Språkrådet

Språkrådet støtter forslaget fra Kunnskapsdepartementet om at dersom en ansatt i en rekrutteringsstilling (postdoktor og stipendiat) ikke har ferdigheter i norsk, svensk eller dansk på nivå A2 ved ansettelse, skal institusjonene tilby norskopplæring med mål om å oppnå norskferdigheter på minimum dette nivået, som uttrykt i forslaget til ny ordlyd i femte ledd i paragrafene 3-18 og 3-19 i forskrift til universitets- og høyskoleloven.

Likevel vil Språkrådet i begrunnelsen nedenfor peke på noen uheldige konsekvenser av at det med den nye ordlyden ikke stilles krav til stipendiatene og postdoktorene om norskopplæring, men at norskopplæring nå kun vil være noe institusjonene skal tilby dem.

Ansatte i stipendiat- og postdoktorstillinger vil ha større muligheter for å få innpass i det norske arbeidsmarkedet når åremålet er over, dersom de har visse kunnskaper i norsk. I faste stillinger både innenfor og utenfor akademia vil det svært ofte være behov for norskkunnskaper. Ansatte i åremålsstillinger må dessuten kunne forholde seg til norske lover og regler og norsk forvaltning, både i åremålsstillingen og i de stillingene de eventuelt vil søke i Norge. Da vil det være en fordel med en viss kjennskap til norsk språk, og begynneropplæringen (avgrenset til 15 studiepoeng) var ment å legge til rette for at midlertidig ansatte i akademia kunne få en god start i prosessen med å lære norsk.

I Meld. St. 14 (2024–2025) Sikker kunnskap i en usikker verden uttrykker Kunnskapsdepartementet bekymring over at over halvparten av de utenlandske stipendiatene forlater Norge etter endt utdanning (s. 87) og ikke søker arbeid her. Kunnskapsdepartementet nevner selv at norsk fagspråk «er viktig for å legge til rette for at flere internasjonale stipendiater og postdoktorer opparbeider seg kompetanse for det norske arbeidsmarkedet» (s. 88), men at universitets- og høyskolesektoren har «uttrykt bekymring for at den internasjonale rekrutteringen vil svekkes» dersom språkopplæringen gjøres obligatorisk for slike åremålsstillinger. Departementet nevner også at det er behov for å vurdere om slik obligatorisk språkopplæring er et «treffsikkert tiltak for å sikre norsk fagspråk». I den sammenhengen mener Språkrådet at det også bør vurderes om obligatorisk språkopplæring for stipendiater og postdoktorer ville være et treffsikkert tiltak for å gjøre dem mer attraktive for det norske arbeidsmarkedet.

Ifølge paragraf 7-6 første ledd bokstav f og g og tredje ledd andre punktum i universitets- og høyskoleloven skal åremålsperioden for postdoktorer og stipendiater være tre til fire år. De ansatte i slike stillinger vil miste verdifull tid som kunne ha vært brukt til innlæring i det lokale språket, i dette tilfellet norsk, om de skulle bli værende etter at åremålsperioden er over. Både for denne gruppen og for andre grupper arbeidsinnvandrere vil manglende kunnskap i det lokale språket gi dårligere muligheter på arbeidsmarkedet, og jo lengre tid det går før man starter språkopplæringen, desto høyere blir terskelen. Derfor er det viktig å komme tidlig i gang med språkopplæringen.

I diskusjonen om krav om norskopplæring for stipendiater og postdoktorer som ikke har ferdigheter i norsk, svensk eller dansk på nivå A2 ved ansettelse, har det blitt satt fram påstander om diskriminering og manglende likestilling fordi de som ikke har disse ferdighetene, må bruke ekstra tid på å tilegne seg dem. I sitt høringsnotat nevner departementet også uhensiktsmessig tidsbruk for noen stipendiater og postdoktorer. I den sammenhengen mener Språkrådet det er relevant å trekke fram forskning som viser hvor mye lengre tid forskere som ikke har engelsk som førstespråk, bruker på å måtte formulere seg på engelsk i de fleste oppgaver som er knyttet til forsknings- og undervisningsstillinger. [1] Dermed vil de aller fleste i rekrutteringsstillinger i utgangspunktet være i en situasjon der krav om bruk av et spesifikt språk, som regel engelsk, innebærer en ekstra arbeidsbyrde for den enkelte. Byrdefordelingen når det gjelder språk, vil dermed ikke uten videre være opplagt. Undersøkelsen i artikkelen omfattet deltakere fra flere land med forskjellig språklig bakgrunn.

