Høringssvar til forslag til
statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen
1. Statlige og regionale myndigheters innvirkning, vs lokalt selvstyre
I kapittel 5 fremgår at retningslinjene skal legges til grunn i alle forvaltningsnivåer. Erfaring med strandsonesaker de senere år viser at særlig Fylkesmennene har en for stor makt på bekostning av de lokale vurderingene i kommunene.
Det heter i kap 5 at " statlige og regionale myndigheter skal legge stor vekt på det lokale selvstyret i vurderingen av om det skal fremmes innsigelse ". Dette gjelder i første rekke i planarbeid. Dette bør endres til å også gjelde i forbindelse med uttalelser i dispensasjonssaker og i vurderingene av klagesaker.
Kommunene har i hht pbl § 19-1 plikt til å sende søknader om tiltak i strandsonen, der det inngår dispensasjonssøknad fra pbl §1-8, til uttalelse fra Fylkesmannen.
Vår erfaring er at Fylkesmannen er prinsipielt i mot alle tiltak i strandsonen, og gir negativ uttalelse basert på sjablongmessige vurderinger uten detaljert lokal kunnskap.
Kommunen føler seg dermed forpliktet til å gi avslag i hht pbl §19-2 når en direkte berørt statlig myndighet har uttalt seg negativt.
Avslaget fører vanligvis til en klage, som til syvende og siste skal avgjøres av en settefylkesmann. Denne fylkesmannen er fra et annet fylke, og saksbehandleren har enda mindre kunnskap om de lokale forholdene i kommunen, hvilket gjerne fører til ytterligere teoretiske prinsippvurderinger.
Dersom kommunen gir dispensasjon og tillatelse til tiltaket, skal Fylkesmannen ha kopi av vedtaket, og Fylkesmannen kommer gjerne da med en klage på vedtaket. Dette fører også til at en settefylkesmann skal avgjøre saken og gjør de samme "fjernvurderingene".
De som kjenner forholdene på stedet best, er kommunens byggesaksetat, og eventuelt politikere i teknisk utvalg o.l. Vurderingene som gjøres av disse må derfor tillegges større vekt. Det oppleves urimelig og urettferdig at en saksbehandler på et kontor langt borte, uten lokalkunnskap, skal avgjøre ofte viktige byggesaker for private og bedrifter.
I kapittel 5 må inntas en setning etter første setning, som for eksempel: "Kommunene skal gjennomføre en grundig utredning og vurdering av de lokale forholdene i behandlingen av sakene".
Videre må inntas en slik setning: "Statlige og regionale myndigheter skal legge stor vekt på vurderinger utført av det lokale selvstyret i plan- og byggesaker."
2. Friluftslovens innvirkning må omtales i retningslinjene
Allemannsretten nedfelt i Friluftsloven er ikke nevnt noe sted i retningslinjene.
Vår erfaring er at myndighetene i for stor grad vektlegger tilkomst og bruk av strandsonen for "allmennheten", på bekostning av grunneiers rett til bruk av egen tomt og tilgang til og bruk av sjø.
Kapittel 6.2 om friluftsliv fremstiller dette momentet som om Friluftsloven ikke eksisterer, når det skrives at " Mulighetene for allment friluftsliv, basert på båtferdsel, ferdsel til fots og på sykkel, strandopphold og bading, bør trygges og forbedres ".
Retningslinjene gir inntrykk av at det er fritt frem for strandopphold og bading, og at alle byggetiltak som hindrer dette, ikke kan tillates. Slik er det naturligvis ikke. Friluftsloven gir klare rettigheter og begrensninger i allmennhetens bruk av private eiendommer. Det er vesentlig forskjell på innmark og utmark. Selv om en strandeiendom skulle bli karakterisert som utmark, er det ikke fritt frem for bading og soling, fortøyning av båt o.l. En dispensasjonssøknad kan derfor ikke avslås med begrunnelse av at allmennheten skal ha fri tilgang til alle friluftsaktiviteter på eiendommen.
Dette må komme frem i retningslinjene.
