Dato: 03.12.2020 Svartype: Med merknad Innspill til Høring - forslag til endringer i Forskrift om tilskudd til audiovisuell produksjon og Forskrift om tilskudd til produksjon og formidling av audiovisuelle verk sendt ut av KUD 3.11.2020. Film & Kino har valgt å kommentere Høring av begge forskriftene under ett. Vi ser av listen over hvem som har fått forskriften sendt på høring at kommunene og kinoene ikke er invitert til å gi tilbakemeldinger på forskriften. Norske kinoer er i all hovedsak fortsatt kommunale og befinner seg i distriktene og det hadde vært naturlig om de hadde blitt spurt om å gi tilbakemeldinger på noe som er svært viktig for lokalsamfunn over hele landet. Det er derfor uheldig at verken enkeltkinoene eller kommunene som i hovedsak eier kinoene står på høringslisten. Film & Kino synes det er positivt at KUD har valgt å gjennomgå NFI sine ordninger for å sørge for at de skal oppleves relevante og aktuelle. Vi er imidlertid skeptiske til framdriftsplanene og mener det er uklokt å ta sikte på endringer allerede fra 1.1.2021 på bakgrunn av den helt spesielle koronakrisen både produksjonsmiljøet, distributørene og kinoene er rammet av for tiden. Det aller meste er utsatt eller «on hold». Mange norske produksjoner som er viktige for kinoene er rammet av utsettelser og planlagt finansiert med bakgrunn i dagens ordninger, bl.a. med dagens etterhåndstilskudd (EHT). Vi er i hovedsak enige i mange av de målsettingene i dokumentet som presenteres i Høringen, men har en del forbehold og er usikre på om en del av tiltakene treffer slik det er tilsiktet. De største endringene berører produksjon, men det er i høy grad også viktig for kinoene hvilke filmer som kommer ut fra virkemiddelapparatet. Generelt i skrivet så kan vi lese at man både sier at man skal satse på kino, samtidig som det skal etterstrebes plattformnøytralitet, uten å angi hvordan dette er tenkt mer konkret. Det virker som NFI ikke har tatt inn over seg at 65-70% av filminntektene til norske produsenter og distributører kommer fra kino og visning på andre plattformer gir til dels svært lave inntekter, som på ingen måte kompenserer dette. Alt som er skrevet om at produsenter kan øke inntektene sine ved å selge til utenlandske strømmingsaktører virker mer som en ønskedrøm enn en realitet. Vi vil få minne om at kinoinntektene utgjør den store andelen av inntekter for filmer særlig under markedsordningen, men også under konsulentordningen. I tillegg oppgir flere av strømmetjenestene ikke besøkstall (bl.a. Netflix) så det er umulig å vurdere i hvor stor grad visninger på disse plattformene faktisk når et stort publikum. Det er selvsagt at prosjekter som helfinansieres av strømmetjenester, der norske uavhengige produsenter ikke har råderett over IP, ikke skal ha statlig norsk støtte. Den uavklarte holdningen NFI har til kino vs. andre plattformer gir seg bl.a. uttrykk i: NFI vil innføre et krav om åtte ukers kinovindu for å kvalifisere for etterhåndstilskudd. Formålet med dette er å sikre at etterhåndstilskuddet tilfaller filmer på kino, og ikke lanseres på andre plattformer. I dag knytter vurderingstemaet seg til hva som er “primærvisning”. NFI foreslår å stille krav om 8 ukers visningsvindu for å stimulere kinoen som plattform og for å sørge for at en film som kvalifiserer for etterhåndstilskudd som kinofilm, ikke selges i sin helhet til en strømmetjeneste med kort kinovindu. Filmer som produseres for andre primærplattformer enn kino kvalifiserer ikke for etterhåndstilskudd. Her virker det til en viss grad som NFI vil anerkjenne kinoenes betydning ved å verne om en viss form for eksklusivitet for kinovisningene. Dette er vi selvsagt enige i, men mener at 12 uker er et riktigere vindu, for å gi produsenter og kinoer, ikke minst de største, anledning til å ha mest mulig inntjening fra dette kinovinduet. Endringen i etterhåndstilskuddet vil medføre at det blir vanskeligere å få finansiert publikumsfavoritter som sjanger-film og filmer som treffer smalere målgrupper. Det har de siste årene kommet frem en serie med filmer som både har hatt kommersiell suksess og som har vært med å få frem talenter som senere har gjort det stort i og utenfor Norges grenser. Komedier med potensiale på 200-250 000 besøkende som «Norske byggeklosser» og «Fjols til fjells» fremstår som vanskelig å få finansiert i de foreslåtte ordningene. Sjanger-film som spesielt treffer ungdom synes også vanskeligere å få på plass om muligheten for etterhåndstilskudd bortfaller for disse som ikke alltid når igjennom hos NFI på forhånd. Vi kan nevne at Tommy Wirkola startet sin karriere med