Dato: 21.04.2025 Svartype: Med merknad Asgeir Alvestad Bellevue 9 4790 Lillesand Nærings- og fiskeridepartementet Dato: 05.04.2025 Høringsnotat – om fiskeritiltak i Oslofjorden Høringssvar er et personlig innspill, men jeg jobber til daglig i fiskeutstyrsbransjen og sitter i styret i Fiskher (Fishbuddy app) med 850 000 brukere, samt i organisasjonen Sjøørret Sørlandet, som arbeider for rekruttering og kultivering av sjøørret på Sørlandet. Jeg er en allround artsfisker og har fisket i nær 40 land, inkludert mange naturreservater i 4 verdensdeler. Jeg driver også Norges mest populære fiskeblogg, asgeiralvestad.com, samt Instagram-kontoen @asalvestad, og har blant annet skrevet «Sjøfiskehåndboka». STATUS OSLOFJORDEN: Etter min mening er Oslofjorden bare begynnelsen på en tilstand som nå sprer seg nedover kysten. Vi ser de samme tendensene langs sørlandskysten (hvor jeg fisker ukentlig), og utviklingen akselererer raskt. Spesielt de siste 5-10 årene har tilstanden blitt drastisk dårligere. Dette er, etter min erfaring, en kombinasjon av flere faktorer som påvirker livsmiljøet for fisken negativt: høyere temperatur, overgjødsling, forurensning og beskatning. LEVEOMRÅDE: Som svært aktiv sportsfisker har jeg sett en akselererende forverring av forholdene i området de siste årene. Det letteste å legge merke til er at leveområdene for fisken har endret seg. Der det før var hvit sand og ålegress, er det nå blitt igjengrodd med lurv. Lurv er et teppe av slimete alger som trives i varmt og næringsrikt vann. Dette skaper et dekke som kveler viktige leveområder for smådyr og fisk. Når de viktigste leveområdene for fisken og deres mat blir sterkt redusert, påvirkes produksjonen negativt. I tillegg har fiskepresset fra yrkesfiske, fritidsfiske og sportsfiske vært ganske konstant. Disse faktorene, sammen med utbygging og forurensning, gir sterke negative konsekvenser. Denne utviklingen kan ikke stoppes uten å adressere de underliggende problemene. TILSVARENDE OMRÅDER: Østersjøen (hvor jeg har fisket mye) har en tilstand som er lik eller verre enn Oslofjorden. Her har man til og med offisielt «gravlagt» flere fjorder. Mye av det biologiske mangfoldet har forsvunnet på grunn av lurv og oksygenmangel som følge av dette. Samtidig er det et bemerkelsesverdig høyt nivå av sportsfiskeaktivitet, hvor hundretusenvis av mennesker bruker naturen aktivt med fiskestang. På Danmarks østkyst fiskes det enormt mye sjøørret av lokalbefolkningen, og det samler tilreisende fra hele Europa (også nordmenn). Danske sportsfiskeorganisasjoner estimerer at dette bidrar med milliarder av kroner til økonomien. Lengre inne i Østersjøen foregår det i tillegg utstrakt sportsfiske på brakkvanns- og ferskvannsarter som gjedde og abbor, som tiltrekker millioner av mennesker som nyter rekreasjonen fiske gir. ØKONOMI OG BÆREKRAFT: I disse områdene i Østersjøen er sportsfiske så stort at det genererer milliardomsetning, mange arbeidsplasser og et betydelig positivt bidrag til folkehelsen (folk kommer seg ut i naturen på en aktiv måte). Her regner man med at en fisk fanget med sportsfiske gir 10-20 ganger mer sosialøkonomisk gevinst per kilo enn en fisk fanget av yrkesfiskere. Det er altså økonomisk gunstig for alle at sportsfiske opprettholdes. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid at det store fiskepresset fra stangfiskere i våre naboland nødvendigvis ikke er en trussel mot de aktuelle artene. Grunnen er ganske enkelt at man har innført en langt mer moderne forvaltning enn vi har i Norge. Der finnes det klare regler for minstemål, maksmål, baglimit og fredning av arter i gyteperioder. Veldig mye av sportsfisket er catch-and-release, som gir en dobbel gevinst: folk kjøper utstyr, kommer seg ut i naturen og tar kun ut en kalkulert mengde fisk per art. Dette krever tydelige regler, god opplæring, markedsføring og noe oppsyn. Prinsippet er at det kan opprettholdes mye sportsfiske med et minimalt uttak på de fleste arter som man ønsker å beskytte. Det ville være utenkelig å innføre et fiskeforbud i disse omtalte områdene, økende innsatsen for artenes utvikling og skjerpene regler er medisinen. Dette må vi ta lærdom av i Norge! KONFLIKT OG INTERESSER: I Norge har vi vært heldige, ettersom det har vært fisk nok for alle. Men