Høringssvar fra Gulating lagmannsrett - forslag til endringer i tvisteloven mv. – ankesiling, rettsmekling mv.
Vi viser til høringsbrev datert 7. oktober 2020 med vedlegg.
Høringsnotatet inneholder forslag til endringer for å klargjøre rettstilstanden på flere områder, og forslag til endringer som blant annet skal fremme tvistelovens formål om proporsjonalitet og hensynet til en effektiv rettspleie.
Vår høringsuttalelse gjelder hovedsakelig spørsmål som er av særlig betydning for ankebehandling i lagmannsrettene. Høringsuttalelsen omfatter i hovedsak:
rettsmekling (høringsnotatet kapittel 3), jf. punkt 2 nedenfor
adgangen til å nekte anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd (høringsnotatet kapittel 9), jf. punkt 3 nedenfor
merknader av særskilt betydning for behandling av jordskiftesaker, jf. punkt 4 nedenfor
Departementet foreslår å oppstille en hovedregel om at det skal gjennomføres rettsmekling i tingretten i alle sivile saker med fri rådighet, jf. punkt 3.4.2. Alternativt foreslås innført en lavere terskel for å beslutte rettsmekling selv om partenes vilje ikke er til stede, jf. punkt 3.4.3.
Gulating lagmannsrett støtter forslaget i punkt 3.4.3, men vil kommentere begge alternativer nedenfor.
Til forslaget i punkt 3.4.2
Et viktig hensyn bak tvisteloven er hensynet til å fremme rettssikkerhet ved at den enkelte kan få sine rettstvister løst ved domstolen, jf. tvisteloven § 1-1 første ledd. Et viktig sivilprosessuelt rettsprinsipp er dessuten partenes rett til å disponere rettskravet i saker med fri rådighet (disposisjonsprinsippet). Generelt må det legges til grunn at parter som reiser sak for domstolen, har behov for eller ønsker en rettslig avklaring av tvisten.
Tvisteloven forutsetter at partene skal ha vurdert en minnelig løsning før saken reises, jf. tvisteloven § 5-4. I departementets forslag ligger en forventning om at minnelig løsning også skal være den primære måten å løse tvister på etter at saken er brakt inn for domstolen. En slik endring antas ikke å være i samsvar med de hensyn som er nevnt ovenfor.
Departementets forslag vil føre til økt andel av saker som rettsmekles. Samtidig antas den totale ressursbruken å øke ved at det vil bli rettsmeklet i saker uten forliksvilje eller i saker som ikke er «forliksmodne». Det er tvilsomt om antallet forlikte saker vil øke tilstrekkelig til å forsvare den økte ressursbruken for domstolen og partene. Videre er det tvilsomt om «obligatorisk» rettsmekling i sivile saker vil øke kvaliteten av domstolens rettsmeklingstilbud og partenes tillit til rettsmeklingsordningen.
Etter vårt syn vil det oppnås bedre balanse mellom andelen rettsmeklede saker, antallet forlikte saker og samlet ressursbruk ved kompetanseutvikling og gode rammevilkår for rettsmekling. Heving av meklingskompetansen vil øke kvaliteten av rettsmeklingstilbudet i domstolen. En utvikling i retning av stadig mer komplekse og spesialiserte sivile tvister gir grunnlag for fremvekst av private meklingsinstitusjoner og økt bruk av voldgift. Meklingskompetansen i domstolen bør derfor styrkes for å bevare domstolens stilling som foretrukket tvisteløsningsorgan.
Til forslaget i punkt 3.4.3
Gulating lagmannsrett støtter departementets forslag om å innføre en lavere terskel for å beslutte rettsmekling selv om partenes vilje ikke er til stede.
Vi deler departementets syn på at det er et potensiale for å beslutte og gjennomføre rettsmekling i flere saker. Vi deler også synet på behovet for en effektiv og aktiv saksstyring. Etter vårt syn imøtekommer departementets forlag disse behovene.
Departementets forslag antas å føre til økt andel av saker som rettsmekles. Forslaget gir domstolen økt beslutningsmyndighet og større spillerom for å argumentere aktivt for rettsmekling og utfordre partenes syn der en eller begge motsetter seg mekling. Forslaget vil også kunne ha en pedagogisk effekt. En lavere terskel for å beslutte rettsmekling vil styrke signalet fra lovgiver om at mekling skal benyttes som tvisteløsningsmetode også etter at saken er brakt inn for domstolen.
