Høringssvar fra Fylkesmannen i Troms og Finnmark – Endringer i vergemålsloven og vergemålsforskriften – om godtgjøring til verger mv.
Vi viser til høringsbrev av 12.06.20, ref. 20/2965.
Forslagene gjelder særlig endringer i reglene for godtgjøring av verger. Fylkesmannen i Troms og Finnmark er enig i at det er utfordringer knyttet til håndteringen av dagens regelverk. Vi kjenner oss likevel ikke igjen i at situasjonen er så problematisk som høringsnotatet antyder. Vi vil derfor først gi uttrykk for at dagens regelverk er til å leve med.
I det vesentligste oppfatter vi at dagens praksis og ordninger er akseptert av vergene i vårt fylke, med unntak av selve satsene, som ikke har vært justert siden ny vergemålslov trådte i kraft. Vi anmoder sterkt om at det ikke gjøres endringer som det er grunn til å tro vil føre at mange verger sier opp sine oppdrag.
Innføring av en egen sats ved starten av oppdraget:
Vår vurdering er at de fleste vergeoppdrag er arbeidskrevende i starten. Det er også grunn til å underbygge vergenes ansvar for å bli kjent med vergehaver, slik høringsnotatet peker på. Det er ellers ikke nødvendigvis slik at oppdraget ikke kan være krevende ved vergebytte. For eksempel kommer dessverre noen vergebytter som resultat av at tidligere verge ikke håndterte oppdraget på en god måte. Ny verge må da skaffe seg oversikt og bruke mye tid på å rydde opp i saken.
Siden merarbeidet ved oppstarten vil være det vanlige, og for å spare ressurser både for vergene og fylkesmennene, vil vi foreslå at regelverket legger opp til at oppstartsats skal innvilges som et utgangspunkt og uten søknad. Så kan det heller tas inn en bestemmelse om at Fylkesmannen har adgang til å vedta å ta bort oppstartsatsen, dersom det åpenbart ikke er behov for ekstra innsats fra vergen.
I forhold til hvilke oppgaver og periode en oppstartsats skal dekke, viser vi til Rundskriv 1-2014 punkt 3.1.3.1, som etter vårt syn gir et greit utgangspunkt. Samtidig er ikke beskrivelsen her dekkende for alle tilfeller. Etter vårt syn er dette generelt «prisen» for å stramme inn ordningen med timesgodtgjøring, som gjelder uavhengig av sakstype.
Vi finner det også vanskelig å foreslå hva som skal kvalifisere til en eventuell «høy» og «lav» sats, uten at det igjen introduserer nye skjønnsmessige vurderinger.
Fylkesmannen i Troms og Finnmark deltar i et pilotprosjekt knyttet til en form for oppstartmandat, der vergene blir mer involvert i å undersøke vergehavers ønsker og behov. I juli ga vi en foreløpig tilbakemelding til Statens sivilrettsforvaltning om prosjektet. Denne kan ettersendes, hvis ønskelig. I forhold til spørsmålet om godtgjøring i oppstartsfasen kan det være nyttig å nevne følgende:
Det er slett ikke alle verger som krever godtgjøring ut over fast sats, selv om de vil kunne ha krav på det. I piloten har vi mer lagt opp til og presisert at vergen skal ha ekstra timesgodtgjøring for «pilotarbeidet». Det fører til at verger søker om timesgodtgjøring de ellers ikke hadde bedt om og at vergehaver får en utgift vedkommende ellers ikke ville hatt.
Det er nødvendig og riktig at vergen har god og strukturert kontakt med vergehaver i starten av oppdraget. Dette skal bidra til at vergen får mer konkret informasjon om vergehavers vilje. Slik regelverket er pr i dag, må det samtidig fastholdes at det er Fylkesmannens ansvar å utrede så konkrete mandat som mulig. Hvis ikke, risikerer en å komme i en situasjon der vergehaver må betale vergen for arbeid som Fylkesmannen ikke løser godt nok. Vergen er også til en viss grad «inhabil» i forhold til å definere hvilke oppgaver vergen skal få og følgelig få godtgjøring for.
Innføring av en ny høyere fast sats:
Departementet har vurdert om en i stedet for en høyere sats, bør innføre et stykkprissystem for de oppgavene som vergene ofte får timegodtgjøring for. Vi registrerer at dette er lagt bort.
Vi kommenterer likevel at vi er usikre på om et slikt stykkprissystem ville skape flere tolkingsspørsmål, slik departementet er bekymret for, når det gjelder til vanlige store oppgaver, som salg av hus og etablering av gjeldsordning. Slik departementet peker på, er det klart at omfanget av arbeid med for eksempel en gjeldsforhandling kan variere mye, men vi vil mene at særlig faste verger med mange oppdrag vil slå seg til ro med slike variasjoner og kanskje også jobbe mer effektivt med oppgavene, siden stykkprisen vil være lik uansett.
