Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, vil innledningsvis bemerke at en forskriftsfesting av tilskuddsordningene er velkomment, og at vi anser forslaget som nå er på høring som overveiende godt.
Våre bemerkninger knytter seg i sin helhet til «Tilskuddsordningen for automatisk fredete og andre arkeologiske kulturminner (post 70)», og de deler av posten det kan søkes om tilskudd til.
Først vil vi adressere forskriftens § 3 (Hvem kan få tilskudd) og § 4 (Hva det kan gis tilskudd til).
Det framgår av § 4 at det kan gis tilskudd til dekning av hele eller deler av utgiftene til arkeologiske arbeider, i henhold til statens forpliktelser omtalt i kulturminneloven §§ 8, 9 og 10. Foruten forvaltningsinstitusjonene gjelder dette: a) Private og kommunale tiltakshavere.
Kulturminneloven § 8, første ledd åpner for at man kan søke om tillatelse til inngrep i automatisk fredete kulturminner for å drive metallsøking ( Privat bruk av metallsøker - Riksantikvaren ). Det framgår av kulturminneloven § 10 og Riksantikvarens Retningslinjer for budsjettering av arkeologiske utgravninger (hhv. punkt 2.1.3 og 2.1.5), at utgifter til særskilt gransking av automatisk fredete kulturminner også omfatter katalogisering og konservering av gjenstander. Likevel finnes det i dagens system ingen kostnadsdekning for funn innkommet ved privat metallsøking.
Vi foreslår derfor at forskriften tilrettelegger for at privatpersoner kan søke om støtte til ivaretakelse av løse kulturminner som framkommer ved metallsøk, i tilfeller der de søker om dispensasjon fra kulturminneloven for bruk av metallsøker på automatisk fredete kulturminner, og der formålet er å samle inn artefakter fra pløyejorda på lokaliteter der det tillates fortsatt jordbruksaktivitet (i henhold til kulturminneloven § 3, andre ledd). En forutsetning for at en slik søknad kan innvilges bør være at privatpersonen kan vise til samarbeid med fylkeskommunen eller en annen relevant forvaltningsinstitusjon.
Bakgrunnen for dette innspillet er den kraftige økningen i privat metallsøking de siste årene. Hos Kulturhistorisk museum har vi hatt en 50-dobling av antall innleverte funn fra private finnere siden 2010, uten medfølgende finansiering. Dette har ført til store kapasitetsproblemer ved museet, og vi anser det som et sektorovergripende ansvar å bidra til en finansiell løsningen av saksfeltet.
Finnerlønn berøres ikke av forskriften fordi dette ikke er en søkbar tilskuddsordning. Vi ber likevel departementet om å ta stilling til om en annen fordeling av finnerlønnspotten eventuelt kan være en aktuell modell for kostnadsdekning for metallsøkerfunn. Vi foreslår en tredeling, der 1/3 settes av til museenes arbeid med konservering og innlemming i samlingene, mens 1/3 går til hhv. grunneier og finner. En slik andel forbeholdt museenes arbeid vil bidra til å styrke finansieringsgrunnlaget, men langt fra tilstrekkelig for å dekke opp for kapasitetsproblemene.
Metallsøkeraktiviteten griper også inn i tilskuddsordningene (post 70) siden stadig flere av sikringsinnspillene som meldes til museet via fylkeskommunene knytter seg til metallsøk. Dette er dels saker der søker har forstyrret en intakt kulturhistorisk kontekst (f.eks. en forhistorisk grav), dels saker der det er mistanke om at søker har påvist et automatisk fredet kulturminne, som må verifiseres, dokumenteres og sikres. Vi foreslår derfor at metallsøkersaker skilles ut som en egen kategori sikringsgravning, slik at denne typen saker ikke går på bekostning av andre sikringsinnspill, og slik at det er lettere å gjøre gode prioriteringer innenfor dette sakskomplekset.
Kulturhistorisk museum vil videre knytte en bemerkning til fastsettelsen av tilskudd, som dels gjelder sikringsundersøkelser, men særlig mindre private tiltak. Det framgår av § 5 (Hvordan tilskudd fastsettes) at dette gjøres på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering av kulturminnets kilde- og opplevelsesverdi og tiltakets innvirkning på denne. Vi opplever ofte at den økonomiske rammen for tilskuddsordningen spiller en større rolle for den skjønnsmessige vurderingen enn kulturminnevernfaglige vurderinger. Dette er særlig problematisk i tilfeller der grunneier har søkt om drenering av et større jordareal (inntil 100 dekar) med automatisk fredete kulturminner, og hvor tiltaket vil være svært inngripende slik at kostnadene til en tilfredsstillende ivaretakelse av kunnskapspotensialet gjennom arkeologiske undersøkelser langt overskrider de tilgjengelige midlene.
