besøksforbud (som ikke omhandler eget hjem). Om besøksforbud, se også våre kommentarer nedenfor til § 4 om skriftlig behandling. Når det gjelder rettsmekling er vår oppfatning at disse møtene normalt ikke er særlig godt egnet til fjernmøter. Det kan imidlertid også her forekomme unntak. I høringsnotatet er det fremsatt konkrete forslag til lovendringer om fjernmøter og fjernavhør i henholdsvis domstolloven, eller alternativt straffeprosessloven. Når det gjelder forslaget til lovendring i domstolloven, mener vi det er behov for å lempe på kravet om personlig fremmøte ved førstegangs fengslinger. Vi mener at departementets foreslåtte ordlyd: Rettsmøter om første gangs fengsling, jf. straffeprosessloven § 183 flg. kan ikke holdes som fjernmøter bør endres til å lyde: Rettsmøter om første gangs fengsling, jf. straffeprosessloven § 183 flg. kan ikke holdes som fjernmøter, med mindre siktede samtykker og retten finner det ubetenkelig. Som begrunnelse viser vi til vårt tidligere høringssvar til den midlertidige loven hvor vi redegjorde for at Halden tingrett med sin nærhet til riksgrensen behandler et stort antall fengslingssaker og allerede før koronapandemien hadde begynt å gjennomføre varetektsfengslinger, herunder også førstegangsfengslinger, ved bruk av helt eller delvis fjernmøte. I tillegg kommer Halden tingretts allerede forholdsvis utstrakte bruk av kontorforretninger etter siktedes samtykke, forutsatt at dommeren finner det ubetenkelig. Slik vi ser det er det ingen god grunn til at siktede etter dagens regler skal kunne samtykke til skriftlig behandling/kontorforretning også ved førstegangsfengslinger, men ikke skal kunne samtykke til å gjennomføre førstegangsfengsling som helt eller delvis fjernmøte. Vi legger til grunn at siktede er sikret adgang til fortrolig kommunikasjon med sin forsvarer og utvilsomt har gitt et informert samtykke. Fjernavhør I forlengelsen av en varig og utvidet adgang til å gjennomføre fjernmøter, hører etter vår mening en lemping av vilkårene for å gjennomføre fjernavhør naturlig sammen. Vi ser det slik at bestemmelser om fjernmøte nødvendigvis må kombineres med en lemping av vilkårene for å gjennomføre fjernavhør etter tvisteloven § 21-10 og straffeprosessloven § 109 a. For straffesakenes del, er vi av den oppfatning at gjennomføring som fjernavhør ikke bør knyttes til noen geografiske begrensninger eller at andre særlige forhold gjør det ønskelig, men at vurderingen knyttes opp mot de samme eller liknende vurderinger som ligger til grunn for beslutningen av om fjernmøte anses hensiktsmessig og forsvarlig. Følgelig kan man ha samme utgangspunkt for gjennomføring av fjernavhør i straffesaker som i sivile saker, men slik at den konkrete vurderingen og vekten av de ulike momentene vil avhenge av sakens karakter og art. Det er imidlertid viktig at terskelen ikke settes for lavt verken for straffesaker eller tvistesaker. Uten at vi går nærmere inn på de særlige rettslige problemstillingene fjernavhør over landegrenser reiser, ønsker vi å påpeke at Halden tingrett har lang praksis før koronapandemien med å gjennomfører fjernavhør av vitner fra utlandet dersom det foreligger samtykke eller andre særlige grunner tilsier det. Tilsvarende har vi også gjennomført hovedforhandlinger og ulike enedommersaker som tilståelsespådømmelser, førerkortbeslag o.l. hvor siktede eller tiltalte er hjemmehørende i utlandet, eller sitter fengslet i utlandet (ofte Sverige) så lenge siktede eller tiltalte samtykker og retten finner slik gjennomføring forsvarlig. Det er ønskelig å kunne videreføre en slik praksis. Selv om det ikke er tatt opp direkte, vil vi anmode