Justis- og beredskapsdepartementet
Oslo, 1. desember 2020
H ø ringssvar - Endringer i straffeprosessloven og straffeloven (Etterforskings- og påtaleplikt i store straffesaker, nytt straffebud om serieovergrep mv.)
Amnesty International Norge (heretter Amnesty) viser til Justis- og beredskapsdepartementets brev av 31.08.2020 og takker for muligheten til å kommentere det fremlagte forslaget om endringer i reglene for å avgrense etterforsking og påtale i omfattende straffesaker. Vi vil også kommentere forslaget fra Riksadvokaten (inntatt i høringsnotatet) om å innta en egen bestemmelse i straffeloven som rammer serieovergrep.
Kommentarer til endringer i reglene for å avgrense etterforsking og påtale i omfattende straffesaker
Amnesty har forståelse for at omfattende straffesaker kan legge beslag på store deler av politiets ressurser, slik departementet fremhever i høringsnotatet som bakgrunn for de eventuelle endringene.
Departementet viser til brevet fra riksadvokaten, og særlig til at nettovergrepssaker kan skape betydelige kapasitetsutfordringer, der antall lovbrudd og antall fornærmede kan bli svært stort. Også økonomiske straffesaker, narkotikasaker og saker om arbeidslivskriminalitet har potensiale til å bli meget ressurskrevende.
I det følgende vil Amnesty redegjøre for vårt syn på høringsnotatet og vi vil hovedsakelig legge vekt på overgrepssaker, selv om de andre sakstypene også ofte gjelder utnytting av svake grupper i samfunnet. Vi mener imidlertid at overgrepssakene er en sakstype som skiller seg ut, med tanke på ofrene stort sett er unge, og at internett representerer et stort potensial for lovbrudd mot en særlig svak gruppe i samfunnet.
Amnesty viser for øvrig til riksadvokatens nylige varsel om at de ønsker gjennomgang av henleggelser av overgrep i barnehager, der over 90 prosent av anmeldelsene av overgrep i kommunale barnehager er blitt henlagt ( https://www.nrk.no/osloogviken/riksadvokaten-vil-undersoke-henleggelser-av-overgrep-i-barnehager-1.15246627 ). Av artikkelen fremgår det at dette typisk er saker som er svært krevende bevismessig, kombinert med det forhold at politiet ofte kommer sent inn i disse sakene. Da blir det tilsvarende vanskelig å bringe saken inn for rettsvesenet, men dette understreker etter vårt syn hvor viktig det er med et sterkt fokus på overgrep mot barn og unge .
Eventuelle endringer i reglene for å avgrense etterforsking og påtale i omfattende straffesaker må på best mulig måte ivareta rettssikkerheten og integriteten til det enkelte offer, selv om det åpnes for såkalt tilskjæring- altså at kretsen av ansvarssubjekter eller fornærmede begrenses, og at et straffbart forhold avgrenses i omfang, tid og rom.
Følelsen av at en anmeldelse av alvorlige forhold faktisk nytter, og at en ikke blir sittende igjen som et offer uten at man har fått fortelle sin versjon av saken, må sies å være et helt grunnleggende hensyn i en moderne rettsstat, og viktig for en god bearbeidelsesprosess. Amnesty legger til grunn at eventuelle endringer i reglene tar høyde for at disse hensynene fremdeles blir ivaretatt på en god måte.
Utgangspunktet etter gjeldende rett er at straffbare forhold skal straffeforfølges, men det er alminnelig antatt at det er adgang til ikke å iverksette etterforsking i enkelte saker ut fra en ressursprioritering eller av andre saklige grunner. Momenter som inngår i dette skjønnet, er av riksadvokaten angitt blant annet til å være forholdets alvor, sannsynligheten for at det er begått eller er i ferd med å bli begått et straffbart forhold, samt den etterforskingsinnsats saken krever. Og vesentlig for temaet i høringsnotatet; ifølge riksadvokaten i rundskriv nr. 3/2016 s. 3 så kan sentrale og alvorlige lovbrudd aldri henlegges av kapasitetsgrunner. Amnesty anser at det ved en eventuell regelendring, og utforming av denne, derfor er helt nødvendig å ha denne helt klare føringen fra riksadvokaten som en ledetråd.