Gulating lagmannsrett støtter utgangspunktet om at sakens egnethet bør være avgjørende, og at hensynet til partenes syn bør tones noe ned. Etter vårt syn bør også sakens egnethet være avgjørende i ankeinstansen . Erfaring tilsier at meklingsforsøk i tingretten sjelden reduserer meklingspotensialet eller partenes meklingsvilje i lagmannsretten. Tvert imot vil ofte tingrettens dom danne et godt utgangspunkt for videre forhandlinger mellom partene.
Når det gjelder domstolens vurdering av sakens egnethet, har departementet i punkt 3.4.1 fremhevet at det må skje «en grundig og reell vurdering av om den aktuelle tvisten er egnet for rettsmekling». For å gi domstolen et beslutningsgrunnlag, kan tvisteloven § 9-2 og § 9-3 (og § 29-9 og § 29-11 for ankeinstansen) vurderes endret slik at partenes syn på rettsmekling må angis i stevning og tilsvar. En slik endring vil bidra til å understreke betydningen av rettsmekling som tvisteløsningsmetode, samt øke partenes bevissthet rundt spørsmålet om rettsmekling når saken bringes inn for domstolen.
3. Adgangen til å nekte anker fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd
Gulating lagmannsrett støtter forslaget om utvidelse av adgangen til å nekte en anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd.
Kravene til å nekte en anke fremmet er nå strengere enn da tvisteloven ble iverksatt. Betegnelsen «ankesiling» er ikke dekkende for den saksbehandlingen som i dag blir en anke til del når den nektes fremmet etter bestemmelsen. Dette begrepet, som også er benyttet i høringsnotatet, reflekterer ikke at det foretas en fullverdig realitetsbehandling av saken, langt på vei sammenlignbar med for eksempel avsigelse av dom etter skriftlig behandling i lagmannsretten, jf. tvisteloven § 29-16 femte ledd. Det gis en fyldig begrunnelse, som må vise at lagmannsretten har foretatt en reell og samvittighetsfull prøving av anken, og eventuelle nye bevis og anførsler må vurderes. Begrunnelsen må være tilstrekkelig til at Høyesteretts ankeutvalg kan etterprøve hvordan lagmannsretten har kommet til sin konklusjon og at nektelse er forsvarlig. Høyesteretts ankeutvalg foretar en vidtgående overprøving av lagmannsrettenes ankenektelser.
Med dagens regel behandles flere anker i full ankeforhandling, til tross for at de burde ha vært nektet fremmet, både av hensyn til partene og domstolenes ressursbruk. Gulating lagmannsrett mener derfor at det både er forsvarlig og nødvendig å senke terskelen for å nekte anker fremmet. Også med en senket terskel vil partene få en reell, samvittighetsfull og godt begrunnet avgjørelse av anken, men etter en raskere, skriftlig og kostnadsbesparende modell.
Gulating lagmannsrett deltar som en av to lagmannsretter i prøveprosjektet med opptak og gjenbruk av forklaringer fra første instans. Erfaringene fra ordningen er foreløpig begrenset til et relativt lite antall saker. Gulating lagmannsrett er enig med departementet i at endringer i ankenektelsesadgangen ikke bør knyttes opp mot lagmannsrettenes tilgang til opptak fra tingretten. Dagens begrunnelseskrav og Høyesteretts ankeutvalg sin prøvingsintensitet av beslutningene, gjør det ubetenkelig å utvide adgangen, uavhengig av om det i den enkelte sak er tilgang til opptak fra tingretten.
Til 9.5.2 – overordnede vurderinger av modellen for ankesiling
Gulating lagmannsrett kan ikke se at det er behov for å gå bort fra den overordnede modellen som er valgt, og mener at den ikke bør erstattes med en samtykkeordning. Nektelsesordningen bør videreføres, men vilkårene for å nekte må modifiseres.
Til 9.5.3 – utforming av vilkåret for å nekte anker fremmet
En lovteknisk løsning hvor det legges inn føringer i forarbeidene, mens det i liten grad gis uttrykk for endringen i lovteksten, bør ikke velges. En slik løsning antas i praksis å kunne medføre risiko for ulik praktisering av terskelen for ankenektelse, både internt i lagmannsrettene og lagmannsrettene imellom. Målsetningen må være at ordlyden i bestemmelsen gir klart uttrykk for hvilken terskel som skal praktiseres.