filmer som traff smalere og unge målgrupper og han har senere gjort det bra på internasjonalt nivå. Dette er filmer som ikke bare har gjort kommersiell suksess, men gitt aktørene erfaring og trening i å lage film og ikke minst så trekker disse filmene publikum i ulike målgrupper som vi også trenger for å bygge et bredt kinotilbud. Mye av de filmene som appellerer til ungdom de siste ti årene har vært nettopp privatfinansierte filmer som kommer utenom systemet og dermed skaper et mangfold i produksjonsmiljøene og filmtilbudet. Film & Kino ønsker derfor at det videreføres en etterhåndstilskudd for privatfinansierte filmer. Samtidig skrives det: Vår vurdering er at NFIs betydning for kinofilmen i dag blir for sentral i forhold til publikum og at salg ikke regnes som tilstrekkelig inntektsbringende til at det gis prioritet. Og videre Plattformnøytralitet har vært et mål lenge, men det er ikke oppnådd i tilstrekkelig grad fordi flere ordninger favoriserer kinovisning som primær plattform. Det er viktig at norsk innhold er synlig og tilgjengelig også på andre plattformer. Kinofilmens unike plass i norsk filmformidling må understrekes. Senere i dokumentet skrives det om demokratiserende effekter relatert til mangfold. Vi vil få minne om at desentralisert kinostruktur er kanskje den viktigste demokratiserende kulturpolitiske effekten av systemet vårt. I Norge har vi fortsatt en desentralisert bosetning, og det er kino overalt. Over 90% av kommunene i Norge har enten egen kino eller blir besøkt av Bygdekinoen. I tillegg til å være overalt er kino det kulturtilbudet som brukes mest, i 2019 av 76% av befolkningen. Det skapes interesse rundt særegne norske forhold og det norske språk. Det skapes interesse rundt regionale og lokale forhold fra stedene der filmene blir produsert. I motsetning til de andre plattformene er kinoen er en viktig norsk arbeidsgiver (ca. 1.600 ansatte, særlig ungdom) og er en investeringstung bransje som støtter lokalt næringsliv med mye midler. Kinofilm og kinokultur er viktig av mange forskjellige grunner og dens unike plass bør opprettholdes. Kinobesøkene skaper også ringvirkinger for annen lokal økonomi. I Bergen har en rapport fra Handelshøyskolen vist at kinobesøk på de to sentrumskinoene i Bergen genererer 170 millioner kroner etter at kinobillett og transport/parkering er trukket fra. Vi er selvsagt enig i norskandelen på kino kan økes, og vil gjerne ha 30% markedsandel som målsetting. I den sammenheng er vi glade for at det skrives at: « Vårt fokus skal fremdeles være på det norske publikum, og kinoen skal stå sterkt.» Det blir imidlertid en tendensiøs bruk av fakta når det vises til markedsandeler for nasjonale filmer i de andre nordiske land fra 2015 til 2019 og Danmark trekkes fram. Det har riktignok vært noen danske toppfilmer i disse årene, som gjør at deres markedsandeler er svært gode, men det er også flere av filmene i Danmark (i den andre enden av skalaen) enn i Norge som overhodet ikke har levert, og det bør tas med i denne sammenheng. Danskene har i tillegg en veletablert Biografklub Danmark som løfter flere av de store titlene ytterligere. At markedsandelen i Norge hvert eneste av disse årene er høyere enn i Sverige, som vi også tidligere blitt sammenliknet med, nevnes ikke i det hele tatt. Markedsandelen i Norge har økt betydelig i et lengre perspektiv: I tidsrommet 1980-2000, bare med få unntak under 10%, 2000-2007, bare med få unntak 15-20% og 2007-2019, bare med få unntak 20-25%, med 2018 som toppår (25,1%) Vi er m.a.o. på riktig vei. Hvordan oppnå 30%? Det er flott at det gjennom markedsordningen er et ønske om å støtte flere filmer (enn de fire som støttes i dag) for å øke besøket totalt sett. Kinoene er avhengige av store norske titler, noe som vises klart i statistikken. De beste kinoårene det siste tiåret, har alle brede norske titler som har gått veldig bra på kino på topp 5. En type filmer som tradisjonelt har gått veldig bra på kino og som får liten eller ingen oppmerksomhet i dokumentet fra NFI, er film for barn og unge . Disse er viet svært lite oppmerksomhet i forslaget til endring i tilskuddsordningene. Kinoene i Norge vil svært gjerne ha bred film for barn og unge da de vet at dette er en sikker oppskrift på suksess. Vi skulle gjerne sett et langt større fokus på denne type filmer og at filmer mot denne viktige gruppen (de er fremtidige kinogjengere og filmkonsumenter) får et eget kapittel eller i hvert fall større fokus i arbeidet til NFI. Dessverre har filmer for denne gruppen liten anerkjennelse i filmmiljøet og dette reflekteres i noen grad i dette