Landbruks-og matdepartementet
Høringssvar til forslag til endring i lov 21.juni 2019 om forbud mot hold av pelsdyr
Jeg har drevet med pelsdyr siden 1981, og har hatt det som næring siden 1991. Jeg var bare 8 år gammel da jeg satt på tunet hjemme og snekret revekasse til min første revetispe. Da de andre elevene pugget engelsk på ungdomsskolen, jobbet jeg i sløydsalen med å snekre og forbedre kasser til pelsdyrene mine. jeg fant tidlig ut at pelsdyr var noe jeg likte veldig godt, og etterhvert fikk jeg også god kunnskap om disse dyrene og produksjonen. Gjennom mange års hardt arbeid, investeringer og egeninnsats har jeg bygd driften sakte, men sikkert opp til å bli en stor produksjon. I det nedleggelsen var et faktum, hadde jeg i alt fire pelsdyrgårder (Oppdal, Leirflaten, Kvarvet og Moan) og sysselsatte deler av året 8-10 personer i tillegg til oss i familien. Kapasiteten på pelsdyrgårdene er 550 minktisper og 3200 revetisper.
Familien består av meg, min kone og våre 4 barn (21, 19, 15, 5 år). Jeg og min kone har drevet med pelsdyr på heltid, og i tillegg er barna veldig interessert. To av de var interessert i å satse videre på pelsdyr, før det fatale vedtaket var et faktum. De har fortsatt i husdyrproduksjon på familiens landbrukseiendommer.
vV har brukt veldig mye midler og arbeidsinnsats for å tilfredsstille kravene for fremtiden på farmene. I tillegg har vi brukt veldig mye tid og ressurser på å bygge opp vår kompetanse for å drive med pelsdyr på en måte som ga svært gode resultater og godt overskudd. Når dette var i orden og lovnaden var at dette var en bærekraftig næring , ble det vedtatt nedlagt. Dette er i høyeste grad å føre folk bak lyset! Dette må også vektlegges når erstatningsoppgjøret skal beregnes!
Det er ikke pelsdyr på gårdene mine lenger, og pelsdyrhusene står der som en fattig påminnelse om det som en gang var. Løpende utgifter knyttet til pelsdyrgårdene løper fortsatt, og beløper seg til i underkant av 1 - en million kroner i året. jeg har i tillegg forpliktelser knyttet til leiearealene. Det koster meg med andre ord dyrt å vente på et endelig vedtak!
Sjokket etter vedtaket om nedleggelse har lagt seg, og jeg ønsker å omstille driften av gården. Siden barna er så ivrige på landbruk og ønsker å jobbe med det også i fremtiden, ser vi det som veldig viktig at min kone og jeg legger tilrette for dette. I fravær av mink og rev har jeg utvidet saueholdet noe. Med midler fra tispetillegget og ekstra lån har jeg investert i en gård med tanke på ammeku produksjon. Gården er ennå ikke tilpasset ammeku produksjon da vi avventer erstatningsoppgjøret før vi kan starte med nybygg. Her deltar barna aktivt både i arbeid og planlegging for deres egen fremtid.
jeg krever at kompensasjonen reflekterer pelsdyrbøndenes forventede inntekter - inntekter som nå har falt bort. Eventuelt at vi får erstatning basert på gjenerverv eller bruksverdi og takst av anleggene. Disse anleggene er nå verdiløse! Erstatningen må være på et slikt nivå at jeg kan bygge opp igjen et nytt driftsapparat som kan gi samme inntekter som jeg har hatt på pelsdyrnæringen. Dette vil gjøre at det også i fremtiden vil gi årlige skatteinntekter til stat og kommune.
jeg krever opprydding og handling straks! Pelsdyrbønder som venter på oppgjøret blør økonomisk for hver dag som går. Jeg, min familie og pelsdyrkollegaer må få komme oss videre - og kunne legge reelle planer for fremtiden. Den reelle bruksverdien på mine anlegg må legges til grunn, og jeg krever en utforming av loven, og en håndtering av kompensasjonsprinsippene som gjør meg og andre pelsdyrbønder skadeløse, og som er en reell kompensasjon for de verdiene jeg og min familie har skapt.
jeg krever at det settes tydelige regler for kompensasjonsutmåling i samarbeid med næringen, slik at utmålingene blir rettferdige og verdige. Den loven og forskriften som er utarbeidet er upresis og laget uten kjennskap til næringen. Dette fører til mange svært urimelige utslag og unødvendige tap og personlige påkjennelser for oss som er rammet av forbudet.
