Høringssvar – forslag til endringer i tvisteloven mv. – ankesiling, rettsmekling mv.
Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) viser til høringsnotat fra Justis- og beredskapsdepartementet av 7. oktober 2020 om endringer i tvisteloven mv. Høringsfristen er satt til 4. januar 2021.
Helseklage har merknader til forslagene om endringer av reglene om rettsmekling og ankesiling.
Helseklage støtter endringsforslaget om ankesiling. Det vises til punkt 4.2 nedenfor. For rettsmekling er det fremsatt to alternative endringsforslag. Helseklage støtter forslaget i høringsnotatet punkt 3.4.3 (endringsforslag nr. 2). Dette begrunnes nærmere i punkt 3-4 nedenfor.
2. Om Helseklage og rettssaksavdelingen
Helseklage er en statlig etat underlagt Helse - og omsorgsdepartementet, og er sekretariat for Pasientskadenemnda (PSN). I tillegg er Helseklage sekretariat for Apotekklagenemnda, Klagenemnda for behandling i utlandet, Statens helsepersonellnemnd.
Pasientskadesakene reiser enkelte problemstillinger som vil bli særskilt omtalt. Pasientskadenemnda og dets sekretariat forbereder og behandler saker som gjelder krav om erstatning for skader oppstått under behandling i det offentlige og/eller private helsevesenet. Sakene gjelder både spørsmål om det foreligger ansvarsgrunnlag, og utmåling av erstatning.
Etter pasientskadeloven § 18 er det «saken» som bringes inn for domstolen. Domstolen foretar ingen gyldighetskontroll av nemndsvedtaket, men avsier fastsettelsesdom på erstatningsplikt eller fullbyrdelsesdom i en sak om erstatningsutmåling.
Rettssaksavdelingen hos Helseklage fører rettssakene der staten ved PSN er saksøkt (pasientskadesakene). Før sakene bringes inn for domstolen har de vært gjennom både ansvarsutredning og eventuell utmåling av erstatning i to instanser i forvaltningsapparatet. Først hos Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) og deretter hos PSN.
Årlig mottar rettssaksavdelingen gjennomsnittlig 120 nye stevninger. Cirka 75 % av sakene gjelder spørsmål om det foreligger ansvarsgrunnlag. De resterende 25 % gjelder erstatningsutmåling. Av de cirka 6.000 pasientskadesakene som behandles i forvaltingen hvert år, er det under én prosent av sakene som ender med dom.
3. Helseklage støtter endringsforslag nr. 2
3.1. Innledende merknader
Endringsforslag nr. 2 innebærer en mindre endring i nåværende bestemmelses andre ledd, slik at det oppstilles en lavere terskel for å beslutte rettsmekling til tross for at partenes vilje ikke er til stede.
Etter Helseklages syn vil endringsforslag nr. 2 best ivareta de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende ved vurderingen av om rettsmekling er formålstjenlig. Forslaget legger opp til at retten skal foreta en samlet vurdering av om rettsmekling anses egnet i hver enkelt sak, fremfor at rettsmekling som hovedregel alltid skal gjennomføres.
Det er Helseklages syn at en slik vurdering i den enkelte sak er nødvendig. Mange sakstyper egner seg ikke for rettsmekling, og en hovedregel om mekling vil derfor måtte ha omfattende unntak. Ved vedtagelse av forslaget i høringsnotatet punkt 3.4.2 (endringsforslag nr. 1) er det risiko for at lovens hovedregel vil bli uthulet, i praksis misvisende, og formålet med å pålegge økt mekling vil ikke virke etter sin hensikt.