Etter vårt syn burde en vurdert nærmere om en kunne ha et stykkprissystem for i hvert fall noen vanlige og store oppgaver.
Departementet foreslår i stedet en ny høyere sats, der arbeidsbelastningen er vesentlig større enn vanlig. Vi har følgende innspill til forslaget:
På side 7 i notatet heter det at høyere sats «berre skal kunne løyvast fram i tid» . Dette virker ikke å være i samsvar med forslaget til ny lovtekst og siste avsnitt på side 7. Vi vil uansett advare mot at det utelukkes at Fylkesmannen kan innvilge høy sats tilbake i tid; altså selv om arbeidet er påbegynt. I motsatt fall vil vergen alltid måtte avvente våre vedtak før de kan gå i gang med å løse oppgavene og være sikret at høyere sats i hvert fall vurderes. Vergehaver kan bli skadelidende i en slik situasjon, dersom arbeidet haster og vi har lengre saksbehandlingstid.
Etter vår vurdering er det greit at den høye satsen ikke differensierer på om mandatet er økonomisk eller personlig, til forskjell fra de lavere satser. Det sentrale må være at arbeidet ligger innenfor mandatet og at det er vesentlig mer omfattende enn vanlig.
Departementet ser for seg at den nye høyere satsen som hovedregel skal erstatte den faste satsen på kr 10 000 (fast verge med økonomisk og personlig mandat), men dette fremkommer ikke i forslaget til lovtekst. Etter vårt syn er det også vergemål med bare økonomisk eller bare personlig mandat som bør kunne falle inn under ordningen med høy sats, jf forrige kulepunkt. Vi mener imidlertid at det bør fastsettes en høy sats, f. eks. kr 10 000, for alminnelige verger og en for faste verger, f. eks. kr 20 000, som foreslått. En slik differensiering vil være i tråd med de vanlige satsene.
På side 7 i notatet heter det at «verja må dokumentere hva for arbeid som er nødvendig ut ifrå mandatet og dei særskilde behova til verjehaver». Dersom dette skal skje ved timelister (noe som departementet antar ikke er nødvendig), er vergen like langt når det gjelder å måtte dokumentere arbeidet som ved timesgodtgjøring. Det må uansett komme retningslinjer for hvilken dokumentasjon, avhengig av sakstype, det er snakk om. Det er viktig med lik praksis også på dette punktet.
Ny regel om timesgodtgjøring:
Etter vår vurdering er det positivt og nødvendig at det fortsatt er mulighet for å innvilge timesgodtgjøring. Som vi nevnte innledningsvis, opplever vi ikke helt de problemene som departementet mener eksisterer ved dagens ordning. Vi utdyper ikke dette her.
Forslaget om at det kan gis timesgodtgjøring i svært enkle og midlertidige oppdrag, fremstår som uproblematisk og i tråd med dagens praksis.
Innstrammingen ellers innebærer nye skjønnsmessige vurderinger omkring begrepene «svært krevende oppdrag der arbeidsbyrden er særdeles stor». Departementet ber om syn på hvilke saker timesgodtgjøring bør være aktuelt for, men dette blir jo vanskelig å innarbeide nærmere i lovteksten. Vi forutsetter at det kommer nytt rundskriv fra Statens sivilrettsforvaltning på området, som klargjør vurderingstemaene.
Lovforslaget sier at Fylkesmannen skal i det enkelte tilfelle sette en grense for hvor mange timer som kan brukes til oppdraget. Dette innebærer at embetene vil bruke mer ressurser på grundigere forhåndsgodkjenning enn tilfelle er nå. Det innebærer også at vergen må vente på Fylkesmannens saksbehandling før arbeidet kan settes i gang, dersom vergen skal få det godtgjort. Jo lengre saksbehandlingstid hos embetene, desto større problemer kan dette skape for vergehaver. Det spørs igjen, jf punktet om høy sats, om et krav om forhåndsgodkjenning skal være helt absolutt.
I tillegg legger lovforslaget opp til at Fylkesmannen på forhånd skal ha «gjennomført tilsyn» med vergen for å vurdere om vilkårene er oppfylt. Begrepene «gjennomført tilsyn» fremstår som fremmed i denne sammenhengen og vi foreslår at det tas bort. Slik vi forstår det, sikter departementet til en konkret utredning og undersøkelse fra fylkesmannens side, jf andre avsnitt på side 10 i høringsnotatet. Vi stiller stort spørsmål ved om dette må komme til uttrykk i lovteksten. Dersom Fylkesmannen skal sette en ramme på forhånd, ligger det i kortene at vi også må utrede om timesgodtgjøring skal innvilges.
