Domstoladministrasjonen viser til departementets høringsnotat av 7. oktober 2020 med forslag til endringer i tvisteloven mv. Vi går i vårt høringssvar inn på utvalgte deler av høringsnotatet.
Unntak fra vitnets plikt til å oppgi personalia i barnevernssaker
Departementet foreslår en hjemmel for at retten kan beslutte at et vitnes personalia ikke oppgis muntlig i rettsmøte, når dette er nødvendig for å holde et barns adresse skjult. Domstoladministrasjonen er enig med departementet i at det er behov for å innføre adgang til anonym vitneførsel av hensyn til barns sikkerhet og behov for beskyttelse. Forslaget bygger etter vårt syn på en balansert avveining av hensynet til barnet opp mot ulempene det kan ha for partene å ikke få kjennskap til vitnets dentitet.
Det følger av forslaget at når anonym vitneførsel er besluttet, skal vitnets navn og andre personalia opplyses skriftlig til retten. Selv om det ikke er foreslått en bestemmelse i tvisteloven tilsvarende straffeprosessloven § 21 a, ligger det i sakens natur at opplysninger om navn og andre opplysninger i saken som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, skal oppbevares på en betryggende måte i domstolenes fagsystemer. Beskyttelsesinstruksen kommer ikke uten videre til anvendelse for domstolene. Dette er i en rekke tilfeller løst ved at beskyttelsesinstruksen positivt er gitt anvendelse for bestemte opplysninger. Det følger eksempelvis av FOR-2001-07-06-756 (Forskrift om oppbevaring ved domstolene av dokumenter i saker med anonymvitneførsel) § 2 at dokumenter som skal behandles på en strengt betryggende måte jf. blant annet straffeprosessloven § 21 a, skal oppbevares etter reglene i beskyttelsesinstruksen som "STRENGT FORTROLIG". Etter Domstoladministrasjonens syn er det ønskelig med en tilsvarende regulering av beskyttelsesverdige opplysninger i sammenheng med anonym vitneførsel i medhold av den foreslåtte bestemmelsen i tvisteloven.
Når det gjelder vurderingen av økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget, krever de foreslåtte endringene at det utvikles en tjeneste som åpner for elektronisk utveksling av data med domstolenes saksbehandlingssystem (LOVISA) for sikker, digital registrering av anonyme vitner. Vår erfaring tilsier at en minsteløsning, med få til ingen forbedringer for vitnene eller effektivisering fra digitalisering, vil ha en kostnad på rundt 2 millioner. En bedre løsning med økt verdi for både domstolene og vitner vil ha en kostnad i størrelsesorden 4-5 millioner.
Vi vil for øvrig bemerke at det er et behov for en forbedret digital prosess for vitner generelt som omfatter både sivile saker og straffesaker. Vi vil anbefale at utviklingsarbeidet som skisseres ovenfor ses i sammenheng med et større løft for vitner, som sikter på en heldigital prosess fra registrering og innkalling av vitner, fritak, selve oppmøtet i domstolen, og utbetaling av reise- og kostgodtgjørelse i etterkant. En slik løsning vil kreve noe utvikling også for påtalemyndigheten. For domstolenes del vil kostnadene ligge i størrelsesorden 4-5 millioner (i tillegg til overnevnte).
Formålet med de foreslåtte endringene er slik vi oppfatter det først og fremst å legge til rette for at det blir gjennomført rettsmekling i en større andel tvistesaker som er egnet for det, slik at flere saker blir løst ved forlik så tidlig som mulig under domstolsbehandlingen. Vi støtter opp om dette formålet, og deler oppfatningen om at det er grunn til å anta at det på landsbasis er et potensiale for en økning i andelen saker som rettsmekles. En lovendring som signaliserer til domstoler, prosessfullmektiger og parter at rettsmekling er et naturlig utgangspunkt, kan i så måte bidra i positiv retning. Det er etter vårt syn ønskelig med en dreining av praksis slik at domstolene i større grad enn i dag inntar en aktiv rolle under saksforberedelsen, og en naturlig del av dommerrollen bør være å gå aktivt inn i spørsmålet om rettsmekling kan være en mulighet i den enkelte sak. Mange domstoler arbeider allerede i dag aktivt med dette, men praksis varierer noe fra dommer til dommer, samt mellom ulike domstoler. Vi ser det som positivt at man gjennom en lovendring som foreslått kan bidra til en holdnings- og kulturendring både blant domstoler, prosessfullmektiger og parter.
Domstoladministrasjonen kan ikke se noen prinsipielle betenkeligheter med at retten aktivt forsøker å overbevise motvillige parter om fordelene ved rettsmekling i saker som i utgangspunktet anses egnet for mekling. Vi mener at en endring som foreslått er forenlig med hensynet til at parter ikke skal oppleve å bli utsatt for et uforsvarlig press til å delta i en rettsmekling. Departementet har lansert to alternative endringsforslag, som begge legger opp til at retten skal legge mer vekt på sakens egnethet for mekling, og ikke uten videre godta partenes vilje slik den i utgangspunktet kommer til uttrykk. Vi antar at en slik endring ikke bare vil gi en klar oppfordring til retten for å arbeide aktivt med å motivere partene for rettsmekling, men vil også kunne påvirke parters og deres prosessfullmektigers innstilling til at rettsmekling er et naturlig utgangspunkt i mange saker.