Amnesty mener departementets gjennomgang av særlig våre internasjonale forpliktelser viser at det stilles nokså klare forventninger til staten om en effektiv straffeforfølgning i mer alvorlige saker, i tillegg til forventninger om at det nasjonale rettssystemet gir adekvat beskyttelse og oppreisning. Særlig fremheves dette i alvorlige overgreps- og drapssaker med barn involvert. I tillegg viser departementet til at FNs barnekonvensjon i artiklene 19 og 34 gir barn en særlig beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep, der beskyttelsesplikten blant annet innebærer et krav om at vold mot barn etterforskes og iretteføres. Videre trekker departementet frem Europarådets konvensjon av 12. juli 2007 om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk, med særskilte krav til etterforsking, straffeforfølgning og prosessuelle regler.
På denne bakgrunn mener Amnesty at en eventuell endring i regelverket med det formål å avgrense etterforsking og påtale i omfattende straffesaker, og særlig i overgrepssaker mot barn, selvsagt må utformes på en slik måte at den harmonerer med våre internasjonale forpliktelser nevnt ovenfor, og at endringen rent praktisk ikke kan anvendes på de mer alvorlige tilfeller innen et sakskompleks.
Terskelen for hva som anses som et alvorlig overgrep mot barn, bør på ingen måte flyttes som en konsekvens av en eventuell regelendring. Dersom en regelendring gir et signal om at visse straffbare overgrepsformer nå i realiteten kan overses, mener Amnesty at det er meget uheldig.
Departementet legger på side 12 i høringsnotatet til grunn at etterforskingsplikten etter straffeprosessloven § 224 i utgangspunktet ikke stenger for at omfattende straffesaker kan avgrenses ut fra en ressursprioritering, så lenge skjønnet utøves i tråd med prinsippene nevnt i høringsnotatets punkt 2.2.1.
Amnesty legger til grunn at departementet ivaretar Norges internasjonale forpliktelser som gjennomgått over, og at etterforskingsplikten etter § 224 også må tolkes i lys av disse. Våre internasjonale forpliktelser må selvsagt også gjelde for en eventuell presisering av den allerede eksisterende hjemmelen riksadvokaten har til å gi retningslinjer som begrenser etterforskingsplikten (i straffeprosessloven § 224).
Avgrensning av straffesaker til enkelte ansvarssubjekter, enkelte fornærmede eller enkelte straffbare forhold
Amnesty deler departementets syn på at virkningene av tilskjæring for den fornærmede bør tas i betraktning i vurderingen av den enkelte saken. Som nevnt innledningsvis, mener Amnesty at en moderne rettsstat ikke er tjent med en situasjon der den enkelte føler at en anmeldelse av et alvorlig forhold ikke får noen konsekvenser, eller at en sitter igjen med følelsen av å ikke bli hørt ved en integritetskrenkelse av et visst alvor.
Når det gjelder departementets vurdering i forbindelse med påtaleskjønnet, og at det blant annet bøs ses hen til fornærmedes syn på hvorvidt vedkommende sin sak skal etterforskes (men at påtalemyndigheten uansett må treffe sin beslutning på selvstendig grunnlag), vil Amnesty minne om for eksempel overgrepssakers sensitive natur, samt at frykt for represalier med mer tilsier en varsomhet mot å legge for stor vekt på fornærmedes syn.
Samfunnet som helhet har et ansvar for og er tjent med at kriminalitet av en viss alvorlighetsgrad påtales, selv om en rettsprosess for den enkelte nok kan oppleves som ytterst ubehagelig.
Amnesty er videre enig i departementets redegjørelse av at ressurshensyn kan tilsi en avgrensning av de straffbare forhold, slik at det gis prioritet til de relativt sett mer alvorlige handlinger overfor den enkelte fornærmede. Likevel viser vi til våre vurderinger over, og at det bør utvises varsomhet i vurderingen av hva som skal anses som mindre alvorlige handlinger/forhold i en overgrepssammenheng.
Departementet viser videre til at en betryggende ivaretakelse av fornærmede i straffesaker, ved siden av etterforsking og iretteføring av det straffbare forholdet, også inkluderer adgang til å søke om erstatning og forsvarlig medisinsk oppfølging.
Dersom man holdes utenfor straffesaken som følge av tilskjæring, har man imidlertid flere instanser som gir tilbud til ofre for seksuelle overgrep, for eksempel Statens Barnehus. Også støttesentrene for kriminalitetsutsatte trekkes frem som et viktig tilbud.