Det må inntas en setning, som f.eks.:" Friluftslovens bestemmelser om ferdsel og opphold i inn- og utmark, samt grunneiers rettigheter, må tas med i vurderingen når det er relevant".
Vår erfaring med dagens retningslinjer, er at det tolkes og praktiseres svært ulikt i kommuner og hos Fylkesmenn. Mange saksbehandlere har få strandsonesaker, og behandlingen blir altfor tilfeldig uten den erfaring og kompetanse som kreves. Dette tyder på at retningslinjene kan være uklare på mange områder. Forslaget til nye retningslinjer ser ikke ut til å forbedre dette.
Vårt forslag er derfor at det utarbeides, gjerne i et vedlegg, en veileder eller mal for vurdering av dispensasjonssaker og plansaker.
I malen listes opp alle tema som skal vurderes, og kriterier for hvordan dette bør gjøres, hva som bør vektlegges og undersøkes, og hvor omfattende vurderingene bør være. Retningslinjer eller eksempler på tiltaks relative betydning eller konsekvens bør gjerne tas med.
- naturmiljø, plante- og dyreliv (jf. naturmangfoldsloven)
- landskap og grøntverdier
- kulturmiljø, kulturminner
- arkitektur, visuell påvirkning
- landbruk og fiskeri
- allemannsretten, tilgjengelighet og ferdsel
Det understrekes at strandsonesaker ofte får et høyt konfliktnivå og påfører samfunnet store ressurser til saksbehandling. Dette skyldes folks oppfatning av urimelighet og rettsløshet, samt følelse av å bli fratatt råderett over egen eiendom på bekostning av denne mystiske "allmennheten". Men eiere av strandeiendommer er også en del av allmennheten og har like stort behov for å ha adgang til sjø, fiske, båt- og badeliv.
100-meter-sonen langs hele Norges kyst tilsvarer et areal omtrent på størrelse med Rogaland fylke. Det er en svært stor del av Norge å blokkere for all utnyttelse for grunneierne.
Derfor må Fylkesmennene, som oftest har det avgjørende ordet, være godt skolert og med høy kompetanse for å behandle strandsonesaker.
statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen
1. Statlige og regionale myndigheters innvirkning, vs lokalt selvstyre
I kapittel 5 fremgår at retningslinjene skal legges til grunn i alle forvaltningsnivåer. Erfaring med strandsonesaker de senere år viser at særlig Fylkesmennene har en for stor makt på bekostning av de lokale vurderingene i kommunene.
Det heter i kap 5 at " statlige og regionale myndigheter skal legge stor vekt på det lokale selvstyret i vurderingen av om det skal fremmes innsigelse ". Dette gjelder i første rekke i planarbeid. Dette bør endres til å også gjelde i forbindelse med uttalelser i dispensasjonssaker og i vurderingene av klagesaker.
Kommunene har i hht pbl § 19-1 plikt til å sende søknader om tiltak i strandsonen, der det inngår dispensasjonssøknad fra pbl §1-8, til uttalelse fra Fylkesmannen.
Vår erfaring er at Fylkesmannen er prinsipielt i mot alle tiltak i strandsonen, og gir negativ uttalelse basert på sjablongmessige vurderinger uten detaljert lokal kunnskap.
Kommunen føler seg dermed forpliktet til å gi avslag i hht pbl §19-2 når en direkte berørt statlig myndighet har uttalt seg negativt.
Avslaget fører vanligvis til en klage, som til syvende og siste skal avgjøres av en settefylkesmann. Denne fylkesmannen er fra et annet fylke, og saksbehandleren har enda mindre kunnskap om de lokale forholdene i kommunen, hvilket gjerne fører til ytterligere teoretiske prinsippvurderinger.
Dersom kommunen gir dispensasjon og tillatelse til tiltaket, skal Fylkesmannen ha kopi av vedtaket, og Fylkesmannen kommer gjerne da med en klage på vedtaket. Dette fører også til at en settefylkesmann skal avgjøre saken og gjør de samme "fjernvurderingene".