Til 9.5.4 - Nærmere om ankenektelsesvurderingen
Anker bør også kunne nektes fremmet i saker av stor velferdsmessig eller økonomisk betydning for partene. Saker som gjelder tvungent psykisk helsevern er et eksempel på saker med stor velferdsmessig betydning. Foreldretvistsaker er nevnt som eksempel på en slik sakstype i høringsnotatet. Dette er en sakstype som i mange tilfeller egner seg for nektelse, fordi slike konflikter videreføres i rettsapparatet år etter år, ofte uten fornuftig begrunnelse og utsikt til endret resultat. Ved flere anledninger er det klart til barnets beste at saken avgjøres raskt og ved nektelse i lagmannsretten, fremfor at barnet skal måtte stå i foreldrenes konflikt mens saken forberedes videre og går til full ankebehandling. Ikke sjelden fremheves det av psykologfaglige vitner og sakkyndige at nettopp belastningen ved konflikten, er noe av det som er tyngst for de barna det strides om.
Gulating lagmannsrett kan ikke se at det er behov for at momentene som særskilt gjør seg gjeldende i slike nektelsesvurderinger, kommer spesifikt til uttrykk i lovteksten.
Til 9.5.5 – Høyesteretts overprøvingskompetanse
Gulating lagmannsrett er enig i at det ikke bør foretas endringer i reguleringen av Høyesteretts overprøvingskompetanse, jf. § 29-13 femte ledd fjerde punktum.
Til 9.5.6 – forslag til lovendringer
Departementet har foreslått tre alternativer til endringer i lovteksten. Andre alternativer kan også tenkes.
Det er vårt syn at alternativ tre ikke gir den ønskede utvidelse av bestemmelsen. Dagens krav om at lagmannsretten må finne det «klart at anken ikke vil føre frem», er opprettholdt. I tillegg åpnes det for ankenektelse med en lavere terskel når prosessøkonomiske hensyn og proporsjonalitet tilsier det. Dette er unødvendige tilleggskriterier.
Det kan være vanskelig å skille alternativ en og to. Alternativ en synes strengere – «ikke har utsikter til å føre frem» - enn alternativ to – «ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at anken vil føre frem». Alternativ to kan også synes å gi rom for noe større skjønn.
Gulating lagmannsrett foretrekker alternativ to. Dette er det alternativet som i størst grad imøtekommer behovet for en senket terskel for ankenektelse.
4. Merknader av særskilt betydning for behandlingen av jordskiftesaker
I lagmannsrettene er saker som behandles etter reglene om anke over jordskifteavgjørelser (AJA-saker) ikke tilgjengelige i aktørportalen. Selv om saker reist for jordskifteretten er en del av aktørportalen, og kommunikasjonen er elektronisk i jordskifteretten, er det ikke tilrettelagt for digital kommunikasjon i den videre behandling i lagmannsretten.
Til kapittel 8 - sakskostnadsbegrensningen i jordskiftelova § 7-9
Vi støtter forslaget om å endre beløpsgrensen i jordskiftelova § 7-9 første ledd til 250 000 kroner. Det er en naturlig løsning at beløpsgrensen i tvisteloven § 10-5 og jordskiftelova § 7-9 er den samme i begge lovene.
Til kapittel 9 - Adgangen til å nekte anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd
I redegjørelsen under gjeldende rett blir det uttalt at «Lagmannsretten kan nekte anke over dom fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd.» Det fremgår videre av redegjørelsen at:
«Beslutning om å nekte anke fremmet treffes av tre dommere, jf. § 19-2 tredje ledd bokstav d, krever enstemmighet og skal være begrunnet, jf. § 29-13 femte ledd tredje punktum.»
I høringsnotatet foreslås det å senke terskelen for å nekte anker fremmet.
Høringsnotatet klargjør ikke at jordskifteloven § 8-8 har en tilsvarende bestemmelse som er direkte knyttet til tvisteloven § 29-13 annet ledd. Jordskiftelova § 8-8 tredje og fjerde ledd lyder slik:
Ved anke over jordskifteavgjerd kan lagmannsretten nekte å ta anken opp til behandling dersom retten finn det klart at anken ikkje vil føre fram. Tvisteloven § 29-13 andre ledd gjeld i slike høve.
Den saksførebuande dommaren kan ta avgjerd som einedommar etter tredje ledd i denne paragrafen, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
Slik vi ser det kan dette etterlate tvil om hva som er rettstilstanden, dersom tvisteloven § 29-13 annet ledd nå endres slik det er foreslått i høringsnotatet uten at det samtidig gjøres endringer i jordskifteloven § 8-8.