Vi forutsetter at vergen, etter oppdraget som omfattes av vår godkjenning er utført, må sende inn søknad om godtgjøring og timeliste. Fylkesmannen kan da sikre at jobben er gjort og gjøre en endelig vurdering av om kravet er rimelig. Det kan så treffes konkrete vedtak om hvilke beløp vergehaver eller Fylkesmannen skal betale. Dette må komme frem i lovteksten. Dersom det imidlertid ikke skal treffes vedtak, ut over vår forhåndsgodkjenning, måtte dette presiseres – i hvert fall i veiledning til fylkesmennene.
Retten til godtgjøring med salærsats:
Fylkesmannen i Troms og Finnmark er enig i utgangspunktet om å innskrenke bruken av advokatverge på offentlig salærsats. Vi viser til argumentasjonen fra departementets side. Vi nevner samtidig at det er variasjoner mellom fylkene for hvorvidt advokater aksepterer godtgjøring som fast sats, i stedet for offentlig salærsats. «Faste advokatverger» vil like fullt dekke behovet for juridisk kompetanse i sine saker. Embetene vil derfor kunne oppleve «savnet» av verger med en viss juridisk innsikt ulikt.
Departementet ber samtidig om innspill til oppgaver som en advokat bør utføre på salærsats.
Departementet foreslår at dette skal være aktuelt for arbeid med å hjelpe personen ut av ugyldige avtaler etter avtaleloven kap. 3. Etter vårt syn vil det da kreve juridisk kompetanse hos de ansatte i vergemålsmyndighetene for å ta stilling til om advokatvergen kan få offentlig salærsats for sitt arbeid eller ikke. Vi vil også måtte ha detaljert informasjon om saksforhold (avtalen mv), som vi ikke etterspør i dag. Det vil være arbeidskrevende at vergemålsmyndighetene nærmest på forhånd må ha tatt stilling til at avtalen er ugyldig. Vi mener derfor at det må være tilstrekkelig å fremsette en påstand om at avtalen er ugyldig.
En annen oppgave vi vil trekke frem, er kompliserte reindriftsnæringssaker. Vi har erfart at det er svært utfordrende å finne faste verger som ønsker å ta på seg slike oppdrag, fordi de tenker at sakene inneholder sammensatte og kompliserte problemstillinger. I tillegg vil slike oppdrag kunne være preget av interessekonflikter, med mange parter. Oppdrag knyttet til reindriften vil også kunne kreve juridisk innsikt og kompetanse knyttet til det spesielle næringsområdet.
Det kan være ønskelig å oppnevne advokater med salærsatser som midlertidig verge, i det vi kaller «skiftesaker». Ettersom den midlertidige vergens oppgave vil være å påse at den mindreårige får sin rettmessige arv, vil det medføre behov for at vergen har oversikt over arverettslige regler og problemstillinger. Det vil være arbeidsbesparende for vergemålsmyndighetenes arbeid mht. veiledning og oppfølging av vergen, samt at det vil sikre ivaretakelse av den mindreåriges rettigheter som arving, dersom det i slike tilfeller fremdeles er adgang til å oppnevne advokat som verge. Advokatvergen bruker i slike saker bruker sin juridiske kompetanse ved løsning av vergeoppgaven, slik at salær blir aktuelt.
Ut over dette har vi og andre embeter en viss praksis for å oppnevne advokat som verge i saker der vergehaver er utagerende og truende. Det er utfordrende både å engasjere faste verger og eventuelt få dem til å stå i oppdraget. En advokat vil ha erfaring og «apparat» for å kunne håndtere dette på en profesjonell måte. Av sikkerhetsmessige årsaker er vi også usikre på i hvilken grad vergemålsmyndigheten skal bringe privatpersoner inn i slike oppdrag. Vi er bekymret for at alternativet i noen få saker blir at personen ikke får verge, fordi muligheten med advokatverge faller bort.
Andre problemstillinger knyttet til godtgjøring:
Etter vår vurdering er det er også andre deler av bestemmelsene når det gjelder vergegodtgjøring som burde vært endret – ut over det som nå er sendt på høring.
Fylkesmannen finner grunn til å nevne:
De vanlige, faste satsene for verger har ikke vært justert siden loven trådte i kraft 01.07.13. Dette er klart uheldig. En kan diskutere størrelsene på satsene, men for mange verger oppleves det som en nedvurdering av deres innsats at ingen justering skjer i det hele tatt. Det må komme på plass bestemmelser som sikrer en jevnlig og forutsigbar endring.