En hovedregel om rettsmekling vil kunne bidra til uensartet praksis mellom domstolene, alt etter hvordan lovens ordlyd og hovedregel vektlegges. Andelen saker som rettsmekles i domstolene vil følgelig kunne variere i enda større grad enn det som er tilfelle i dag, jf. høringsnotatet punkt 3.3. Endringsforslaget nr. 1 vil derfor kunne virke mot sin hensikt, ved at det fortsatt blir for stor variasjon mellom domstolene ved bruk av rettsmeklingsinstituttet. En slik uensartet praksis vil også svekke forutberegneligheten, med tanke på hvilke kostnader som vil påløpe ved behandlingen av saken og tidsbruk frem til rettskraftig dom.
Helseklage mener pasientskadesakene er et eksempel på én av sakstypene som ikke passer for rettsmeklingsordningen. Det er hovedårsaken til at Helseklage anser endringsforslag nr. 2 som best egnet til å legge til rette for økt mekling.
3 .2 . Ytterligere om pasientskadesakene
Som nevnt under punkt 2 kan pasientskadesakene deles i to kategorier, ansvar og utmåling.
Ansvarssakene knytter seg til om det foreligger et ansvarsgrunnlag, mens utmålingssakene gjelder spørsmål om erstatningens størrelse etter at ansvar er erkjent. Felles for sakene er at NPE og PSN sitt mandat er å avgjøre pasientskadesakene korrekt, i samsvar med gjeldende pasientskadelovgivning, slik den er fastsatt av Stortinget. Forvaltningsorganene opptrer objektivt og har ingen egeninteresse i utfallet av sakene. Både i NPE og PSN arbeider saksbehandlere med høy juridisk og medisinsk kompetanse, med et betydelig erfaringsgrunnlag innen pasientskadeerstatning.
Saksbehandlingen skjer etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, og forvaltningen har et ansvar for å få opplyst saken best mulig før vedtak treffes. I tillegg til regelmessig skriftlig kontakt med erstatningssøkeren utredes sakens medisinske side av én eller flere medisinske sakkyndige med relevant spesialisering. Både ansvarsspørsmålet og spørsmålet om erstatningens størrelse beror på inngående juridiske og medisinske vurderinger. Begge sakstyper er altså omfattende utredet og vurdert i to instanser før domstolsbehandling.
I sakene hvor forvaltningen har vurdert at det ikke foreligger erstatningsansvar gjelder søksmålene som hovedregel krav om fastsettelsesdom for erstatningsansvar. Hvis det i domstolene konstateres at vilkårene for erstatningsansvar er oppfylt, vurderes utmålingsspørsmålet av forvaltningen. Ansvarssakene er følgelig et enten/eller-spørsmål.
En endring av statens syn på ansvarsspørsmålet vil avhenge av nye medisinske opplysninger eller vurderinger, eller at nye faktiske forhold kommer frem under behandlingen i domstolene. Dersom det under domstolsbehandlingen fremkommer opplysninger som tilsier at det foreligger erstatningsansvar, vil staten erkjenne ansvar. Når det foreligger grunnlag for å erkjenne ansvar løses dette ved kontakt mellom prosessfullmektigene og ved at det nedlegges felles påstand. Tilsvarende gjelder dersom saksøker ønsker å trekke kravet. Rettens bistand er ikke nødvendig.
På dette grunnlag er rettsmekling etter Helseklages syn direkte uegnet i ansvarssakene. Spørsmålet om erstatningsansvar beror på inngående juridiske og medisinske vurderinger, og er i liten grad egnet for forhandlinger. Gjennomføring av rettsmekling i slike saker vil stå i et klart spenn mot ønsket om riktige avgjørelser og hensynet til likebehandling. Hvis staten etter en omfattende utredningsprosess ikke finner grunnlag for å erkjenne erstatningsansvar, vil ikke et pålegg om rettsmekling kunne føre til endring av standpunktet. Rettsmekling vil derfor utelukkende fordyre og forlenge domstolsbehandlingen.
