Tilskuddsordning for lokal kompetanseutvikling skal bidra til å øke kompetansen og kvaliteten i barnehager, grunnskoler og videregående skoler, i kommuner og fylkeskommuner, og hos universiteter og høyskoler. Tilskuddsordningen for lokal kompetanseutvikling omfatter:
Som departementet selv skriver i høringsbrevet, er dette omfattende ordninger som berører mange. Retningslinjene skal bidra til å tydeliggjøre aktørenes ulike roller og oppgaver i ordningene. Det er et mål å gjøre administrasjon og forvaltning av ordningene så enhetlig og koordinert at de kan sees i sammenheng og bygge på hverandre. Samtidig skal retningslinjene ivareta ulikhetene mellom ordningene, og legge til rette for så enkle prosesser som mulig for lokalt nivå.
Kunnskapsdepartementet ber høringsinstansene om å komme med generelle tilbakemeldinger på innretning og målsettinger med retningslinjene, og særlig besvare følgende spørsmål:
Som departementet selv skriver i høringsbrevet, er dette omfattende ordninger som berører mange. Retningslinjene skal bidra til å tydeliggjøre aktørenes ulike roller og oppgaver i ordningene. Det er et mål å gjøre administrasjon og forvaltning av ordningene så enhetlig og koordinert at de kan sees i sammenheng og bygge på hverandre. Samtidig skal retningslinjene ivareta ulikhetene mellom ordningene, og legge til rette for så enkle prosesser som mulig for lokalt nivå.
Kunnskapsdepartementet ber høringsinstansene om å komme med generelle tilbakemeldinger på innretning og målsettinger med retningslinjene, og særlig besvare følgende spørsmål:
Generell kommentar
Som en generell kommentar, vil Fredrikstad kommune si at den praktiske gjennomføringen av desentralisert ordning for kompetanseutvikling gradvis har utvikles seg til det bedre. Alle ledd i «kjeden» frem mot de ansattes kompetanseheving har etter hvert blitt bedre kjent med hva som kreves, og med hva som forventes av de forskjellige rollene. Slik sett har kommunene og de samarbeidende UH-institusjonene – i alle fall i noen grad – i praksis utviklet rammer for samarbeid det er viktig å kunne videreføre.
For å få en likebehandling i ordningen er det likevel et behov for å klargjøre felles retningslinjer. Det er et viktig poeng at denne likebehandlingen i størst mulig grad knyttes til en lik behandling av de behovene hver enkelt barnehage- og skoleeier og hver enkelt enhet identifiserer i sitt eget kompetansearbeid. Den administrative strukturen som foreslås forskriftsfestet i ordningen er betydelig, og det er avgjørende at behovet til den enkelte virksomhet ikke forsvinner i behandlingene på de forskjellige nivåene. På sitt beste kan denne ordningen være med på å stimulere til lokal kunnskapsproduksjon og kompetanseutvikling som går utover selve ordningen, ved at virksomhetene blir kjent med prosedyrer og prosesser for egenvurdering og analyse. Dette krever imidlertid at resultatet av de lokale prosessene er synlige gjennom hele saksbehandlingen.
For å ivareta det lokalet blikket på en best mulig måte, mener vi det er hensiktsmessig å ikke gjøre ordningen større en den må være. Retningslinjene åpner blant annet for at det kan være mer enn ett samarbeidsforum i hver region, men det sies ikke noe om hvem som skal beslutte hvor mange samarbeidsfora som kan opprettes. Det er sentralt at slike beslutninger tas på et faglig grunnlag hvor det vurderes hvordan ordningen best kan komme til nytte, og ikke utelukkende av administrative hensyn.
Regional ordning for kompetanseutvikling i barnehage sier noe om hvilke ansvar kommunen som barnehageeier og skoleeier samt barnehagemyndighet har. Barnehagemyndigheten skal blant annet ha oversikt over kompetansebehov i private og kommunale barnehager i sin kommune, og barnehagemyndigheten sitt ansvar og oppgaver savnes i høringen. Hvor målet er å kartlegge kompetansebehov utfra rammeplanen, bestrebe langsiktig planlegging og prioritering, sikre samarbeid og bidra til et felles løft for økt kvalitet i barnehagene.
