Landbruks- og matdepartementet
Høringssvar til forslag til endring i lov 21. juni 2019 nr. 63 om forbud mot hold av pelsdyr
For få dager siden var det tre år siden forslaget om forbud mot hold av pelsdyr, ble offentliggjort. Det er tre år hvor vi har sittet i et vakuum med utsikt til økonomisk ruin, da vi til nå ikke har vært inkludert i kompensasjonsordningen . I denne perioden er vi blitt påført store kostnader i påvente av en endelig avklaring. Det er derfor et stort behov for en endelig avslutning i denne saken, men dette punktum må være fundert på riktige beregningsmetoder, inkludere alle pelsdyroppdrettere, gi fullt skattefritak for kompensasjonen og videreføre de andre økonomiske ordningene som ligger i gjeldende forskrift.
I 2013 traff vi den store beslutningen om at vi skulle drive landbruk sammen. Vi ønsket å drive med noe som ga oss mulighet for å være fulltid på gården begge to, og ikke ha lønnet arbeid ved siden av. Valget falt på mink, og vi kjøpte derfor en pelsdyrgård i Nissedal kommune (Vestfold og Telemark). Det første året fortsatte Kristian å jobbe i ambulansen mens Julie var fulltid på gården. Etterfølgende drev vi gården sammen som vi hadde ønsket det.
Pelsdyrgården ligger på festet grunn, og festetomten vår er en del av et fellesområde som er regulert til pelsdyroppdrett. Deler av fellesområdet har kommunen selv festet av en privat grunneier. Pelsdyrgården er derfor ikke et tradisjonelt gårdsbruk med hus og låve, men et produksjonsanlegg hvor det ikke er mer jord enn det bygningene står på. Når pelsdyrproduksjonen opphører ved lov, skal eiendommen saneres og gis tilbake til eieren. Det er derfor ingen muligheter for omstilling av driften , og følgelig kan vi ikke benytte oss av ordningen for omstillingsmidler.
Etter overtakelsen begynte et stort oppgraderingsarbeide hvor det ble investert mye i gården som i dag fremstår som et moderne driftsanlegg som oppfyller alle krav. Investeringene ble finansiert ved støtte fra Innovasjon Norge samt lån i bank og privat. Derutover har vi lagt ned et betydelig antall arbeidstimer. Vi var svært engasjerte, og begge hadde tillitsverv i næringen. Julie var nestleder, og senere leder, i Sør Pelsdyralslag. I tillegg var hun politisk kontakt for Telemark. Kristian var styremedlem i Pelsdyrfôr Hamar SA, skinndommer og satt i avlsrådet for mink.
I januar 2017 vedtok Stortingets flertall, etter en svært grundig faglig utredning og en betydelig demokratisk behandling av saken, «bærekraftig utvikling» for pelsdyrnæringen i Norge. Vi var, i likhet med andre norske pelsdyrbønder, glade for denne viktige avklaringen etter en tid med usikkerhet rundt næringens fremtid, og var mer enn klare for å satse videre for mange gode år som pelsdyroppdrettere. Derfor var det naturlig, da vi sommeren 2017 fikk tilbud om hver vår driftslederstilling på en anerkjent minkgård i Danmark, å takke ja til et slikt tilbud som et ledd i å kunne forbedre driften i egen virksomhet. Danmark er ledende i verden hva angår avl, røkt, dyrevelferd og kvalitet, og denne muligheten så vi på som en gylden anledning til å profesjonalisere vår egen virksomhet i alle ledd.
Da vår minkgård, og oppgraderingen av denne, er lånefinansiert, kunne den ikke stå tom, og det var avgjørende for økonomien vår at det fortsatt var drift i anlegget. Nettopp for å kunne ivareta våre økonomiske forpliktelser overfor långiverne, mens vi var i Danmark for å lære av de aller beste. Derfor sto valget mellom å selge dyrene og leie ut gården fra oktober 2017, eller at våre egne ansatte drev gården videre mens vi var i Danmark.
Vi er som pelsdyrbønder, svært opptatt av å stå inne for egen drift, og til tross for vår fulle tillitt til dem vi har leid inn for å delta i drift av gården, valgte vi å leie ut gården. Gården ble leid ut fra
04. oktober 2017 til 31. desember 2018 (til en leiepris på totalt 460.125 kr + mva.) til en pelsdyrprodusent som allerede eide og drev med pelsdyrproduksjon på fellesområdet i Nissedal. Leieprisen ble beregnet ut fra kapasiteten på gården , altså antall burrom, hvilket er alminnelig praksis. Vedkommende kjøpte besetningen, og drev pelsdyrproduksjon på gården vår i overnevnte periode. Vi hadde derfor ikke egne dyr i pelsdyrgården vår den 15. januar 2018 , noe som er grunnvilkåret for kompensasjon i dagens lovtekst. Som følge av dette er vi ikke berettiget kompensasjon, selv om pelsdyrgården vår var i full drift på skjæringstidspunktet. Dette anser vi for grovt urimelig.