3.2.2 Utmålingssakene
I saker som gjelder erstatningsutmåling foretar staten en konkret vurdering av om rettsmekling er egnet i den enkelte sak. Tilsvarende som for ansvarssakene vil spørsmål om forlik avhenge av nye medisinske opplysninger eller vurderinger fra rettsoppnevnt sakkyndig som setter saken i et nytt lys. Det vil i så tilfelle være disse nye opplysningene som danner grunnlaget for en fornyet vurdering av utmålingsspørsmålet, herunder av erstatningsposter og beløp. I slike tilfeller initierer normalt en av partene til forhandlinger, uten at retten involveres. Prosessen avsluttes ved et utenrettslig forlik, og rettens bistand er heller ikke nødvendig i slike tilfeller.
Rettsmekling i utmålingssaker er tilnærmet like ressurskrevende å forberede som en hovedforhandling. Mekling vil derfor i liten grad være ressursbesparende hvis det ikke har kommet frem noe nytt siden forvaltningsbehandlingen som har gitt partene grunn til å revurdere sine standpunkter. I realiteten vil en hovedregel om rettsmekling medføre merarbeid med forberedelser og gjennomføring, og ved det merkostnader, som ikke vil gi en prosessøkonomisk gevinst.
En hovedregel om mekling vil derfor ikke virke som et tiltak for effektivisering. Verken i tilfellene der det ligger an til forlik eller i tilfeller der partene fastholder sine synspunkter.
3.2.3 Staten ved Pasientskadenemnda som part i rettsmekling
I høringsnotatet er det trukket frem at rettsmekling som ikke leder til forlik likevel kan ha betydelig prosessøkonomisk betydning, fordi meklingen kan bidra til konsentrasjon av tvistepunktene og forenkler saksforberedelsen. Disse hensynene vil ikke veie tungt i pasientskadesakene. Helseklage viser til at siktemålet med den forutgående forvaltningsbehandlingen er å utrede og spisse sakens medisinske og erstatningsrettslige sider. Tvistepunktene i en pasientskadesak for retten vil derfor i utgangspunktet være langt mer klarlagt enn hva tilfellet er i flere andre sakstyper.
I pasientskadesaker har ikke staten samme frihet til å forhandle og forlike saker som private. Under forvaltning av pasientskadeordningen driver staten offentlig myndighetsutøvelse og fordeler statlige goder, styrt ut fra fastsatte normer om erstatningsutmåling, ensartethet- og likhetsprinsipper. De samme hensyn må PSN ivareta når sakene verserer for retten.
Det vil i rettsmekling kunne ytes press for å gi mer erstatning for å oppnå en løsning, uten at dette er i samsvar med de gjeldende rammene for pasientskadelovgivningen. Det vil stå i et spenn mot PSN sin objektive rolle, hensynet til likebehandling og ønsket om riktige avgjørelser. Hvis det er utsikter til å oppnå høyere erstatning utelukkende fordi det som hovedregel skal gjennomføres rettsmekling er det all grunn til å tro at det vil medføre langt flere søksmål, slik at en hovedregel om rettsmekling vil virke sterkt prosessdrivende i disse sakene.
Forholdene som departementet trekker frem som fordeler ved å inngå forlik i høringsnotatet punkt 3.4.1, gjør seg heller ikke gjeldende til fordel for en hovedregel om rettsmekling når staten ved PSN er part. Det har åpenbart en egenverdi for saksøker å kunne legge tvisten bak seg, men slike hensyn gjør seg ikke gjeldende for staten. En hovedregel om rettsmekling vil derfor være fordyrende og forlenge domstolsprosessen, fremfor å bidra til å spare kostnader.
Av disse grunner vil et økt fokus fra domstolens side om rettsmekling ikke kunne tillegges vekt når PSN skal vurdere om saken skal forlikes, verken i ansvars- eller utmålingssakene. Dersom man i pasientskadesakene binder ressurser mot obligatorisk mekling er det risiko for at det forgjeves medgår bruk av ressurser, både fra domstolens og partenes side, samt at den totale saksbehandlingstiden blir for lang. Helseklage viser til at det er nettopp disse momentene som uttrykkelig er trukket frem som ulemper med rettsmekling i høringsnotatet. Videre risikerer man en uheldig bruk og fordeling av domstolens ressurser, ved at det forspilles tid som kunne medgå til å rettsmekle sakstyper som åpenbart er bedre egnet enn pasientskadesakene.
