Landbruks- og matdepartementet
Rennesøy, 21. januar 2021
Høringssvar til forslag til endring i lov 21. juni 2019 nr. 63 om forbud mot hold av pelsdyr
I 2010 startet jeg byggingen av pelsdyrgården min. Jeg maksimerte investeringene for å få en gård som var både fremtidsrettet og som muliggjorde en mest mulig effektivt drift. I 2011 kom gården i drift, og var dimensjonert for hele 1800 minktisper. I parallelldrift har jeg produsert både melk, sau, tomater og gris – men minkdriften har alltid vært hovedinntektsgrunnlaget.
Jeg har investert mellom seks og åtte millioner i anlegget, og det smerter å se anlegget stå tomt og forfalle. Utgiftene løper, og avdrag på renter og lån stopper ikke opp selv om staten somler! Etter at jeg la ned driften høsten 2019, har jeg sett meg om etter andre muligheter. Fordi situasjonen er både usikker og uavklart, har jeg enda ikke kommet i gang. Det er simpelthen for mange ubesvarte spørsmål:
Hva kan minkhusene brukes til fremover?
Hvilke midler har jeg til å eventuelt tilpasse husene til annen drift?
Når kan jobben på å tilpasse husene starte uten at jeg blir straffet ved en eventuell takst/verdisetting?
Det står ikke på vilje og pågangsmot til å omstille driften. Jeg har sett meg om etter muligheter der jeg på den ene siden kan nyttiggjøre meg så mye som mulig av pelshusene, og som på den andre siden vil gi meg inntjeningsmuligheter i tråd med pelsdyrproduksjonen. Kylling er en mulighet, men her må det, ulikt fra pelsdyrnæringen, søkes om konsesjon for antall dyr. Hele tre (!) kyllingkonsesjoner har jeg måtte takke nei til – fordi jeg ikke vet hvilke midler jeg har til å tilpasse driften, og fordi jeg ikke får satt i gang tilpasninger på gården.
På toppen av det hele fikk jeg nettopp beskjed om at jeg ikke får omstillingsmidler i 2021. Pengene for 2021 er brukt opp bare noen få dager inn i det nye året. Vi er også opplyst om at det nesten ikke er penger igjen heller. Om jeg må vente helt til 2022 med å starte omstilling, betyr dette ytterligere store tap. Det er uklart om jeg i det hele tatt får omstillingsmidler, ettersom det fortsatt er veldig mange andre bønder som ikke har rukket å søke.
Situasjonen er helt håpløs! Jeg er fratatt livsgrunnlaget, fratatt inntjeningsmuligheter i et halvt år, får ikke kommet i gang med ny drift, og har på toppen av det flere hundretusener i løpende renteutgifter som må betales på et anlegg jeg ikke kan bruke lenger. De løpende kostnadene på pelsdyranlegget gjør det også umulig for meg å vedlikeholde og investere de andre delene av virksomheten min. Jeg krever handling og opprydning straks!
Næringen må involveres tett i utarbeidelse av prinsipper for verdsetting og for hvordan loven skal forstås. Loven og forskriftene som er utviklet så langt er upresise, både med tanke på hvem som inkluderes i ordningen, hva som skal erstattes og til og med hvordan riving og opprydding skal foregå. Næringen må involveres, og det må skje raskt.
Det må iverksettes strakstiltak for oss som lider store tap for hver dag som går. Den uendelige prosessen gjør at jeg og andre må bruke av midlene vi allerede har fått utbetalt etter gammel ordning for å dekke driftskostnadene på anlegg som vi ikke kan rive.
Jeg krever at kompensasjon reflekterer de reelle verdiene i anlegget mitt. Takst er gjennomført, og bør kunne fungere som et utgangspunkt for en rask saksbehandling og utbetaling.
Jeg krever også at tapene jeg er påført som følge av den lange tiden som har gått fra vedtaket ble fattet til en kompensasjonsordning er klar. Først da vil jeg holdes skadesløs, slik Stortinget høytidelig har lovet.