Videre bør det noteres at tilsynsrapportene, som vi har fått etter tilsynene til Mattilsynet d. 5. desember 2017 og d. 27. november 2018, at Mattilsynet i leieperioden skriver at inspeksjonene er utført hos oss og med vårt produsentnummer.
Da det ved leieperiodens opphør 31. desember 2018, ikke var noen avklaring i forhold til lovforbudet og kompensasjonen, var det ikke mulig for oss å returnere til Norge og oppta nye lån til gjenopptagelse av driften frem til 2025. Landbruksminister Bollestad har ved flere anledninger sagt at «pelsdyrbøndene blir kompensert med tid og penger», men vi har ikke hatt noen mulighet for å utnytte avviklingsperioden. Vi har stått helt uten praktisk mulighet for å starte opp igjen, og må følgelig også kompensertes for dette, da vi er fratatt store deler av hva Bollestad omtalte som en kompensasjon, altså lang avviklingsperiode.
Gjennom hele 2018 ble det betalt ned på gjelden, men fordi det trakk ut med behandling av kompensasjonssaken, fikk vi avdragsfrihet for først 2019 og så 2020 samt 2021. Våre lån beløper seg til i underkanten av 5 millioner kroner, som vi har betalt renter på i over to år uten å ha mulighet for å ha inntekter på gården. Dette er en ekstrem økonomisk byrde på en vanlig familie. Likviditeten er derfor nær brukt opp på renter, avdrag og andre driftskostnader, i påvente av en endelig avklaring i forhold til kompensasjon.
Utmålingsreglene i lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (ekspropriasjonserstatningslova), er generelle og ikke spesielt godt tilpasset den konkrete situasjonen i norsk pelsdyrnæring. Ikke er det presedens på området heller. Det er derfor helt nødvendig for en ryddig prosess, at det spesifiseres ytterligere i ny lovgivning, helt konkret, hvordan ekspropriasjonserstatningsloven skal benyttes og hvilke elementer som må ivaretas for at denne helt spesielle saken skal virke rettferdig og ivareta oss og andre pelsdyrbønder.
Her under må det sikres fullt skattefritak for kompensasjonen ved å nedfelle dette i loven. Bakgrunnen for at det er nødvendig å presisere dette i loven, er at alminnelig praksis ved ekspropriasjon er betinget skattefritak for erstatningen. I praksis betyr det at man får en utsettelse av skatten så lenge man investerer erstatningen i annen «tilsvarende» virksomhet. Med en festetomt som skal leveres tilbake til kommunen, kan vi ikke enkelt investere i annen «tilsvarende» virksomhet, noe som utløser full skatteplikt . I vårt tilfelle betyr det at den skattbare «gevinsten» skal personbeskattes, da virksomheten vår står som et enkelpersonforetak.
En annen viktig presisering, er at Lov om forbud mot hold av pelsdyr § 2 omhandler avviklingsperioden, og burde ikke være grunnlaget for hvem som omfattes av kompensasjons-ordningene. Datoen 15. januar 2018 fremstår som vilkårlig, når næringen ikke hadde noen som helst mulighet for å forutse at det i forhandlingene mellom Venstre og Solbergregjeringen, ville komme et forslag om nedleggelse på den nevnte datoen.
Der utover, er det grovt urimelig at vi som eide et anlegg som var i full drift i 2018, ikke får en krone i kompensasjon, mens den som leide hos oss er i posisjon til å søke kompensasjon. Det er vi som har betalt for anlegget og vi som hatt kapitalrisikoen ved å eie en pelsdyrgård. Både eier og leier av et pelsdyranlegg må få selvstendige rettigheter til å søke en fullverdig erstatning for sine tap.
I Landbruks- og matdepartementets høringsnotat til endring av lov om forbud mot hold av pelsdyr á 26. november 2020, holdes vi fremdeles utenfor kompensasjonsordningen , selv om virksomheten vår er avhengig av næringsinntekter fra pelsdyrproduksjon eller utleie til andre som driver pelsdyrproduksjon.
Det er avgjørende for oss at grunnvilkåret for kompensasjon , som i dag er 15. januar 2018, endres , at det gis fullt skattefritak samt at ordningen med kompensasjon for kostnader til rivning og opprydding videreføres. I utmålingen av kompensasjonen må alle våre reelle tap dekkes.
Vi ber også om at vi får dekket våre utgifter til rente- og driftskostnader som vi har hatt i perioden der vi har vært uten mulighet til å gjenoppta driften. Dermed har vi ikke hatt noen reell mulighet for å utnytte avviklingsperioden eller søke om omstillingsmidler.