I prop. 101 L (2012-13) side 481 er følgende uttalt om § 8-8:
Det går fram av tredje ledd første punktum at lagmannsretten kan nekte å ta anken opp til behandling dersom retten finn det klart at ein anke over jordskifteavgjerd ikkje vil føre fram. Tredje ledd andre punktum seier at i slike høve gjeld tvistelova § 29-13 andre ledd. Det inneber at ei nekting kan avgrensast til enkelte krav eller ankegrunnar. Det betyr òg at vurderinga av om det er klart at anken ikkje vil føre fram er den same som etter tvistelova. Det vil seie at vilkåret for å nekte skal tolkast strengt. Det må vere ein høg grad av sikkerheit for at resultatet ville blitt ståande etter ei eventuell full ankeprøving. Det er ikkje noko krav om at lagmannsretten skal vere samd i den avgjerda jordskifteretten har gjort. Det er nok at retten finn det klart at resultatet må bli ståande.
Og videre til fjerde ledd:
Fjerde ledd seier at det er den saksførebuande dommaren som skal ta avgjerd om å nekte å ta anken opp til behandling etter tredje ledd. Regelen er ei følgje av tredje ledd. Det er òg lagt til grunn i fjerde ledd at partane på same måten som etter tvistelova, skal få høve til å uttale seg på førehand om nektinga.
Jordskifteloven har altså regler som er tett knyttet opp til tvisteloven § 29-13 annet ledd, men med avvikende behandling siden det er jordskiftelagdommeren som enedommer som avgjør om anken skal nektes fremmet.
Når høringsnotatet nå foreslår å endre terskelen for å nekte anker fremmet, vil det slik vi ser det, også være behov for å vurdere endringer i jordskifteloven § 8-8 tredje og fjerde ledd.
Dersom det i jordskifteloven er meningen å beholde dagens regel, altså at terskelen for å nekte anker fremmet fortsatt skal være streng, må regelen formuleres direkte inn i jordskifteloven uten henvisning til tvisteloven § 29-13 annet ledd. I så fall kan også fjerde ledd beholdes som den er, ved at jordskiftelagdommeren fatter avgjørelsen som enedommer.
Dersom terskelen for å nekte anker fremmet skal senkes på samme måte som for anke over dom, bør teksten i jordskifteloven § 8-8 tredje ledd få et tilsvarende innhold som tvisteloven § 29-13 annet ledd, for eksempel:
Ved anke over jordskifteavgjerd kan lagmannsretten nekte å ta anken opp til behandling dersom retten finn at anken ikkje har utsikt til å føre fram. Tvisteloven § 29-13 andre ledd gjeld i slike høve.
Endringen reiser videre spørsmål om en slik beslutning fortsatt bør treffes av jordskiftelagdommeren som enedommer. Det kan ha vært med på å forme regelen om at jordskiftelagdommeren alene skal avgjøre om anken skal nektes fremmet, at det var strenge krav til hvilke saker som kunne nektes fremmet som neppe kunne anvendes i særlig mange saker.
Det er vår oppfatning at dersom terskelen skal senkes for at bestemmelsen skal brukes mer aktivt i flere saker, bør beslutningen treffes av tre dommere i lagmannsretten, slik det ellers gjøres ved avgjørelser etter tvistelovens § 29-13 annet ledd, jf. femte ledd. Siden det er en jordskifteavgjørelse som er anket, må en jordskiftelagdommer alltid være en av de tre dommerne som avgjør spørsmålet, jf. jordskifteloven § 8-7 tredje ledd annet punktum.
Dersom endringene i § 29-13 annet ledd i høringsnotatet innføres, vil vi foreslå at jordskiftelova § 8-8 fjerde ledd får slik ordlyd:
Lagmannsretten tek avgjerd etter tredje ledd i denne paragrafen samansett med tre dommarar, og ein av dei skal være jordskiftelagdommar. Partane skal ha fått høve til å uttale seg før spørsmålet vert avgjort.
I omtalen av forslaget bør det understrekes at det er når saker skal nektes fremmet at det er behov for tre dommere. Det hører under saksforberedelsen og saksforberedende dommers oppgaver, å ta stilling til om vilkårene for å nekte anker fremmet kan være oppfylt slik at de skal prøves av tre dommere, eller om saksforberedelsen fortsetter uten å prøve spørsmålet.
