Høring - Endringer i ekomloven (lagring av IP-adresser mv.)
Statens sivilrettsforvaltning (SRF) viser til Kommunal- og moderniseringsdepartementets høringsbrev av 9. oktober 2020, med forslag til endringer i ekomloven (lagring av IP-adresser mv.). SRF har vurdert forslaget som forvalter av ordningen om erstatning for personskade voldt ved straffbar handling m.m., jf. voldsoffererstatningsloven, og erstatning etter strafforfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31.
SRF har sett en meget betydelig økning i antall saker som omhandler nettovergrep den siste tiden. Også medieomtaler den senere tid, viser at det behandles flere store straffesaker i domstolene som gjelder nettovergrep. Et karakteristisk trekk ved nettovergrepssaker, er at disse omfatter betydelig flere fornærmede enn hva som er tilfellet i andre voldsoffererstatningssaker, at fornærmede oftest er barn og at det samlet kan være snakk om betydelige erstatningssummer. SRF anser utviklingen som alarmerende, ikke minst hensett til at de skadelidte ofte er sårbare barn i inn- og utland.
SRF stiller seg etter dette positive til departementets lovendringsforslag, da påbud om lagring av IP-adresser vil styrke etterforskningen i straffesaker hvor det er begått alvorlige overgrep og/eller trusler/tvang over internett. I tillegg kan dette ha positive konsekvenser for statens adgang til å fremme regresskrav mot skadevolder etter utbetalt voldsoffererstatning.
I forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte kreves det som hovedregel at det foreligger dom for erstatningskravet mot skadevolder, før skadelidte kan få utbetalt voldsoffererstatning fra staten. Det er foreslått unntak fra dette kravet blant annet når straffesaken er henlagt på grunn av ukjent gjerningsperson. Dersom tilgang på IP-adresser bidrar til å identifisere gjerningspersonen, vil dette føre til at gjerningspersonen kan straffes og ytterligere overgrep forhindres, og det kan medføre at staten kan kreve inn mer i regress fra skadevoldere i slike saker.
Det kan videre tenkes at departementets forslag kan få indirekte konsekvenser for saker om erstatning etter strafforfølgning, ettersom lagring av IP-informasjon utvider politiets adgang til å gjøre inngrep i en siktets privatliv og kommunikasjonsvern. En eventuell lovendringen kan derfor medføre noen økte belastninger for den siktede, som i prinsippet vil kunne påvirke grunnlaget for erstatningskrav ved en eventuell henleggelse eller frifinnelse, jf. straffeprosessloven §§ 444 flg. SRF vurderer at lovforslaget vil få en meget begrenset betydning her og ser derfor ikke grunn til å kommentere forslaget nærmere omkring dette.
Særlig om høringsnotatet pkt. 7.4 – lagringstid
Departementet ber om høringsinstansenes syn på hvor lang lagringstiden bør være.
For å oppnå lagringens formål om styrket kriminalitetsbekjempelse, er SRF av den oppfatning at lagringen bør vare så lenge som mulig, sett i lys av Norges menneskerettslige forpliktelser. Som departementet har vist til kan det ta tid før det straffbare forholdet oppdages. Når det gjelder seksuelle overgrep over nett er det SRFs erfaring fra arbeid med erstatning etter nettovergrepssaker at det er svært få av de fornærmede som anmelder slike forhold. Det kan derfor være noe tilfeldig når en straffesak rulles opp, og det kan medgå en del tid før slike straffbare forhold blir oppdaget.
Sett hen til formålet om å identifisere gjerningspersonen og/eller fornærmede, stille gjerningsperson til ansvar og hensynet til statens mulighet for å kreve regress, bør departementet etter SRFs syn følge den danske modellen og lovfeste en lagringstid på 12 måneder.
Særlig om høringsnotatet pkt. 7.5.1 – materielle vilkår for utlevering
Departementet foreslår å innføre et strafferammekrav som vilkår for innhenting av IP-adresser. Begrunnelsen er at det bør være snakk om kriminalitet av en viss alvorlighet før en tillater inngrep i privatliv og kommunikasjonsvern. Etter departementenes vurdering bør strafferammekravet settes til minimum fengsel i inntil ett eller to år, eventuelt i kombinasjon med unntak for spesifikke straffebud der IP-informasjon er av særlig stor betydning.