4.1. Forslag til endring i tvisteloven § 8-3 – rettsmekling
Endringsforslag nr. 1 vil etter Helseklages syn gi en lovtekst som ikke samsvarer godt med realitetene. Det vil være behov for så vidt omfattende unntak at hovedregelen vil bli uthulet. En slik hovedregel vil også kunne bidra til en uensartet praksis i domstolene, i strid med formålet med endringen.
Helseklage anser pasientskadesakene som illustrerende for at det vil foreligge et behov for unntaksregler som ivaretar motstridende hensyn, dersom det innføres regler som senker terskelen for når rettsmekling skal foretas. Ønsket om økt bruk av mekling vil sikres ved en regel som legger opp til en skjønnsmessig vurdering fra domstolens side, slik endringsforslag nr. 2 gjør.
Helseklage vil på denne bakgrunn støtte endringsforslag 2, jf. høringsuttalelsen punkt 3.4.2, om at det gis et nytt siste punkt i annet ledd (uthevet her):
(2) Ved avgjørelsen legges det vekt på partenes holdning til rettsmekling og mulighetene for å oppnå et forlik eller en forenkling i saken. Det legges videre vekt på om ulikt styrkeforhold mellom partene, kostnadene ved rettsmekling, tidligere meklingsforsøk eller andre forhold gjør rettsmekling betenkelig. Rettsmekling mot partenes vilje kan foretas dersom retten etter en samlet vurdering kommer til at saken er egnet for det.
4.2. Forslag til endring i tvisteloven § 29-13 – ankesiling
Helseklage viser til departementets begrunnelse i høringsnotatet kapittel 9 og støtter endringsforslaget uten merknader.
Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) viser til høringsnotat fra Justis- og beredskapsdepartementet av 7. oktober 2020 om endringer i tvisteloven mv. Høringsfristen er satt til 4. januar 2021.
Helseklage har merknader til forslagene om endringer av reglene om rettsmekling og ankesiling.
Helseklage støtter endringsforslaget om ankesiling. Det vises til punkt 4.2 nedenfor. For rettsmekling er det fremsatt to alternative endringsforslag. Helseklage støtter forslaget i høringsnotatet punkt 3.4.3 (endringsforslag nr. 2). Dette begrunnes nærmere i punkt 3-4 nedenfor.
2. Om Helseklage og rettssaksavdelingen
Helseklage er en statlig etat underlagt Helse - og omsorgsdepartementet, og er sekretariat for Pasientskadenemnda (PSN). I tillegg er Helseklage sekretariat for Apotekklagenemnda, Klagenemnda for behandling i utlandet, Statens helsepersonellnemnd.
Pasientskadesakene reiser enkelte problemstillinger som vil bli særskilt omtalt. Pasientskadenemnda og dets sekretariat forbereder og behandler saker som gjelder krav om erstatning for skader oppstått under behandling i det offentlige og/eller private helsevesenet. Sakene gjelder både spørsmål om det foreligger ansvarsgrunnlag, og utmåling av erstatning.
Etter pasientskadeloven § 18 er det «saken» som bringes inn for domstolen. Domstolen foretar ingen gyldighetskontroll av nemndsvedtaket, men avsier fastsettelsesdom på erstatningsplikt eller fullbyrdelsesdom i en sak om erstatningsutmåling.
Rettssaksavdelingen hos Helseklage fører rettssakene der staten ved PSN er saksøkt (pasientskadesakene). Før sakene bringes inn for domstolen har de vært gjennom både ansvarsutredning og eventuell utmåling av erstatning i to instanser i forvaltningsapparatet. Først hos Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) og deretter hos PSN.