Det fremstår som uklart for Amnesty hvilken adgang en har til disse tilbudene dersom man blir holdt utenfor en straffesak. Hvis det er slik at det er vanskelig å få hjelp fra disse aktørene med mindre man er en del av en straffesak, vil en henvisning dit fra politi- og påtalemyndighet være av liten verdi. Amnesty merker seg imidlertid at departementet fremhever at kravet til god informasjon og oppfølging vil gjelde for alle fornærmede i et sakskompleks, uavhengig av om vedkommendes forhold omfattes av den videre etterforskingen, tiltalen og iretteføringen.
Når det gjelder den mulige lovtekniske løsningen departementet viser til i høringsnotatets punkt 2.4.4, er Amnesty positive til en slik presisering av riksadvokatens allerede eksisterende direktivmyndighet. For øvrig mener vi at en mer detaljert angivelse i loven med tanke på hvilke sider av etterforskingen som kan avgrenses, kan være en god løsning, spesielt med tanke på at riksadvokatens direktivmyndighet allerede synes å være av generell karakter. Vi er positive til at en eventuell presisering, det være seg spesifikk eller generell, uansett vil kunne gi rom i forarbeidene for overordnede føringer, som vil være en forbedring fra dagens situasjon slik Amnesty forstår det.
Departementet ber videre om høringsinstansenes syn på om det er behov for endringer i straffeprosessloven § 70 (påtaleunnlatelse når reglene for straffutmålingen ved sammenstøt av flere lovbrudd medfører at ingen eller bare en ubetydelig straff ville komme til anvendelse).
Amnesty kan tiltre riksadvokatens syn på dette i sitt brev av 10. september 2019, altså at man kan vurdere å lovfeste momenter som skal stå særlig sentralt i vurderingen, for eksempel at det særlig skal ses hen til de straffbare forholdenes art og alvor.
Videre er Amnesty positive til en lovfesting av et absolutt krav om at påtaleunnlatelser etter § 70 ikke må stride mot allmenhetens rettsfølelse, slik riksadvokaten trekker frem. Amnesty støtter fullt ut riksadvokatens mening om at en slik lovendring gjennom eksempler i forarbeidene vil gi føringer og avklaringer som bidrar til å skape større grad av sikkerhet i rettsanvendelsen.
Kommentarer til eventuelt nytt straffebud om serieovergrep (riksadvokatens forslag)
Under punkt 3.3 spør departementet om det bør innføres et nytt straffebud om serieovergrep, og utdyper temaet i en vurdering av mulige fordeler og ulemper med et straffebud om seksuallovbrudd som en kollektivforbrytelse.
Departementet trekker frem straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner og § 131 om terrorhandlinger som de mest nærliggende eksemplene på (de få) kollektivstraffebud i norsk rett. Disse utgjør også et klart brudd på det prinsipielle utgangspunktet i norsk rett om at det ved integritetskrenkelser foreligger minst like mange straffbare forhold som antall fornærmede. Departementet bemerker at ingen av de andre nordiske landene har et eget kollektivstraffebud om serieovergrep.
Når det gjelder § 282 om mishandling i nære relasjoner, vises det i forarbeidene blant annet til at det er viktig at helheten i mishandlingen fanges opp, og at en ikke bør se på volden og truslene som enkeltstående handlinger (men som ett forhold). Høyesterett har også åpnet for at krenkelser av flere fornærmede (i familien) etter forholdene vil kunne vurderes som ett sammenhengende straffbart forhold, men det kreves en sammenheng mellom handlingene (Rt. 2011. s.1403).
Amnesty kan ikke umiddelbart se at et nytt kollektivstraffebud om seksuallovbrudd kan tuftes på de samme hensyn som gjør seg gjeldende for § 282. Den mest vesentlige forskjellen vil være at § 282 gjelder forhold innad i en familie, mens en omfattende nettovergrepssak vil gjelde en rekke forskjellige individer som ikke er i familie, og som har lite til felles utover typisk alder og kjønn med mer. Videre mener Amnesty at den påkrevde sammenhengen mellom handlingene for at § 282 kan anvendes ved krenkelser av flere fornærmede innad i en familie, ikke lar seg overføre på samme måte til en nettovergrepssak. Den enkelte fornærmede vil neppe se noen sammenheng, i betydning av at gjerningspersonen også begår overgrep mot andre, og det hele vil mest sannsynlig oppleves som en eller flere konkrete handlinger mot den fornærmede.
