Til Olje og energidepartementet
Vi viser til høringsbrev/høringsnotat av 7. september 2020 vedrørende forslag til endringer i energiloven § 4-2.
Bakgrunnen for lovforslaget er å finne i anmodningsvedtak fra Stortinget, der et flertall ber regjeringen om å fremme forslag om at kun den systemansvarlige (Statnett) kan gis konsesjon til å eie eller drive utenlandsforbindelser. I motsetning til i Prop. 98 L (2015 – 2016) som ledet opp til den gjeldende lovbestemmelsen, går departementet ikke langt i å begrunne forslaget ut over å vise til anmodningsvedtaket.
Med bakgrunn i anmodningsvedtakene og den politiske sammensetningen i Stortinget kan vel hovedelementene i saken i det alt vesentlige betraktes som «vedtatt på forhånd». Vi ønsker likevel å peke på enkelte utfordringer i forbindelse med utvikling av vindkraft til havs og fremme forslag til en utfyllende presisering.
Det følger av havenergilova § 8-1 at det kreves konsesjon fra departementet for «utførsel og innførsel av elektrisk energi til og frå framand stat». Her oppstilles ingen eiermessige begrensninger, og bestemmelsen i havenergilova er ikke omfattet av det foreliggende endringsforslaget. I forarbeidene til forskrift til havenergilova (kgl res av 12. juni 2020, side 19) legger departementet til grunn at utbyggere av vindkraft til havs selv må sørge for adekvat nettilknytning – typisk gjennom produksjonsradialer til land eller til petroleumsinstallasjoner. Det forutsettes at disse eies av produsentene selv, og vi kan ikke se at det differensieres mellom radialer til land i Norge og radialer til utlandet.
Etter vår oppfatning er det behov for en strukturert tilnærming til nettutvikling til havs. Herunder vil det være behov for løsninger der vindkraft ikke bare kobles til nett via radialer. Dette forutsettes også i EUs strategi for offshore vind (COM 2020/741) punkt 4.2: Allerede på relativt kort sikt vil det utvikles såkalt hybride løsninger, og på lengre sikt kan en naturlig utvikling gå mot maskede nett offshore. Som et skritt i en slik utvikling vil det være en realistisk og hensiktsmessig løsning at havvind kobles både til det norske kraftsystemet på land og til utenlandske systemer. Vi kan ikke se at den rettslige statusen for slike mulige nettforbindelser er uttrykkelig avklart, men det er nærliggende å anføre at en forbindelse fra Norge til en havvindpark og videre til utlandet vil være omfattet av energiloven § 4-2.
Departementets utgangspunkt er at produsentene selv skal stå for utvikling av infrastruktur som tilknytter vindkraft til havs. Dersom en endring i energiloven § 4-2 innebærer at kun Statnett vil være i posisjon til å utvikle, eie og drifte forbindelser som knytter havvind både til Norge og utlandet, kan den foreslåtte endringen medføre uønskede begrensninger for en hensiktsmessig utvikling av havvind i Norge.
Vi har ingen klar oppfatning av hvordan den videre utviklingen vil forløpe, og det er intet formelt til hinder for at Statnett kan ta en sentral rolle i utvikling av infrastruktur for havvind. Etter vår oppfatning er det imidlertid uheldig å begrense det som fremstår som en ønsket utvikling av vindkraft til havs ved å gi en endring i energiloven § 4-2 større rekkevidde enn det som synes å ligge til grunn for Stortingets anmodningsvedtak. Vi foreslår derfor at det legges inn en presisering der det gjøres mulighet for unntak ved utenlandsforbindelser som først og fremst etableres med sikte på utvikling av havenergi og ikke med sikte på import og eksport av kraft fra det norske fastlandssystemet. En slik bestemmelse kan inntas som et nytt fjerde ledd i § 4-2:
«For utenlandsforbindelser som skal kobles til anlegg som også krever konsesjon etter havenergilova kan [departementet/Kongen] gi konsesjon også til andre enn den systemansvarlige etter § 6-1 eller foretak hvor denne har bestemmende innflytelse.»
Statnett vil som systemansvarlig ha en sentral rolle ved utvikling av vindkraft til havs. Dersom tilknyttet havvind også kobles til utenlandske systemer øker kompleksiteten, og betydningen av Statnetts rolle. I et systemdriftsperspektiv er det likevel ingen dramatikk i den unntaksmuligheten vi her foreslår. Forslaget er en diskresjonær «kan-regel» og realiteten der unntaksmuligheten eventuelt benyttes er ikke noe annet enn det som gjelder fullt ut under dagens rettstilstand.
Vi nevner for ordens skyld at Arntzen de Besche bistår en rekke ulike aktører innenfor energibransjen. Nærværende høringsinnspill er av rent faglig karakter og står fullt ut for firmaets egen regning.