Rennesøy, 21. januar 2021
Høringssvar til forslag til endring i lov 21. juni 2019 nr. 63 om forbud mot hold av pelsdyr
I 2010 startet jeg byggingen av pelsdyrgården min. Jeg maksimerte investeringene for å få en gård som var både fremtidsrettet og som muliggjorde en mest mulig effektivt drift. I 2011 kom gården i drift, og var dimensjonert for hele 1800 minktisper. I parallelldrift har jeg produsert både melk, sau, tomater og gris – men minkdriften har alltid vært hovedinntektsgrunnlaget.
Jeg har investert mellom seks og åtte millioner i anlegget, og det smerter å se anlegget stå tomt og forfalle. Utgiftene løper, og avdrag på renter og lån stopper ikke opp selv om staten somler! Etter at jeg la ned driften høsten 2019, har jeg sett meg om etter andre muligheter. Fordi situasjonen er både usikker og uavklart, har jeg enda ikke kommet i gang. Det er simpelthen for mange ubesvarte spørsmål:
Hva kan minkhusene brukes til fremover?
Hvilke midler har jeg til å eventuelt tilpasse husene til annen drift?
Når kan jobben på å tilpasse husene starte uten at jeg blir straffet ved en eventuell takst/verdisetting?
Det står ikke på vilje og pågangsmot til å omstille driften. Jeg har sett meg om etter muligheter der jeg på den ene siden kan nyttiggjøre meg så mye som mulig av pelshusene, og som på den andre siden vil gi meg inntjeningsmuligheter i tråd med pelsdyrproduksjonen. Kylling er en mulighet, men her må det, ulikt fra pelsdyrnæringen, søkes om konsesjon for antall dyr. Hele tre (!) kyllingkonsesjoner har jeg måtte takke nei til – fordi jeg ikke vet hvilke midler jeg har til å tilpasse driften, og fordi jeg ikke får satt i gang tilpasninger på gården.
På toppen av det hele fikk jeg nettopp beskjed om at jeg ikke får omstillingsmidler i 2021. Pengene for 2021 er brukt opp bare noen få dager inn i det nye året. Vi er også opplyst om at det nesten ikke er penger igjen heller. Om jeg må vente helt til 2022 med å starte omstilling, betyr dette ytterligere store tap. Det er uklart om jeg i det hele tatt får omstillingsmidler, ettersom det fortsatt er veldig mange andre bønder som ikke har rukket å søke.
Situasjonen er helt håpløs! Jeg er fratatt livsgrunnlaget, fratatt inntjeningsmuligheter i et halvt år, får ikke kommet i gang med ny drift, og har på toppen av det flere hundretusener i løpende renteutgifter som må betales på et anlegg jeg ikke kan bruke lenger. De løpende kostnadene på pelsdyranlegget gjør det også umulig for meg å vedlikeholde og investere de andre delene av virksomheten min. Jeg krever handling og opprydning straks!
Næringen må involveres tett i utarbeidelse av prinsipper for verdsetting og for hvordan loven skal forstås. Loven og forskriftene som er utviklet så langt er upresise, både med tanke på hvem som inkluderes i ordningen, hva som skal erstattes og til og med hvordan riving og opprydding skal foregå. Næringen må involveres, og det må skje raskt.
Det må iverksettes strakstiltak for oss som lider store tap for hver dag som går. Den uendelige prosessen gjør at jeg og andre må bruke av midlene vi allerede har fått utbetalt etter gammel ordning for å dekke driftskostnadene på anlegg som vi ikke kan rive.
Jeg krever at kompensasjon reflekterer de reelle verdiene i anlegget mitt. Takst er gjennomført, og bør kunne fungere som et utgangspunkt for en rask saksbehandling og utbetaling.
Jeg krever også at tapene jeg er påført som følge av den lange tiden som har gått fra vedtaket ble fattet til en kompensasjonsordning er klar. Først da vil jeg holdes skadesløs, slik Stortinget høytidelig har lovet.
Med vennlig hilsen
Terje Øvrebø
Terje Øvrebø