Det bør komme på plass en bestemmelse som gir Fylkesmannen adgang til å dekke vergeutgiftene ut fra rimelighetshensyn. Dette kan eksempelvis være godtgjøring for omfattende oppryddingsarbeid etter tidligere verge, arbeid i forbindelse med tvangsbruk overfor vergehaver og en del spesielle saker med mindreårige.
Vergemålsloven § 29 andre ledd:
Departementet foreslår at en verge kan fratas vervet for å sikre en velfungerende ordning med god ressursutnyttelse. Departementet understreker i notatet at også her er personens selvråderett og ønsker utgangspunktet i hver enkelt sak. Vi vil anbefale at dette kommer tydelig frem også i selve bestemmelsen.
Økonomiske og administrative konsekvenser:
Departementet ber om synspunkter og innspill til høringsnotatet på disse punkt.
På side 21 vises det til at det fra februar 2020 har vært mulig å hente ut mer informasjon om godtgjøringssakene fra saksbehandlersystemet VERA. Det heter at «uttrekket tyder på at staten godtgjer i fleire tilfelle, anslagsvis i 40-50 prosent av tilfella». Den slutningen må være feil. Vi peker på at i de fleste sakene er det innvilget løpende vedtak over år med fast sats og der vergehaver skal betale. Noen slike vedtak er selvfølgelig truffet etter januar 2020, men de fleste sakene dreier seg om timesgodtgjøring og/ eller spørsmålet om Fylkesmannen bør betale godtgjøringen. Fylkesmannen må treffe egne vedtak om dette. Slike saker (der staten skal betale) blir derfor overrepresentert hvis en bare ser på vedtak i en begrenset periode.
Fylkesmannen i Troms og Finnmark kan ikke se at foreslåtte endringer vil innebære administrative besparelser for embetene. Vi vil begrunne dette punktvis:
Vi er enige i at det er utfordringer knyttet til å håndtere dagens regelverk når det gjelder vergegodtgjøring, men da særlig i enkelte saker. Vi bruker imidlertid ikke store ressurser isolert sett på å vurdere saker med timesats, hverken søknadene eller timelistene. Over tid blir også kravene og dokumentasjonen fra vergene stadig bedre, og dette gjør vårt arbeid lettere.
Forslagene til lovendringer innebærer nye skjønnsmessige vurderinger; hvilke saker oppfyller vilkårene for høy fast sats og/ eller timesgodtgjøring. I tillegg blir en del av vurderingene flyttet til fylkesmennenes forhåndsgodkjenning. De blir ikke borte, men skal foretas før vergeoppdraget gjennomføres. Dette kan også få konsekvenser for våre prioriteringer av sakstyper.
Selv om vilkårene justeres, innebærer ikke det nødvendigvis at det blir færre søknader. Vergene vil jo fremdeles ha sin egen oppfatning av hvor krevende arbeidet er. I en overgangsperiode vil embetene også få ekstra arbeid med å informere og veilede vergene, samt å vurdere aktuelle, «gamle» saker over i nytt regelverk. Vi forstår overgangsregelen i § 44 slik at dette skal skje i løpet av ett år. På landsbasis blir dette et omfattende arbeid.
I hvert fall i en periode må det regnes med en økning i klagesaker knyttet til godtgjøring.
Dersom nye bestemmelser skulle medføre at faste verger sier fra seg oppdragene, får vi arbeidet med å finne nye verger til disse vergehaverne.
Når det gjelder innføring av automatisert kontroll av vergeregnskapene, vil dette frigjøre noe tid for vergene. Vi vil likevel understreke at arbeidet med vergeregnskap ikke bør være en omfattende oppgave i det enkelte vergemål, så lenge det ikke er besluttet utvidet regnskapsplikt.
Fylkesmennene vil få frigjort noen ressurser når det gjelder å få inn regnskapene, men fremdeles skal rapporter og regnskap gjennomgås og avvik følges opp gjennom tilsyn.
Fylkesmannen vil avslutningsvis bemerke at et bedre system for teknisk håndtering av godtgjøringskrav og -utbetalinger, antagelig vil bidra enda mer til effektivisering for embetene. Det bør utarbeides skjema for timelister og bedre skjema for innsending av søknad. Videre bør det på landsbasis komme like og enkle systemer for utbetaling av vergegodtgjøring, der Fylkesmannen skal betale. På et tidspunkt må det også være mulig å håndtere hele prosessen (søknad/vedtak/utbetaling) i system(er) som kommuniserer.