Forskriften legger i § 6 (Kravene til en søknad) opp til en videreføring av dagens søknadsordning og frister. Dette vil si at søknader om tilskudd til sikring etc. (§ 6 c) skal sendes Riksantikvaren innen 15. januar hvert år. For søknad om tilskudd til skjøtsel, sikring og lignende av arkeologiske kulturminner som er utsatt for skade som følge av erosjon, flom eller andre uforutsette hendelser kan det også søkes utenom den ordinære søknadsfristen.
Det er fordeler og ulemper knyttet til dagens ordning med frist én gang i året. Mens denne ordningen gir grunnlag for gode, faglige prioriteringer, er forutsigbarheten og muligheten for å prioritere i mindre grad til stede når det gjelder uforutsette hendelser, f.eks. knyttet til metallsøking. Videre er forskjellsbehandling et problem, da fylkeskommuner som spiller inn behov for sikringsundersøkelser utenom den ordinære fristen kan bli tildelt midler fordi det er penger igjen i potten, mens tilsvarende behov som spilles inn til fristen 15. januar risikerer å ikke bli prioritert.
Disse sakene kunne trolig vært løst mer effektivt, dersom museene hadde tilgang til en årlig rundsum, som kunne brukes løpende ved skade på kulturminner (nødgravninger), på samme måte som museene i dag tildeles en sum over post 70 til «tilskudd til myndighetsutøvelse».
Når det gjelder § 10 (Søkers rapportering), er det et potensiale for større forutsigbarhet i rapporteringsfasen ved at de ulike ordningene i større grad strømlinjeformes. Det er p.t. ulik lengde på fristene for rapportering på tilskudd til mindre private tiltak/særlige grunner og sikringsundersøkelser, samt ulike rapporteringsformer. Rapporteringsformen bør være så effektiv som mulig, og det vil være en fordel om man vektla sluttrapportering framfor underveisrapportering (sikringsinnspill). Aller helst burde museene hatt større råderett enn i dag, til å disponere sikringsmidlene slik at det var rom for å overføre mellom ulike sikringsprosjekter utfra løpende faglige vurderinger.
Ved tilskudd etter § 6 a) og b), skal sluttrapport og regnskap leveres Riksantikvaren senest 15. november to kalenderår etter at tilskuddet er gitt. Ved tilskudd etter § 6 c) skal sluttrapporten foreligge senest 15. november året etter at tilskuddet er gitt.
Det er erfaringsmessig ofte knapt med tid i disse typene saker, da fristene tar utgangspunkt i når midlene er tildelt, og ikke avslutningen av feltarbeidet. Særlig gjelder dette for sikringsundersøkelser. Som en grunnregel mener vi at fristen bør være like lang som for mindre private tiltak/særlige grunner. Men det er også problemer knyttet til gjennomføring av mindre private tiltak iht. fristen, ettersom prosjektoppstart avhenger av når tiltakshaver bestiller graving, noe som ofte skjer lenge etter at midlene er tildelt. Kulturhistorisk museum vil derfor foreslå at fristen i alle tre sakstyper settes til 18 måneder etter avsluttet utgravning, slik som i saker der tiltakshaver bekoster den arkeologiske undersøkelsen.
Det bemerkes til slutt at behovet for sikring knyttet til jordbruksdrift langt overgår de tilgjengelige midlene. Vi har allerede berørt problemstillinger knyttet til metallsøk. Dreneringssaker er et annet problemkompleks, der misforholdet mellom tilgjengelige tilskuddsordninger (mindre private tiltak) og potensialet for skade på kulturminner er stort. Også klimaendringene tilsier at det er et økende behov for tilskudd, blant annet på grunn av nedsmelting av isbreer og fonner som medfører at særlig sårbare løse kulturminner (organisk materiale) blottlegges, samt den økte faren for flom- og erosjonsskade på kulturminner. Vi ber derfor departementet se på muligheten for en økning av tilskuddsordningene for automatisk fredete og andre arkeologiske kulturminner.
Det bes om at høringsinstansene tar stilling til hvorvidt Riksantikvaren skal være klageinstans for fylkeskommunens vedtak slik det er forutsatt i regionreformen for øvrig på kulturmiljøområdet og foreslått i forskriften, eller om normalordningen etter forvaltningsloven der fylkeskommunen avgjør klagesaker internt. Kulturhistorisk museum mener det er fornuftig at Riksantikvaren er klageinstans.