Årlig mottar rettssaksavdelingen gjennomsnittlig 120 nye stevninger. Cirka 75 % av sakene gjelder spørsmål om det foreligger ansvarsgrunnlag. De resterende 25 % gjelder erstatningsutmåling. Av de cirka 6.000 pasientskadesakene som behandles i forvaltingen hvert år, er det under én prosent av sakene som ender med dom.
3. Helseklage støtter endringsforslag nr. 2
3.1. Innledende merknader
Endringsforslag nr. 2 innebærer en mindre endring i nåværende bestemmelses andre ledd, slik at det oppstilles en lavere terskel for å beslutte rettsmekling til tross for at partenes vilje ikke er til stede.
Etter Helseklages syn vil endringsforslag nr. 2 best ivareta de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende ved vurderingen av om rettsmekling er formålstjenlig. Forslaget legger opp til at retten skal foreta en samlet vurdering av om rettsmekling anses egnet i hver enkelt sak, fremfor at rettsmekling som hovedregel alltid skal gjennomføres.
Det er Helseklages syn at en slik vurdering i den enkelte sak er nødvendig. Mange sakstyper egner seg ikke for rettsmekling, og en hovedregel om mekling vil derfor måtte ha omfattende unntak. Ved vedtagelse av forslaget i høringsnotatet punkt 3.4.2 (endringsforslag nr. 1) er det risiko for at lovens hovedregel vil bli uthulet, i praksis misvisende, og formålet med å pålegge økt mekling vil ikke virke etter sin hensikt.
En hovedregel om rettsmekling vil kunne bidra til uensartet praksis mellom domstolene, alt etter hvordan lovens ordlyd og hovedregel vektlegges. Andelen saker som rettsmekles i domstolene vil følgelig kunne variere i enda større grad enn det som er tilfelle i dag, jf. høringsnotatet punkt 3.3. Endringsforslaget nr. 1 vil derfor kunne virke mot sin hensikt, ved at det fortsatt blir for stor variasjon mellom domstolene ved bruk av rettsmeklingsinstituttet. En slik uensartet praksis vil også svekke forutberegneligheten, med tanke på hvilke kostnader som vil påløpe ved behandlingen av saken og tidsbruk frem til rettskraftig dom.
Helseklage mener pasientskadesakene er et eksempel på én av sakstypene som ikke passer for rettsmeklingsordningen. Det er hovedårsaken til at Helseklage anser endringsforslag nr. 2 som best egnet til å legge til rette for økt mekling.
3 .2 . Ytterligere om pasientskadesakene
Som nevnt under punkt 2 kan pasientskadesakene deles i to kategorier, ansvar og utmåling.
Ansvarssakene knytter seg til om det foreligger et ansvarsgrunnlag, mens utmålingssakene gjelder spørsmål om erstatningens størrelse etter at ansvar er erkjent. Felles for sakene er at NPE og PSN sitt mandat er å avgjøre pasientskadesakene korrekt, i samsvar med gjeldende pasientskadelovgivning, slik den er fastsatt av Stortinget. Forvaltningsorganene opptrer objektivt og har ingen egeninteresse i utfallet av sakene. Både i NPE og PSN arbeider saksbehandlere med høy juridisk og medisinsk kompetanse, med et betydelig erfaringsgrunnlag innen pasientskadeerstatning.
Saksbehandlingen skjer etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, og forvaltningen har et ansvar for å få opplyst saken best mulig før vedtak treffes. I tillegg til regelmessig skriftlig kontakt med erstatningssøkeren utredes sakens medisinske side av én eller flere medisinske sakkyndige med relevant spesialisering. Både ansvarsspørsmålet og spørsmålet om erstatningens størrelse beror på inngående juridiske og medisinske vurderinger. Begge sakstyper er altså omfattende utredet og vurdert i to instanser før domstolsbehandling.