Vi viser til høringsbrev av 12.06.20, ref. 20/2965.
Forslagene gjelder særlig endringer i reglene for godtgjøring av verger. Fylkesmannen i Troms og Finnmark er enig i at det er utfordringer knyttet til håndteringen av dagens regelverk. Vi kjenner oss likevel ikke igjen i at situasjonen er så problematisk som høringsnotatet antyder. Vi vil derfor først gi uttrykk for at dagens regelverk er til å leve med.
I det vesentligste oppfatter vi at dagens praksis og ordninger er akseptert av vergene i vårt fylke, med unntak av selve satsene, som ikke har vært justert siden ny vergemålslov trådte i kraft. Vi anmoder sterkt om at det ikke gjøres endringer som det er grunn til å tro vil føre at mange verger sier opp sine oppdrag.
Innføring av en egen sats ved starten av oppdraget:
Vår vurdering er at de fleste vergeoppdrag er arbeidskrevende i starten. Det er også grunn til å underbygge vergenes ansvar for å bli kjent med vergehaver, slik høringsnotatet peker på. Det er ellers ikke nødvendigvis slik at oppdraget ikke kan være krevende ved vergebytte. For eksempel kommer dessverre noen vergebytter som resultat av at tidligere verge ikke håndterte oppdraget på en god måte. Ny verge må da skaffe seg oversikt og bruke mye tid på å rydde opp i saken.
Siden merarbeidet ved oppstarten vil være det vanlige, og for å spare ressurser både for vergene og fylkesmennene, vil vi foreslå at regelverket legger opp til at oppstartsats skal innvilges som et utgangspunkt og uten søknad. Så kan det heller tas inn en bestemmelse om at Fylkesmannen har adgang til å vedta å ta bort oppstartsatsen, dersom det åpenbart ikke er behov for ekstra innsats fra vergen.
I forhold til hvilke oppgaver og periode en oppstartsats skal dekke, viser vi til Rundskriv 1-2014 punkt 3.1.3.1, som etter vårt syn gir et greit utgangspunkt. Samtidig er ikke beskrivelsen her dekkende for alle tilfeller. Etter vårt syn er dette generelt «prisen» for å stramme inn ordningen med timesgodtgjøring, som gjelder uavhengig av sakstype.
Vi finner det også vanskelig å foreslå hva som skal kvalifisere til en eventuell «høy» og «lav» sats, uten at det igjen introduserer nye skjønnsmessige vurderinger.
Fylkesmannen i Troms og Finnmark deltar i et pilotprosjekt knyttet til en form for oppstartmandat, der vergene blir mer involvert i å undersøke vergehavers ønsker og behov. I juli ga vi en foreløpig tilbakemelding til Statens sivilrettsforvaltning om prosjektet. Denne kan ettersendes, hvis ønskelig. I forhold til spørsmålet om godtgjøring i oppstartsfasen kan det være nyttig å nevne følgende:
Det er slett ikke alle verger som krever godtgjøring ut over fast sats, selv om de vil kunne ha krav på det. I piloten har vi mer lagt opp til og presisert at vergen skal ha ekstra timesgodtgjøring for «pilotarbeidet». Det fører til at verger søker om timesgodtgjøring de ellers ikke hadde bedt om og at vergehaver får en utgift vedkommende ellers ikke ville hatt.
Det er nødvendig og riktig at vergen har god og strukturert kontakt med vergehaver i starten av oppdraget. Dette skal bidra til at vergen får mer konkret informasjon om vergehavers vilje. Slik regelverket er pr i dag, må det samtidig fastholdes at det er Fylkesmannens ansvar å utrede så konkrete mandat som mulig. Hvis ikke, risikerer en å komme i en situasjon der vergehaver må betale vergen for arbeid som Fylkesmannen ikke løser godt nok. Vergen er også til en viss grad «inhabil» i forhold til å definere hvilke oppgaver vergen skal få og følgelig få godtgjøring for.
Innføring av en ny høyere fast sats:
Departementet har vurdert om en i stedet for en høyere sats, bør innføre et stykkprissystem for de oppgavene som vergene ofte får timegodtgjøring for. Vi registrerer at dette er lagt bort.
Vi kommenterer likevel at vi er usikre på om et slikt stykkprissystem ville skape flere tolkingsspørsmål, slik departementet er bekymret for, når det gjelder til vanlige store oppgaver, som salg av hus og etablering av gjeldsordning. Slik departementet peker på, er det klart at omfanget av arbeid med for eksempel en gjeldsforhandling kan variere mye, men vi vil mene at særlig faste verger med mange oppdrag vil slå seg til ro med slike variasjoner og kanskje også jobbe mer effektivt med oppgavene, siden stykkprisen vil være lik uansett.