Julie og Kristian Erbs
Høringssvar til forslag til endring i lov 21. juni 2019 nr. 63 om forbud mot hold av pelsdyr
For få dager siden var det tre år siden forslaget om forbud mot hold av pelsdyr, ble offentliggjort. Det er tre år hvor vi har sittet i et vakuum med utsikt til økonomisk ruin, da vi til nå ikke har vært inkludert i kompensasjonsordningen . I denne perioden er vi blitt påført store kostnader i påvente av en endelig avklaring. Det er derfor et stort behov for en endelig avslutning i denne saken, men dette punktum må være fundert på riktige beregningsmetoder, inkludere alle pelsdyroppdrettere, gi fullt skattefritak for kompensasjonen og videreføre de andre økonomiske ordningene som ligger i gjeldende forskrift.
I 2013 traff vi den store beslutningen om at vi skulle drive landbruk sammen. Vi ønsket å drive med noe som ga oss mulighet for å være fulltid på gården begge to, og ikke ha lønnet arbeid ved siden av. Valget falt på mink, og vi kjøpte derfor en pelsdyrgård i Nissedal kommune (Vestfold og Telemark). Det første året fortsatte Kristian å jobbe i ambulansen mens Julie var fulltid på gården. Etterfølgende drev vi gården sammen som vi hadde ønsket det.
Pelsdyrgården ligger på festet grunn, og festetomten vår er en del av et fellesområde som er regulert til pelsdyroppdrett. Deler av fellesområdet har kommunen selv festet av en privat grunneier. Pelsdyrgården er derfor ikke et tradisjonelt gårdsbruk med hus og låve, men et produksjonsanlegg hvor det ikke er mer jord enn det bygningene står på. Når pelsdyrproduksjonen opphører ved lov, skal eiendommen saneres og gis tilbake til eieren. Det er derfor ingen muligheter for omstilling av driften , og følgelig kan vi ikke benytte oss av ordningen for omstillingsmidler.
Etter overtakelsen begynte et stort oppgraderingsarbeide hvor det ble investert mye i gården som i dag fremstår som et moderne driftsanlegg som oppfyller alle krav. Investeringene ble finansiert ved støtte fra Innovasjon Norge samt lån i bank og privat. Derutover har vi lagt ned et betydelig antall arbeidstimer. Vi var svært engasjerte, og begge hadde tillitsverv i næringen. Julie var nestleder, og senere leder, i Sør Pelsdyralslag. I tillegg var hun politisk kontakt for Telemark. Kristian var styremedlem i Pelsdyrfôr Hamar SA, skinndommer og satt i avlsrådet for mink.
I januar 2017 vedtok Stortingets flertall, etter en svært grundig faglig utredning og en betydelig demokratisk behandling av saken, «bærekraftig utvikling» for pelsdyrnæringen i Norge. Vi var, i likhet med andre norske pelsdyrbønder, glade for denne viktige avklaringen etter en tid med usikkerhet rundt næringens fremtid, og var mer enn klare for å satse videre for mange gode år som pelsdyroppdrettere. Derfor var det naturlig, da vi sommeren 2017 fikk tilbud om hver vår driftslederstilling på en anerkjent minkgård i Danmark, å takke ja til et slikt tilbud som et ledd i å kunne forbedre driften i egen virksomhet. Danmark er ledende i verden hva angår avl, røkt, dyrevelferd og kvalitet, og denne muligheten så vi på som en gylden anledning til å profesjonalisere vår egen virksomhet i alle ledd.
Da vår minkgård, og oppgraderingen av denne, er lånefinansiert, kunne den ikke stå tom, og det var avgjørende for økonomien vår at det fortsatt var drift i anlegget. Nettopp for å kunne ivareta våre økonomiske forpliktelser overfor långiverne, mens vi var i Danmark for å lære av de aller beste. Derfor sto valget mellom å selge dyrene og leie ut gården fra oktober 2017, eller at våre egne ansatte drev gården videre mens vi var i Danmark.
Vi er som pelsdyrbønder, svært opptatt av å stå inne for egen drift, og til tross for vår fulle tillitt til dem vi har leid inn for å delta i drift av gården, valgte vi å leie ut gården. Gården ble leid ut fra
04. oktober 2017 til 31. desember 2018 (til en leiepris på totalt 460.125 kr + mva.) til en pelsdyrprodusent som allerede eide og drev med pelsdyrproduksjon på fellesområdet i Nissedal. Leieprisen ble beregnet ut fra kapasiteten på gården , altså antall burrom, hvilket er alminnelig praksis. Vedkommende kjøpte besetningen, og drev pelsdyrproduksjon på gården vår i overnevnte periode. Vi hadde derfor ikke egne dyr i pelsdyrgården vår den 15. januar 2018 , noe som er grunnvilkåret for kompensasjon i dagens lovtekst. Som følge av dette er vi ikke berettiget kompensasjon, selv om pelsdyrgården vår var i full drift på skjæringstidspunktet. Dette anser vi for grovt urimelig.