Domstoladministrasjonen antar at en endring der rettsmekling oppstilles som hovedregelen jf. høringsnotatets punkt 3.4.2., vil være det alternativet som i størst grad vil kunne bidra til den ønskede holdnings- og kulturendringen. Departementet har vurdert om rettsmekling også bør være hovedregelen for lagmannsrettene. Det er etter vår oppfatning ønskelig å innføre samme regel for begge instansene. En sak kan stå i en noe annen stilling ved ankebehandlingen enn i første instans, og grunnlaget for mekling kan være forskjellig og kanskje også bedre når saken kommer til lagmannsretten.Vi mener det er grunn til å anta at det også i lagmannsrettene er et potensiale for en økning i andelen saker som rettsmekles, og det er er ønskelig at man i lagmannsrettene oppnår en kulturendring i retning av økt satsing på rettsmekling. Dersom hovedregelen blir en annen for lagmannsretten enn for tingretten, er det uheldig hvis det oppfattes som et signal fra lovgiver om at lagmannsrettene ikke forventes å ha et like stort fokus på rettsmekling som tingrettene. Domstoladministrasjonen støtter etter dette forslaget skissert i høringsnotatets punkt 3.4.2, med den endring at første ledd også bør gjelde for lagmannsrettene.
Vi er for øvrig positive til at departementet i høringsnotatet punkt 3.4.4. fremhever at saker som behandles etter reglene for småkravsprosess også vil kunne være egnet for rettsmekling. Selv om det etter gjeldende rett ikke er noe i veien for å tilby rettsmekling i småkravssaker, er vårt inntrykk at dette i praksis ofte ikke blir tatt opp til vurdering. Vi antar at hensynene som taler for rettsmekling også vil kunne gjøre seg gjeldende i flere av sakene som faller inn under denne prosessformen, og etter at verdigrensen ble hevet til 250 000 kroner vil dette omfatte et større antall saker. Vi har også merket oss departementets uttalelse om muligheten for å gjennomføre rettsmekling ved bruk av fjernmøteløsninger, og sier oss enige i at dette i en del tilfeller vil kunne være hensiktsmessig og prosessøkonomisk gunstig.
En lovendring som foreslått bør følges opp i form av målrettet kompetansearbeid og gode rammevilkår for domstolene. Domstolkommisjonen har i NOU 2020:11 vist til at " flere domstoler har lagt til rette for moderat spesialisering i rettsmekling. Spesialiseringen gjennomføres ved at domstolleder fordeler saker til rettsmekling til en begrenset krets av dommere, på bakgrunn av erfaring, kompetanse og interesse for mekling ", jf. pkt. 23.6.6. En kartlegging i domstolene som nylig er utført i regi av Domstoladministrasjonen, viser at flere har gått mot en mer moderat spesialisering i rettsmekling de senere årene, der et utvalg dommere mekler alle eller de fleste sakene. Domstoladministrasjonen antar at dette er en utvikling som legger til rette for en styrking av kvaliteten på meklingsarbeidet i domstolene. Det kan i den sammenheng nevnes at Domstolkommisjonen " anbefaler at alle domstoler som har et stort nok fagmiljø, prøver ut ordninger med moderat spesialisering i denne dommeroppgaven ."
Domstoladministrasjonen vil videre framheve at dersom intensjonen om å øke andelen meklinger skal kunne oppnås, er det nødvendig å satse på kompetansearbeidet innenfor meklingsfaget i domstolene (lagmannsrettene, tingrettene og jordskifterettene). I dag tilbys dommere halvannen dags opplæring i mekling som del av sitt introduksjonsprogram. Modulen om rettsmekling kommer i løpet av det første året som dommer. Det betyr i praksis at dommere kan mekle uten å ha gjennomført et nasjonalt kompetansetiltak i rettsmekling. Mekling har vært en satsing i kompetansearbeidet de siste tre årene, med et tilbud på to av dommerseminarene og på regionale seminarer over hele landet.
Norske domstoler ser ut til å ha mindre opplæring innen mekling enn domstolene i flere andre land vi kan sammenlikne oss med, eksempelvis Danmark, Finland og Tyskland. Norske dommere tilbys som nevnt halvannen dag i løpet av det første året som dommer, mens dommere i de tre nevnte landene har rundt ni dager opplæring (i Finland gis inntil 15 dager opplæring, der de som gjennomfører familiemeklinger er de som får mest omfattende opplæring). I Danmark er opplæringen obligatorisk. I Finland og Tyskland er det en sterk anbefaling om å delta i opplæring før mekling. I tillegg gjennomfører de nevnte landene ulike oppfølgingstiltak for å vedlikeholde kompetansen.
En arbeidsgruppe bestående av representanter fra tingrett, jordskifterett, lagmannsrett og Domstoladministrasjonen, jobber nå med å utvikle et eget kompetanseløp for rettsmeklere med fokus på rettsmekling som fag. Arbeidet har som mål å øke antall rettsmeklinger, samt å øke kvaliteten på rettsmeklingene. Det er også viktig for gruppen å jobbe for et mer enhetlig rettsmeklingstilbud over hele landet. I dette arbeidet ser man blant annet på muligheten for å utvikle et helhetlig, modulbasert løp for dommere som mekler mye. Fortrinnsvis bør omfanget av et slikt kompetanseløp være på linje med land det er naturlig å sammenlikne oss med, som for eksempel Danmark og Finland som nevnt over. En slik økning av omfanget på opplæringen vil kreve betydelige ressurser, men vil etter Domstoladministrasjonens og arbeidsgruppens syn være nødvendig for å sikre den faglige kvaliteten på meklingstilbudet i norske domstoler. Et estimert anslag for ressursbehov for å bidra til økt meklingskompetanse vil være rundt 2 millioner kroner årlig i noen år fremover (for å bidra til et kompetanseløft blant en stor andel dommere), og trolig et noe lavere beløp etter hvert. Estimatet inkluderer oppfølgingstiltak.
Sivilombudsmannen som partshjelper
Domstoladministrasjonen har ingen bemerkninger til forslaget, ut over at endringsforslaget innebærer at det før ikrafttredelse må avsettes tid og ressurser til å foreta en gjennomgang av utviklingsbehovet i domstolenes fagsystemer. Hvilke tekniske endringer som bør foretas er foreløpig uklart, men et minimum av endringer med hensyn til partshjelperrollen og rettigheter til dokumenter mv. i LOVISA, vil være påkrevet.