Når det gjelder § 131 og begrunnelsen for at vi her snakker om et kollektivstraffebud, trekkes det frem at det har vært viktig å markere terrorismens særlig samfunnsskadelige karakter, at det i bestemmelsen defineres hvilke straffbare handlinger som skal regnes som terrorhandlinger, skjerping av straffen for den enkelte handlingen, og at bruken av inngripende etterforskingsmetoder utvides noe. Grunnvilkåret for at bestemmelsen kan anvendes, er at handlingen er begått med “terrorhensikt”.
Amnesty mener at også § 131 står i særstilling, og at hensynene bak denne heller ikke enkelt kan overføres til en bestemmelse om seksuallovbrudd som kollektivforbrytelse. Det er åpenbart at for eksempel nettovergrep også er samfunnsskadelig, men å sammenligne det med terrorens samfunnsskadelige karakter, er nok å trekke det for langt. Videre kan det kanskje hevdes at selve begrepet terror, og dens hensikt, må forstås som noe så egenartet og unikt at et eget straffebud om dette er på sin plass.
Med blikk på disse to bestemmelsene, kan ikke Amnesty se noen klare fordeler ved et kollektivstraffebud ved seksuallovbrudd, utover politiets og påtalemyndighetens ressursbesparelse.
Som nevnt innledningsvis har Amnesty forståelse for at dette er et legitimt hensyn i en stadig mer nettbasert verden. Vi mener imidlertid at den tradisjonelle læren om at det som et klart utgangspunkt ved integritetskrenkelser vil foreligge minst like mange straffbare forhold som antall fornærmede, fremdeles bør gjelde også for omfattende seksualovergrepssaker.
Som vi argumenterer for over, står de to ovennevnte kollektivstraffebud i en særstilling, og vi mener at hensynene knyttet til disse ikke på samme måte gjør seg gjeldende ved en tilsvarende bestemmelse for seksualovergrep.
Vi mener at reglene om tilskjæring av både kretsen av antall fornærmede/gjerningspersoner og at eventuelt relativt sett mindre alvorlige lovbrudd holdes utenfor etterforskingen og iretteføringen, langt på vei vil bedre de ressursmessige utfordringene, så lenge dette skjer innenfor rammene av våre internasjonale forpliktelser.
At mange enkeltstående (alvorlige) overgrep verken blir etterforsket fullt ut eller påtalt, slik departementet også fremhever er nærliggende å anta ved innføringen av et kollektivstraffebud, mener Amnesty er meget uheldig. Selv om det kan tenkes at en del fornærmede kan akseptere at gjerningspersonen ved domfellelse for et serieovergrep i prinsippet holdes ansvarlig for overgrep som har rammet dem, vil nok minst en like stor del av de fornærmede oppleve at “deres sak” ikke blir anerkjent som viktig nok. Dessuten rammer nettovergrep særlig unge og sårbare, som ikke nødvendigvis har det klart for seg om det er tilstrekkelig at gjerningspersonen i prinsippet holdes ansvarlig for overgrepet. Straffens gjenopprettende funksjon kan spille en betydelig rolle for den fornærmede i det å klare gå videre i livet etter alvorlige hendelser og overgrep, og dette bør ikke undervurderes.
Amnesty er derfor negativ til et nytt kollektivstraffebud ved seksuallovbrudd.
Ser en på den mulige lovtekniske løsningen som presenteres, fremgår det at “Et grunnvilkår for ansvar i et nytt straffebud kunne således være at det er begått flere handlinger som angitt i straffeloven §§ 299 om voldtekt av barn under 14 år eller § 302 om seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år”.
Amnesty kan vanskelig se for seg at det enkelte tilfellet av for eksempel voldtekt av barn under 14 år skal kunne ivaretas av et kollektivstraffebud, og sånn sett bli sett på “som ett av mange”. Den alminnelige rettsfølelse vil nok også for de aller fleste tilsi at et hvert forhold som er å anse som voldtekt av barn under 14 år skal regnes som ett forhold , som skal etterforskes og iretteføres. Ressurshensyn bør ikke trumfe hensynet til en best mulig ivaretakelse av en ung og særlig sårbar fornærmet, og ved å åpne for bruk av kollektivstraffebud åpner man samtidig for en verden av usikkerhet for fornærmede ved disse særlige integritetskrenkelsene.
Amnesty International Norge
John Peder Egenæs Beate Ekeløve-Slydal (sign.)