I sakene hvor forvaltningen har vurdert at det ikke foreligger erstatningsansvar gjelder søksmålene som hovedregel krav om fastsettelsesdom for erstatningsansvar. Hvis det i domstolene konstateres at vilkårene for erstatningsansvar er oppfylt, vurderes utmålingsspørsmålet av forvaltningen. Ansvarssakene er følgelig et enten/eller-spørsmål.
En endring av statens syn på ansvarsspørsmålet vil avhenge av nye medisinske opplysninger eller vurderinger, eller at nye faktiske forhold kommer frem under behandlingen i domstolene. Dersom det under domstolsbehandlingen fremkommer opplysninger som tilsier at det foreligger erstatningsansvar, vil staten erkjenne ansvar. Når det foreligger grunnlag for å erkjenne ansvar løses dette ved kontakt mellom prosessfullmektigene og ved at det nedlegges felles påstand. Tilsvarende gjelder dersom saksøker ønsker å trekke kravet. Rettens bistand er ikke nødvendig.
På dette grunnlag er rettsmekling etter Helseklages syn direkte uegnet i ansvarssakene. Spørsmålet om erstatningsansvar beror på inngående juridiske og medisinske vurderinger, og er i liten grad egnet for forhandlinger. Gjennomføring av rettsmekling i slike saker vil stå i et klart spenn mot ønsket om riktige avgjørelser og hensynet til likebehandling. Hvis staten etter en omfattende utredningsprosess ikke finner grunnlag for å erkjenne erstatningsansvar, vil ikke et pålegg om rettsmekling kunne føre til endring av standpunktet. Rettsmekling vil derfor utelukkende fordyre og forlenge domstolsbehandlingen.
3.2.2 Utmålingssakene
I saker som gjelder erstatningsutmåling foretar staten en konkret vurdering av om rettsmekling er egnet i den enkelte sak. Tilsvarende som for ansvarssakene vil spørsmål om forlik avhenge av nye medisinske opplysninger eller vurderinger fra rettsoppnevnt sakkyndig som setter saken i et nytt lys. Det vil i så tilfelle være disse nye opplysningene som danner grunnlaget for en fornyet vurdering av utmålingsspørsmålet, herunder av erstatningsposter og beløp. I slike tilfeller initierer normalt en av partene til forhandlinger, uten at retten involveres. Prosessen avsluttes ved et utenrettslig forlik, og rettens bistand er heller ikke nødvendig i slike tilfeller.
Rettsmekling i utmålingssaker er tilnærmet like ressurskrevende å forberede som en hovedforhandling. Mekling vil derfor i liten grad være ressursbesparende hvis det ikke har kommet frem noe nytt siden forvaltningsbehandlingen som har gitt partene grunn til å revurdere sine standpunkter. I realiteten vil en hovedregel om rettsmekling medføre merarbeid med forberedelser og gjennomføring, og ved det merkostnader, som ikke vil gi en prosessøkonomisk gevinst.
En hovedregel om mekling vil derfor ikke virke som et tiltak for effektivisering. Verken i tilfellene der det ligger an til forlik eller i tilfeller der partene fastholder sine synspunkter.
3.2.3 Staten ved Pasientskadenemnda som part i rettsmekling
I høringsnotatet er det trukket frem at rettsmekling som ikke leder til forlik likevel kan ha betydelig prosessøkonomisk betydning, fordi meklingen kan bidra til konsentrasjon av tvistepunktene og forenkler saksforberedelsen. Disse hensynene vil ikke veie tungt i pasientskadesakene. Helseklage viser til at siktemålet med den forutgående forvaltningsbehandlingen er å utrede og spisse sakens medisinske og erstatningsrettslige sider. Tvistepunktene i en pasientskadesak for retten vil derfor i utgangspunktet være langt mer klarlagt enn hva tilfellet er i flere andre sakstyper.
I pasientskadesaker har ikke staten samme frihet til å forhandle og forlike saker som private. Under forvaltning av pasientskadeordningen driver staten offentlig myndighetsutøvelse og fordeler statlige goder, styrt ut fra fastsatte normer om erstatningsutmåling, ensartethet- og likhetsprinsipper. De samme hensyn må PSN ivareta når sakene verserer for retten.