Våre bemerkninger knytter seg i sin helhet til «Tilskuddsordningen for automatisk fredete og andre arkeologiske kulturminner (post 70)», og de deler av posten det kan søkes om tilskudd til.
Først vil vi adressere forskriftens § 3 (Hvem kan få tilskudd) og § 4 (Hva det kan gis tilskudd til).
Det framgår av § 4 at det kan gis tilskudd til dekning av hele eller deler av utgiftene til arkeologiske arbeider, i henhold til statens forpliktelser omtalt i kulturminneloven §§ 8, 9 og 10. Foruten forvaltningsinstitusjonene gjelder dette: a) Private og kommunale tiltakshavere.
Kulturminneloven § 8, første ledd åpner for at man kan søke om tillatelse til inngrep i automatisk fredete kulturminner for å drive metallsøking ( Privat bruk av metallsøker - Riksantikvaren ). Det framgår av kulturminneloven § 10 og Riksantikvarens Retningslinjer for budsjettering av arkeologiske utgravninger (hhv. punkt 2.1.3 og 2.1.5), at utgifter til særskilt gransking av automatisk fredete kulturminner også omfatter katalogisering og konservering av gjenstander. Likevel finnes det i dagens system ingen kostnadsdekning for funn innkommet ved privat metallsøking.
Vi foreslår derfor at forskriften tilrettelegger for at privatpersoner kan søke om støtte til ivaretakelse av løse kulturminner som framkommer ved metallsøk, i tilfeller der de søker om dispensasjon fra kulturminneloven for bruk av metallsøker på automatisk fredete kulturminner, og der formålet er å samle inn artefakter fra pløyejorda på lokaliteter der det tillates fortsatt jordbruksaktivitet (i henhold til kulturminneloven § 3, andre ledd). En forutsetning for at en slik søknad kan innvilges bør være at privatpersonen kan vise til samarbeid med fylkeskommunen eller en annen relevant forvaltningsinstitusjon.
Bakgrunnen for dette innspillet er den kraftige økningen i privat metallsøking de siste årene. Hos Kulturhistorisk museum har vi hatt en 50-dobling av antall innleverte funn fra private finnere siden 2010, uten medfølgende finansiering. Dette har ført til store kapasitetsproblemer ved museet, og vi anser det som et sektorovergripende ansvar å bidra til en finansiell løsningen av saksfeltet.
Finnerlønn berøres ikke av forskriften fordi dette ikke er en søkbar tilskuddsordning. Vi ber likevel departementet om å ta stilling til om en annen fordeling av finnerlønnspotten eventuelt kan være en aktuell modell for kostnadsdekning for metallsøkerfunn. Vi foreslår en tredeling, der 1/3 settes av til museenes arbeid med konservering og innlemming i samlingene, mens 1/3 går til hhv. grunneier og finner. En slik andel forbeholdt museenes arbeid vil bidra til å styrke finansieringsgrunnlaget, men langt fra tilstrekkelig for å dekke opp for kapasitetsproblemene.
Metallsøkeraktiviteten griper også inn i tilskuddsordningene (post 70) siden stadig flere av sikringsinnspillene som meldes til museet via fylkeskommunene knytter seg til metallsøk. Dette er dels saker der søker har forstyrret en intakt kulturhistorisk kontekst (f.eks. en forhistorisk grav), dels saker der det er mistanke om at søker har påvist et automatisk fredet kulturminne, som må verifiseres, dokumenteres og sikres. Vi foreslår derfor at metallsøkersaker skilles ut som en egen kategori sikringsgravning, slik at denne typen saker ikke går på bekostning av andre sikringsinnspill, og slik at det er lettere å gjøre gode prioriteringer innenfor dette sakskomplekset.
Kulturhistorisk museum vil videre knytte en bemerkning til fastsettelsen av tilskudd, som dels gjelder sikringsundersøkelser, men særlig mindre private tiltak. Det framgår av § 5 (Hvordan tilskudd fastsettes) at dette gjøres på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering av kulturminnets kilde- og opplevelsesverdi og tiltakets innvirkning på denne. Vi opplever ofte at den økonomiske rammen for tilskuddsordningen spiller en større rolle for den skjønnsmessige vurderingen enn kulturminnevernfaglige vurderinger. Dette er særlig problematisk i tilfeller der grunneier har søkt om drenering av et større jordareal (inntil 100 dekar) med automatisk fredete kulturminner, og hvor tiltaket vil være svært inngripende slik at kostnadene til en tilfredsstillende ivaretakelse av kunnskapspotensialet gjennom arkeologiske undersøkelser langt overskrider de tilgjengelige midlene.