Generalsekretær Politisk rådgiver
Oslo, 1. desember 2020
H ø ringssvar - Endringer i straffeprosessloven og straffeloven (Etterforskings- og påtaleplikt i store straffesaker, nytt straffebud om serieovergrep mv.)
Amnesty International Norge (heretter Amnesty) viser til Justis- og beredskapsdepartementets brev av 31.08.2020 og takker for muligheten til å kommentere det fremlagte forslaget om endringer i reglene for å avgrense etterforsking og påtale i omfattende straffesaker. Vi vil også kommentere forslaget fra Riksadvokaten (inntatt i høringsnotatet) om å innta en egen bestemmelse i straffeloven som rammer serieovergrep.
Kommentarer til endringer i reglene for å avgrense etterforsking og påtale i omfattende straffesaker
Amnesty har forståelse for at omfattende straffesaker kan legge beslag på store deler av politiets ressurser, slik departementet fremhever i høringsnotatet som bakgrunn for de eventuelle endringene.
Departementet viser til brevet fra riksadvokaten, og særlig til at nettovergrepssaker kan skape betydelige kapasitetsutfordringer, der antall lovbrudd og antall fornærmede kan bli svært stort. Også økonomiske straffesaker, narkotikasaker og saker om arbeidslivskriminalitet har potensiale til å bli meget ressurskrevende.
I det følgende vil Amnesty redegjøre for vårt syn på høringsnotatet og vi vil hovedsakelig legge vekt på overgrepssaker, selv om de andre sakstypene også ofte gjelder utnytting av svake grupper i samfunnet. Vi mener imidlertid at overgrepssakene er en sakstype som skiller seg ut, med tanke på ofrene stort sett er unge, og at internett representerer et stort potensial for lovbrudd mot en særlig svak gruppe i samfunnet.
Amnesty viser for øvrig til riksadvokatens nylige varsel om at de ønsker gjennomgang av henleggelser av overgrep i barnehager, der over 90 prosent av anmeldelsene av overgrep i kommunale barnehager er blitt henlagt ( https://www.nrk.no/osloogviken/riksadvokaten-vil-undersoke-henleggelser-av-overgrep-i-barnehager-1.15246627 ). Av artikkelen fremgår det at dette typisk er saker som er svært krevende bevismessig, kombinert med det forhold at politiet ofte kommer sent inn i disse sakene. Da blir det tilsvarende vanskelig å bringe saken inn for rettsvesenet, men dette understreker etter vårt syn hvor viktig det er med et sterkt fokus på overgrep mot barn og unge .
Eventuelle endringer i reglene for å avgrense etterforsking og påtale i omfattende straffesaker må på best mulig måte ivareta rettssikkerheten og integriteten til det enkelte offer, selv om det åpnes for såkalt tilskjæring- altså at kretsen av ansvarssubjekter eller fornærmede begrenses, og at et straffbart forhold avgrenses i omfang, tid og rom.
Følelsen av at en anmeldelse av alvorlige forhold faktisk nytter, og at en ikke blir sittende igjen som et offer uten at man har fått fortelle sin versjon av saken, må sies å være et helt grunnleggende hensyn i en moderne rettsstat, og viktig for en god bearbeidelsesprosess. Amnesty legger til grunn at eventuelle endringer i reglene tar høyde for at disse hensynene fremdeles blir ivaretatt på en god måte.
Utgangspunktet etter gjeldende rett er at straffbare forhold skal straffeforfølges, men det er alminnelig antatt at det er adgang til ikke å iverksette etterforsking i enkelte saker ut fra en ressursprioritering eller av andre saklige grunner. Momenter som inngår i dette skjønnet, er av riksadvokaten angitt blant annet til å være forholdets alvor, sannsynligheten for at det er begått eller er i ferd med å bli begått et straffbart forhold, samt den etterforskingsinnsats saken krever. Og vesentlig for temaet i høringsnotatet; ifølge riksadvokaten i rundskriv nr. 3/2016 s. 3 så kan sentrale og alvorlige lovbrudd aldri henlegges av kapasitetsgrunner. Amnesty anser at det ved en eventuell regelendring, og utforming av denne, derfor er helt nødvendig å ha denne helt klare føringen fra riksadvokaten som en ledetråd.