Fristavbrytelse ved elektronisk kommunikasjon med domstolene
Departementet foreslår at domstolloven § 146 annet ledd endres slik at det ikke lenger skal være anledning til å avbryte en frist ved tradisjonell postleggelse når det er obligatorisk å bruke elektronisk kommunikasjon med domstolene. Domstoladministrasjonen er enig i dette forslaget, og viser til at det støtter opp om målet om en helhetlig tilrettelegging for forenklinger og effektivisering gjennom bruk av digitale løsninger i domstolsbehandlingen.
Advokater og autoriserte advokatfullmektiger plikter i dag å registrere seg og kommunisere med domstolene gjennom Aktørportalen i skjønns- og tvistesaker og i straffesaker jf. elsamforskriften § 3a. Advokatene kan i disse sakstypene ikke velge å benytte postforsendelse som kommunikasjonsform med domstolene, og det er derfor heller ingen grunn til at de skal kunne velge å avbryte frister ved postforsendelser. I praksis vil en adgang til å avbryte frister ved postforsendelser kunne forsinke behandlingen av enkeltsaker. Det er ikke ønskelig at domstolen må ta høyde for at en mulig forsendelse kan være på vei i postgangen før man kan konstatere om en frist er oversittet eller ikke. Det er heller ikke ønskelig at domstolene vil kunne bli påført unødvendig ekstraarbeid som følge av at dokumenter dels blir innsendt elektronisk og dels i papirformat. Vi antar at det også for advokatenes del er en fordel at all kommunikasjon skjer elektronisk. Det er vanskelig å se noen god grunn for å opprettholde adgangen til å avbryte frister ved postforsendelser der hvor det er obligatorisk å kommunisere gjennom elektroniske løsninger med domstolene.
Obligatorisk bruk av bestemte elektroniske løsninger i skriftlig kommunikasjon med domstolene - registreringsplikten
Domstoladministrasjonen støtter forslaget om en endring av bestemmelsen om når advokaters og autoriserte advokatfullmektigers registreringsplikt i Aktørportalen inntrer, jf. elsamforskriften § 3a første ledd. Vi mener dagens rettstilstand er lite hensiktsmessig for de tilfellene domstolene skal kommunisere til en advokat som ikke allerede er registrert i Aktørportalen. Dersom man skal kunne realisere den overordnede målsettingen om at kommunikasjonen til og fra domstolene skal skje elektronisk, er det et klart behov for å foreta en forskriftsendring slik departementet her foreslår. Det er etter vårt syn særlig viktig at alle deler av regelverket støtter opp om at kommunikasjonen mellom domstoler og advokater skal være elektronisk.
Av de to alternative endringsforslagene mener Domstoladministrasjonen at det klart beste alternativet er å knytte registreringsplikten i Aktørportalen til Tilsynsrådets advokatregister. Vi er enige med departementet i at en slik regulering vil være enkel å praktisere både for domstoler og advokater, og det er videre en stor fordel at den åpner for at registreringen og avregistreringen i Aktørportalen kan automatiseres. Det andre alternativet, som er å knytte registreringsplikten i de aktuelle tilfellene til en anmodning fra domstolen, vil også innebære en forenkling sett i forhold til gjeldende bestemmelse. Dette alternativet vil imidlertid innebære en viss forsinkelse av saksgangen og samtidig en risiko for manuelle feil, som man vil unngå ved å knytte registreringen i Aktørportalen til advokatregistret.
I henhold til begge alternativer vil en endring kunne innføres uten tilpasninger i Lovisa eller i Aktørportalen. En eventuell automatisering mot advokatregisteret vil imidlertid kreve utvikling av en eller flere API-er. Utviklingskostnadene er foreløpig ikke vurdert, men når det er avklart om dette alternativet følges opp, vil Domstoladministrasjonen kunne komme tilbake med et estimat over kostnadene knyttet til dette utviklingsarbeidet.
Sakskostnadsbegrensningen i jordskiftelova § 7-9
Domstoladministrasjonen støtter forslaget om å endre jordskiftelova § 7-9 første ledd, slik at det blir samsvar mellom sakskostnadsbegrensningen i bestemmelsen og tvisteloven § 10-5 første og andre ledd, sammenholdt med verdigrensen angitt i tvisteloven § 10-1 andre ledd.
Adgangen til å nekte anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd
Domstoladministrasjonen viser til vårt høringssvar av 19. november 2018, der vi ga støtte til en mulig utvidelse av lagmannsrettenes silingsadgang etter tvisteloven § 29-13 andre ledd. Vi er positive til at departementet nå følger opp med et forslag til endring av vilkåret for å nekte en anke fremmet. Silingsadgangen for saker som faller inn under andre ledd er etter dagens praksis svært begrenset, og det er etter vårt syn ønskelig at bestemmelsen endres slik at flere ankesaker enn i dag blir nektet fremmet. Det er verken i partenes eller i samfunnets interesse at saker som ikke har reelle utsikter til å vinne frem blir gjenstand for full ankebehandling i lagmannsretten, men den ekstra tids- og ressursbruk som det medfører.
Silingsbehandlingen har karakter av en forenklet, skriftlig behandlingsform, og det stilles krav til at en beslutning om å nekte en anke fremmet skal begrunnes. Vi kan derfor ikke se at en moderat nedjustering av terskelen for å nekte en anke fremmet innebærer rettssikkerhetsmessige utfordringer. En lovendring som medfører at flere utsiktsløse anker blir nektet fremmet, er videre forenlig med Domstolkommisjonens ønske om en ankeordning som i større grad bærer preg av overprøving fremfor omprøving, jf. NOU 2020:11.
Det er gode grunner for at retten som et ledd i silingsvurderingen vurderer utsiktene til at anken fører fram opp mot hensynet til proporsjonalitet og prosessøkonomi. Dette vil også være i tråd med tvistelovens formålsbestemmelse, der det blant annet framgår at saksbehandlingen og kostnadene skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning, jf. § 1-1 annet ledd.