Gulating lagmannsrett
Vi viser til høringsbrev datert 7. oktober 2020 med vedlegg.
Høringsnotatet inneholder forslag til endringer for å klargjøre rettstilstanden på flere områder, og forslag til endringer som blant annet skal fremme tvistelovens formål om proporsjonalitet og hensynet til en effektiv rettspleie.
Vår høringsuttalelse gjelder hovedsakelig spørsmål som er av særlig betydning for ankebehandling i lagmannsrettene. Høringsuttalelsen omfatter i hovedsak:
rettsmekling (høringsnotatet kapittel 3), jf. punkt 2 nedenfor
adgangen til å nekte anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd (høringsnotatet kapittel 9), jf. punkt 3 nedenfor
merknader av særskilt betydning for behandling av jordskiftesaker, jf. punkt 4 nedenfor
Departementet foreslår å oppstille en hovedregel om at det skal gjennomføres rettsmekling i tingretten i alle sivile saker med fri rådighet, jf. punkt 3.4.2. Alternativt foreslås innført en lavere terskel for å beslutte rettsmekling selv om partenes vilje ikke er til stede, jf. punkt 3.4.3.
Gulating lagmannsrett støtter forslaget i punkt 3.4.3, men vil kommentere begge alternativer nedenfor.
Til forslaget i punkt 3.4.2
Et viktig hensyn bak tvisteloven er hensynet til å fremme rettssikkerhet ved at den enkelte kan få sine rettstvister løst ved domstolen, jf. tvisteloven § 1-1 første ledd. Et viktig sivilprosessuelt rettsprinsipp er dessuten partenes rett til å disponere rettskravet i saker med fri rådighet (disposisjonsprinsippet). Generelt må det legges til grunn at parter som reiser sak for domstolen, har behov for eller ønsker en rettslig avklaring av tvisten.
Tvisteloven forutsetter at partene skal ha vurdert en minnelig løsning før saken reises, jf. tvisteloven § 5-4. I departementets forslag ligger en forventning om at minnelig løsning også skal være den primære måten å løse tvister på etter at saken er brakt inn for domstolen. En slik endring antas ikke å være i samsvar med de hensyn som er nevnt ovenfor.
Departementets forslag vil føre til økt andel av saker som rettsmekles. Samtidig antas den totale ressursbruken å øke ved at det vil bli rettsmeklet i saker uten forliksvilje eller i saker som ikke er «forliksmodne». Det er tvilsomt om antallet forlikte saker vil øke tilstrekkelig til å forsvare den økte ressursbruken for domstolen og partene. Videre er det tvilsomt om «obligatorisk» rettsmekling i sivile saker vil øke kvaliteten av domstolens rettsmeklingstilbud og partenes tillit til rettsmeklingsordningen.
Etter vårt syn vil det oppnås bedre balanse mellom andelen rettsmeklede saker, antallet forlikte saker og samlet ressursbruk ved kompetanseutvikling og gode rammevilkår for rettsmekling. Heving av meklingskompetansen vil øke kvaliteten av rettsmeklingstilbudet i domstolen. En utvikling i retning av stadig mer komplekse og spesialiserte sivile tvister gir grunnlag for fremvekst av private meklingsinstitusjoner og økt bruk av voldgift. Meklingskompetansen i domstolen bør derfor styrkes for å bevare domstolens stilling som foretrukket tvisteløsningsorgan.
Til forslaget i punkt 3.4.3
Gulating lagmannsrett støtter departementets forslag om å innføre en lavere terskel for å beslutte rettsmekling selv om partenes vilje ikke er til stede.
Vi deler departementets syn på at det er et potensiale for å beslutte og gjennomføre rettsmekling i flere saker. Vi deler også synet på behovet for en effektiv og aktiv saksstyring. Etter vårt syn imøtekommer departementets forlag disse behovene.
Departementets forslag antas å føre til økt andel av saker som rettsmekles. Forslaget gir domstolen økt beslutningsmyndighet og større spillerom for å argumentere aktivt for rettsmekling og utfordre partenes syn der en eller begge motsetter seg mekling. Forslaget vil også kunne ha en pedagogisk effekt. En lavere terskel for å beslutte rettsmekling vil styrke signalet fra lovgiver om at mekling skal benyttes som tvisteløsningsmetode også etter at saken er brakt inn for domstolen.