Amnesty mener departementets gjennomgang av særlig våre internasjonale forpliktelser viser at det stilles nokså klare forventninger til staten om en effektiv straffeforfølgning i mer alvorlige saker, i tillegg til forventninger om at det nasjonale rettssystemet gir adekvat beskyttelse og oppreisning. Særlig fremheves dette i alvorlige overgreps- og drapssaker med barn involvert. I tillegg viser departementet til at FNs barnekonvensjon i artiklene 19 og 34 gir barn en særlig beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep, der beskyttelsesplikten blant annet innebærer et krav om at vold mot barn etterforskes og iretteføres. Videre trekker departementet frem Europarådets konvensjon av 12. juli 2007 om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk, med særskilte krav til etterforsking, straffeforfølgning og prosessuelle regler.
På denne bakgrunn mener Amnesty at en eventuell endring i regelverket med det formål å avgrense etterforsking og påtale i omfattende straffesaker, og særlig i overgrepssaker mot barn, selvsagt må utformes på en slik måte at den harmonerer med våre internasjonale forpliktelser nevnt ovenfor, og at endringen rent praktisk ikke kan anvendes på de mer alvorlige tilfeller innen et sakskompleks.
Terskelen for hva som anses som et alvorlig overgrep mot barn, bør på ingen måte flyttes som en konsekvens av en eventuell regelendring. Dersom en regelendring gir et signal om at visse straffbare overgrepsformer nå i realiteten kan overses, mener Amnesty at det er meget uheldig.
Departementet legger på side 12 i høringsnotatet til grunn at etterforskingsplikten etter straffeprosessloven § 224 i utgangspunktet ikke stenger for at omfattende straffesaker kan avgrenses ut fra en ressursprioritering, så lenge skjønnet utøves i tråd med prinsippene nevnt i høringsnotatets punkt 2.2.1.
Amnesty legger til grunn at departementet ivaretar Norges internasjonale forpliktelser som gjennomgått over, og at etterforskingsplikten etter § 224 også må tolkes i lys av disse. Våre internasjonale forpliktelser må selvsagt også gjelde for en eventuell presisering av den allerede eksisterende hjemmelen riksadvokaten har til å gi retningslinjer som begrenser etterforskingsplikten (i straffeprosessloven § 224).
Avgrensning av straffesaker til enkelte ansvarssubjekter, enkelte fornærmede eller enkelte straffbare forhold
Amnesty deler departementets syn på at virkningene av tilskjæring for den fornærmede bør tas i betraktning i vurderingen av den enkelte saken. Som nevnt innledningsvis, mener Amnesty at en moderne rettsstat ikke er tjent med en situasjon der den enkelte føler at en anmeldelse av et alvorlig forhold ikke får noen konsekvenser, eller at en sitter igjen med følelsen av å ikke bli hørt ved en integritetskrenkelse av et visst alvor.
Når det gjelder departementets vurdering i forbindelse med påtaleskjønnet, og at det blant annet bøs ses hen til fornærmedes syn på hvorvidt vedkommende sin sak skal etterforskes (men at påtalemyndigheten uansett må treffe sin beslutning på selvstendig grunnlag), vil Amnesty minne om for eksempel overgrepssakers sensitive natur, samt at frykt for represalier med mer tilsier en varsomhet mot å legge for stor vekt på fornærmedes syn.
Samfunnet som helhet har et ansvar for og er tjent med at kriminalitet av en viss alvorlighetsgrad påtales, selv om en rettsprosess for den enkelte nok kan oppleves som ytterst ubehagelig.
Amnesty er videre enig i departementets redegjørelse av at ressurshensyn kan tilsi en avgrensning av de straffbare forhold, slik at det gis prioritet til de relativt sett mer alvorlige handlinger overfor den enkelte fornærmede. Likevel viser vi til våre vurderinger over, og at det bør utvises varsomhet i vurderingen av hva som skal anses som mindre alvorlige handlinger/forhold i en overgrepssammenheng.
Departementet viser videre til at en betryggende ivaretakelse av fornærmede i straffesaker, ved siden av etterforsking og iretteføring av det straffbare forholdet, også inkluderer adgang til å søke om erstatning og forsvarlig medisinsk oppfølging.
Dersom man holdes utenfor straffesaken som følge av tilskjæring, har man imidlertid flere instanser som gir tilbud til ofre for seksuelle overgrep, for eksempel Statens Barnehus. Også støttesentrene for kriminalitetsutsatte trekkes frem som et viktig tilbud.
