Deres oversendelser 27.10.2020 og 27.11.2020.
SPØRSMÅL VEDR. KLAGEINSTANS
Riksantikvaren er foreslått som klageinstans for fylkeskommunens vedtak, men det vises til et alternativ hvor fylkeskommunene avgjør klagesaker internt, innenfor de økonomiske rammene fylkeskommunen har for tilskuddsordningen.
Trøndelag fylkeskommune støtter forslaget om at Riksantikvaren blir klageinstans for vedtak truffet av fylkeskommunene. Det vil etter vårt syn sikre og skape en lik praksis internt i fylkene og fylkene imellom, og skaper en gjenkjennbar systematikk etter den mal det er lagt opp til i Forskrift 15. februar 2019 nr. 127 om fastsetting av myndighet mv. etter kulturminneloven. Det harmoner for øvrig godt med de prinsipper som er lagt til grunn i regionreformen.
FORSKRIFT OM TILSKUDD TIL FREDETE KULTURMINNER I PRIVAT EIE – POST 71
Forskriftsbestemmelsene for denne post legger opp til en regulering som i hovedsak er en videreføring av tidligere praksis. Vi har likevel noen kommentarer:
§ 3 annet ledd annet pkt.:
Det gis heller ikke tilskudd til selskap, stiftelser og andre juridiske personer hvor stat, kommune eller fylkeskommune har majoritet i styret, eller dersom eierskapet til kulturminnet faller tilbake til stat, kommune eller fylkeskommune ved oppløsning av selskap eller stiftelse.
For tilfredsstillende vedlikehold av fredet bygningsmasse er flere stiftelser avhengig av ekstern støtte for større vedlikeholds og istandsettingsarbeider. Begrensningene gitt i bestemmelsen vil kunne påvirke museal virksomhet, med offentlig majoritet i styret eller tilbakefallsrett, dersom ikke nødvendige tiltak finansieres på annet vis. Trøndelag fylkeskommune er bekymret for hvilke utslag bestemmelsen kan få på sikt for stiftelsenes/selskapenes evne til å ivareta, vedlikeholde og forvalte de fredet bygg de eier – hvilket også kan påvirke formidlingsverdiene.
En særlig utfordring kan være stiftelser/selskaper som eier fredet bygningsmasse med tilbakefallsrett til offentlig organ, fordi tilbakefallsretten normalt er vederlagsfri. En slik heftelse gjør at stiftelsene/selskapene heller ikke kan anvende normale finansinstrumenter, for eksempel ta opp lån, da tilbakefallsretten vil hindre etablering av sikkerhet. Stiftelsene/selskapene vil være avhengig av ekstern støtte når de ikke selv har tilstrekkelig inntekter. En konsekvens kan være at eiendommer, som baserer mye av sin drift på frivillighet, går tilbake til det offentlige, med det økonomiske ansvar som følger med, og tap av engasjement.
§ 3 første og annet ledd:
Bruken av uttrykket «landskap» anvendes i § 3 første ledd, men ikke i annet ledd. Dette kan lede til en oppfatning av at tilskuddsbegrensningen i annet ledd ikke får anvendelse på landskap, hvilket vi antar ikke har vært hensikten.
Her står at tilskuddet som hovedregel ikke skal overstige 50% av totalkostnaden. Bestemmelsen kunne med fordel understreket utgangspunktet om at det er den antikvariske merkostnaden som kan dekkes, med en øvre grense som i hovedsak ikke skal overstige 50% av totalkostnaden.
§ 7 Krav til søknaden:
Det bør være et krav at virksomheter som omfattes av ordningen for merverdiavgiftskompensasjon skal oppgi dette i søknaden.
SPØRSMÅL VEDR. KLAGEINSTANS
Riksantikvaren er foreslått som klageinstans for fylkeskommunens vedtak, men det vises til et alternativ hvor fylkeskommunene avgjør klagesaker internt, innenfor de økonomiske rammene fylkeskommunen har for tilskuddsordningen.
Trøndelag fylkeskommune støtter forslaget om at Riksantikvaren blir klageinstans for vedtak truffet av fylkeskommunene. Det vil etter vårt syn sikre og skape en lik praksis internt i fylkene og fylkene imellom, og skaper en gjenkjennbar systematikk etter den mal det er lagt opp til i Forskrift 15. februar 2019 nr. 127 om fastsetting av myndighet mv. etter kulturminneloven. Det harmoner for øvrig godt med de prinsipper som er lagt til grunn i regionreformen.
FORSKRIFT OM TILSKUDD TIL FREDETE KULTURMINNER I PRIVAT EIE – POST 71
Forskriftsbestemmelsene for denne post legger opp til en regulering som i hovedsak er en videreføring av tidligere praksis. Vi har likevel noen kommentarer:
§ 3 annet ledd annet pkt.:
Det gis heller ikke tilskudd til selskap, stiftelser og andre juridiske personer hvor stat, kommune eller fylkeskommune har majoritet i styret, eller dersom eierskapet til kulturminnet faller tilbake til stat, kommune eller fylkeskommune ved oppløsning av selskap eller stiftelse.
For tilfredsstillende vedlikehold av fredet bygningsmasse er flere stiftelser avhengig av ekstern støtte for større vedlikeholds og istandsettingsarbeider. Begrensningene gitt i bestemmelsen vil kunne påvirke museal virksomhet, med offentlig majoritet i styret eller tilbakefallsrett, dersom ikke nødvendige tiltak finansieres på annet vis. Trøndelag fylkeskommune er bekymret for hvilke utslag bestemmelsen kan få på sikt for stiftelsenes/selskapenes evne til å ivareta, vedlikeholde og forvalte de fredet bygg de eier – hvilket også kan påvirke formidlingsverdiene.
En særlig utfordring kan være stiftelser/selskaper som eier fredet bygningsmasse med tilbakefallsrett til offentlig organ, fordi tilbakefallsretten normalt er vederlagsfri. En slik heftelse gjør at stiftelsene/selskapene heller ikke kan anvende normale finansinstrumenter, for eksempel ta opp lån, da tilbakefallsretten vil hindre etablering av sikkerhet. Stiftelsene/selskapene vil være avhengig av ekstern støtte når de ikke selv har tilstrekkelig inntekter. En konsekvens kan være at eiendommer, som baserer mye av sin drift på frivillighet, går tilbake til det offentlige, med det økonomiske ansvar som følger med, og tap av engasjement.
§ 3 første og annet ledd:
Bruken av uttrykket «landskap» anvendes i § 3 første ledd, men ikke i annet ledd. Dette kan lede til en oppfatning av at tilskuddsbegrensningen i annet ledd ikke får anvendelse på landskap, hvilket vi antar ikke har vært hensikten.
Her står at tilskuddet som hovedregel ikke skal overstige 50% av totalkostnaden. Bestemmelsen kunne med fordel understreket utgangspunktet om at det er den antikvariske merkostnaden som kan dekkes, med en øvre grense som i hovedsak ikke skal overstige 50% av totalkostnaden.
§ 7 Krav til søknaden:
Det bør være et krav at virksomheter som omfattes av ordningen for merverdiavgiftskompensasjon skal oppgi dette i søknaden.