dette er ikke lenger tilfelle i området som denne høringen omhandler. Nå må noe gjøres, og det er det mange som forstår. Første skritt, etter min mening, bør være å stanse bruken av redskaper som ikke skiller arter og størrelser på fangsten, eller som ødelegger biotoper under vann. Generelt bør garn- og linefiske forbyes eller begrenses kraftig når det ikke er målrettet, og dermed kan skade arter vi ønsker å beskytte eller bygge opp. Når det gjelder tråling, vet vi at dette både kan ødelegge bunnen og beskatte arter vi gjerne vil bevare og la formere seg. Her må det settes strengere krav til fiskeflåten. I denne sammenhengen bet jeg meg merke i et foredrag fra en representant for et naturreservat på Sveriges vestkyst, hvor de ikke hadde forbudt tråling etter reke, men de satte spesifikke strenge krav til redskaper (trål), båter, antall, dybde og områder med mer for at tråling skulle få fortsette innenfor vernesonen. At lysbåter med ringnot fortsatt sveiper store deler av det som utgjør føden for de store predatorene (fisk, sel, fugl), som brisling, sild og tobis, er fullstendig uforenlig med god forvaltning. Jeg mener også at det bør settes strengere krav til annen faststående redskap, som ruser og teiner. Det burde etableres en enkel registrerings- og rapporteringsportal for de som ønsker å drive med dette. På den måten kan vi sette regler for antall, kvalitet på redskap, og få en oversikt over aktivitet og uttak, både for fisk og skalldyr. ENGASJEMENT: Det er mange som tar til orde for å frede hele eller deler av Oslofjorden. Jeg mener dette er altfor drastisk og vil trolig føre til at vi mister en hel generasjon som ikke lenger vil være aktive brukere av fjorden. Jeg kan vise til Tvedestrandsfjorden, som har vært fredet i omtrent 10 år for forskning, og ikke minst de siste års torskefredning i fjordene fra svenskegrensen til Lindesnes. Jeg bor selv i nærheten av flere av disse fjordene, og har erfart at fredningen ikke har ført til mer fisk der. Tvert imot har utviklingen mer eller mindre fulgt den samme negative trenden som i de øvrige kystområdene. Når det gjelder hummer, derimot, ser det ut til at fredningen fungerer svært bra. Det jeg er mest bekymret for med en generell fredning, er at engasjementet for fisken og leveområdet under vann vil avta. Vi vet at det er ildsjeler i sportsfiskemiljøene som driver kultivering i tilrennte vassdrag og står på barrikadene når fiskens levevilkår trues. Det er vi som har klart å stanse det meste av oppdrett på denne siden av Lindesnes, og det er sportsfiskere som rekrutterer andre sportsfiskere. Det har vist seg gang på gang at det er de personene som har lidenskap for hobbyen sin som bidrar mest. Det er ikke politikere eller dyrevernforkjempere, men stang-fiskere som oftest tar dugnadstimene. Mister vi den innsatsen (fordi de ikke kan utøve lidenskapen) i fjorden og tilførende vassdrag har vi tapt. KONSEKVENSER: Konsekvensen av et fiskeforbud i hele eller deler av Oslofjorden vil ha stor negativ innvirkning på livskvaliteten til de som bruker fjorden aktivt – enten de er fastboende, har hytte, bor på camping eller besøker fjorden på andre måter. Vi ser også at fiske fra land og brygger er en populær aktivitet blant våre nye landsmenn, inkludert ukrainere. Dette er personer som av ulike grunner ikke kan reise langt for å fiske, men som ofte bruker sykkel eller lignende for å komme seg til nærmeste fiskeplass. Derfor vil et fiskeforbud i et område være svært negativt lokalt. Et godt eksempel på hvordan et slikt forbud kan slå ut negativt, kan vi se fra Tvedestrandsfjorden (som var fredet for forskning). Der kunne selv ikke små barn fiske bergnebb eller krabbe fra sin egen eller mormors brygge i sommerferien. Er det slik vi vil ha det? Husk også at Oslofjorden har rundt 70 forskjellige fiskearter, og det er veldig mange som har stor glede av annet enn for eksempel torsken som oftetest er i mediene. Det er ganske håpløs tankegang å frede alt for å redde noen få arter. Med klimaforandring vi nå ser nå vil nok aldri torsken bli tallrik i dette området, men det er andre arter som trives bedre og nye kommer til. Disse vil derfor kunne bidra til et aktivt stangfiske. Noen eksempler på dette kan være mer havabbor, stripet pelamide eller andre eksotiske