Institutt for naturvitenskapelige fag, Universitetet i Agder

Oslofjorden er påvirket av flere samtidige stressfaktorer – eutrofiering, forurensning, fysisk habitatødeleggelse, klimaendringer og langvarig fiskepress. Ingen enkeltstående tiltak kan forventes å løse situasjonen alene, men tiltak som reduserer fiskedødelighet og fysisk påvirkning har dokumentert effekt på økosystemers resiliens og restitusjonsevne og kan derfor ha en betydelig positiv effekt på økosystemet. De foreslåtte reguleringene er derfor viktige bidrag til en helhetlig forvaltning.

Etablering av nullfiskeområder i indre fjord, Færder og Hvaler nasjonalparker er tiltak med potensial for betydelige positive økologiske effekter. Erfaringene fra andre bevaringsområder har vært blandede, men lovende: Hummer har vist rask og god respons selv i små verneområder. For torsk er responsen mer begrenset og kompleks, og arten krever trolig større sammenhengende områder med et gjenoppbygd økosystem. Uavhengig av artsspesifikk respons kan slike verneområder gi flere viktige fordeler: • beskytte kritiske habitater og gyteområder • redusere samlet fiskedødelighet, inkludert bifangst • fremme gjenvekst av habitatdannende arter • styrke økosystemets resiliens mot direkte og indirekte konsekvenser av klimaendringer

Større bevaringsområder kan i visse tilfeller mangedoble tettheten av målarter og med økt størrelse avtar kanteffekten, som ellers er et stort problem i bevaringsområder av mindre størrelse. Ofte ser man at fiske utenfor nullfiskesonen blir mer intenst nært opp mot grensen og dette bidrar til å redusere effekten av vernet inne i sonen. Å stenge for fiske i hele indre Oslofjord vil innebære minimalt med kanteffekt, og er derfor et godt valg. Nullfiskeområde 2 og 3 vil derimot, til tross for at også disse er relativt store, bære preg av en markant kanteffekt. Å slå disse sammen (dvs. å inkludere den relativt smale sonen mellom Ytre Hvaler og Færder Nasjonalpark), eller enda bedre, å slå disse sammen med den indre sonen, vil bidra til å redusere problematikken med kanteffekt ytterligere.

Nullfiskeområder må forstås som mer enn verktøy for bestandsgjenoppbygging – de er tiltak for helhetlig økosystembeskyttelse. Det er positivt at departementene foreslår å forby bruk av faststående redskaper i fritidsfisket, men det er grunn til å tro at dette er utilstrekkelig gitt den alvorlige økologiske situasjonen i Oslofjorden. Siden håndholdte redskaper utgjør hovedtyngden av fritidsfiske, og dette uttaket er lite regulert og vanskelig å overvåke, er det en reell risiko for at fiskepresset forblir for høyt til at fiskebestandene kan bygge seg opp igjen. Havforskningsinstituttets vurderinger viser at fritidsfiske utgjør en betydelig økosystemrisiko i ytre Oslofjord, og andre studier fra Skagerakkysten har vist at tradisjonelt fritidsfiske med stang og snøre kan utgjøre så mye som 1/3 av total dødelighet hos den kystnære torskebestanden og den kan være betydelig større enn dødelighet som skyldes kommersielt fiske. Det må derfor påregnes at tradisjonelt fritidsfiske vil ha stor påvirkning i hele fjordsystemet. Dersom fisket med håndholdte redskaper opprettholdes, kan den totale belastningen på økosystemet fortsatt være for stor til at bestander som torsk kan gjenoppbygges. Det er dermed en risiko for at tiltakene ikke vil være tilstrekkelige for å oppnå målene i tiltaksplanen for Oslofjorden. Vi ber derfor om at departementene vurderer å innføre et totalforbud mot alt fiske i en periode for å gi fiskebestandene bedre forutsetninger for gjenoppbygging. Alternativt kan en sesongvis stenging av fritidsfisket vurderes, for eksempel i gyteperioder. Maksmål er et annet nyttig tiltak som vil bidra til å bygge opp bred alders- og størrelsessammensetning i bestander som er målarter i fritidsfisket. Et slikt tiltak vil dessuten bidra til å bevare verdifulle individer som bidrar uforholdsmessig mye til rekruttering og som beveger seg utenfor nullfiskeområder. Slike store, gamle individer er nesten totalt fraværende i dag, men er trolig viktig for den totale økosystemfunksjonen til Oslofjorden. Fritidsfiske er en verdifull tradisjon, og viktig for mange mennesker, men det er ingen menneskerett å få fiske dersom det bidrar til ytterligere utarming av et økologisk allerede sårbart område. Tvert imot må alle brukergrupper bidra til restaurering dersom det også i fremtiden skal finnes muligheter for å høste av denne ressursen. Dersom et fullstendig forbud anses som for inngripende, bør følgende tiltak vurderes:

Vi støtter også forslaget om å regulere brisling- og sildefiske, til tross for at bestandene vurderes som gode. Disse artene utgjør kritiske koblinger i næringskjeden, og deres tilgjengelighet har ringvirkninger for blant annet sjøfugl, torsk og sjøpattedyr. Overuttak på dette nivået kan bidra til ytterligere ubalanse i fjorden.

Tiltak for å begrense bunnpåvirkning og bifangst gjennom bedre tekniske reguleringer, inkludert sorteringsrist, forbud mot krepseåpning og oppsamlingsposer i trål, er både riktige og nødvendige. Vi støtter en gradvis innskjerping av slike krav også i øvrig rekefiske. Føre-var og kunnskapsbasert adaptiv forvaltning Gitt de mange usikkerhetene knyttet til økosystemets utvikling og tiltakseffekt, er det avgjørende at forvaltningen bygger på føre-var-prinsippet. Det er langt mer risikabelt å gjøre for lite, enn å handle på usikkert grunnlag. I tillegg bør tiltakene følges av systematisk overvåking og effektstudier slik at kunnskapsgrunnlaget kan forbedres over tid (adaptiv forvaltning). Universitetet i Agder har flere forskningsmiljøer med sterk kompetanse innen marin økologi, fiskeriforvaltning og samfunnsrelevant klima- og miljøforskning. Dersom de foreslåtte tiltakene gjennomføres, stiller vi oss positive til å bidra med oppfølgende forsknings- og formidlingsaktiviteter i samarbeid med forvaltningen. Vi ser det som et viktig oppdrag for universitetene å bidra til kunnskapsbasert og adaptiv økosystemforvaltning, og Oslofjorden representerer en unik arena for tverrfaglig, praksisnær forskning og utdanning.

Situasjonen i Oslofjorden krever kraftfulle, kunnskapsbaserte og koordinerte tiltak. Vi støtter i hovedsak de foreslåtte tiltakene og anbefaler i tillegg:

Selv om internasjonalt samarbeid er avgjørende for god forvaltning, bør ikke dette brukes som argument for å utsette nødvendige nasjonale tiltak. Regulering i Oslofjorden utgjør en betydningsfull innsats som kan gi vesentlige lokale miljøgevinster, uavhengig av om bestandene henger sammen med andre lands områder i Skagerrak. Slike tiltak er viktige elementer i det omfattende arbeidet med å gjenopprette Oslofjordens økosystemfunksjoner. Når Norge tar lokalt ansvar, sender vi samtidig et tydelig signal om vår forpliktelse til bærekraftig forvaltning i møte med den økologiske utfordringen fjorden står overfor.