Høring om forslag til endringer i covid-19-forskriften – innføring av reiseregistreringssystem
Det vises til departementets høringsbrev 15. desember d.å., mottatt pr. e-post i går ettermiddag.
Høringsuttalelsen herfra begrenser seg til spørsmålet om straffesanksjonering av registreringsplikten, og grunnet meget kort høringsfrist avgis et relativt kortfattet høringssvar.
Riksadvokaten er enig med departementet i at det er argumenter både for og mot å kunne straffesanksjonere brudd på registreringsplikten. Som departementet påpeker vil fravær av mulighet for å ilegge straff kunne medføre manglende etterlevelse, med de konsekvenser det kan få blant annet for myndighetenes muligheter til å avdekke og håndheve eventuelle brudd på karanteneplikten – noe som åpenbart er viktig av smittevernhensyn.
På den annen side ser riksadvokaten enkelte utfordringer ved det foreliggende forslag til straffebestemmelse. Det vil kunne oppfattes som urimelig at brudd på registreringsplikten er belagt med straff dersom det ikke foreligger tilgjengelige systemer som gjør det enkelt for alle å oppfylle registreringsplikten, jf. det departementet påpeker om digitale registreringsplattformer. Det vil videre kunne hefte en viss usikkerhet ved hva som nærmere ligger i "rimelig grunn" til unnlatt registrering, herunder kan spørsmålet om kjennskap til registreringsplikten og dens omfang/rekkevidde aktualisere ulike bevismessige og rettslige problemstillinger. Det synes heller ikke opplagt hvordan skyldkravet "grov uaktsomhet" skal praktiseres sammenholdt med kravet til (fravær av) "rimelig grunn". Det foreliggende forslag til straffesanksjonering vil etter riksadvokatens syn derfor kunne bli krevende å praktisere og håndheve på en effektiv måte.
Riksadvokaten vil i tillegg fremholde at muligheten for straffesanksjonering fortrinnsvis bør forbeholdes de regelbrudd som medfører en relativt "umiddelbar" risiko for smittespredning, og hvor en finner det strengt nødvendig å kunne sanksjonere bruddet med straff for å sikre en tilstrekkelig god etterlevelse av plikten – ikke minst av hensyn til befolkningens oppfattelse av reglenes berettigelse og dermed dens vilje til å innrette seg etter myndighetens påbud og forbud i en krevende tid. Riksadvokaten reiser i denne sammenheng spørsmål om det ikke finnes andre og mindre inngripende løsninger for å sørge for at flest mulig innretter seg etter registreringsplikten, f.eks. ulike kontroll- og oppfølgingstiltak utenfor strafferettssporet. En vil mene at det kan være hensiktsmessig å forsøke slike tiltak, og høste noe erfaring i forhold til etterlevelse av registreringsplikten når en ser hvordan det nye registreringssystemet fungerer, før en eventuelt vurderer behovet for å innføre en mulighet for å straffesanksjonere brudd.
Det vises til departementets høringsbrev 15. desember d.å., mottatt pr. e-post i går ettermiddag.
Høringsuttalelsen herfra begrenser seg til spørsmålet om straffesanksjonering av registreringsplikten, og grunnet meget kort høringsfrist avgis et relativt kortfattet høringssvar.
Riksadvokaten er enig med departementet i at det er argumenter både for og mot å kunne straffesanksjonere brudd på registreringsplikten. Som departementet påpeker vil fravær av mulighet for å ilegge straff kunne medføre manglende etterlevelse, med de konsekvenser det kan få blant annet for myndighetenes muligheter til å avdekke og håndheve eventuelle brudd på karanteneplikten – noe som åpenbart er viktig av smittevernhensyn.
På den annen side ser riksadvokaten enkelte utfordringer ved det foreliggende forslag til straffebestemmelse. Det vil kunne oppfattes som urimelig at brudd på registreringsplikten er belagt med straff dersom det ikke foreligger tilgjengelige systemer som gjør det enkelt for alle å oppfylle registreringsplikten, jf. det departementet påpeker om digitale registreringsplattformer. Det vil videre kunne hefte en viss usikkerhet ved hva som nærmere ligger i "rimelig grunn" til unnlatt registrering, herunder kan spørsmålet om kjennskap til registreringsplikten og dens omfang/rekkevidde aktualisere ulike bevismessige og rettslige problemstillinger. Det synes heller ikke opplagt hvordan skyldkravet "grov uaktsomhet" skal praktiseres sammenholdt med kravet til (fravær av) "rimelig grunn". Det foreliggende forslag til straffesanksjonering vil etter riksadvokatens syn derfor kunne bli krevende å praktisere og håndheve på en effektiv måte.
Riksadvokaten vil i tillegg fremholde at muligheten for straffesanksjonering fortrinnsvis bør forbeholdes de regelbrudd som medfører en relativt "umiddelbar" risiko for smittespredning, og hvor en finner det strengt nødvendig å kunne sanksjonere bruddet med straff for å sikre en tilstrekkelig god etterlevelse av plikten – ikke minst av hensyn til befolkningens oppfattelse av reglenes berettigelse og dermed dens vilje til å innrette seg etter myndighetens påbud og forbud i en krevende tid. Riksadvokaten reiser i denne sammenheng spørsmål om det ikke finnes andre og mindre inngripende løsninger for å sørge for at flest mulig innretter seg etter registreringsplikten, f.eks. ulike kontroll- og oppfølgingstiltak utenfor strafferettssporet. En vil mene at det kan være hensiktsmessig å forsøke slike tiltak, og høste noe erfaring i forhold til etterlevelse av registreringsplikten når en ser hvordan det nye registreringssystemet fungerer, før en eventuelt vurderer behovet for å innføre en mulighet for å straffesanksjonere brudd.