MF vitenskapelig høyskole

Svar fra MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn

I MFs høringsuttalelse til lovforslaget gikk vi inn for at kravet for å kunne registreres som tros- og livssynssamfunn og dermed ha rett til å kreve statlig tilskudd ble satt til 50 medlemmer. Vi påpekte samtidig at selv dette ville medføre prinsipielle motforestillinger så vel som praktiske vanskeligheter for enkelte trossamfunn.

Det er grunn til å være ekstra oppmerksom på trossamfunn som ut fra sin teologiske forståelse av kirken opererer med selvstendige, lokale menigheter. Et ikke ubetydelig mindretall av lokale menigheter i for eks. pinsebevegelsen vil kunne falle utenfor grensen på 50 døpte medlemmer. Vi vil peke på at selv menigheter som er antallsmessig små har en viktig rolle å spille som trosfellesskap i samfunnet. Statens økonomiske bidrag er viktige for dem.

Vi merker oss at forskriftene understreker at «menighetene (i trossamfunnet) kan la seg registrere som trossamfunn hver for seg eller samlet i et fylke eller som fellesregistrering regionalt eller på landsbasis». Vi forventer derfor at departementet viser fleksibilitet i tråd med dette og at kirkesamfunn med en kongregasjonalistisk tradisjon, ikke skal bli rammet på en urimelig måte. Det bør være mulig for slike kirkesamfunn å opptre som landsdekkende fellesskap/nettverk av menigheter ettersom de har en felles identitet, forkynnelse og praksis. Men dette må kunne skje uten at dette etter deres egen oppfatning rokker ved deres indre, lokale selvstendighet eller teologiske selvforståelse.

Det er legitimt og nødvendig at staten stiller minimumsvilkår i forbindelse med statsstøtten til tros- og livssynssamfunn. Det gjelder åpenbart formelle krav til ordnet økonomi, regnskap, rapportering m.v. Men det er også nødvendig og relevant å stille visse krav til praksis, jf kravene til «rett og sømd» eller «rett og moral» i gjeldende lov. Når slike krav skal presiseres, mener vi det er vesentlig at man unngår en instrumentell tilnærming til religionene, slik at støtten ikke knyttes til gitte forståelser av hvilken samfunnsnytte disse bør ha. Myndighetene bør likevel kunne stille krav av en allmenn etisk karakter, som f.eks. klar avvisning av voldsbruk, uetiske straffemetoder, trusler eller tvang. Opplistingen i forslaget til forskrift § 12 med henvisning til ordlyden i LTL §6 balanserer på en god måte hensynet til å gi konkret retning, samtidig som de ikke blir for spesifikke og avgrensende. Samtidig stiller de krav til forvaltningen.

Det avsluttende uttrykket i loven §6 «eller på andre måter krenker andres rettigheter og friheter» er generelt og åpner for skjønnsvurderinger, for eksempel i forbindelse med rettighetskonflikter. Det finnes også grensetilfeller der praksiser kan være formelt tillatt, men likevel må sies å bringe skade eller er klart uønsket i samfunnet. Eksempler kan være manipulasjon og tvang ved inn- eller utmelding av trossamfunn, vurdering av negativ sosial kontroll, etc. Slike situasjoner åpner for at ansvarlige myndighetsorgan må foreta skjønnsvurderinger når konkrete saker kommer opp. Vi mener dette aktualiserer hva slags organ og kompetanse som bør involveres i slike vurderinger. I krevende prinsipielle avgjørelser vil det være behov for solid religionsfaglig og teologisk kompetanse i tillegg til den juridiske avveining som alltid må ligge til grunn. Her kan eksterne krefter med fordel støtte fylkesmannsembedets arbeid.

I NOU 2013: 1 foreslås det at en uavhengig, faglig instans, en nemnd, skal vurdere slike spørsmål, noe som tilsvarer ordningene i Danmark og Sverige, på litt ulike vis. [1] Verken i Prop. 130 L (2018‒2019) eller her i forskriften er det foreslått noen slik instans. Skjønnet vil utøves av fylkesmannsembedet og departementet. Vi mener imidlertid primært at opprettelsen av en slik rådgivende nemnd ville styrke denne prinsipielle skjønnsutøvelsen, både gjennom forankring i tverrfaglig kompetanse og større prosessuell forutsigbarhet og transparens.

Høringsnotatet pkt 4.5 redegjør for vurderinger pågående prosess i forbindelse med endringer i forskrift om mekling etter ekteskapsloven og barneloven. Departementet foreslår en formulering om at «prest i Den norske kirke eller godkjent vigsler i annet trossamfunn» kan godkjennes som mekler, noe som i stor grad viderefører innholdet i dagens bestemmelse.

Notatet referer samtidig synspunkter fra både fra Stålsett-utredningen NOU 13.1 og fra Familievernutvalget i NOU 19:20 som begge fremhever betydning av realkompetansen i meklingsfunksjonen. En rekke prester, diakoner og andre medarbeidere i Den norske kirke og andre kirkesamfunn har spesialkompetanse som gjør dem godt egnet til å fylle meklerfunksjonen. Imidlertid bør det være denne realkompetansen som bør ligge til grunn når noen innehar meglerfunksjonen og ikke at man innehar en funksjon som vigsler. Vi ser med andre ord ikke at det er en nødvendig sammenheng mellom vigsler- og meklingsfunksjonene. Det kan tvert imot være en fordel at de holdes klart atskilt.

Hvis ordningen med eksterne meklere skal beholdes, er det den formelle kompetansen knyttet til samlivsbrudd og familievern som bør legges til grunn.

For MF vitenskapelig høyskole, Vidar L. Haanes rektor

[1] NOU 2013: 1 s. 358.