Etter vårt syn burde en vurdert nærmere om en kunne ha et stykkprissystem for i hvert fall noen vanlige og store oppgaver.
Departementet foreslår i stedet en ny høyere sats, der arbeidsbelastningen er vesentlig større enn vanlig. Vi har følgende innspill til forslaget:
På side 7 i notatet heter det at høyere sats «berre skal kunne løyvast fram i tid» . Dette virker ikke å være i samsvar med forslaget til ny lovtekst og siste avsnitt på side 7. Vi vil uansett advare mot at det utelukkes at Fylkesmannen kan innvilge høy sats tilbake i tid; altså selv om arbeidet er påbegynt. I motsatt fall vil vergen alltid måtte avvente våre vedtak før de kan gå i gang med å løse oppgavene og være sikret at høyere sats i hvert fall vurderes. Vergehaver kan bli skadelidende i en slik situasjon, dersom arbeidet haster og vi har lengre saksbehandlingstid.
Etter vår vurdering er det greit at den høye satsen ikke differensierer på om mandatet er økonomisk eller personlig, til forskjell fra de lavere satser. Det sentrale må være at arbeidet ligger innenfor mandatet og at det er vesentlig mer omfattende enn vanlig.
Departementet ser for seg at den nye høyere satsen som hovedregel skal erstatte den faste satsen på kr 10 000 (fast verge med økonomisk og personlig mandat), men dette fremkommer ikke i forslaget til lovtekst. Etter vårt syn er det også vergemål med bare økonomisk eller bare personlig mandat som bør kunne falle inn under ordningen med høy sats, jf forrige kulepunkt. Vi mener imidlertid at det bør fastsettes en høy sats, f. eks. kr 10 000, for alminnelige verger og en for faste verger, f. eks. kr 20 000, som foreslått. En slik differensiering vil være i tråd med de vanlige satsene.
På side 7 i notatet heter det at «verja må dokumentere hva for arbeid som er nødvendig ut ifrå mandatet og dei særskilde behova til verjehaver». Dersom dette skal skje ved timelister (noe som departementet antar ikke er nødvendig), er vergen like langt når det gjelder å måtte dokumentere arbeidet som ved timesgodtgjøring. Det må uansett komme retningslinjer for hvilken dokumentasjon, avhengig av sakstype, det er snakk om. Det er viktig med lik praksis også på dette punktet.
Ny regel om timesgodtgjøring:
Etter vår vurdering er det positivt og nødvendig at det fortsatt er mulighet for å innvilge timesgodtgjøring. Som vi nevnte innledningsvis, opplever vi ikke helt de problemene som departementet mener eksisterer ved dagens ordning. Vi utdyper ikke dette her.
Forslaget om at det kan gis timesgodtgjøring i svært enkle og midlertidige oppdrag, fremstår som uproblematisk og i tråd med dagens praksis.
Innstrammingen ellers innebærer nye skjønnsmessige vurderinger omkring begrepene «svært krevende oppdrag der arbeidsbyrden er særdeles stor». Departementet ber om syn på hvilke saker timesgodtgjøring bør være aktuelt for, men dette blir jo vanskelig å innarbeide nærmere i lovteksten. Vi forutsetter at det kommer nytt rundskriv fra Statens sivilrettsforvaltning på området, som klargjør vurderingstemaene.
Lovforslaget sier at Fylkesmannen skal i det enkelte tilfelle sette en grense for hvor mange timer som kan brukes til oppdraget. Dette innebærer at embetene vil bruke mer ressurser på grundigere forhåndsgodkjenning enn tilfelle er nå. Det innebærer også at vergen må vente på Fylkesmannens saksbehandling før arbeidet kan settes i gang, dersom vergen skal få det godtgjort. Jo lengre saksbehandlingstid hos embetene, desto større problemer kan dette skape for vergehaver. Det spørs igjen, jf punktet om høy sats, om et krav om forhåndsgodkjenning skal være helt absolutt.
I tillegg legger lovforslaget opp til at Fylkesmannen på forhånd skal ha «gjennomført tilsyn» med vergen for å vurdere om vilkårene er oppfylt. Begrepene «gjennomført tilsyn» fremstår som fremmed i denne sammenhengen og vi foreslår at det tas bort. Slik vi forstår det, sikter departementet til en konkret utredning og undersøkelse fra fylkesmannens side, jf andre avsnitt på side 10 i høringsnotatet. Vi stiller stort spørsmål ved om dette må komme til uttrykk i lovteksten. Dersom Fylkesmannen skal sette en ramme på forhånd, ligger det i kortene at vi også må utrede om timesgodtgjøring skal innvilges.