Selv om proporsjonalitetshensynet tilsier at sakens betydning bør inngå som et moment i ankenektelsesvurderingen, bør dette etter vårt syn ikke strekkes så langt at en sak av stor velferdsmessig betydning for partene i prinsippet ikke skal kunne nektes fremmet. Man bør heller ikke gjøre en lovendring som for de alvorligste sakene kan forstås som en skjerping av nektelsesvilkåret sammenlignet med dagens regel. Til sammenligning nevnes at det i 2019 ble foretatt en endring i straffeprosessloven § 321 som medfører at også seksårssaker skal kunne nektes fremmet dersom det er klart at en anke ikke vil føre fram. Når de alvorligste straffesakene kan nektes fremmet, er det etter vårt syn ingen grunn til at ikke samme prinsipp også bør gjelde sivile saker av stor velferdsmessig betydning for partene.
I valget mellom de tre endringsforslagene, foretrekker vi førstnevnte alternativ i kombinasjon med at det i forarbeidene gis føringer for at det i vurderingen også skal tas hensyn til proporsjonalitet og prosessøkonomi.
Domstoladministrasjonen støtter forslaget om å innføre en hjemmel for strømming av rettsmøter, og slutter oss til departementets vurdering og begrunnelse for forslaget. Vi er enige i at bestemmelsen bør utformes som en ren hjemmel for strømming, uten at det gis detaljerte regler for hvordan dette praktisk skal gjøres. Vi antar at den foreslåtte bestemmelsen vil gjelde både for de alminnelige domstolene og jordskifterettene. Vi anbefaler at det i forarbeidene presiseres at den også vil gjelde jordskifterettene.
Vi er for øvrig enige i departementets uttalelse om at forslaget ikke må forstås som en begrensning av adgangen til at grupper med særlige behov for innsyn, kan gis elektronisk tilgang til rettsmøter der det gjelder begrensninger i offentligheten. Som departementet nevner, er én mulig løsning å gi tilgang til rettsmøter gjennom domstolens fjernmøteløsning. Fjernmøteløsningen har imidlertid en begrensning i antall deltakere, og vil ikke være en anvendelig løsning overfor en større gruppe tilskuere. En annen aktuell løsning er å anskaffe strømmeløsninger som gir mulighet for flere separate strømmer basert på hvilken rolle og rett til innsyn man har i rettssaken. Med en slik anskaffelse vil domstolene kunne tilby rollebasert pålogging til sin egen strømming fra rettsmøtet uten begrensninger i antallet tilskuere.
Strømming reiser noen problemstillinger knyttet til mulighetene for private opptak og risikoen for at disse blir manipulert. Det vil være relativt enkelt for den som spiller av en strømmevideo på sin PC e.l., å gjøre opptak av denne. Noen strømmeløsninger innebærer i praksis at det lages et opptak, som fortløpende distribueres videre til mottakerne. Uavhengig av strømmeløsning vil det enkelt la seg gjøre for domstolene å lage/beholde et opptak av det som strømmes. Dersom domstolene ikke beholder originale opptak, vil man kunne miste muligheten for å påvise i ettertid at et privat opptak er manipulert. Dette er et argument for at domstolene bør kunne lagre opptak som gjøres som ledd i en strømmetjeneste.
Det er for tidlig å si noe sikkert om hvorvidt det vil være aktuelt å utvikle tekniske løsninger som både kan benyttes til eventuelle opptak ment for strømming, og opptak som gjøres av retten i medhold av tvisteloven § 13-7 og straffeprosessloven § 23. Dersom det viser seg å være hensiktsmessig å utvikle felles løsninger for begge formål, vil vi anta at man også bør se på regelverket rundt opptak og lagring av opptak for begge formål i sammenheng.
Strømming av lyd og bilde på domstolenes åpne nettsider krever for det ene teknisk utstyr, og for det andre et distribusjons- eller publiseringssystem (strømmeplattform).
Teknisk utstyr vil bli ivaretatt gjennom innføring av fulldigitale rettssaler. Dette er et tidkrevende og kostbart arbeid, hvilket er i gang og som vil ta flere år å fullføre. I dag er omtrent 20% av landets rettssaler fulldigitale. En fulldigital rettssal har nødvendig utstyr for å koble seg opp til en virtuell møteromsløsning. Lyd og bilde fra denne løsningen vil være egnet til strømming.
Vi antar at når det åpner seg muligheter for strømming gjennom denne løsningen, vil bruken av virtuelle møterom øke, slik at vi vil få en økning i kostnadene til å drifte løsningen. Det er grunn til å tro at det vil bli etterspørsel etter strømming av rettsmøter også i tilfeller der alle aktørene i rettsmøtet deltar fysisk i møtet. Det er ikke tatt høyde for en økning av driftsutgifter knyttet til strømming i domstolenes budsjetter. Med utgangspunkt i at domstolene skal kunne dekke publikums etterspørsel etter strømming, er et foreløpig estimat over kostnadene vurdert til 2-4 millioner kroner årlig. Det vil i tillegg kunne påløpe kostnader til lagring av opptak, jf. ovenfor.
En forutsetning for å kunne tilby strømming gjennom domstolenes nettsider vil være at det utvikles en strømmeplattform, det vil si serverne og systemet knyttet til distribusjon og avspilling av strømmene. Dersom dette skal gjøres gjennom domstolenes servere, vil det kreve store investeringer i infrastruktur for å kunne håndtere strømmetrafikken. Alternativt kan man se for seg en løsning som er skalerbar der man betaler for faktisk bruk. Begge løsninger antas å kunne bli kostbare. Kostnadene vil avhenge av ulike variabler, som prisen per strømmetime, antallet strømmetimer og antallet strømmedeltakere per time. Det er mange usikkerheter knyttet til en vurdering av disse kostnadene, og vi har foreløpig ikke et godt nok grunnlag for å kunne gi et estimat. Omfattende strømmetrafikk vil imidlertid innebære betydelige kostnader for domstolene.