dokumentet. Publikum vil ha det! I dag er det et skille i bransjen, særlig innen spillefilm, mellom kommersielt ambisiøse prosjekter og kunstnerisk ambisiøse prosjekter. Besøkstallet på kino viser at det hvert år er noen store dragere, som når flere hundre tusen publikummere, mens et større antall filmer ikke får tilstrekkelig suksess i kinosalen. Det reises fra tid til annen spørsmål om det ikke bør prioriteres nyskrevet originalmateriale framfor velkjente franchise-filmer. Til det er å si, som Ole Brumm: ja, takk – begge deler. Det er viktig å ha de store lokomotivene som kan nå et stort publikum samtidig som det kommer noen nye til. I den sammenheng er det fortsatt viktig at et visst antall prosjekter gjennom markedsordningen øremerkes til barne- og familiefilm. Dette har Film & Kino nevnt i mange år overfor Kulturdepartementet. Etterhåndstilskuddet. EHT er en svært viktig finansierings- og inntektskilde for å dekke produsentens finansieringsbidrag og eierandel i prosjektene, samt dekke overheadkostnader og eventuelt gi et overskudd som kan sikre produksjonsselskap et videre liv til satsning på nye prosjekter. Inntekter fra billettsalg på kino og salg til andre kanaler og plattformer (også internasjonalt) går i stor grad til å dekke distributørenes bidrag i form av MG (minimumsgaranti). Det er derfor viktig at produsentene kan beholde EHT. Å gi regionene en øremerket pott til EHT virker lite gjennomtenkt når det samtidig er dit uavhengige produksjoner må henvende seg for å eventuelt få EHT, noe de i stor grad er avhengige av. At EHT beholdes for filmer støttet gjennom markedsordningen er vel og bra og helt nødvendig. Det er forståelig at NFI er frustrerte over å ikke kunne vite og dermed ikke kunne budsjettere med hvilke utbetalinger som hvert år i varierende grad går til etterhåndstilskudd. Å ta denne bort fra konsultentfilmer for heller å satse på større grad av forhåndstilskudd kan nok i noen grad være riktig, fordi disse prosjektene bør gjennomarbeides i størst mulig grad i en tidlig fase, særlig mht publikumspotensial. Men samtidig kan dette være et tegn på at NFI i større grad vil styre hvilke filmer som skal lages i Norge- som et nytt Norsk Film AS - uavhengig av produsentenes ønsker, og det kan vi ikke se det har vært politiske signaler om, i tiden fra filmmeldingen («En framtidsrettet filmpolitikk») fra 2014-2015 og videre etterpå. Snarere tvert imot. Når det gjelder den konkrete utformingen av ordningen med EHT kontra andre former for støtte, så vil vi understreke viktigheten av å ha en sterk norsk produsentklynge som kan lage norske filmer som når bredt ut. Vi vil derfor oppfordre NFI til å lytte til norske produsenter og Produsentforeningen Virke før man endrer de konkrete ordningene. Regional filmsatsing er viktig. Men denne satsningen må ikke gå på bekostning av produksjonen av gode norske filmer. Vi vet imidlertid at filmer med regional tilhørighet eller skuespillere fra regionen, går godt på kinoene i regionen. Som f.eks. Norske Byggeklosser, og andre filmer med Anders Basmo i sentral rolle, på Hamar, Folk ved fjorden i Bergen eller Lange flate ballær i Fredrikstad. Vi synes det er flott at NFI fokuserer på mangfold. Vi regner med at det da både gjelder representativitet på lerretet og i roller bak kamera, og det er flott. Vi trenger folk med alle hudfarger og med dialekter fra hele landet representert. Samisk språk er viktig, men også dialekter. Ikke glem Norges største minoritet: De funksjonshemmede. Til slutt vil vi igjen få rette fokus mot den spesielle situasjonen vi er i. Besøket er en brøkdel av hva som er vanlig på kino grunnet koronakrisen og det er stor mangel på nye filmer, både norske og utenlandske. Samtidig ser vi at kinovinduet er i bevegelse hos flere kinokjeder i USA, og flere studioer har lansert potensielt store filmer rett på nedlastingsplattformer. Det er en kritisk fase for norsk filmproduksjon og norske kinoer. Vi ønsker derfor at man utsetter arbeidet med dette til koronakrisen er over og vi kan få et bedre bilde av hvordan denne krisen har påvirket nasjonal og internasjonal filmformidling og i særdeleshet hva som har skjedd med kinoene. Vi håper jo at krisen ikke skal påvirke feltet vårt i stor grad og at vi skal tilbake til normalen, men det er mulig at store endringer kommer som følge av dette. Vi tror det er smart å avvente situasjonen før nye regler lages og iverksettes, men bidrar gjerne i konstruktiv dialog med KUD, NFI og andre deler av bransjen. Film & Kino Oslo, 03.12.2020 Guttorm Petterson Kultur- og likestillingsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