Videre bør det noteres at tilsynsrapportene, som vi har fått etter tilsynene til Mattilsynet d. 5. desember 2017 og d. 27. november 2018, at Mattilsynet i leieperioden skriver at inspeksjonene er utført hos oss og med vårt produsentnummer.
Da det ved leieperiodens opphør 31. desember 2018, ikke var noen avklaring i forhold til lovforbudet og kompensasjonen, var det ikke mulig for oss å returnere til Norge og oppta nye lån til gjenopptagelse av driften frem til 2025. Landbruksminister Bollestad har ved flere anledninger sagt at «pelsdyrbøndene blir kompensert med tid og penger», men vi har ikke hatt noen mulighet for å utnytte avviklingsperioden. Vi har stått helt uten praktisk mulighet for å starte opp igjen, og må følgelig også kompensertes for dette, da vi er fratatt store deler av hva Bollestad omtalte som en kompensasjon, altså lang avviklingsperiode.
Gjennom hele 2018 ble det betalt ned på gjelden, men fordi det trakk ut med behandling av kompensasjonssaken, fikk vi avdragsfrihet for først 2019 og så 2020 samt 2021. Våre lån beløper seg til i underkanten av 5 millioner kroner, som vi har betalt renter på i over to år uten å ha mulighet for å ha inntekter på gården. Dette er en ekstrem økonomisk byrde på en vanlig familie. Likviditeten er derfor nær brukt opp på renter, avdrag og andre driftskostnader, i påvente av en endelig avklaring i forhold til kompensasjon.
Utmålingsreglene i lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (ekspropriasjonserstatningslova), er generelle og ikke spesielt godt tilpasset den konkrete situasjonen i norsk pelsdyrnæring. Ikke er det presedens på området heller. Det er derfor helt nødvendig for en ryddig prosess, at det spesifiseres ytterligere i ny lovgivning, helt konkret, hvordan ekspropriasjonserstatningsloven skal benyttes og hvilke elementer som må ivaretas for at denne helt spesielle saken skal virke rettferdig og ivareta oss og andre pelsdyrbønder.
Her under må det sikres fullt skattefritak for kompensasjonen ved å nedfelle dette i loven. Bakgrunnen for at det er nødvendig å presisere dette i loven, er at alminnelig praksis ved ekspropriasjon er betinget skattefritak for erstatningen. I praksis betyr det at man får en utsettelse av skatten så lenge man investerer erstatningen i annen «tilsvarende» virksomhet. Med en festetomt som skal leveres tilbake til kommunen, kan vi ikke enkelt investere i annen «tilsvarende» virksomhet, noe som utløser full skatteplikt . I vårt tilfelle betyr det at den skattbare «gevinsten» skal personbeskattes, da virksomheten vår står som et enkelpersonforetak.
En annen viktig presisering, er at Lov om forbud mot hold av pelsdyr § 2 omhandler avviklingsperioden, og burde ikke være grunnlaget for hvem som omfattes av kompensasjons-ordningene. Datoen 15. januar 2018 fremstår som vilkårlig, når næringen ikke hadde noen som helst mulighet for å forutse at det i forhandlingene mellom Venstre og Solbergregjeringen, ville komme et forslag om nedleggelse på den nevnte datoen.
Der utover, er det grovt urimelig at vi som eide et anlegg som var i full drift i 2018, ikke får en krone i kompensasjon, mens den som leide hos oss er i posisjon til å søke kompensasjon. Det er vi som har betalt for anlegget og vi som hatt kapitalrisikoen ved å eie en pelsdyrgård. Både eier og leier av et pelsdyranlegg må få selvstendige rettigheter til å søke en fullverdig erstatning for sine tap.
I Landbruks- og matdepartementets høringsnotat til endring av lov om forbud mot hold av pelsdyr á 26. november 2020, holdes vi fremdeles utenfor kompensasjonsordningen , selv om virksomheten vår er avhengig av næringsinntekter fra pelsdyrproduksjon eller utleie til andre som driver pelsdyrproduksjon.
Det er avgjørende for oss at grunnvilkåret for kompensasjon , som i dag er 15. januar 2018, endres , at det gis fullt skattefritak samt at ordningen med kompensasjon for kostnader til rivning og opprydding videreføres. I utmålingen av kompensasjonen må alle våre reelle tap dekkes.
Vi ber også om at vi får dekket våre utgifter til rente- og driftskostnader som vi har hatt i perioden der vi har vært uten mulighet til å gjenoppta driften. Dermed har vi ikke hatt noen reell mulighet for å utnytte avviklingsperioden eller søke om omstillingsmidler.
Julie og Kristian Erbs