Forskriften legger i § 6 (Kravene til en søknad) opp til en videreføring av dagens søknadsordning og frister. Dette vil si at søknader om tilskudd til sikring etc. (§ 6 c) skal sendes Riksantikvaren innen 15. januar hvert år. For søknad om tilskudd til skjøtsel, sikring og lignende av arkeologiske kulturminner som er utsatt for skade som følge av erosjon, flom eller andre uforutsette hendelser kan det også søkes utenom den ordinære søknadsfristen.
Det er fordeler og ulemper knyttet til dagens ordning med frist én gang i året. Mens denne ordningen gir grunnlag for gode, faglige prioriteringer, er forutsigbarheten og muligheten for å prioritere i mindre grad til stede når det gjelder uforutsette hendelser, f.eks. knyttet til metallsøking. Videre er forskjellsbehandling et problem, da fylkeskommuner som spiller inn behov for sikringsundersøkelser utenom den ordinære fristen kan bli tildelt midler fordi det er penger igjen i potten, mens tilsvarende behov som spilles inn til fristen 15. januar risikerer å ikke bli prioritert.
Disse sakene kunne trolig vært løst mer effektivt, dersom museene hadde tilgang til en årlig rundsum, som kunne brukes løpende ved skade på kulturminner (nødgravninger), på samme måte som museene i dag tildeles en sum over post 70 til «tilskudd til myndighetsutøvelse».
Når det gjelder § 10 (Søkers rapportering), er det et potensiale for større forutsigbarhet i rapporteringsfasen ved at de ulike ordningene i større grad strømlinjeformes. Det er p.t. ulik lengde på fristene for rapportering på tilskudd til mindre private tiltak/særlige grunner og sikringsundersøkelser, samt ulike rapporteringsformer. Rapporteringsformen bør være så effektiv som mulig, og det vil være en fordel om man vektla sluttrapportering framfor underveisrapportering (sikringsinnspill). Aller helst burde museene hatt større råderett enn i dag, til å disponere sikringsmidlene slik at det var rom for å overføre mellom ulike sikringsprosjekter utfra løpende faglige vurderinger.
Ved tilskudd etter § 6 a) og b), skal sluttrapport og regnskap leveres Riksantikvaren senest 15. november to kalenderår etter at tilskuddet er gitt. Ved tilskudd etter § 6 c) skal sluttrapporten foreligge senest 15. november året etter at tilskuddet er gitt.
Det er erfaringsmessig ofte knapt med tid i disse typene saker, da fristene tar utgangspunkt i når midlene er tildelt, og ikke avslutningen av feltarbeidet. Særlig gjelder dette for sikringsundersøkelser. Som en grunnregel mener vi at fristen bør være like lang som for mindre private tiltak/særlige grunner. Men det er også problemer knyttet til gjennomføring av mindre private tiltak iht. fristen, ettersom prosjektoppstart avhenger av når tiltakshaver bestiller graving, noe som ofte skjer lenge etter at midlene er tildelt. Kulturhistorisk museum vil derfor foreslå at fristen i alle tre sakstyper settes til 18 måneder etter avsluttet utgravning, slik som i saker der tiltakshaver bekoster den arkeologiske undersøkelsen.
Det bemerkes til slutt at behovet for sikring knyttet til jordbruksdrift langt overgår de tilgjengelige midlene. Vi har allerede berørt problemstillinger knyttet til metallsøk. Dreneringssaker er et annet problemkompleks, der misforholdet mellom tilgjengelige tilskuddsordninger (mindre private tiltak) og potensialet for skade på kulturminner er stort. Også klimaendringene tilsier at det er et økende behov for tilskudd, blant annet på grunn av nedsmelting av isbreer og fonner som medfører at særlig sårbare løse kulturminner (organisk materiale) blottlegges, samt den økte faren for flom- og erosjonsskade på kulturminner. Vi ber derfor departementet se på muligheten for en økning av tilskuddsordningene for automatisk fredete og andre arkeologiske kulturminner.
Det bes om at høringsinstansene tar stilling til hvorvidt Riksantikvaren skal være klageinstans for fylkeskommunens vedtak slik det er forutsatt i regionreformen for øvrig på kulturmiljøområdet og foreslått i forskriften, eller om normalordningen etter forvaltningsloven der fylkeskommunen avgjør klagesaker internt. Kulturhistorisk museum mener det er fornuftig at Riksantikvaren er klageinstans.