Høringssvar til forslag til endring i lov 21.juni 2019 om forbud mot hold av pelsdyr
Jeg har drevet med pelsdyr siden 1981, og har hatt det som næring siden 1991. Jeg var bare 8 år gammel da jeg satt på tunet hjemme og snekret revekasse til min første revetispe. Da de andre elevene pugget engelsk på ungdomsskolen, jobbet jeg i sløydsalen med å snekre og forbedre kasser til pelsdyrene mine. jeg fant tidlig ut at pelsdyr var noe jeg likte veldig godt, og etterhvert fikk jeg også god kunnskap om disse dyrene og produksjonen. Gjennom mange års hardt arbeid, investeringer og egeninnsats har jeg bygd driften sakte, men sikkert opp til å bli en stor produksjon. I det nedleggelsen var et faktum, hadde jeg i alt fire pelsdyrgårder (Oppdal, Leirflaten, Kvarvet og Moan) og sysselsatte deler av året 8-10 personer i tillegg til oss i familien. Kapasiteten på pelsdyrgårdene er 550 minktisper og 3200 revetisper.
Familien består av meg, min kone og våre 4 barn (21, 19, 15, 5 år). Jeg og min kone har drevet med pelsdyr på heltid, og i tillegg er barna veldig interessert. To av de var interessert i å satse videre på pelsdyr, før det fatale vedtaket var et faktum. De har fortsatt i husdyrproduksjon på familiens landbrukseiendommer.
vV har brukt veldig mye midler og arbeidsinnsats for å tilfredsstille kravene for fremtiden på farmene. I tillegg har vi brukt veldig mye tid og ressurser på å bygge opp vår kompetanse for å drive med pelsdyr på en måte som ga svært gode resultater og godt overskudd. Når dette var i orden og lovnaden var at dette var en bærekraftig næring , ble det vedtatt nedlagt. Dette er i høyeste grad å føre folk bak lyset! Dette må også vektlegges når erstatningsoppgjøret skal beregnes!
Det er ikke pelsdyr på gårdene mine lenger, og pelsdyrhusene står der som en fattig påminnelse om det som en gang var. Løpende utgifter knyttet til pelsdyrgårdene løper fortsatt, og beløper seg til i underkant av 1 - en million kroner i året. jeg har i tillegg forpliktelser knyttet til leiearealene. Det koster meg med andre ord dyrt å vente på et endelig vedtak!
Sjokket etter vedtaket om nedleggelse har lagt seg, og jeg ønsker å omstille driften av gården. Siden barna er så ivrige på landbruk og ønsker å jobbe med det også i fremtiden, ser vi det som veldig viktig at min kone og jeg legger tilrette for dette. I fravær av mink og rev har jeg utvidet saueholdet noe. Med midler fra tispetillegget og ekstra lån har jeg investert i en gård med tanke på ammeku produksjon. Gården er ennå ikke tilpasset ammeku produksjon da vi avventer erstatningsoppgjøret før vi kan starte med nybygg. Her deltar barna aktivt både i arbeid og planlegging for deres egen fremtid.
jeg krever at kompensasjonen reflekterer pelsdyrbøndenes forventede inntekter - inntekter som nå har falt bort. Eventuelt at vi får erstatning basert på gjenerverv eller bruksverdi og takst av anleggene. Disse anleggene er nå verdiløse! Erstatningen må være på et slikt nivå at jeg kan bygge opp igjen et nytt driftsapparat som kan gi samme inntekter som jeg har hatt på pelsdyrnæringen. Dette vil gjøre at det også i fremtiden vil gi årlige skatteinntekter til stat og kommune.
jeg krever opprydding og handling straks! Pelsdyrbønder som venter på oppgjøret blør økonomisk for hver dag som går. Jeg, min familie og pelsdyrkollegaer må få komme oss videre - og kunne legge reelle planer for fremtiden. Den reelle bruksverdien på mine anlegg må legges til grunn, og jeg krever en utforming av loven, og en håndtering av kompensasjonsprinsippene som gjør meg og andre pelsdyrbønder skadeløse, og som er en reell kompensasjon for de verdiene jeg og min familie har skapt.
jeg krever at det settes tydelige regler for kompensasjonsutmåling i samarbeid med næringen, slik at utmålingene blir rettferdige og verdige. Den loven og forskriften som er utarbeidet er upresis og laget uten kjennskap til næringen. Dette fører til mange svært urimelige utslag og unødvendige tap og personlige påkjennelser for oss som er rammet av forbudet.
Med vennlig hilsen
Odd-Arne Myromslien
Odd-Arne Myromslien