Det er vårt syn at målformuleringene fungerer godt. Imidlertid kan det vurderes om formuleringer som tydeliggjør Kompetanseløftet innarbeides på en mer synlig måte i retningslinjene.
Det er videre to krav til samarbeidsforumet som synes å være problematiske sett opp mot behovet for å beholde dette som en ordning for lokal kompetanseutvikling. Det ene er kravet om å levere en «omforent innstilling» til Fylkesmannen (jf. pkt. 3.2). Fordi de lokale behovene kan være forskjellige, vil det i noen sammenhenger kunne være vanskelig å «omforenes» om en innstilling. Begrepet «omforent» kan bidra til unødvendig usikkerhet om hva som er de formelle kravene til samarbeidsforum, og kan kanskje byttes ut med «felles innstilling» eller bare «én innstilling».
Det andre punktet som kan være problematisk, er kravet om at prioriteringen av tiltak skal være forankret i en «langsiktig og felles plan» (jf. pkt. 7.2). Dette vil kunne komme direkte i motstrid til behovet om å beholde et lokalt fokus på ordningen, og kan i praksis bli vanskelig å gjennomføre.
I tillegg er det et behov for at retningslinjene gir den nødvendige forutsigbarheten for eiere og virksomheter, også når det kommer til frister for søknader og tildelinger. Mer omfattende kompetansetiltak vil kreve mer omfattende planlegging, og det er vårt syn at den forankringen som skal gjøres i et personale må få noe tid. I tillegg kreves det tid å utvikle kompetansetiltakene i samarbeid med UH-sektoren. Retningslinjene angir at det kan avtales tidligere frister med Fylkesmannen, men hvis fristene i retningslinjene opprettholdes må det være anledning til å overføre midlene til påfølgende år om nødvendig.
For å få en likebehandling i ordningen er det likevel et behov for å klargjøre felles retningslinjer. Det er et viktig poeng at denne likebehandlingen i størst mulig grad knyttes til en lik behandling av de behovene hver enkelt barnehage- og skoleeier og hver enkelt enhet identifiserer i sitt eget kompetansearbeid. Den administrative strukturen som foreslås forskriftsfestet i ordningen er betydelig, og det er avgjørende at behovet til den enkelte virksomhet ikke forsvinner i behandlingene på de forskjellige nivåene. På sitt beste kan denne ordningen være med på å stimulere til lokal kunnskapsproduksjon og kompetanseutvikling som går utover selve ordningen, ved at virksomhetene blir kjent med prosedyrer og prosesser for egenvurdering og analyse. Dette krever imidlertid at resultatet av de lokale prosessene er synlige gjennom hele saksbehandlingen.
For å ivareta det lokalet blikket på en best mulig måte, mener vi det er hensiktsmessig å ikke gjøre ordningen større en den må være. Retningslinjene åpner blant annet for at det kan være mer enn ett samarbeidsforum i hver region, men det sies ikke noe om hvem som skal beslutte hvor mange samarbeidsfora som kan opprettes. Det er sentralt at slike beslutninger tas på et faglig grunnlag hvor det vurderes hvordan ordningen best kan komme til nytte, og ikke utelukkende av administrative hensyn.
Regional ordning for kompetanseutvikling i barnehage sier noe om hvilke ansvar kommunen som barnehageeier og skoleeier samt barnehagemyndighet har. Barnehagemyndigheten skal blant annet ha oversikt over kompetansebehov i private og kommunale barnehager i sin kommune, og barnehagemyndigheten sitt ansvar og oppgaver savnes i høringen. Hvor målet er å kartlegge kompetansebehov utfra rammeplanen, bestrebe langsiktig planlegging og prioritering, sikre samarbeid og bidra til et felles løft for økt kvalitet i barnehagene.
Det er vårt syn at målformuleringene fungerer godt. Imidlertid kan det vurderes om formuleringer som tydeliggjør Kompetanseløftet innarbeides på en mer synlig måte i retningslinjene.
