Særaldersgrenser for fall – et skritt i riktig retning
Privat høringsuttalelse avgitt av advokat Erik Råd Herlofsen
Undertegnede er partner i advokatfirmaet SBDL og satt i perioden 2004 – 2018 i Statens seniorråd. I forbindelse med mitt arbeid innen diskrimineringsrett, har jeg gjentatte ganger møtt arbeidstakere i offentlig sektor (sykepleiere, renholdsmedarbeider, politi og brannfolk) som både hadde evne og lyst til å arbeide utover fylte 60, 63 eller 65 år, men som er nektet dette under henvisning til reglene om særaldersgrenser.
Aldersgrenseloven ble innført i 1917, samme dag som det ble innført alminnelig alderspensjon for offentlige tjenestemenn. Tanken var at man ikke skulle ha i pose og sekk, altså både lønn og pensjon. Den gang var aldersgrensen 70 år for menn og 65 for kvinner. Gjeldende lov er fra 1956 og det er innført forskjellige særaldersgrenser for ulike yrkesgrupper. Mange ansatte, for eksempel innen helse og omsorg, har lavere aldersgrenser. Det kan være 65, 63 eller 60 år, men det finnes også vesentlig lavere grenser, for eksempel for ballettdansere ved Den Norske Opera & Ballett, hvor aldersgrensen er 41 år.
Arbeidstakere som ønsker å arbeide etter oppnådd aldersgrense, kan søke om forlengelse for en periode, men er avhengig av arbeidsgivers samtykke.
Aldersgrensene i kommunesektoren er tariffavtalt (SGS 2020), men det følger uansett av en forskrift til kommuneloven at aldersgrensene i kommunesektoren ikke må være lavere enn i staten.
Historisk begrunnelse
Særaldersgrensene er historisk begrunnet i at enkelte stillinger innehar særlige fysiske og psykiske belastninger som gjør det naturlig å fratre ved en oppnådd alder. For eksempel ble aldersgrensen for politifolk på 60 år innført i 1936. Den gang var de fleste patruljerende konstabler med lange vakter og fri annenhver søndag. Det var et hardt yrke og mange ble utslitt tidlig. I dag er yrket fortsatt svært viktig og krevende, men samtidig er politifolk blant de som lever lengst og har best helse. Det samme gjelder ansatte innen brannvesen og forsvar.
Problemet med særaldersgrensene er at disse ikke tar hensyn til individuelle forskjeller i den enkeltes helse og ønsker. Dessuten baseres aldersgrenseloven, historisk sett, på et ønske om å kvitte seg med antatt uproduktiv arbeidskraft, samt et ønske om å bedre avansementsmulighetene for yngre tjenestemenn.
Regjeringen har omsider varslet endringer og har foreslått at arbeidstakere med særaldersgrense på 60, 63 eller 65 år skal ha rett til å fortsette i stillingen etter aldersgrensen. Dette i motsetning til i dag, hvor det er lovpålagt plikt til å fratre ved oppnåelse av aldersgrensene.
Imidlertid er det mange arbeidsgivere og fagforeninger som stiller seg avvisende til dette.
Hvorfor endre reglene nå?
Det har i de siste tretti årene vært bred politisk enighet om den såkalte «arbeidslinja» som innebærer at samfunnet skal legge til rette for at de som evner og lyster å arbeide skal få anledning til dette. For å styrke bærekraften i pensjonssystemet innførte man en pensjonsreform som blant annet skulle legge til rette for at flere kan stå lenger i arbeid gjennom gode arbeidsinsentiver og ved å innføre fleksible regler for å kombinere arbeid og pensjon. Det har også de siste tjue årene blitt mer fokus på diskriminering i arbeidslivet. Arbeidsmiljøloven har dessuten strenge regler som forbyr blant annet aldersdiskriminering.
Når det samtidig er et faktum at arbeidsdeltakelsen for eldre har øket i de senere år etter som man får bedre helse og lever lengre, er tiden overmoden for å se nærmere på særaldersgrensene. Dagens regler med plikt til å fratre ved en oppnådd alder, hindrer mange mennesker rett til arbeid og rett til å opptjene pensjonsrettigheter. Regjeringens forslag om å gjøre særaldersgrensene på 65, 63 og 60 år om til en rettighet for den enkelte til å gå av med pensjon, og ikke en plikt, er et viktig og riktig skritt mot det aldersubestemte arbeidsliv hvor den enkelte måles opp mot sine evner og kompetanse og ikke sin fødselsdato.
Hvorfor er enkelte fagforeninger imot en endring av særaldersgrenser?