Det fremstår som uklart for Amnesty hvilken adgang en har til disse tilbudene dersom man blir holdt utenfor en straffesak. Hvis det er slik at det er vanskelig å få hjelp fra disse aktørene med mindre man er en del av en straffesak, vil en henvisning dit fra politi- og påtalemyndighet være av liten verdi. Amnesty merker seg imidlertid at departementet fremhever at kravet til god informasjon og oppfølging vil gjelde for alle fornærmede i et sakskompleks, uavhengig av om vedkommendes forhold omfattes av den videre etterforskingen, tiltalen og iretteføringen.
Når det gjelder den mulige lovtekniske løsningen departementet viser til i høringsnotatets punkt 2.4.4, er Amnesty positive til en slik presisering av riksadvokatens allerede eksisterende direktivmyndighet. For øvrig mener vi at en mer detaljert angivelse i loven med tanke på hvilke sider av etterforskingen som kan avgrenses, kan være en god løsning, spesielt med tanke på at riksadvokatens direktivmyndighet allerede synes å være av generell karakter. Vi er positive til at en eventuell presisering, det være seg spesifikk eller generell, uansett vil kunne gi rom i forarbeidene for overordnede føringer, som vil være en forbedring fra dagens situasjon slik Amnesty forstår det.
Departementet ber videre om høringsinstansenes syn på om det er behov for endringer i straffeprosessloven § 70 (påtaleunnlatelse når reglene for straffutmålingen ved sammenstøt av flere lovbrudd medfører at ingen eller bare en ubetydelig straff ville komme til anvendelse).
Amnesty kan tiltre riksadvokatens syn på dette i sitt brev av 10. september 2019, altså at man kan vurdere å lovfeste momenter som skal stå særlig sentralt i vurderingen, for eksempel at det særlig skal ses hen til de straffbare forholdenes art og alvor.
Videre er Amnesty positive til en lovfesting av et absolutt krav om at påtaleunnlatelser etter § 70 ikke må stride mot allmenhetens rettsfølelse, slik riksadvokaten trekker frem. Amnesty støtter fullt ut riksadvokatens mening om at en slik lovendring gjennom eksempler i forarbeidene vil gi føringer og avklaringer som bidrar til å skape større grad av sikkerhet i rettsanvendelsen.
Kommentarer til eventuelt nytt straffebud om serieovergrep (riksadvokatens forslag)
Under punkt 3.3 spør departementet om det bør innføres et nytt straffebud om serieovergrep, og utdyper temaet i en vurdering av mulige fordeler og ulemper med et straffebud om seksuallovbrudd som en kollektivforbrytelse.
Departementet trekker frem straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner og § 131 om terrorhandlinger som de mest nærliggende eksemplene på (de få) kollektivstraffebud i norsk rett. Disse utgjør også et klart brudd på det prinsipielle utgangspunktet i norsk rett om at det ved integritetskrenkelser foreligger minst like mange straffbare forhold som antall fornærmede. Departementet bemerker at ingen av de andre nordiske landene har et eget kollektivstraffebud om serieovergrep.
Når det gjelder § 282 om mishandling i nære relasjoner, vises det i forarbeidene blant annet til at det er viktig at helheten i mishandlingen fanges opp, og at en ikke bør se på volden og truslene som enkeltstående handlinger (men som ett forhold). Høyesterett har også åpnet for at krenkelser av flere fornærmede (i familien) etter forholdene vil kunne vurderes som ett sammenhengende straffbart forhold, men det kreves en sammenheng mellom handlingene (Rt. 2011. s.1403).
Amnesty kan ikke umiddelbart se at et nytt kollektivstraffebud om seksuallovbrudd kan tuftes på de samme hensyn som gjør seg gjeldende for § 282. Den mest vesentlige forskjellen vil være at § 282 gjelder forhold innad i en familie, mens en omfattende nettovergrepssak vil gjelde en rekke forskjellige individer som ikke er i familie, og som har lite til felles utover typisk alder og kjønn med mer. Videre mener Amnesty at den påkrevde sammenhengen mellom handlingene for at § 282 kan anvendes ved krenkelser av flere fornærmede innad i en familie, ikke lar seg overføre på samme måte til en nettovergrepssak. Den enkelte fornærmede vil neppe se noen sammenheng, i betydning av at gjerningspersonen også begår overgrep mot andre, og det hele vil mest sannsynlig oppleves som en eller flere konkrete handlinger mot den fornærmede.