Gulating lagmannsrett støtter utgangspunktet om at sakens egnethet bør være avgjørende, og at hensynet til partenes syn bør tones noe ned. Etter vårt syn bør også sakens egnethet være avgjørende i ankeinstansen . Erfaring tilsier at meklingsforsøk i tingretten sjelden reduserer meklingspotensialet eller partenes meklingsvilje i lagmannsretten. Tvert imot vil ofte tingrettens dom danne et godt utgangspunkt for videre forhandlinger mellom partene.
Når det gjelder domstolens vurdering av sakens egnethet, har departementet i punkt 3.4.1 fremhevet at det må skje «en grundig og reell vurdering av om den aktuelle tvisten er egnet for rettsmekling». For å gi domstolen et beslutningsgrunnlag, kan tvisteloven § 9-2 og § 9-3 (og § 29-9 og § 29-11 for ankeinstansen) vurderes endret slik at partenes syn på rettsmekling må angis i stevning og tilsvar. En slik endring vil bidra til å understreke betydningen av rettsmekling som tvisteløsningsmetode, samt øke partenes bevissthet rundt spørsmålet om rettsmekling når saken bringes inn for domstolen.
3. Adgangen til å nekte anker fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd
Gulating lagmannsrett støtter forslaget om utvidelse av adgangen til å nekte en anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd.
Kravene til å nekte en anke fremmet er nå strengere enn da tvisteloven ble iverksatt. Betegnelsen «ankesiling» er ikke dekkende for den saksbehandlingen som i dag blir en anke til del når den nektes fremmet etter bestemmelsen. Dette begrepet, som også er benyttet i høringsnotatet, reflekterer ikke at det foretas en fullverdig realitetsbehandling av saken, langt på vei sammenlignbar med for eksempel avsigelse av dom etter skriftlig behandling i lagmannsretten, jf. tvisteloven § 29-16 femte ledd. Det gis en fyldig begrunnelse, som må vise at lagmannsretten har foretatt en reell og samvittighetsfull prøving av anken, og eventuelle nye bevis og anførsler må vurderes. Begrunnelsen må være tilstrekkelig til at Høyesteretts ankeutvalg kan etterprøve hvordan lagmannsretten har kommet til sin konklusjon og at nektelse er forsvarlig. Høyesteretts ankeutvalg foretar en vidtgående overprøving av lagmannsrettenes ankenektelser.
Med dagens regel behandles flere anker i full ankeforhandling, til tross for at de burde ha vært nektet fremmet, både av hensyn til partene og domstolenes ressursbruk. Gulating lagmannsrett mener derfor at det både er forsvarlig og nødvendig å senke terskelen for å nekte anker fremmet. Også med en senket terskel vil partene få en reell, samvittighetsfull og godt begrunnet avgjørelse av anken, men etter en raskere, skriftlig og kostnadsbesparende modell.
Gulating lagmannsrett deltar som en av to lagmannsretter i prøveprosjektet med opptak og gjenbruk av forklaringer fra første instans. Erfaringene fra ordningen er foreløpig begrenset til et relativt lite antall saker. Gulating lagmannsrett er enig med departementet i at endringer i ankenektelsesadgangen ikke bør knyttes opp mot lagmannsrettenes tilgang til opptak fra tingretten. Dagens begrunnelseskrav og Høyesteretts ankeutvalg sin prøvingsintensitet av beslutningene, gjør det ubetenkelig å utvide adgangen, uavhengig av om det i den enkelte sak er tilgang til opptak fra tingretten.
Til 9.5.2 – overordnede vurderinger av modellen for ankesiling
Gulating lagmannsrett kan ikke se at det er behov for å gå bort fra den overordnede modellen som er valgt, og mener at den ikke bør erstattes med en samtykkeordning. Nektelsesordningen bør videreføres, men vilkårene for å nekte må modifiseres.
Til 9.5.3 – utforming av vilkåret for å nekte anker fremmet
En lovteknisk løsning hvor det legges inn føringer i forarbeidene, mens det i liten grad gis uttrykk for endringen i lovteksten, bør ikke velges. En slik løsning antas i praksis å kunne medføre risiko for ulik praktisering av terskelen for ankenektelse, både internt i lagmannsrettene og lagmannsrettene imellom. Målsetningen må være at ordlyden i bestemmelsen gir klart uttrykk for hvilken terskel som skal praktiseres.