Oslo 7. desember 2020
Arntzen de Besche advokatfirma AS
Odd-Harald B. Wasenden
Vi viser til høringsbrev/høringsnotat av 7. september 2020 vedrørende forslag til endringer i energiloven § 4-2.
Bakgrunnen for lovforslaget er å finne i anmodningsvedtak fra Stortinget, der et flertall ber regjeringen om å fremme forslag om at kun den systemansvarlige (Statnett) kan gis konsesjon til å eie eller drive utenlandsforbindelser. I motsetning til i Prop. 98 L (2015 – 2016) som ledet opp til den gjeldende lovbestemmelsen, går departementet ikke langt i å begrunne forslaget ut over å vise til anmodningsvedtaket.
Med bakgrunn i anmodningsvedtakene og den politiske sammensetningen i Stortinget kan vel hovedelementene i saken i det alt vesentlige betraktes som «vedtatt på forhånd». Vi ønsker likevel å peke på enkelte utfordringer i forbindelse med utvikling av vindkraft til havs og fremme forslag til en utfyllende presisering.
Det følger av havenergilova § 8-1 at det kreves konsesjon fra departementet for «utførsel og innførsel av elektrisk energi til og frå framand stat». Her oppstilles ingen eiermessige begrensninger, og bestemmelsen i havenergilova er ikke omfattet av det foreliggende endringsforslaget. I forarbeidene til forskrift til havenergilova (kgl res av 12. juni 2020, side 19) legger departementet til grunn at utbyggere av vindkraft til havs selv må sørge for adekvat nettilknytning – typisk gjennom produksjonsradialer til land eller til petroleumsinstallasjoner. Det forutsettes at disse eies av produsentene selv, og vi kan ikke se at det differensieres mellom radialer til land i Norge og radialer til utlandet.
Etter vår oppfatning er det behov for en strukturert tilnærming til nettutvikling til havs. Herunder vil det være behov for løsninger der vindkraft ikke bare kobles til nett via radialer. Dette forutsettes også i EUs strategi for offshore vind (COM 2020/741) punkt 4.2: Allerede på relativt kort sikt vil det utvikles såkalt hybride løsninger, og på lengre sikt kan en naturlig utvikling gå mot maskede nett offshore. Som et skritt i en slik utvikling vil det være en realistisk og hensiktsmessig løsning at havvind kobles både til det norske kraftsystemet på land og til utenlandske systemer. Vi kan ikke se at den rettslige statusen for slike mulige nettforbindelser er uttrykkelig avklart, men det er nærliggende å anføre at en forbindelse fra Norge til en havvindpark og videre til utlandet vil være omfattet av energiloven § 4-2.
Departementets utgangspunkt er at produsentene selv skal stå for utvikling av infrastruktur som tilknytter vindkraft til havs. Dersom en endring i energiloven § 4-2 innebærer at kun Statnett vil være i posisjon til å utvikle, eie og drifte forbindelser som knytter havvind både til Norge og utlandet, kan den foreslåtte endringen medføre uønskede begrensninger for en hensiktsmessig utvikling av havvind i Norge.
Vi har ingen klar oppfatning av hvordan den videre utviklingen vil forløpe, og det er intet formelt til hinder for at Statnett kan ta en sentral rolle i utvikling av infrastruktur for havvind. Etter vår oppfatning er det imidlertid uheldig å begrense det som fremstår som en ønsket utvikling av vindkraft til havs ved å gi en endring i energiloven § 4-2 større rekkevidde enn det som synes å ligge til grunn for Stortingets anmodningsvedtak. Vi foreslår derfor at det legges inn en presisering der det gjøres mulighet for unntak ved utenlandsforbindelser som først og fremst etableres med sikte på utvikling av havenergi og ikke med sikte på import og eksport av kraft fra det norske fastlandssystemet. En slik bestemmelse kan inntas som et nytt fjerde ledd i § 4-2:
«For utenlandsforbindelser som skal kobles til anlegg som også krever konsesjon etter havenergilova kan [departementet/Kongen] gi konsesjon også til andre enn den systemansvarlige etter § 6-1 eller foretak hvor denne har bestemmende innflytelse.»
Statnett vil som systemansvarlig ha en sentral rolle ved utvikling av vindkraft til havs. Dersom tilknyttet havvind også kobles til utenlandske systemer øker kompleksiteten, og betydningen av Statnetts rolle. I et systemdriftsperspektiv er det likevel ingen dramatikk i den unntaksmuligheten vi her foreslår. Forslaget er en diskresjonær «kan-regel» og realiteten der unntaksmuligheten eventuelt benyttes er ikke noe annet enn det som gjelder fullt ut under dagens rettstilstand.
Vi nevner for ordens skyld at Arntzen de Besche bistår en rekke ulike aktører innenfor energibransjen. Nærværende høringsinnspill er av rent faglig karakter og står fullt ut for firmaets egen regning.
Oslo 7. desember 2020
Arntzen de Besche advokatfirma AS
Odd-Harald B. Wasenden