Det er et særnorsk fenomen at enkelte arbeidstakerforeninger synes å holde fast på aldersgrenser som for lengst er gått ut på dato. Da regjeringen i 2015 hevet den alminnelige aldersgrensen fra 70 til 72 år og den bedriftsinterne grensen fra 67 til 70 år, kjempet både NHO og LO sammen mot endringene. Dette i motsetning til hva den danske søsterorganisasjonen til LO gjorde for noen få år siden da Danmark i 2016 opphevet den alminnelige aldersgrensen. Det antas at endringsvegringen fra LO’s side skyldes en frykt for at en heving av aldersgrenser vil medføre generell økning av pensjonsalderen, altså den alder man tidligst kan ta ut alderspensjon.
Ulike fagforeninger har ulike argumenter for sin endringsmotstand. For eksempel er man i forsvaret opptatt av å ha en balansert alders- og gradsstruktur, og frykter at en endring i aldersgrensen vil medføre økt gjennomsnittsalder og vanskeliggjøre rekruttering og avansement. Dessuten mener man at forsvarets operative evne og beredskap kan bli svekket om særaldersgrensen på 60 år oppheves.
Losforbundet på sin side argumenterer med at loser må beholde sin særaldersgrense på 65 år, og helst settes ned til 60 år. Dette begrunnet i hensynet til helse og sikkerhet. Det anføres med at ulykkefrekvensen for loser stiger med alder og at loser over 60 år er overrepresentert i hendelser og ulykker.
Det norske maskinistforbund argumenter på vegne av ansatte i brann- og redningstjenesten at det er urealistisk at flertallet av ansatte er stand til å utføre, for eksempel røykdykking på en sikker og effektiv måte etter fylte 60 år. Dessuten er det få alternative stillinger for ansatte over 60 år og forbundet fraråder derfor å gjøre aldersgrensen om til en rettighet.
Nærmere om hvorfor særaldersgrensene bør endres
Deltakelse i arbeidslivet handler imidlertid om så mye mer enn økonomi. Det å være verdsatt, være en del av et kollegialt fellesskap og samtidig kunne bruke sine evner og kompetanse, gir livskvalitet og bedre helse. Det er derfor av avgjørende betydning å kunne bli vurdert individuelt for sin kompetanse og erfaring og ikke bli ekskludert fra arbeidslivet utelukkende begrunnet i sin fødselsdato.
I tillegg har Norge behov for arbeidskraft. Et lengre arbeidsliv sikrer tjenester til befolkningen og bidrar til færre pensjonister og reduserte offentlige utgifter. Flere eldre arbeidstakere vil derved bidra til å finansiere Norges velferd. Ved å øke gjennomsnittlig pensjoneringsalder med 6 måneder vil den samfunnsøkonomiske gevinsten være mellom 8 og 10 milliarder kroner per år (Econ Pöyry 2009).
Det er på ingen måte dokumentert at ansatte i offentlig sektor som i dag må gå av ved fylte 60, 63 eller 65 år, utgjør en helse- eller sikkerhetsmessig risiko. Det er heller ikke dokumentert at disse ansatte er mindre produktive eller gjør en dårligere jobb enn sine yngre kollegaer.
Dersom noen eldre arbeidstakere skulle gjøre en dårlig jobb og ikke innse dette selv, foreligger det saklig grunnlag for oppsigelse. Det er altså ikke slik at stillingsvernet er sterkere for denne gruppen ansatte. Det kan også nevnes at hverken England eller Danmark har opplevd flere stillingsvernssaker blant eldre etter at landene i henholdsvis 2011 og 2016 opphevet sine alminnelige aldersgrenser i arbeidslivet. Det er således ikke riktig at hensynet til en såkalt «verdig avgang» tilsier at særaldersgrensene skal opprettholdes i sin nåværende form. Av hensyn til et fåtall personer som kanskje ikke innser at tiden er moden for å forlate arbeidslivet, ekskluderer man i stedet det store flertall av friske eldre som både evner og lyster å fortsette sitt arbeid. Forstå det den som kan!
Særaldersgrenser er forhistoriske og har gått ut på dato. Vi lever lenger og holder oss friskere lenger og det er på tide å la de som evner og ønsker å arbeide lenger, gis anledning til dette uavhengig av sin fødselsdato.
Krigsskoleutdannede offiserers landsforening avslutter sin høringsuttalelse med å uttale at sakskomplekset krever en langt grundigere utredning enn den som er fremlagt i høringsutkastet.