Til 9.5.4 - Nærmere om ankenektelsesvurderingen
Anker bør også kunne nektes fremmet i saker av stor velferdsmessig eller økonomisk betydning for partene. Saker som gjelder tvungent psykisk helsevern er et eksempel på saker med stor velferdsmessig betydning. Foreldretvistsaker er nevnt som eksempel på en slik sakstype i høringsnotatet. Dette er en sakstype som i mange tilfeller egner seg for nektelse, fordi slike konflikter videreføres i rettsapparatet år etter år, ofte uten fornuftig begrunnelse og utsikt til endret resultat. Ved flere anledninger er det klart til barnets beste at saken avgjøres raskt og ved nektelse i lagmannsretten, fremfor at barnet skal måtte stå i foreldrenes konflikt mens saken forberedes videre og går til full ankebehandling. Ikke sjelden fremheves det av psykologfaglige vitner og sakkyndige at nettopp belastningen ved konflikten, er noe av det som er tyngst for de barna det strides om.
Gulating lagmannsrett kan ikke se at det er behov for at momentene som særskilt gjør seg gjeldende i slike nektelsesvurderinger, kommer spesifikt til uttrykk i lovteksten.
Til 9.5.5 – Høyesteretts overprøvingskompetanse
Gulating lagmannsrett er enig i at det ikke bør foretas endringer i reguleringen av Høyesteretts overprøvingskompetanse, jf. § 29-13 femte ledd fjerde punktum.
Til 9.5.6 – forslag til lovendringer
Departementet har foreslått tre alternativer til endringer i lovteksten. Andre alternativer kan også tenkes.
Det er vårt syn at alternativ tre ikke gir den ønskede utvidelse av bestemmelsen. Dagens krav om at lagmannsretten må finne det «klart at anken ikke vil føre frem», er opprettholdt. I tillegg åpnes det for ankenektelse med en lavere terskel når prosessøkonomiske hensyn og proporsjonalitet tilsier det. Dette er unødvendige tilleggskriterier.
Det kan være vanskelig å skille alternativ en og to. Alternativ en synes strengere – «ikke har utsikter til å føre frem» - enn alternativ to – «ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at anken vil føre frem». Alternativ to kan også synes å gi rom for noe større skjønn.
Gulating lagmannsrett foretrekker alternativ to. Dette er det alternativet som i størst grad imøtekommer behovet for en senket terskel for ankenektelse.
4. Merknader av særskilt betydning for behandlingen av jordskiftesaker
I lagmannsrettene er saker som behandles etter reglene om anke over jordskifteavgjørelser (AJA-saker) ikke tilgjengelige i aktørportalen. Selv om saker reist for jordskifteretten er en del av aktørportalen, og kommunikasjonen er elektronisk i jordskifteretten, er det ikke tilrettelagt for digital kommunikasjon i den videre behandling i lagmannsretten.
Til kapittel 8 - sakskostnadsbegrensningen i jordskiftelova § 7-9
Vi støtter forslaget om å endre beløpsgrensen i jordskiftelova § 7-9 første ledd til 250 000 kroner. Det er en naturlig løsning at beløpsgrensen i tvisteloven § 10-5 og jordskiftelova § 7-9 er den samme i begge lovene.
Til kapittel 9 - Adgangen til å nekte anke fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd
I redegjørelsen under gjeldende rett blir det uttalt at «Lagmannsretten kan nekte anke over dom fremmet etter tvisteloven § 29-13 annet ledd.» Det fremgår videre av redegjørelsen at:
«Beslutning om å nekte anke fremmet treffes av tre dommere, jf. § 19-2 tredje ledd bokstav d, krever enstemmighet og skal være begrunnet, jf. § 29-13 femte ledd tredje punktum.»
I høringsnotatet foreslås det å senke terskelen for å nekte anker fremmet.
Høringsnotatet klargjør ikke at jordskifteloven § 8-8 har en tilsvarende bestemmelse som er direkte knyttet til tvisteloven § 29-13 annet ledd. Jordskiftelova § 8-8 tredje og fjerde ledd lyder slik:
Ved anke over jordskifteavgjerd kan lagmannsretten nekte å ta anken opp til behandling dersom retten finn det klart at anken ikkje vil føre fram. Tvisteloven § 29-13 andre ledd gjeld i slike høve.
Den saksførebuande dommaren kan ta avgjerd som einedommar etter tredje ledd i denne paragrafen, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
Slik vi ser det kan dette etterlate tvil om hva som er rettstilstanden, dersom tvisteloven § 29-13 annet ledd nå endres slik det er foreslått i høringsnotatet uten at det samtidig gjøres endringer i jordskifteloven § 8-8.