Det er videre to krav til samarbeidsforumet som synes å være problematiske sett opp mot behovet for å beholde dette som en ordning for lokal kompetanseutvikling. Det ene er kravet om å levere en «omforent innstilling» til Fylkesmannen (jf. pkt. 3.2). Fordi de lokale behovene kan være forskjellige, vil det i noen sammenhenger kunne være vanskelig å «omforenes» om en innstilling. Begrepet «omforent» kan bidra til unødvendig usikkerhet om hva som er de formelle kravene til samarbeidsforum, og kan kanskje byttes ut med «felles innstilling» eller bare «én innstilling».
Det andre punktet som kan være problematisk, er kravet om at prioriteringen av tiltak skal være forankret i en «langsiktig og felles plan» (jf. pkt. 7.2). Dette vil kunne komme direkte i motstrid til behovet om å beholde et lokalt fokus på ordningen, og kan i praksis bli vanskelig å gjennomføre.
I tillegg er det et behov for at retningslinjene gir den nødvendige forutsigbarheten for eiere og virksomheter, også når det kommer til frister for søknader og tildelinger. Mer omfattende kompetansetiltak vil kreve mer omfattende planlegging, og det er vårt syn at den forankringen som skal gjøres i et personale må få noe tid. I tillegg kreves det tid å utvikle kompetansetiltakene i samarbeid med UH-sektoren. Retningslinjene angir at det kan avtales tidligere frister med Fylkesmannen, men hvis fristene i retningslinjene opprettholdes må det være anledning til å overføre midlene til påfølgende år om nødvendig.
Ivaretar regelverket en tydelig og god ansvars- og rollefordeling mellom aktørene i ordningene?
Vi mener retningslinjene generelt er med på å tydeliggjøre roller og ansvar mellom aktørene i ordningen. Imidlertid er det ikke klart hvilken rolle UH-sektoren skal ha når det gjelder vurderingen av kompetansebehov i barnehage og skoler. I pkt. 3.3 er det uttrykt at «Eiere og universiteter og høyskoler skal samarbeide om å vurdere kompetansebehov, planlegge og gjennomføre tiltak i barnehager og skoler», mens det i pkt. 7.1 står at «Barnehage- og skoleeiere har ansvar for å vurdere og analysere kompetanseutviklingsbehov for sine barnehager og skoler på en måte som involverer de ansatte.» Fredrikstad kommune er av den oppfatning av det er eiers ansvar å sørge for vurderingen av kompetansebehov, og at UH-sektoren ikke skal forpliktes til en involvering i dette arbeidet. Hvis departementet mener det er viktig at UH-sektoren synliggjøres i pkt. 3.3 foreslår vi at «skal» i den formuleringen gjøres om til «kan».
Ivaretar kravene til rapportering og evaluering et godt grunnlag for evaluering av måloppnåelse av ordningene?
Det er sentralt at ordningen som sådan og de mer konkrete kompetansetiltakene evalueres opp mot angitte kriterier. Slikt sett er det positivt at retningslinjene angir også nasjonale forskningsbaserte evalueringer, som kan se ordningene i sammenheng.
Vi mener videre det er positivt at barnehage- og skoleeiere og UH-institusjonene som inngår i partnerskapet skal samarbeide om å evaluere kompetansetiltakene og vurdere måloppnåelse. Gjennom dette blir det en gjensidig forpliktelse til å utvikle både samarbeidet og de konkrete tiltakene som gjennomføres i forbindelse med kompetanseutviklingen.
Det er imidlertid sentralt at de behovene for kompetanseutvikling som virksomhetene i utgangspunktet meldte inn, blir et fokuspunkt også i evalueringene. Det er vår oppfatning at det lokale nivået, i denne sammenhengen forstått som eiernivået, blir betonet og tydeliggjort så mye som mulig i retningslinjene.
Vi mener videre det er positivt at barnehage- og skoleeiere og UH-institusjonene som inngår i partnerskapet skal samarbeide om å evaluere kompetansetiltakene og vurdere måloppnåelse. Gjennom dette blir det en gjensidig forpliktelse til å utvikle både samarbeidet og de konkrete tiltakene som gjennomføres i forbindelse med kompetanseutviklingen.
Det er imidlertid sentralt at de behovene for kompetanseutvikling som virksomhetene i utgangspunktet meldte inn, blir et fokuspunkt også i evalueringene. Det er vår oppfatning at det lokale nivået, i denne sammenhengen forstått som eiernivået, blir betonet og tydeliggjort så mye som mulig i retningslinjene.