Det vil i rettsmekling kunne ytes press for å gi mer erstatning for å oppnå en løsning, uten at dette er i samsvar med de gjeldende rammene for pasientskadelovgivningen. Det vil stå i et spenn mot PSN sin objektive rolle, hensynet til likebehandling og ønsket om riktige avgjørelser. Hvis det er utsikter til å oppnå høyere erstatning utelukkende fordi det som hovedregel skal gjennomføres rettsmekling er det all grunn til å tro at det vil medføre langt flere søksmål, slik at en hovedregel om rettsmekling vil virke sterkt prosessdrivende i disse sakene.
Forholdene som departementet trekker frem som fordeler ved å inngå forlik i høringsnotatet punkt 3.4.1, gjør seg heller ikke gjeldende til fordel for en hovedregel om rettsmekling når staten ved PSN er part. Det har åpenbart en egenverdi for saksøker å kunne legge tvisten bak seg, men slike hensyn gjør seg ikke gjeldende for staten. En hovedregel om rettsmekling vil derfor være fordyrende og forlenge domstolsprosessen, fremfor å bidra til å spare kostnader.
Av disse grunner vil et økt fokus fra domstolens side om rettsmekling ikke kunne tillegges vekt når PSN skal vurdere om saken skal forlikes, verken i ansvars- eller utmålingssakene. Dersom man i pasientskadesakene binder ressurser mot obligatorisk mekling er det risiko for at det forgjeves medgår bruk av ressurser, både fra domstolens og partenes side, samt at den totale saksbehandlingstiden blir for lang. Helseklage viser til at det er nettopp disse momentene som uttrykkelig er trukket frem som ulemper med rettsmekling i høringsnotatet. Videre risikerer man en uheldig bruk og fordeling av domstolens ressurser, ved at det forspilles tid som kunne medgå til å rettsmekle sakstyper som åpenbart er bedre egnet enn pasientskadesakene.
4.1. Forslag til endring i tvisteloven § 8-3 – rettsmekling
Endringsforslag nr. 1 vil etter Helseklages syn gi en lovtekst som ikke samsvarer godt med realitetene. Det vil være behov for så vidt omfattende unntak at hovedregelen vil bli uthulet. En slik hovedregel vil også kunne bidra til en uensartet praksis i domstolene, i strid med formålet med endringen.
Helseklage anser pasientskadesakene som illustrerende for at det vil foreligge et behov for unntaksregler som ivaretar motstridende hensyn, dersom det innføres regler som senker terskelen for når rettsmekling skal foretas. Ønsket om økt bruk av mekling vil sikres ved en regel som legger opp til en skjønnsmessig vurdering fra domstolens side, slik endringsforslag nr. 2 gjør.
Helseklage vil på denne bakgrunn støtte endringsforslag 2, jf. høringsuttalelsen punkt 3.4.2, om at det gis et nytt siste punkt i annet ledd (uthevet her):
(2) Ved avgjørelsen legges det vekt på partenes holdning til rettsmekling og mulighetene for å oppnå et forlik eller en forenkling i saken. Det legges videre vekt på om ulikt styrkeforhold mellom partene, kostnadene ved rettsmekling, tidligere meklingsforsøk eller andre forhold gjør rettsmekling betenkelig. Rettsmekling mot partenes vilje kan foretas dersom retten etter en samlet vurdering kommer til at saken er egnet for det.
4.2. Forslag til endring i tvisteloven § 29-13 – ankesiling
Helseklage viser til departementets begrunnelse i høringsnotatet kapittel 9 og støtter endringsforslaget uten merknader.
Med vennlig hilsen
NASJONALT KLAGEORGAN FOR HELSETJENESTEN
NASJONALT KLAGEORGAN FOR HELSETJENESTEN