I prop. 101 L (2012-13) side 481 er følgende uttalt om § 8-8:
Det går fram av tredje ledd første punktum at lagmannsretten kan nekte å ta anken opp til behandling dersom retten finn det klart at ein anke over jordskifteavgjerd ikkje vil føre fram. Tredje ledd andre punktum seier at i slike høve gjeld tvistelova § 29-13 andre ledd. Det inneber at ei nekting kan avgrensast til enkelte krav eller ankegrunnar. Det betyr òg at vurderinga av om det er klart at anken ikkje vil føre fram er den same som etter tvistelova. Det vil seie at vilkåret for å nekte skal tolkast strengt. Det må vere ein høg grad av sikkerheit for at resultatet ville blitt ståande etter ei eventuell full ankeprøving. Det er ikkje noko krav om at lagmannsretten skal vere samd i den avgjerda jordskifteretten har gjort. Det er nok at retten finn det klart at resultatet må bli ståande.
Og videre til fjerde ledd:
Fjerde ledd seier at det er den saksførebuande dommaren som skal ta avgjerd om å nekte å ta anken opp til behandling etter tredje ledd. Regelen er ei følgje av tredje ledd. Det er òg lagt til grunn i fjerde ledd at partane på same måten som etter tvistelova, skal få høve til å uttale seg på førehand om nektinga.
Jordskifteloven har altså regler som er tett knyttet opp til tvisteloven § 29-13 annet ledd, men med avvikende behandling siden det er jordskiftelagdommeren som enedommer som avgjør om anken skal nektes fremmet.
Når høringsnotatet nå foreslår å endre terskelen for å nekte anker fremmet, vil det slik vi ser det, også være behov for å vurdere endringer i jordskifteloven § 8-8 tredje og fjerde ledd.
Dersom det i jordskifteloven er meningen å beholde dagens regel, altså at terskelen for å nekte anker fremmet fortsatt skal være streng, må regelen formuleres direkte inn i jordskifteloven uten henvisning til tvisteloven § 29-13 annet ledd. I så fall kan også fjerde ledd beholdes som den er, ved at jordskiftelagdommeren fatter avgjørelsen som enedommer.
Dersom terskelen for å nekte anker fremmet skal senkes på samme måte som for anke over dom, bør teksten i jordskifteloven § 8-8 tredje ledd få et tilsvarende innhold som tvisteloven § 29-13 annet ledd, for eksempel:
Ved anke over jordskifteavgjerd kan lagmannsretten nekte å ta anken opp til behandling dersom retten finn at anken ikkje har utsikt til å føre fram. Tvisteloven § 29-13 andre ledd gjeld i slike høve.
Endringen reiser videre spørsmål om en slik beslutning fortsatt bør treffes av jordskiftelagdommeren som enedommer. Det kan ha vært med på å forme regelen om at jordskiftelagdommeren alene skal avgjøre om anken skal nektes fremmet, at det var strenge krav til hvilke saker som kunne nektes fremmet som neppe kunne anvendes i særlig mange saker.
Det er vår oppfatning at dersom terskelen skal senkes for at bestemmelsen skal brukes mer aktivt i flere saker, bør beslutningen treffes av tre dommere i lagmannsretten, slik det ellers gjøres ved avgjørelser etter tvistelovens § 29-13 annet ledd, jf. femte ledd. Siden det er en jordskifteavgjørelse som er anket, må en jordskiftelagdommer alltid være en av de tre dommerne som avgjør spørsmålet, jf. jordskifteloven § 8-7 tredje ledd annet punktum.
Dersom endringene i § 29-13 annet ledd i høringsnotatet innføres, vil vi foreslå at jordskiftelova § 8-8 fjerde ledd får slik ordlyd:
Lagmannsretten tek avgjerd etter tredje ledd i denne paragrafen samansett med tre dommarar, og ein av dei skal være jordskiftelagdommar. Partane skal ha fått høve til å uttale seg før spørsmålet vert avgjort.
I omtalen av forslaget bør det understrekes at det er når saker skal nektes fremmet at det er behov for tre dommere. Det hører under saksforberedelsen og saksforberedende dommers oppgaver, å ta stilling til om vilkårene for å nekte anker fremmet kan være oppfylt slik at de skal prøves av tre dommere, eller om saksforberedelsen fortsetter uten å prøve spørsmålet.
Gulating lagmannsrett