Unntak fra vitnets plikt til å oppgi personalia i barnevernssaker
Departementet foreslår en hjemmel for at retten kan beslutte at et vitnes personalia ikke oppgis muntlig i rettsmøte, når dette er nødvendig for å holde et barns adresse skjult. Domstoladministrasjonen er enig med departementet i at det er behov for å innføre adgang til anonym vitneførsel av hensyn til barns sikkerhet og behov for beskyttelse. Forslaget bygger etter vårt syn på en balansert avveining av hensynet til barnet opp mot ulempene det kan ha for partene å ikke få kjennskap til vitnets dentitet.
Det følger av forslaget at når anonym vitneførsel er besluttet, skal vitnets navn og andre personalia opplyses skriftlig til retten. Selv om det ikke er foreslått en bestemmelse i tvisteloven tilsvarende straffeprosessloven § 21 a, ligger det i sakens natur at opplysninger om navn og andre opplysninger i saken som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, skal oppbevares på en betryggende måte i domstolenes fagsystemer. Beskyttelsesinstruksen kommer ikke uten videre til anvendelse for domstolene. Dette er i en rekke tilfeller løst ved at beskyttelsesinstruksen positivt er gitt anvendelse for bestemte opplysninger. Det følger eksempelvis av FOR-2001-07-06-756 (Forskrift om oppbevaring ved domstolene av dokumenter i saker med anonymvitneførsel) § 2 at dokumenter som skal behandles på en strengt betryggende måte jf. blant annet straffeprosessloven § 21 a, skal oppbevares etter reglene i beskyttelsesinstruksen som "STRENGT FORTROLIG". Etter Domstoladministrasjonens syn er det ønskelig med en tilsvarende regulering av beskyttelsesverdige opplysninger i sammenheng med anonym vitneførsel i medhold av den foreslåtte bestemmelsen i tvisteloven.
Når det gjelder vurderingen av økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget, krever de foreslåtte endringene at det utvikles en tjeneste som åpner for elektronisk utveksling av data med domstolenes saksbehandlingssystem (LOVISA) for sikker, digital registrering av anonyme vitner. Vår erfaring tilsier at en minsteløsning, med få til ingen forbedringer for vitnene eller effektivisering fra digitalisering, vil ha en kostnad på rundt 2 millioner. En bedre løsning med økt verdi for både domstolene og vitner vil ha en kostnad i størrelsesorden 4-5 millioner.
Vi vil for øvrig bemerke at det er et behov for en forbedret digital prosess for vitner generelt som omfatter både sivile saker og straffesaker. Vi vil anbefale at utviklingsarbeidet som skisseres ovenfor ses i sammenheng med et større løft for vitner, som sikter på en heldigital prosess fra registrering og innkalling av vitner, fritak, selve oppmøtet i domstolen, og utbetaling av reise- og kostgodtgjørelse i etterkant. En slik løsning vil kreve noe utvikling også for påtalemyndigheten. For domstolenes del vil kostnadene ligge i størrelsesorden 4-5 millioner (i tillegg til overnevnte).
Formålet med de foreslåtte endringene er slik vi oppfatter det først og fremst å legge til rette for at det blir gjennomført rettsmekling i en større andel tvistesaker som er egnet for det, slik at flere saker blir løst ved forlik så tidlig som mulig under domstolsbehandlingen. Vi støtter opp om dette formålet, og deler oppfatningen om at det er grunn til å anta at det på landsbasis er et potensiale for en økning i andelen saker som rettsmekles. En lovendring som signaliserer til domstoler, prosessfullmektiger og parter at rettsmekling er et naturlig utgangspunkt, kan i så måte bidra i positiv retning. Det er etter vårt syn ønskelig med en dreining av praksis slik at domstolene i større grad enn i dag inntar en aktiv rolle under saksforberedelsen, og en naturlig del av dommerrollen bør være å gå aktivt inn i spørsmålet om rettsmekling kan være en mulighet i den enkelte sak. Mange domstoler arbeider allerede i dag aktivt med dette, men praksis varierer noe fra dommer til dommer, samt mellom ulike domstoler. Vi ser det som positivt at man gjennom en lovendring som foreslått kan bidra til en holdnings- og kulturendring både blant domstoler, prosessfullmektiger og parter.
Domstoladministrasjonen kan ikke se noen prinsipielle betenkeligheter med at retten aktivt forsøker å overbevise motvillige parter om fordelene ved rettsmekling i saker som i utgangspunktet anses egnet for mekling. Vi mener at en endring som foreslått er forenlig med hensynet til at parter ikke skal oppleve å bli utsatt for et uforsvarlig press til å delta i en rettsmekling. Departementet har lansert to alternative endringsforslag, som begge legger opp til at retten skal legge mer vekt på sakens egnethet for mekling, og ikke uten videre godta partenes vilje slik den i utgangspunktet kommer til uttrykk. Vi antar at en slik endring ikke bare vil gi en klar oppfordring til retten for å arbeide aktivt med å motivere partene for rettsmekling, men vil også kunne påvirke parters og deres prosessfullmektigers innstilling til at rettsmekling er et naturlig utgangspunkt i mange saker.
Domstoladministrasjonen antar at en endring der rettsmekling oppstilles som hovedregelen jf. høringsnotatets punkt 3.4.2., vil være det alternativet som i størst grad vil kunne bidra til den ønskede holdnings- og kulturendringen. Departementet har vurdert om rettsmekling også bør være hovedregelen for lagmannsrettene. Det er etter vår oppfatning ønskelig å innføre samme regel for begge instansene. En sak kan stå i en noe annen stilling ved ankebehandlingen enn i første instans, og grunnlaget for mekling kan være forskjellig og kanskje også bedre når saken kommer til lagmannsretten.Vi mener det er grunn til å anta at det også i lagmannsrettene er et potensiale for en økning i andelen saker som rettsmekles, og det er er ønskelig at man i lagmannsrettene oppnår en kulturendring i retning av økt satsing på rettsmekling. Dersom hovedregelen blir en annen for lagmannsretten enn for tingretten, er det uheldig hvis det oppfattes som et signal fra lovgiver om at lagmannsrettene ikke forventes å ha et like stort fokus på rettsmekling som tingrettene. Domstoladministrasjonen støtter etter dette forslaget skissert i høringsnotatets punkt 3.4.2, med den endring at første ledd også bør gjelde for lagmannsrettene.