Vi forutsetter at vergen, etter oppdraget som omfattes av vår godkjenning er utført, må sende inn søknad om godtgjøring og timeliste. Fylkesmannen kan da sikre at jobben er gjort og gjøre en endelig vurdering av om kravet er rimelig. Det kan så treffes konkrete vedtak om hvilke beløp vergehaver eller Fylkesmannen skal betale. Dette må komme frem i lovteksten. Dersom det imidlertid ikke skal treffes vedtak, ut over vår forhåndsgodkjenning, måtte dette presiseres – i hvert fall i veiledning til fylkesmennene.
Retten til godtgjøring med salærsats:
Fylkesmannen i Troms og Finnmark er enig i utgangspunktet om å innskrenke bruken av advokatverge på offentlig salærsats. Vi viser til argumentasjonen fra departementets side. Vi nevner samtidig at det er variasjoner mellom fylkene for hvorvidt advokater aksepterer godtgjøring som fast sats, i stedet for offentlig salærsats. «Faste advokatverger» vil like fullt dekke behovet for juridisk kompetanse i sine saker. Embetene vil derfor kunne oppleve «savnet» av verger med en viss juridisk innsikt ulikt.
Departementet ber samtidig om innspill til oppgaver som en advokat bør utføre på salærsats.
Departementet foreslår at dette skal være aktuelt for arbeid med å hjelpe personen ut av ugyldige avtaler etter avtaleloven kap. 3. Etter vårt syn vil det da kreve juridisk kompetanse hos de ansatte i vergemålsmyndighetene for å ta stilling til om advokatvergen kan få offentlig salærsats for sitt arbeid eller ikke. Vi vil også måtte ha detaljert informasjon om saksforhold (avtalen mv), som vi ikke etterspør i dag. Det vil være arbeidskrevende at vergemålsmyndighetene nærmest på forhånd må ha tatt stilling til at avtalen er ugyldig. Vi mener derfor at det må være tilstrekkelig å fremsette en påstand om at avtalen er ugyldig.
En annen oppgave vi vil trekke frem, er kompliserte reindriftsnæringssaker. Vi har erfart at det er svært utfordrende å finne faste verger som ønsker å ta på seg slike oppdrag, fordi de tenker at sakene inneholder sammensatte og kompliserte problemstillinger. I tillegg vil slike oppdrag kunne være preget av interessekonflikter, med mange parter. Oppdrag knyttet til reindriften vil også kunne kreve juridisk innsikt og kompetanse knyttet til det spesielle næringsområdet.
Det kan være ønskelig å oppnevne advokater med salærsatser som midlertidig verge, i det vi kaller «skiftesaker». Ettersom den midlertidige vergens oppgave vil være å påse at den mindreårige får sin rettmessige arv, vil det medføre behov for at vergen har oversikt over arverettslige regler og problemstillinger. Det vil være arbeidsbesparende for vergemålsmyndighetenes arbeid mht. veiledning og oppfølging av vergen, samt at det vil sikre ivaretakelse av den mindreåriges rettigheter som arving, dersom det i slike tilfeller fremdeles er adgang til å oppnevne advokat som verge. Advokatvergen bruker i slike saker bruker sin juridiske kompetanse ved løsning av vergeoppgaven, slik at salær blir aktuelt.
Ut over dette har vi og andre embeter en viss praksis for å oppnevne advokat som verge i saker der vergehaver er utagerende og truende. Det er utfordrende både å engasjere faste verger og eventuelt få dem til å stå i oppdraget. En advokat vil ha erfaring og «apparat» for å kunne håndtere dette på en profesjonell måte. Av sikkerhetsmessige årsaker er vi også usikre på i hvilken grad vergemålsmyndigheten skal bringe privatpersoner inn i slike oppdrag. Vi er bekymret for at alternativet i noen få saker blir at personen ikke får verge, fordi muligheten med advokatverge faller bort.
Andre problemstillinger knyttet til godtgjøring:
Etter vår vurdering er det er også andre deler av bestemmelsene når det gjelder vergegodtgjøring som burde vært endret – ut over det som nå er sendt på høring.
Fylkesmannen finner grunn til å nevne:
De vanlige, faste satsene for verger har ikke vært justert siden loven trådte i kraft 01.07.13. Dette er klart uheldig. En kan diskutere størrelsene på satsene, men for mange verger oppleves det som en nedvurdering av deres innsats at ingen justering skjer i det hele tatt. Det må komme på plass bestemmelser som sikrer en jevnlig og forutsigbar endring.