departementet om å se nærmere på hvordan man skal håndtere hovedforhandling som fjernmøte der tiltalte befinner seg utenfor norsk territorium og saken ikke kan fremmes i hans fravær i medhold av straffeprosessloven § 281. Lokal påtalemyndighet og statsadvokaten har i slike saker i det siste forutsatt at det kreves tiltaltes samtykke og en henvendelse til utenlandske myndigheter (domstol) samt en beslutning etter midlertidig lov om tilpasning i prosessregelverket mv. § 3. En beslutning etter § 3 vurderes altså ikke som tilstrekkelig. Det vises til Den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker av 20. april 1959 Artikkel 1 nr. 1 og 3 nr. 1 og EUs konvensjon av 29. mai 2000 om gjensidig hjelp i straffesaker Artikkel 6 nr. 1, Artikkel 10 og Artikkel 12, samt til Grøstad, Internasjonale straffesaker, side 38-39. Slik vi har forstått det, er det uenighet internasjonalt om samtykke fra vedkommende stat er nødvendig. Utvidet adgang til skriftlig behandling for visse sakstyper og til tilståelsespådømmelse Departementet har til slutt bedt høringsinstansene om synspunkter på behovet for permanente regler om skriftlig behandling av fengslingsforlengelser mv. på bakgrunn av midlertidig lov § 4. I så fall bes det også om synspunkter på den gjeldende bestemmelsen. På eget initiativ knytter vi også noen kommentarer til den midlertidige loven § 6 c om utvidet adgang til tilståelsespådømmelse. Fredrikstad tingrett og Halden tingrett har i tidligere høringssvar til den midlertidige loven gitt uttrykk for at det er ønskelig med en videreføring av bestemmelsene om skriftlig behandling i den midlertidige loven § 4. Det samme gjelder den utvidede adgangen til tilståelses-pådømmelse etter den midlertidige loven § 6 c. Som nevnt tidligere, behandler Halden tingrett et stort antall fengslingssaker hvert år. Med sin nærhet til grensa behandler tingretten også et stort antall saker om narkotikalovbrudd etter straffeloven § 232 annet ledd hvert år. Selv om domstolen så langt kun i mindre grad har fått benyttet seg av adgangen til skriftlig behandling av fengslingssaker etter den midlertidige loven § 4 og til tilståelsespådømmelse av narkotikalovbrudd etter straffeloven § 232 annet ledd, er det likevel ønskelig at muligheten til skriftlig behandling av fengslingssaker og den utvidede adgangen til tilståelsespådømmelse videreføres på permanent basis. Det må legges til grunn at det på lengre sikt vil komme saker hvor det vil bli aktuelt å benytte den fleksibiliteten § 4 og § 6 c gir og at besparelsen i disse sakene derfor vil bli stor. Når det gjelder utforing av bestemmelsene, er vi av den oppfatning at fengslingsforlengelser, førerkortbeslag og besøksforbud (som ikke gjelder eget hjem) alle er sakstyper som egner seg godt til både fjernmøter og skriftlig behandling. Ettersom det er snakk om utvidelse av adgang til skriftlig behandling for helt spesifikke sakstyper i en normalsituasjon, ser vi imidlertid ikke behovet for at vilkårene for skriftlig behandling knyttes opp til at det ikke er mulig, eller uforholdsmessig byrdefullt, å få gjennomført fjernmøte. Det avgjørende for skriftlig behandling bør i stedet være partenes samtykke og at retten finner det forsvarlig, eventuelt at andre særlige forhold gjør skriftlig behandling nødvendig. Når det gjelder tilståelsespådømmelser etter § 6 c må det kreves at retten finner at slik behandling er forsvarlig og/eller ubetenkelig utover de kravene som allerede følger av midlertidig lov § 6 c. Fredrikstad tingrett og Halden tingrett Arnfinn Agnalt Linda Stenersen sorenskriver tingrettsdommer Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