Vi er for øvrig positive til at departementet i høringsnotatet punkt 3.4.4. fremhever at saker som behandles etter reglene for småkravsprosess også vil kunne være egnet for rettsmekling. Selv om det etter gjeldende rett ikke er noe i veien for å tilby rettsmekling i småkravssaker, er vårt inntrykk at dette i praksis ofte ikke blir tatt opp til vurdering. Vi antar at hensynene som taler for rettsmekling også vil kunne gjøre seg gjeldende i flere av sakene som faller inn under denne prosessformen, og etter at verdigrensen ble hevet til 250 000 kroner vil dette omfatte et større antall saker. Vi har også merket oss departementets uttalelse om muligheten for å gjennomføre rettsmekling ved bruk av fjernmøteløsninger, og sier oss enige i at dette i en del tilfeller vil kunne være hensiktsmessig og prosessøkonomisk gunstig.
En lovendring som foreslått bør følges opp i form av målrettet kompetansearbeid og gode rammevilkår for domstolene. Domstolkommisjonen har i NOU 2020:11 vist til at " flere domstoler har lagt til rette for moderat spesialisering i rettsmekling. Spesialiseringen gjennomføres ved at domstolleder fordeler saker til rettsmekling til en begrenset krets av dommere, på bakgrunn av erfaring, kompetanse og interesse for mekling ", jf. pkt. 23.6.6. En kartlegging i domstolene som nylig er utført i regi av Domstoladministrasjonen, viser at flere har gått mot en mer moderat spesialisering i rettsmekling de senere årene, der et utvalg dommere mekler alle eller de fleste sakene. Domstoladministrasjonen antar at dette er en utvikling som legger til rette for en styrking av kvaliteten på meklingsarbeidet i domstolene. Det kan i den sammenheng nevnes at Domstolkommisjonen " anbefaler at alle domstoler som har et stort nok fagmiljø, prøver ut ordninger med moderat spesialisering i denne dommeroppgaven ."
Domstoladministrasjonen vil videre framheve at dersom intensjonen om å øke andelen meklinger skal kunne oppnås, er det nødvendig å satse på kompetansearbeidet innenfor meklingsfaget i domstolene (lagmannsrettene, tingrettene og jordskifterettene). I dag tilbys dommere halvannen dags opplæring i mekling som del av sitt introduksjonsprogram. Modulen om rettsmekling kommer i løpet av det første året som dommer. Det betyr i praksis at dommere kan mekle uten å ha gjennomført et nasjonalt kompetansetiltak i rettsmekling. Mekling har vært en satsing i kompetansearbeidet de siste tre årene, med et tilbud på to av dommerseminarene og på regionale seminarer over hele landet.
Norske domstoler ser ut til å ha mindre opplæring innen mekling enn domstolene i flere andre land vi kan sammenlikne oss med, eksempelvis Danmark, Finland og Tyskland. Norske dommere tilbys som nevnt halvannen dag i løpet av det første året som dommer, mens dommere i de tre nevnte landene har rundt ni dager opplæring (i Finland gis inntil 15 dager opplæring, der de som gjennomfører familiemeklinger er de som får mest omfattende opplæring). I Danmark er opplæringen obligatorisk. I Finland og Tyskland er det en sterk anbefaling om å delta i opplæring før mekling. I tillegg gjennomfører de nevnte landene ulike oppfølgingstiltak for å vedlikeholde kompetansen.
En arbeidsgruppe bestående av representanter fra tingrett, jordskifterett, lagmannsrett og Domstoladministrasjonen, jobber nå med å utvikle et eget kompetanseløp for rettsmeklere med fokus på rettsmekling som fag. Arbeidet har som mål å øke antall rettsmeklinger, samt å øke kvaliteten på rettsmeklingene. Det er også viktig for gruppen å jobbe for et mer enhetlig rettsmeklingstilbud over hele landet. I dette arbeidet ser man blant annet på muligheten for å utvikle et helhetlig, modulbasert løp for dommere som mekler mye. Fortrinnsvis bør omfanget av et slikt kompetanseløp være på linje med land det er naturlig å sammenlikne oss med, som for eksempel Danmark og Finland som nevnt over. En slik økning av omfanget på opplæringen vil kreve betydelige ressurser, men vil etter Domstoladministrasjonens og arbeidsgruppens syn være nødvendig for å sikre den faglige kvaliteten på meklingstilbudet i norske domstoler. Et estimert anslag for ressursbehov for å bidra til økt meklingskompetanse vil være rundt 2 millioner kroner årlig i noen år fremover (for å bidra til et kompetanseløft blant en stor andel dommere), og trolig et noe lavere beløp etter hvert. Estimatet inkluderer oppfølgingstiltak.
Sivilombudsmannen som partshjelper
Domstoladministrasjonen har ingen bemerkninger til forslaget, ut over at endringsforslaget innebærer at det før ikrafttredelse må avsettes tid og ressurser til å foreta en gjennomgang av utviklingsbehovet i domstolenes fagsystemer. Hvilke tekniske endringer som bør foretas er foreløpig uklart, men et minimum av endringer med hensyn til partshjelperrollen og rettigheter til dokumenter mv. i LOVISA, vil være påkrevet.