Det bør komme på plass en bestemmelse som gir Fylkesmannen adgang til å dekke vergeutgiftene ut fra rimelighetshensyn. Dette kan eksempelvis være godtgjøring for omfattende oppryddingsarbeid etter tidligere verge, arbeid i forbindelse med tvangsbruk overfor vergehaver og en del spesielle saker med mindreårige.
Vergemålsloven § 29 andre ledd:
Departementet foreslår at en verge kan fratas vervet for å sikre en velfungerende ordning med god ressursutnyttelse. Departementet understreker i notatet at også her er personens selvråderett og ønsker utgangspunktet i hver enkelt sak. Vi vil anbefale at dette kommer tydelig frem også i selve bestemmelsen.
Økonomiske og administrative konsekvenser:
Departementet ber om synspunkter og innspill til høringsnotatet på disse punkt.
På side 21 vises det til at det fra februar 2020 har vært mulig å hente ut mer informasjon om godtgjøringssakene fra saksbehandlersystemet VERA. Det heter at «uttrekket tyder på at staten godtgjer i fleire tilfelle, anslagsvis i 40-50 prosent av tilfella». Den slutningen må være feil. Vi peker på at i de fleste sakene er det innvilget løpende vedtak over år med fast sats og der vergehaver skal betale. Noen slike vedtak er selvfølgelig truffet etter januar 2020, men de fleste sakene dreier seg om timesgodtgjøring og/ eller spørsmålet om Fylkesmannen bør betale godtgjøringen. Fylkesmannen må treffe egne vedtak om dette. Slike saker (der staten skal betale) blir derfor overrepresentert hvis en bare ser på vedtak i en begrenset periode.
Fylkesmannen i Troms og Finnmark kan ikke se at foreslåtte endringer vil innebære administrative besparelser for embetene. Vi vil begrunne dette punktvis:
Vi er enige i at det er utfordringer knyttet til å håndtere dagens regelverk når det gjelder vergegodtgjøring, men da særlig i enkelte saker. Vi bruker imidlertid ikke store ressurser isolert sett på å vurdere saker med timesats, hverken søknadene eller timelistene. Over tid blir også kravene og dokumentasjonen fra vergene stadig bedre, og dette gjør vårt arbeid lettere.
Forslagene til lovendringer innebærer nye skjønnsmessige vurderinger; hvilke saker oppfyller vilkårene for høy fast sats og/ eller timesgodtgjøring. I tillegg blir en del av vurderingene flyttet til fylkesmennenes forhåndsgodkjenning. De blir ikke borte, men skal foretas før vergeoppdraget gjennomføres. Dette kan også få konsekvenser for våre prioriteringer av sakstyper.
Selv om vilkårene justeres, innebærer ikke det nødvendigvis at det blir færre søknader. Vergene vil jo fremdeles ha sin egen oppfatning av hvor krevende arbeidet er. I en overgangsperiode vil embetene også få ekstra arbeid med å informere og veilede vergene, samt å vurdere aktuelle, «gamle» saker over i nytt regelverk. Vi forstår overgangsregelen i § 44 slik at dette skal skje i løpet av ett år. På landsbasis blir dette et omfattende arbeid.
I hvert fall i en periode må det regnes med en økning i klagesaker knyttet til godtgjøring.
Dersom nye bestemmelser skulle medføre at faste verger sier fra seg oppdragene, får vi arbeidet med å finne nye verger til disse vergehaverne.
Når det gjelder innføring av automatisert kontroll av vergeregnskapene, vil dette frigjøre noe tid for vergene. Vi vil likevel understreke at arbeidet med vergeregnskap ikke bør være en omfattende oppgave i det enkelte vergemål, så lenge det ikke er besluttet utvidet regnskapsplikt.
Fylkesmennene vil få frigjort noen ressurser når det gjelder å få inn regnskapene, men fremdeles skal rapporter og regnskap gjennomgås og avvik følges opp gjennom tilsyn.
Fylkesmannen vil avslutningsvis bemerke at et bedre system for teknisk håndtering av godtgjøringskrav og -utbetalinger, antagelig vil bidra enda mer til effektivisering for embetene. Det bør utarbeides skjema for timelister og bedre skjema for innsending av søknad. Videre bør det på landsbasis komme like og enkle systemer for utbetaling av vergegodtgjøring, der Fylkesmannen skal betale. På et tidspunkt må det også være mulig å håndtere hele prosessen (søknad/vedtak/utbetaling) i system(er) som kommuniserer.