Trondheim kommune støtter alle de foreslåtte endringene, med to kommentarer til forslagene om rett til assistanse ved stemmegiving (§§ 8-4 og 9-5).
KMDs vurdering starter med setningen: ” Reglane om rett til assistanse ved stemmegivinga har ved fleire anledningar blitt praktiserte feil. ” For å unngå dette i størst mulig grad, bør KMD gi retningslinjer for hvordan stemmemottakerne skal avgjøre hva som ligger i begrepet ”fysisk eller psykisk funksjonsnedsettelse”. Valglovutvalget skriver at det gjelder velgere som på grunn av funksjonsnedsettelsen ” ikke kan stemme på egen hånd ”. Samtidig skriver utvalget at personer som ikke omfattes av denne retten, har krav på veiledning, og her nevner de blant annet ikke-norskspråklige som en målgruppe. Det betyr at denne velgergruppen skal veiledes av stemmemottakeren, men de har ikke rett til å ta med en hjelper inn i avlukket. Vi er helt enig i at det bør være slik, ettersom manglende norskkunnskaper ikke er en funksjonsnedsettelse. Lovteksten alene sikrer imidlertid ikke en lik og korrekt praksis over hele landet.
Reglene forutsetter at det er velgeren selv som peker ut den ønskede hjelperen. Verken utvalget eller KMD tar opp problemet med velgere som har så stor funksjonsnedsettelse at de har problemer med å formidle et slikt ønske. I slike tilfeller forekommer det at ledsagere peker ut seg selv som hjelper. Det har de ikke rett til etter gjeldende lov, og heller ikke etter dette forslaget. Ledsageren må derfor avvises, ofte med den følge at velgeren ikke får stemt. Stemmemottakeren kan veilede, men ikke hjelpe uten å ha blitt spurt. Dette er en meget utfordrende situasjon for stemmemottakere. KMD bør gi kommunene råd om hvordan dette skal håndteres.
For begge disse problemstillingene gjelder det at tydelige regler gir færre feil og mindre misnøye i valglokalene.
KMDs vurdering starter med setningen: ” Reglane om rett til assistanse ved stemmegivinga har ved fleire anledningar blitt praktiserte feil. ” For å unngå dette i størst mulig grad, bør KMD gi retningslinjer for hvordan stemmemottakerne skal avgjøre hva som ligger i begrepet ”fysisk eller psykisk funksjonsnedsettelse”. Valglovutvalget skriver at det gjelder velgere som på grunn av funksjonsnedsettelsen ” ikke kan stemme på egen hånd ”. Samtidig skriver utvalget at personer som ikke omfattes av denne retten, har krav på veiledning, og her nevner de blant annet ikke-norskspråklige som en målgruppe. Det betyr at denne velgergruppen skal veiledes av stemmemottakeren, men de har ikke rett til å ta med en hjelper inn i avlukket. Vi er helt enig i at det bør være slik, ettersom manglende norskkunnskaper ikke er en funksjonsnedsettelse. Lovteksten alene sikrer imidlertid ikke en lik og korrekt praksis over hele landet.
Reglene forutsetter at det er velgeren selv som peker ut den ønskede hjelperen. Verken utvalget eller KMD tar opp problemet med velgere som har så stor funksjonsnedsettelse at de har problemer med å formidle et slikt ønske. I slike tilfeller forekommer det at ledsagere peker ut seg selv som hjelper. Det har de ikke rett til etter gjeldende lov, og heller ikke etter dette forslaget. Ledsageren må derfor avvises, ofte med den følge at velgeren ikke får stemt. Stemmemottakeren kan veilede, men ikke hjelpe uten å ha blitt spurt. Dette er en meget utfordrende situasjon for stemmemottakere. KMD bør gi kommunene råd om hvordan dette skal håndteres.
For begge disse problemstillingene gjelder det at tydelige regler gir færre feil og mindre misnøye i valglokalene.