arter som trekker lengre og lengre nordover i Europa år for år. Det er også et økene aktivitet på målrettet artsfiske hvor en kutling, fløyfisk eller tangbrosme er mer viktig enn torsk. Barn har like stor glede av å fiske bergnebb, blåstål og hvitting som de større artene. Skal all aktivitet langs og på sjøen stoppe opp på grunn av at noen få arter sliter? ANDRE PREDATORER: Når fiskebestandene blir dårligere, blir det mindre mat for predatorene. I Oslofjorden er bestandene av sel og skarv overveldende store i forhold til mattilgangen. Dette har jeg fått høre av lokale fiskere og har også sett med egne øyne, etter å ha hatt kurs på Oscarsborg i Drøbak i en årrekke. En av de eldre fiskerne fortalte meg at tidligere ble det ansett som en stor begivenhet hvis en sel ble sett, i dag teller man 50 seler på de to nærmeste skjærene! At bestanden av sel og skarv har økt så kraftig i Oslofjorden gjør at de spiser tonnevis av fisk hver uke. Skarv og sel-problematikken tas svært alvorlig i våre naboland, der det gjennomføres storstilt jakt på disse predatorene for å holde bestandene på mer «normale» nivåer. Jeg har lest at flere peker på stang- og fritidsfiskere som et «hovedproblem» i forhold til uttak av fisk, men jeg skulle gjerne sett disse tallene sammenlignet med predatorenes uttak. Et fiskeforbud vil neppe bidra til å redusere predatorene – tvert imot kan det forverre problemet. MIN SUBJEKTIVE KONKLUSJON: Tilstanden i Oslofjorden er etter min mening et helt naturlig resultat av overgjødsling i et mindre havsystem, som vi også ser overalt andre steder i verden. Jordbruk, næringssalt, kloakk med mer, i tillegg til utbygging, lokal forurensning og klimaøkning, har bidratt til denne utviklingen. Dette er et naturlig resultat av menneskelig påvirkning. Det må tas tak i problemene, i stedet for å frata folk deres alminnelige rett til å bruke fjorden på en aktiv måte, der det er forsvarlig. Vi vet at alle de store politiske partiene ikke er villige til å gjøre de nødvendige grepene for å stoppe forurensning og utslipp på kort eller mellomlang sikt. Vi ser umiddelbart at når politikerne blir presset, økes utslippstillatelsene (som nylig skjedde med våpenfabrikken). Når arbeidsplasser og økonomi står på spill, taper naturen, spesielt den under vann. Årsaken til Oslofjordens tilstand er altså ikke stangfiske eller fritidsfiske – antagelig er det heller ikke yrkesfiskerne som har skylden. Men å fjerne eller begrense bruken av redskaper som ikke skiller arter og størrelser, samt de som ødelegger habitat, vil være et svært godt første skritt. Forskerne ønsker gjerne fredning eller å ha såkalte 0-fiskeområder. Jeg mener at de høyest burde få et slikt 0-fiskeområde hvor de kan observere utviklingen mot områdene rundt. I stedet burde de som får drive sportsfiske og fritidsfiske i dette området være pliktige til å rapportere fangst og forholde seg til strengere regler enn andre steder langs kysten. Dette kan for eksempel innebære at de må rapportere fangsten de tar med hjem. Dette kan raskt gjøres via en app etter hver fisketur. Truede fiskearter bør ha lokal fredning. Torsk og steinbit kan være eksempler på dette. Det burde ikke være noe problem at folk fisker og tar ut makrell, hvitting, sei, lyr eller flyndrefisk. Alle viktige arter kan ha et maks- og minimumsmål, samt en bag limit (dvs hvor mange man kan ta hjem per dag) hvis det er hensiktsmessig. De fleste vil heller ha strenge regler enn forbud, og dette har fungert godt mange steder i verden (og i våre naboland). I ytterste tilfelle kan man drive catch & release på flere arter, slik som for eksempel sjøørret og laks. Alle nye regler kan lett informeres via en god nettside eller i en registreringsapp (som alle som skal fiske må ha), samt enkle plakater på de mest populære fiskeplassene. Enkelte oppsyn og kontroller må være på plass, og det må vi ha råd til i verdens rikeste land, når det er standard i resten av verden. Med en moderne forvaltning og fiskepraksis kan vi unngå forbud og styre uttaket på en fornuftig måte. Oslofjorden kan være et foregangsområde for slik praksis i Norge, for vi vil snart trenge det på flere steder, dessverre. Fisk er mer enn mat! Asgeir Alvestad Nærings- og fiskeridepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