De som kjenner forholdene på stedet best, er kommunens byggesaksetat, og eventuelt politikere i teknisk utvalg o.l. Vurderingene som gjøres av disse må derfor tillegges større vekt. Det oppleves urimelig og urettferdig at en saksbehandler på et kontor langt borte, uten lokalkunnskap, skal avgjøre ofte viktige byggesaker for private og bedrifter.
I kapittel 5 må inntas en setning etter første setning, som for eksempel: "Kommunene skal gjennomføre en grundig utredning og vurdering av de lokale forholdene i behandlingen av sakene".
Videre må inntas en slik setning: "Statlige og regionale myndigheter skal legge stor vekt på vurderinger utført av det lokale selvstyret i plan- og byggesaker."
2. Friluftslovens innvirkning må omtales i retningslinjene
Allemannsretten nedfelt i Friluftsloven er ikke nevnt noe sted i retningslinjene.
Vår erfaring er at myndighetene i for stor grad vektlegger tilkomst og bruk av strandsonen for "allmennheten", på bekostning av grunneiers rett til bruk av egen tomt og tilgang til og bruk av sjø.
Kapittel 6.2 om friluftsliv fremstiller dette momentet som om Friluftsloven ikke eksisterer, når det skrives at " Mulighetene for allment friluftsliv, basert på båtferdsel, ferdsel til fots og på sykkel, strandopphold og bading, bør trygges og forbedres ".
Retningslinjene gir inntrykk av at det er fritt frem for strandopphold og bading, og at alle byggetiltak som hindrer dette, ikke kan tillates. Slik er det naturligvis ikke. Friluftsloven gir klare rettigheter og begrensninger i allmennhetens bruk av private eiendommer. Det er vesentlig forskjell på innmark og utmark. Selv om en strandeiendom skulle bli karakterisert som utmark, er det ikke fritt frem for bading og soling, fortøyning av båt o.l. En dispensasjonssøknad kan derfor ikke avslås med begrunnelse av at allmennheten skal ha fri tilgang til alle friluftsaktiviteter på eiendommen.
Dette må komme frem i retningslinjene.
Det må inntas en setning, som f.eks.:" Friluftslovens bestemmelser om ferdsel og opphold i inn- og utmark, samt grunneiers rettigheter, må tas med i vurderingen når det er relevant".
Vår erfaring med dagens retningslinjer, er at det tolkes og praktiseres svært ulikt i kommuner og hos Fylkesmenn. Mange saksbehandlere har få strandsonesaker, og behandlingen blir altfor tilfeldig uten den erfaring og kompetanse som kreves. Dette tyder på at retningslinjene kan være uklare på mange områder. Forslaget til nye retningslinjer ser ikke ut til å forbedre dette.
Vårt forslag er derfor at det utarbeides, gjerne i et vedlegg, en veileder eller mal for vurdering av dispensasjonssaker og plansaker.
I malen listes opp alle tema som skal vurderes, og kriterier for hvordan dette bør gjøres, hva som bør vektlegges og undersøkes, og hvor omfattende vurderingene bør være. Retningslinjer eller eksempler på tiltaks relative betydning eller konsekvens bør gjerne tas med.
- naturmiljø, plante- og dyreliv (jf. naturmangfoldsloven)
- landskap og grøntverdier
- kulturmiljø, kulturminner
- arkitektur, visuell påvirkning
- landbruk og fiskeri
- allemannsretten, tilgjengelighet og ferdsel
Det understrekes at strandsonesaker ofte får et høyt konfliktnivå og påfører samfunnet store ressurser til saksbehandling. Dette skyldes folks oppfatning av urimelighet og rettsløshet, samt følelse av å bli fratatt råderett over egen eiendom på bekostning av denne mystiske "allmennheten". Men eiere av strandeiendommer er også en del av allmennheten og har like stort behov for å ha adgang til sjø, fiske, båt- og badeliv.
100-meter-sonen langs hele Norges kyst tilsvarer et areal omtrent på størrelse med Rogaland fylke. Det er en svært stor del av Norge å blokkere for all utnyttelse for grunneierne.
Derfor må Fylkesmennene, som oftest har det avgjørende ordet, være godt skolert og med høy kompetanse for å behandle strandsonesaker.