Fristavbrytelse ved elektronisk kommunikasjon med domstolene
Departementet foreslår at domstolloven § 146 annet ledd endres slik at det ikke lenger skal være anledning til å avbryte en frist ved tradisjonell postleggelse når det er obligatorisk å bruke elektronisk kommunikasjon med domstolene. Domstoladministrasjonen er enig i dette forslaget, og viser til at det støtter opp om målet om en helhetlig tilrettelegging for forenklinger og effektivisering gjennom bruk av digitale løsninger i domstolsbehandlingen.
Advokater og autoriserte advokatfullmektiger plikter i dag å registrere seg og kommunisere med domstolene gjennom Aktørportalen i skjønns- og tvistesaker og i straffesaker jf. elsamforskriften § 3a. Advokatene kan i disse sakstypene ikke velge å benytte postforsendelse som kommunikasjonsform med domstolene, og det er derfor heller ingen grunn til at de skal kunne velge å avbryte frister ved postforsendelser. I praksis vil en adgang til å avbryte frister ved postforsendelser kunne forsinke behandlingen av enkeltsaker. Det er ikke ønskelig at domstolen må ta høyde for at en mulig forsendelse kan være på vei i postgangen før man kan konstatere om en frist er oversittet eller ikke. Det er heller ikke ønskelig at domstolene vil kunne bli påført unødvendig ekstraarbeid som følge av at dokumenter dels blir innsendt elektronisk og dels i papirformat. Vi antar at det også for advokatenes del er en fordel at all kommunikasjon skjer elektronisk. Det er vanskelig å se noen god grunn for å opprettholde adgangen til å avbryte frister ved postforsendelser der hvor det er obligatorisk å kommunisere gjennom elektroniske løsninger med domstolene.
Obligatorisk bruk av bestemte elektroniske løsninger i skriftlig kommunikasjon med domstolene - registreringsplikten
Domstoladministrasjonen støtter forslaget om en endring av bestemmelsen om når advokaters og autoriserte advokatfullmektigers registreringsplikt i Aktørportalen inntrer, jf. elsamforskriften § 3a første ledd. Vi mener dagens rettstilstand er lite hensiktsmessig for de tilfellene domstolene skal kommunisere til en advokat som ikke allerede er registrert i Aktørportalen. Dersom man skal kunne realisere den overordnede målsettingen om at kommunikasjonen til og fra domstolene skal skje elektronisk, er det et klart behov for å foreta en forskriftsendring slik departementet her foreslår. Det er etter vårt syn særlig viktig at alle deler av regelverket støtter opp om at kommunikasjonen mellom domstoler og advokater skal være elektronisk.
Av de to alternative endringsforslagene mener Domstoladministrasjonen at det klart beste alternativet er å knytte registreringsplikten i Aktørportalen til Tilsynsrådets advokatregister. Vi er enige med departementet i at en slik regulering vil være enkel å praktisere både for domstoler og advokater, og det er videre en stor fordel at den åpner for at registreringen og avregistreringen i Aktørportalen kan automatiseres. Det andre alternativet, som er å knytte registreringsplikten i de aktuelle tilfellene til en anmodning fra domstolen, vil også innebære en forenkling sett i forhold til gjeldende bestemmelse. Dette alternativet vil imidlertid innebære en viss forsinkelse av saksgangen og samtidig en risiko for manuelle feil, som man vil unngå ved å knytte registreringen i Aktørportalen til advokatregistret.
I henhold til begge alternativer vil en endring kunne innføres uten tilpasninger i Lovisa eller i Aktørportalen. En eventuell automatisering mot advokatregisteret vil imidlertid kreve utvikling av en eller flere API-er. Utviklingskostnadene er foreløpig ikke vurdert, men når det er avklart om dette alternativet følges opp, vil Domstoladministrasjonen kunne komme tilbake med et estimat over kostnadene knyttet til dette utviklingsarbeidet.
Sakskostnadsbegrensningen i jordskiftelova § 7-9
Domstoladministrasjonen støtter forslaget om å endre jordskiftelova § 7-9 første ledd, slik at det blir samsvar mellom sakskostnadsbegrensningen i bestemmelsen og tvisteloven § 10-5 første og andre ledd, sammenholdt med verdigrensen angitt i tvisteloven § 10-1 andre ledd.
Adgangen til å nekte anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 andre ledd
Domstoladministrasjonen viser til vårt høringssvar av 19. november 2018, der vi ga støtte til en mulig utvidelse av lagmannsrettenes silingsadgang etter tvisteloven § 29-13 andre ledd. Vi er positive til at departementet nå følger opp med et forslag til endring av vilkåret for å nekte en anke fremmet. Silingsadgangen for saker som faller inn under andre ledd er etter dagens praksis svært begrenset, og det er etter vårt syn ønskelig at bestemmelsen endres slik at flere ankesaker enn i dag blir nektet fremmet. Det er verken i partenes eller i samfunnets interesse at saker som ikke har reelle utsikter til å vinne frem blir gjenstand for full ankebehandling i lagmannsretten, men den ekstra tids- og ressursbruk som det medfører.
Silingsbehandlingen har karakter av en forenklet, skriftlig behandlingsform, og det stilles krav til at en beslutning om å nekte en anke fremmet skal begrunnes. Vi kan derfor ikke se at en moderat nedjustering av terskelen for å nekte en anke fremmet innebærer rettssikkerhetsmessige utfordringer. En lovendring som medfører at flere utsiktsløse anker blir nektet fremmet, er videre forenlig med Domstolkommisjonens ønske om en ankeordning som i større grad bærer preg av overprøving fremfor omprøving, jf. NOU 2020:11.
Det er gode grunner for at retten som et ledd i silingsvurderingen vurderer utsiktene til at anken fører fram opp mot hensynet til proporsjonalitet og prosessøkonomi. Dette vil også være i tråd med tvistelovens formålsbestemmelse, der det blant annet framgår at saksbehandlingen og kostnadene skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning, jf. § 1-1 annet ledd.
