Gir beskrivelsene av mål, målgrupper og kriterier for tildeling av midler i ordningene rom for tilpasning til lokale kompetansebehov i og på tvers av ordningene?
Lærerutdanningene og praksisfeltet er likeverdige parter i ordningene som omfattes av retningslinjene, og det er positivt at kompetansebygging i lærerutdanningene kommer tydeligere fram i dette forslaget til retningslinjer. Vi savner likevel at universiteter og høgskoler nevens blant målgruppen for ordningene i kapittel 1.2.
Ivaretar regelverket en tydelig og god ansvars- og rollefordeling mellom aktørene i ordningene?
Formuleringene som tydeliggjør at tilskuddsordningene skal bidra til å utvikle lærerutdanningene, og at samarbeids-/partnerskapsrelasjonen med universiteter og høgskoler formuleres mer generelt, støttes. Universitetene og høgskolene har ulik organisering av fagmiljøene som bidrar inn i lærerutdanningene, inkludert spesialpedagogikk, som gjør det vanskelig å henvise til lærerutdanningene i begge disse sammenhengene.
Vi er bekymret for at en foreslått fordeling på minimum 50 % til universiteter og høgskoler (kapittel 3.1), vil oppfattes som en anbefalt fordeling av midlene. Samtidig understrekes betydningen av langsiktige planer og forutsigbarhet, for at våre lærerutdanninger skal kunne delta i ordningene som likeverdige parter. Vi foreslår at siste setning i kapittel 3.1 erstattes av følgende setning: “Universiteter og høgskoler skal motta hoveddelen av midlene. For å kunne utvikle nødvendig kompetanse og kapasitet hos universtitene og høgskolene til å nå målene ved ordningen, er det nødvendig med forutsigbarhet og langsiktighet i tildelingene til dem.”
Når det gjelder partnerskapsbegrepet, ser vi at dette er tilnærmet fraværende i forslaget til retningslinjer, sammenlignet med det første utkastet. Lærerutdanningene har over lenger tid jobbet for å etablere partnerskap som et begrep for et gjensidig og likeverdig samarbeid mellom praksisfeltet og lærerutdanningene. Begrepet benyttes både til å beskrive samarbeidsrelasjoner med utvalgte skoler og barnehager, som partnerskapsbarnehager/-skoler, universitetsbarnehager/-skoler og lærerutdanningsbarnehager/-skoler, men begrepet benyttes også til å beskrive mer vidtgående samarbeidsrelasjoner hvor gjensidighet er vektlagt, blant annet Dekomp og Rekomp. For å understreke gjensidigheten i samarbeidet, anbefaler vi at partnerskap som begrep tas inn i retningslinjene for tilskuddsordning for lokal kompetanseutvikling igjen.
Ivaretar kravene til rapportering og evaluering et godt grunnlag for evaluering av måloppnåelse av ordningene?
Formuleringene rundt kjennetegn på måloppnåelse bærer preg av beskrivelser av gjennomførte aktiviteter snarere enn måloppnåelse. Aktivitetene som beskrives gir ingen garanti for måloppnåelse slik de er formulert nå, men vil kunne være viktige bidrag til måloppnåelse. Slik vi ser det, bør måloppnåelsen i større grad være kjennetegnet av beskrivelser av kvalitet og at tiltakene og aktivitetene skal komme barn og unge til gode.
Lærerutdanningene og praksisfeltet er likeverdige parter i ordningene som omfattes av retningslinjene, og det er positivt at kompetansebygging i lærerutdanningene kommer tydeligere fram i dette forslaget til retningslinjer. Vi savner likevel at universiteter og høgskoler nevens blant målgruppen for ordningene i kapittel 1.2.
Ivaretar regelverket en tydelig og god ansvars- og rollefordeling mellom aktørene i ordningene?
Formuleringene som tydeliggjør at tilskuddsordningene skal bidra til å utvikle lærerutdanningene, og at samarbeids-/partnerskapsrelasjonen med universiteter og høgskoler formuleres mer generelt, støttes. Universitetene og høgskolene har ulik organisering av fagmiljøene som bidrar inn i lærerutdanningene, inkludert spesialpedagogikk, som gjør det vanskelig å henvise til lærerutdanningene i begge disse sammenhengene.
Vi er bekymret for at en foreslått fordeling på minimum 50 % til universiteter og høgskoler (kapittel 3.1), vil oppfattes som en anbefalt fordeling av midlene. Samtidig understrekes betydningen av langsiktige planer og forutsigbarhet, for at våre lærerutdanninger skal kunne delta i ordningene som likeverdige parter. Vi foreslår at siste setning i kapittel 3.1 erstattes av følgende setning: “Universiteter og høgskoler skal motta hoveddelen av midlene. For å kunne utvikle nødvendig kompetanse og kapasitet hos universtitene og høgskolene til å nå målene ved ordningen, er det nødvendig med forutsigbarhet og langsiktighet i tildelingene til dem.”
Når det gjelder partnerskapsbegrepet, ser vi at dette er tilnærmet fraværende i forslaget til retningslinjer, sammenlignet med det første utkastet. Lærerutdanningene har over lenger tid jobbet for å etablere partnerskap som et begrep for et gjensidig og likeverdig samarbeid mellom praksisfeltet og lærerutdanningene. Begrepet benyttes både til å beskrive samarbeidsrelasjoner med utvalgte skoler og barnehager, som partnerskapsbarnehager/-skoler, universitetsbarnehager/-skoler og lærerutdanningsbarnehager/-skoler, men begrepet benyttes også til å beskrive mer vidtgående samarbeidsrelasjoner hvor gjensidighet er vektlagt, blant annet Dekomp og Rekomp. For å understreke gjensidigheten i samarbeidet, anbefaler vi at partnerskap som begrep tas inn i retningslinjene for tilskuddsordning for lokal kompetanseutvikling igjen.
Ivaretar kravene til rapportering og evaluering et godt grunnlag for evaluering av måloppnåelse av ordningene?
Formuleringene rundt kjennetegn på måloppnåelse bærer preg av beskrivelser av gjennomførte aktiviteter snarere enn måloppnåelse. Aktivitetene som beskrives gir ingen garanti for måloppnåelse slik de er formulert nå, men vil kunne være viktige bidrag til måloppnåelse. Slik vi ser det, bør måloppnåelsen i større grad være kjennetegnet av beskrivelser av kvalitet og at tiltakene og aktivitetene skal komme barn og unge til gode.