Det er imidlertid ikke alltid slik at gode forslag må utredes i det uendelige…
Privat høringsuttalelse avgitt av advokat Erik Råd Herlofsen
Undertegnede er partner i advokatfirmaet SBDL og satt i perioden 2004 – 2018 i Statens seniorråd. I forbindelse med mitt arbeid innen diskrimineringsrett, har jeg gjentatte ganger møtt arbeidstakere i offentlig sektor (sykepleiere, renholdsmedarbeider, politi og brannfolk) som både hadde evne og lyst til å arbeide utover fylte 60, 63 eller 65 år, men som er nektet dette under henvisning til reglene om særaldersgrenser.
Aldersgrenseloven ble innført i 1917, samme dag som det ble innført alminnelig alderspensjon for offentlige tjenestemenn. Tanken var at man ikke skulle ha i pose og sekk, altså både lønn og pensjon. Den gang var aldersgrensen 70 år for menn og 65 for kvinner. Gjeldende lov er fra 1956 og det er innført forskjellige særaldersgrenser for ulike yrkesgrupper. Mange ansatte, for eksempel innen helse og omsorg, har lavere aldersgrenser. Det kan være 65, 63 eller 60 år, men det finnes også vesentlig lavere grenser, for eksempel for ballettdansere ved Den Norske Opera & Ballett, hvor aldersgrensen er 41 år.
Arbeidstakere som ønsker å arbeide etter oppnådd aldersgrense, kan søke om forlengelse for en periode, men er avhengig av arbeidsgivers samtykke.
Aldersgrensene i kommunesektoren er tariffavtalt (SGS 2020), men det følger uansett av en forskrift til kommuneloven at aldersgrensene i kommunesektoren ikke må være lavere enn i staten.
Historisk begrunnelse
Særaldersgrensene er historisk begrunnet i at enkelte stillinger innehar særlige fysiske og psykiske belastninger som gjør det naturlig å fratre ved en oppnådd alder. For eksempel ble aldersgrensen for politifolk på 60 år innført i 1936. Den gang var de fleste patruljerende konstabler med lange vakter og fri annenhver søndag. Det var et hardt yrke og mange ble utslitt tidlig. I dag er yrket fortsatt svært viktig og krevende, men samtidig er politifolk blant de som lever lengst og har best helse. Det samme gjelder ansatte innen brannvesen og forsvar.
Problemet med særaldersgrensene er at disse ikke tar hensyn til individuelle forskjeller i den enkeltes helse og ønsker. Dessuten baseres aldersgrenseloven, historisk sett, på et ønske om å kvitte seg med antatt uproduktiv arbeidskraft, samt et ønske om å bedre avansementsmulighetene for yngre tjenestemenn.
Regjeringen har omsider varslet endringer og har foreslått at arbeidstakere med særaldersgrense på 60, 63 eller 65 år skal ha rett til å fortsette i stillingen etter aldersgrensen. Dette i motsetning til i dag, hvor det er lovpålagt plikt til å fratre ved oppnåelse av aldersgrensene.
Imidlertid er det mange arbeidsgivere og fagforeninger som stiller seg avvisende til dette.
Hvorfor endre reglene nå?
Det har i de siste tretti årene vært bred politisk enighet om den såkalte «arbeidslinja» som innebærer at samfunnet skal legge til rette for at de som evner og lyster å arbeide skal få anledning til dette. For å styrke bærekraften i pensjonssystemet innførte man en pensjonsreform som blant annet skulle legge til rette for at flere kan stå lenger i arbeid gjennom gode arbeidsinsentiver og ved å innføre fleksible regler for å kombinere arbeid og pensjon. Det har også de siste tjue årene blitt mer fokus på diskriminering i arbeidslivet. Arbeidsmiljøloven har dessuten strenge regler som forbyr blant annet aldersdiskriminering.
Når det samtidig er et faktum at arbeidsdeltakelsen for eldre har øket i de senere år etter som man får bedre helse og lever lengre, er tiden overmoden for å se nærmere på særaldersgrensene. Dagens regler med plikt til å fratre ved en oppnådd alder, hindrer mange mennesker rett til arbeid og rett til å opptjene pensjonsrettigheter. Regjeringens forslag om å gjøre særaldersgrensene på 65, 63 og 60 år om til en rettighet for den enkelte til å gå av med pensjon, og ikke en plikt, er et viktig og riktig skritt mot det aldersubestemte arbeidsliv hvor den enkelte måles opp mot sine evner og kompetanse og ikke sin fødselsdato.
Hvorfor er enkelte fagforeninger imot en endring av særaldersgrenser?