Selv om proporsjonalitetshensynet tilsier at sakens betydning bør inngå som et moment i ankenektelsesvurderingen, bør dette etter vårt syn ikke strekkes så langt at en sak av stor velferdsmessig betydning for partene i prinsippet ikke skal kunne nektes fremmet. Man bør heller ikke gjøre en lovendring som for de alvorligste sakene kan forstås som en skjerping av nektelsesvilkåret sammenlignet med dagens regel. Til sammenligning nevnes at det i 2019 ble foretatt en endring i straffeprosessloven § 321 som medfører at også seksårssaker skal kunne nektes fremmet dersom det er klart at en anke ikke vil føre fram. Når de alvorligste straffesakene kan nektes fremmet, er det etter vårt syn ingen grunn til at ikke samme prinsipp også bør gjelde sivile saker av stor velferdsmessig betydning for partene.
I valget mellom de tre endringsforslagene, foretrekker vi førstnevnte alternativ i kombinasjon med at det i forarbeidene gis føringer for at det i vurderingen også skal tas hensyn til proporsjonalitet og prosessøkonomi.
Domstoladministrasjonen støtter forslaget om å innføre en hjemmel for strømming av rettsmøter, og slutter oss til departementets vurdering og begrunnelse for forslaget. Vi er enige i at bestemmelsen bør utformes som en ren hjemmel for strømming, uten at det gis detaljerte regler for hvordan dette praktisk skal gjøres. Vi antar at den foreslåtte bestemmelsen vil gjelde både for de alminnelige domstolene og jordskifterettene. Vi anbefaler at det i forarbeidene presiseres at den også vil gjelde jordskifterettene.
Vi er for øvrig enige i departementets uttalelse om at forslaget ikke må forstås som en begrensning av adgangen til at grupper med særlige behov for innsyn, kan gis elektronisk tilgang til rettsmøter der det gjelder begrensninger i offentligheten. Som departementet nevner, er én mulig løsning å gi tilgang til rettsmøter gjennom domstolens fjernmøteløsning. Fjernmøteløsningen har imidlertid en begrensning i antall deltakere, og vil ikke være en anvendelig løsning overfor en større gruppe tilskuere. En annen aktuell løsning er å anskaffe strømmeløsninger som gir mulighet for flere separate strømmer basert på hvilken rolle og rett til innsyn man har i rettssaken. Med en slik anskaffelse vil domstolene kunne tilby rollebasert pålogging til sin egen strømming fra rettsmøtet uten begrensninger i antallet tilskuere.
Strømming reiser noen problemstillinger knyttet til mulighetene for private opptak og risikoen for at disse blir manipulert. Det vil være relativt enkelt for den som spiller av en strømmevideo på sin PC e.l., å gjøre opptak av denne. Noen strømmeløsninger innebærer i praksis at det lages et opptak, som fortløpende distribueres videre til mottakerne. Uavhengig av strømmeløsning vil det enkelt la seg gjøre for domstolene å lage/beholde et opptak av det som strømmes. Dersom domstolene ikke beholder originale opptak, vil man kunne miste muligheten for å påvise i ettertid at et privat opptak er manipulert. Dette er et argument for at domstolene bør kunne lagre opptak som gjøres som ledd i en strømmetjeneste.
Det er for tidlig å si noe sikkert om hvorvidt det vil være aktuelt å utvikle tekniske løsninger som både kan benyttes til eventuelle opptak ment for strømming, og opptak som gjøres av retten i medhold av tvisteloven § 13-7 og straffeprosessloven § 23. Dersom det viser seg å være hensiktsmessig å utvikle felles løsninger for begge formål, vil vi anta at man også bør se på regelverket rundt opptak og lagring av opptak for begge formål i sammenheng.
Strømming av lyd og bilde på domstolenes åpne nettsider krever for det ene teknisk utstyr, og for det andre et distribusjons- eller publiseringssystem (strømmeplattform).
Teknisk utstyr vil bli ivaretatt gjennom innføring av fulldigitale rettssaler. Dette er et tidkrevende og kostbart arbeid, hvilket er i gang og som vil ta flere år å fullføre. I dag er omtrent 20% av landets rettssaler fulldigitale. En fulldigital rettssal har nødvendig utstyr for å koble seg opp til en virtuell møteromsløsning. Lyd og bilde fra denne løsningen vil være egnet til strømming.
Vi antar at når det åpner seg muligheter for strømming gjennom denne løsningen, vil bruken av virtuelle møterom øke, slik at vi vil få en økning i kostnadene til å drifte løsningen. Det er grunn til å tro at det vil bli etterspørsel etter strømming av rettsmøter også i tilfeller der alle aktørene i rettsmøtet deltar fysisk i møtet. Det er ikke tatt høyde for en økning av driftsutgifter knyttet til strømming i domstolenes budsjetter. Med utgangspunkt i at domstolene skal kunne dekke publikums etterspørsel etter strømming, er et foreløpig estimat over kostnadene vurdert til 2-4 millioner kroner årlig. Det vil i tillegg kunne påløpe kostnader til lagring av opptak, jf. ovenfor.
En forutsetning for å kunne tilby strømming gjennom domstolenes nettsider vil være at det utvikles en strømmeplattform, det vil si serverne og systemet knyttet til distribusjon og avspilling av strømmene. Dersom dette skal gjøres gjennom domstolenes servere, vil det kreve store investeringer i infrastruktur for å kunne håndtere strømmetrafikken. Alternativt kan man se for seg en løsning som er skalerbar der man betaler for faktisk bruk. Begge løsninger antas å kunne bli kostbare. Kostnadene vil avhenge av ulike variabler, som prisen per strømmetime, antallet strømmetimer og antallet strømmedeltakere per time. Det er mange usikkerheter knyttet til en vurdering av disse kostnadene, og vi har foreløpig ikke et godt nok grunnlag for å kunne gi et estimat. Omfattende strømmetrafikk vil imidlertid innebære betydelige kostnader for domstolene.