Når det gjelder § 131 og begrunnelsen for at vi her snakker om et kollektivstraffebud, trekkes det frem at det har vært viktig å markere terrorismens særlig samfunnsskadelige karakter, at det i bestemmelsen defineres hvilke straffbare handlinger som skal regnes som terrorhandlinger, skjerping av straffen for den enkelte handlingen, og at bruken av inngripende etterforskingsmetoder utvides noe. Grunnvilkåret for at bestemmelsen kan anvendes, er at handlingen er begått med “terrorhensikt”.
Amnesty mener at også § 131 står i særstilling, og at hensynene bak denne heller ikke enkelt kan overføres til en bestemmelse om seksuallovbrudd som kollektivforbrytelse. Det er åpenbart at for eksempel nettovergrep også er samfunnsskadelig, men å sammenligne det med terrorens samfunnsskadelige karakter, er nok å trekke det for langt. Videre kan det kanskje hevdes at selve begrepet terror, og dens hensikt, må forstås som noe så egenartet og unikt at et eget straffebud om dette er på sin plass.
Med blikk på disse to bestemmelsene, kan ikke Amnesty se noen klare fordeler ved et kollektivstraffebud ved seksuallovbrudd, utover politiets og påtalemyndighetens ressursbesparelse.
Som nevnt innledningsvis har Amnesty forståelse for at dette er et legitimt hensyn i en stadig mer nettbasert verden. Vi mener imidlertid at den tradisjonelle læren om at det som et klart utgangspunkt ved integritetskrenkelser vil foreligge minst like mange straffbare forhold som antall fornærmede, fremdeles bør gjelde også for omfattende seksualovergrepssaker.
Som vi argumenterer for over, står de to ovennevnte kollektivstraffebud i en særstilling, og vi mener at hensynene knyttet til disse ikke på samme måte gjør seg gjeldende ved en tilsvarende bestemmelse for seksualovergrep.
Vi mener at reglene om tilskjæring av både kretsen av antall fornærmede/gjerningspersoner og at eventuelt relativt sett mindre alvorlige lovbrudd holdes utenfor etterforskingen og iretteføringen, langt på vei vil bedre de ressursmessige utfordringene, så lenge dette skjer innenfor rammene av våre internasjonale forpliktelser.
At mange enkeltstående (alvorlige) overgrep verken blir etterforsket fullt ut eller påtalt, slik departementet også fremhever er nærliggende å anta ved innføringen av et kollektivstraffebud, mener Amnesty er meget uheldig. Selv om det kan tenkes at en del fornærmede kan akseptere at gjerningspersonen ved domfellelse for et serieovergrep i prinsippet holdes ansvarlig for overgrep som har rammet dem, vil nok minst en like stor del av de fornærmede oppleve at “deres sak” ikke blir anerkjent som viktig nok. Dessuten rammer nettovergrep særlig unge og sårbare, som ikke nødvendigvis har det klart for seg om det er tilstrekkelig at gjerningspersonen i prinsippet holdes ansvarlig for overgrepet. Straffens gjenopprettende funksjon kan spille en betydelig rolle for den fornærmede i det å klare gå videre i livet etter alvorlige hendelser og overgrep, og dette bør ikke undervurderes.
Amnesty er derfor negativ til et nytt kollektivstraffebud ved seksuallovbrudd.
Ser en på den mulige lovtekniske løsningen som presenteres, fremgår det at “Et grunnvilkår for ansvar i et nytt straffebud kunne således være at det er begått flere handlinger som angitt i straffeloven §§ 299 om voldtekt av barn under 14 år eller § 302 om seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år”.
Amnesty kan vanskelig se for seg at det enkelte tilfellet av for eksempel voldtekt av barn under 14 år skal kunne ivaretas av et kollektivstraffebud, og sånn sett bli sett på “som ett av mange”. Den alminnelige rettsfølelse vil nok også for de aller fleste tilsi at et hvert forhold som er å anse som voldtekt av barn under 14 år skal regnes som ett forhold , som skal etterforskes og iretteføres. Ressurshensyn bør ikke trumfe hensynet til en best mulig ivaretakelse av en ung og særlig sårbar fornærmet, og ved å åpne for bruk av kollektivstraffebud åpner man samtidig for en verden av usikkerhet for fornærmede ved disse særlige integritetskrenkelsene.
Amnesty International Norge
John Peder Egenæs Beate Ekeløve-Slydal (sign.)
Generalsekretær Politisk rådgiver