Det er et særnorsk fenomen at enkelte arbeidstakerforeninger synes å holde fast på aldersgrenser som for lengst er gått ut på dato. Da regjeringen i 2015 hevet den alminnelige aldersgrensen fra 70 til 72 år og den bedriftsinterne grensen fra 67 til 70 år, kjempet både NHO og LO sammen mot endringene. Dette i motsetning til hva den danske søsterorganisasjonen til LO gjorde for noen få år siden da Danmark i 2016 opphevet den alminnelige aldersgrensen. Det antas at endringsvegringen fra LO’s side skyldes en frykt for at en heving av aldersgrenser vil medføre generell økning av pensjonsalderen, altså den alder man tidligst kan ta ut alderspensjon.
Ulike fagforeninger har ulike argumenter for sin endringsmotstand. For eksempel er man i forsvaret opptatt av å ha en balansert alders- og gradsstruktur, og frykter at en endring i aldersgrensen vil medføre økt gjennomsnittsalder og vanskeliggjøre rekruttering og avansement. Dessuten mener man at forsvarets operative evne og beredskap kan bli svekket om særaldersgrensen på 60 år oppheves.
Losforbundet på sin side argumenterer med at loser må beholde sin særaldersgrense på 65 år, og helst settes ned til 60 år. Dette begrunnet i hensynet til helse og sikkerhet. Det anføres med at ulykkefrekvensen for loser stiger med alder og at loser over 60 år er overrepresentert i hendelser og ulykker.
Det norske maskinistforbund argumenter på vegne av ansatte i brann- og redningstjenesten at det er urealistisk at flertallet av ansatte er stand til å utføre, for eksempel røykdykking på en sikker og effektiv måte etter fylte 60 år. Dessuten er det få alternative stillinger for ansatte over 60 år og forbundet fraråder derfor å gjøre aldersgrensen om til en rettighet.
Nærmere om hvorfor særaldersgrensene bør endres
Deltakelse i arbeidslivet handler imidlertid om så mye mer enn økonomi. Det å være verdsatt, være en del av et kollegialt fellesskap og samtidig kunne bruke sine evner og kompetanse, gir livskvalitet og bedre helse. Det er derfor av avgjørende betydning å kunne bli vurdert individuelt for sin kompetanse og erfaring og ikke bli ekskludert fra arbeidslivet utelukkende begrunnet i sin fødselsdato.
I tillegg har Norge behov for arbeidskraft. Et lengre arbeidsliv sikrer tjenester til befolkningen og bidrar til færre pensjonister og reduserte offentlige utgifter. Flere eldre arbeidstakere vil derved bidra til å finansiere Norges velferd. Ved å øke gjennomsnittlig pensjoneringsalder med 6 måneder vil den samfunnsøkonomiske gevinsten være mellom 8 og 10 milliarder kroner per år (Econ Pöyry 2009).
Det er på ingen måte dokumentert at ansatte i offentlig sektor som i dag må gå av ved fylte 60, 63 eller 65 år, utgjør en helse- eller sikkerhetsmessig risiko. Det er heller ikke dokumentert at disse ansatte er mindre produktive eller gjør en dårligere jobb enn sine yngre kollegaer.
Dersom noen eldre arbeidstakere skulle gjøre en dårlig jobb og ikke innse dette selv, foreligger det saklig grunnlag for oppsigelse. Det er altså ikke slik at stillingsvernet er sterkere for denne gruppen ansatte. Det kan også nevnes at hverken England eller Danmark har opplevd flere stillingsvernssaker blant eldre etter at landene i henholdsvis 2011 og 2016 opphevet sine alminnelige aldersgrenser i arbeidslivet. Det er således ikke riktig at hensynet til en såkalt «verdig avgang» tilsier at særaldersgrensene skal opprettholdes i sin nåværende form. Av hensyn til et fåtall personer som kanskje ikke innser at tiden er moden for å forlate arbeidslivet, ekskluderer man i stedet det store flertall av friske eldre som både evner og lyster å fortsette sitt arbeid. Forstå det den som kan!
Særaldersgrenser er forhistoriske og har gått ut på dato. Vi lever lenger og holder oss friskere lenger og det er på tide å la de som evner og ønsker å arbeide lenger, gis anledning til dette uavhengig av sin fødselsdato.
Krigsskoleutdannede offiserers landsforening avslutter sin høringsuttalelse med å uttale at sakskomplekset krever en langt grundigere utredning enn den som er fremlagt i høringsutkastet.
Det er imidlertid ikke alltid slik at gode forslag må utredes i det uendelige…