Departementet ber om høringsinstansenes syn på hvilket strafferammekrav som bør lovfestes.
Ingen av straffebudene som er foreslått omfattet av den nye voldsoffererstatningsloven har lavere strafferamme enn bot eller fengsel i inntil 1 år. Straffeloven § 284, tredje ledd (unnlatt å avverge kjønnslemlestelse) har en strafferamme på bot eller fengsel inntil 1 år; straffeloven § 313 (søsken incest) har en strafferamme på inntil 1 år. Øvrige straffebud som er foreslått omfattet av voldsoffererstatningsloven har høyere strafferamme, og er høyere enn to år.
Dersom strafferammekravet settes til minimum inntil 2 år, vil straffeloven § 284 tredje ledd og § 313 falle utenfor. SRF antar imidlertid at dette vil ha begrenset praktisk betydning i denne sammenheng, ettersom IP-informasjon sannsynligvis først og fremst vil bidra til å forebygge eller etterforske andre typer straffbare handlinger, typisk seksuelle overgrep mot barn over nett eller trusler over nett.
SRF har etter dette ikke sterke formeninger om strafferammekravet bør settes til fengsel i inntil 1 eller 2 år, men anser i alle tilfeller at det ikke bør kreves en strengere strafferamme enn 2 år.
Særlig til høringsnotatet pkt. 7.6 - Bruk av opplysninger om IP-adresser i sivile saker
Departementet har også bedt om en tilbakemelding på spørsmålet om det bør gis adgang til å føre de lagrede opplysningene som bevis i sivile saker, herunder om det kan være behov for begrensinger utover det som følger av tvisteloven i dag.
Forslag til ny voldsoffererstatningslov legger opp til at fornærmede må ta ut sivilt søksmål, hvilket ytterligere aktualiserer å føre denne type opplysninger som bevis i erstatningssakene. Hensynet til sakens opplysning og fornærmedes mulighet til å forfølge sitt erstatningskrav, tilsier etter SRFs syn at det ikke bør innføres ytterligere begrensinger for bruk av informasjon om IP-adresse i sivile krav om erstatning, enn det som gjelder i forslaget for øvrig.
Statens sivilrettsforvaltning (SRF) viser til Kommunal- og moderniseringsdepartementets høringsbrev av 9. oktober 2020, med forslag til endringer i ekomloven (lagring av IP-adresser mv.). SRF har vurdert forslaget som forvalter av ordningen om erstatning for personskade voldt ved straffbar handling m.m., jf. voldsoffererstatningsloven, og erstatning etter strafforfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31.
SRF har sett en meget betydelig økning i antall saker som omhandler nettovergrep den siste tiden. Også medieomtaler den senere tid, viser at det behandles flere store straffesaker i domstolene som gjelder nettovergrep. Et karakteristisk trekk ved nettovergrepssaker, er at disse omfatter betydelig flere fornærmede enn hva som er tilfellet i andre voldsoffererstatningssaker, at fornærmede oftest er barn og at det samlet kan være snakk om betydelige erstatningssummer. SRF anser utviklingen som alarmerende, ikke minst hensett til at de skadelidte ofte er sårbare barn i inn- og utland.
SRF stiller seg etter dette positive til departementets lovendringsforslag, da påbud om lagring av IP-adresser vil styrke etterforskningen i straffesaker hvor det er begått alvorlige overgrep og/eller trusler/tvang over internett. I tillegg kan dette ha positive konsekvenser for statens adgang til å fremme regresskrav mot skadevolder etter utbetalt voldsoffererstatning.
I forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte kreves det som hovedregel at det foreligger dom for erstatningskravet mot skadevolder, før skadelidte kan få utbetalt voldsoffererstatning fra staten. Det er foreslått unntak fra dette kravet blant annet når straffesaken er henlagt på grunn av ukjent gjerningsperson. Dersom tilgang på IP-adresser bidrar til å identifisere gjerningspersonen, vil dette føre til at gjerningspersonen kan straffes og ytterligere overgrep forhindres, og det kan medføre at staten kan kreve inn mer i regress fra skadevoldere i slike saker.