Forskningen på feltet viser at manglende tilgang til lokale språk vil føre til at den yrkesmessige mobiliteten innskrenkes etter fullført grad [2] . Til sammenlikning viser Språkrådet også til at man for å bli tatt opp som student ved en norsk utdanningsinstitusjon må kunne dokumentere norskferdigheter tilsvarende B2-nivå. Det blir også stilt krav om norskkompetanse på et visst nivå for stillinger innen f.eks. helse- og omsorgssektoren i det norske arbeidsmarkedet. [3]

Selv om Språkrådet støtter forslaget fra Kunnskapsdepartementet, vil vi foreslå at ordlyden i de aktuelle leddene endres til (endring i kursiv):

«Dersom den ansatte ikke har ferdigheter i norsk, svensk eller dansk på nivå A2 ved ansettelse, skal institusjonen tilby norskopplæring med mål om å oppnå norskferdigheter på minimum dette nivået i lesing og lytting .»

Når man skal lære et nytt språk, er det lettere å tilegne seg lesing og lytting (de reseptive språkferdighetene) enn skriving og tale (de produktive språkferdighetene). Med visse ferdigheter i lesing og lytting vil det til en viss grad være mulig å følge med i møter på norsk og lese for eksempel sakspapirer og e-postmeldinger på norsk. Uansett bør institusjonene se på fleksible måter å ordne norskopplæringen på, for eksempel ved å lage kurs eller opplegg som er spesialtilpasset postdoktorene og stipendiatenes situasjon, og ikke nødvendigvis knytte det til de allerede fastsatte norskkursene .

Språkrådet er statens forvaltningsorgan i språkspørsmål og følger opp den norske språkpolitikken på oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet. Språkrådet skal føre tilsyn med hvordan de som har plikter etter språkloven, praktiserer og etterlever rettsreglene, og veilede om hva som skal til for å oppfylle kravene i loven.

Formålet med språkloven er å styrke norsk språk slik at det forblir et samfunnsbærende språk som kan brukes på alle samfunnsområder og i alle deler av samfunnslivet i Norge. Formålet er også å sikre at offentlige organer tar ansvar for å bruke, utvikle og styrke bokmål og nynorsk. Skal norsk være et samfunnsbærende språk, må det finnes et norsk fagspråk med norsk terminologi på alle fagområder.

I språklovsproposisjonen (Prop. 108 L (2019–2020) Lov om språk (språklova) ) er det framhevet at språkpolitikken skal være sektorovergripende. Det innebærer at hvert departement har ansvar for å følge opp språkpolitikken på sitt område.

I den norske språkpolitikken er utvikling av fagspråk i universitets- og høyskolesektoren pekt ut som særlig viktig for å opprettholde norsk som samfunnsbærende språk. Ifølge paragraf 2-3 i universitets- og høyskoleloven skal universitetene og høyskolene bruke, utvikle og styrke norsk fagspråk, både bokmål og nynorsk. Her heter det også at undervisningsspråket skal være norsk, men at institusjonene kan gjøre faglig begrunnede unntak fra bestemmelsen.

[1] Amano, T., V. Ramirez-Castaneda, V. Berdejo-Espinola, I. Borokini, S. Chowdhury, M. Glovets et al. (2023): The manifold costs of being a non-native English speaker in science . PLoS Biol 21(7).

[2] Se f.eks. Gujord, A-K.H., E.B. Molde, A-M.K. Olsen og I. Wunderlich (2022): Individuelle valg og kollektive forestillinger om norsk språk i akademia. Dybdeintervjuer med internasjonalt ansatte forskere . Nordand Vol. 17 Utg.1.

[3] Ødegård, A.M. og R.K. Andersen (2020): Norskkompetanse blant arbeidstakere født i utlandet . Fafo-rapport 2020:27.