Det kan videre tenkes at departementets forslag kan få indirekte konsekvenser for saker om erstatning etter strafforfølgning, ettersom lagring av IP-informasjon utvider politiets adgang til å gjøre inngrep i en siktets privatliv og kommunikasjonsvern. En eventuell lovendringen kan derfor medføre noen økte belastninger for den siktede, som i prinsippet vil kunne påvirke grunnlaget for erstatningskrav ved en eventuell henleggelse eller frifinnelse, jf. straffeprosessloven §§ 444 flg. SRF vurderer at lovforslaget vil få en meget begrenset betydning her og ser derfor ikke grunn til å kommentere forslaget nærmere omkring dette.
Særlig om høringsnotatet pkt. 7.4 – lagringstid
Departementet ber om høringsinstansenes syn på hvor lang lagringstiden bør være.
For å oppnå lagringens formål om styrket kriminalitetsbekjempelse, er SRF av den oppfatning at lagringen bør vare så lenge som mulig, sett i lys av Norges menneskerettslige forpliktelser. Som departementet har vist til kan det ta tid før det straffbare forholdet oppdages. Når det gjelder seksuelle overgrep over nett er det SRFs erfaring fra arbeid med erstatning etter nettovergrepssaker at det er svært få av de fornærmede som anmelder slike forhold. Det kan derfor være noe tilfeldig når en straffesak rulles opp, og det kan medgå en del tid før slike straffbare forhold blir oppdaget.
Sett hen til formålet om å identifisere gjerningspersonen og/eller fornærmede, stille gjerningsperson til ansvar og hensynet til statens mulighet for å kreve regress, bør departementet etter SRFs syn følge den danske modellen og lovfeste en lagringstid på 12 måneder.
Særlig om høringsnotatet pkt. 7.5.1 – materielle vilkår for utlevering
Departementet foreslår å innføre et strafferammekrav som vilkår for innhenting av IP-adresser. Begrunnelsen er at det bør være snakk om kriminalitet av en viss alvorlighet før en tillater inngrep i privatliv og kommunikasjonsvern. Etter departementenes vurdering bør strafferammekravet settes til minimum fengsel i inntil ett eller to år, eventuelt i kombinasjon med unntak for spesifikke straffebud der IP-informasjon er av særlig stor betydning.
Departementet ber om høringsinstansenes syn på hvilket strafferammekrav som bør lovfestes.
Ingen av straffebudene som er foreslått omfattet av den nye voldsoffererstatningsloven har lavere strafferamme enn bot eller fengsel i inntil 1 år. Straffeloven § 284, tredje ledd (unnlatt å avverge kjønnslemlestelse) har en strafferamme på bot eller fengsel inntil 1 år; straffeloven § 313 (søsken incest) har en strafferamme på inntil 1 år. Øvrige straffebud som er foreslått omfattet av voldsoffererstatningsloven har høyere strafferamme, og er høyere enn to år.
Dersom strafferammekravet settes til minimum inntil 2 år, vil straffeloven § 284 tredje ledd og § 313 falle utenfor. SRF antar imidlertid at dette vil ha begrenset praktisk betydning i denne sammenheng, ettersom IP-informasjon sannsynligvis først og fremst vil bidra til å forebygge eller etterforske andre typer straffbare handlinger, typisk seksuelle overgrep mot barn over nett eller trusler over nett.
SRF har etter dette ikke sterke formeninger om strafferammekravet bør settes til fengsel i inntil 1 eller 2 år, men anser i alle tilfeller at det ikke bør kreves en strengere strafferamme enn 2 år.
Særlig til høringsnotatet pkt. 7.6 - Bruk av opplysninger om IP-adresser i sivile saker
Departementet har også bedt om en tilbakemelding på spørsmålet om det bør gis adgang til å føre de lagrede opplysningene som bevis i sivile saker, herunder om det kan være behov for begrensinger utover det som følger av tvisteloven i dag.
Forslag til ny voldsoffererstatningslov legger opp til at fornærmede må ta ut sivilt søksmål, hvilket ytterligere aktualiserer å føre denne type opplysninger som bevis i erstatningssakene. Hensynet til sakens opplysning og fornærmedes mulighet til å forfølge sitt erstatningskrav, tilsier etter SRFs syn at det ikke bør innføres ytterligere begrensinger for bruk av informasjon om IP-adresse i sivile krav om erstatning, enn det som gjelder i forslaget for øvrig.