Maskinentreprenørenes Forbund - MEF

Dato: 01.09.2020 Svartype: Med merknad Høring. Forsvarlig byggkvalitet – rapport fra Byggkvalitetutvalget – forslag om endringer i plan- og bygningsloven. Det vises til Byggkvalitetutvalgets rapport sendt på høring 26. februar 2020 hvor departementet ber om næringens innspill, spesielt til rapportens del 2 om vurderinger og anbefalinger. Vi vil berømme Byggkvalitetutvalget som har gjort et grundig arbeide. Utvalget har avdekket mange av utfordringene med dagens ansvars-, kvalifikasjons- og kontrollsystem i plan- og bygningsloven. Utvalget foreslår samtidig en «pakke» med en rekke gode tiltak som på en langt bedre måte enn dagens regler skal gi økt kvalitet i bygge- og anleggsprosjekter. Utvalget har også klart å gi en god beskrivelse og analyse av hvordan plan- og bygningslovens regler om kvalifikasjonskrav fungerer i praksis og regelverkets utfordringer med å sikre at riktig kompetanse benyttes i bygge- og anleggsprosjektene. Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) støtter i det vesentlige anbefalingene i Byggkvalitet-utvalgets rapport og vil særlig påpeke følgende: · MEF er enig med utvalget i at den sentrale godkjenningen bør avvikles · MEF er enig med utvalget i at tiltaksklassene bør fjernes · MEF er enig med utvalget i at dagens kvalifikasjonskrav med krav til foretak bør erstattes med kompetansekrav for enkeltpersoner · MEF mener at gjeldende kvalifikasjonskrav stiller uriktige og ikke-relevante krav til fagkompetanse innen anlegg · MEF støtter utvalget i at ansvarsreglene bør avvikles og at byggherres ansvar tydeliggjøres · Dagens kontroll bør forsterkes gjennom en mer målrettet og kunnskapsbasert kontroll · MEF støtter utvalgets forslag om et koordinert tilsyn og informasjonsutveksling mellom kommunene og sektormyndigheter Kompetansekrav er avgjørende for å sikre kvalitet i bygge- og anleggsprosjekter. Men det forutsetter at kravene regelverket stiller til enhver tid er relevante, oppdaterte, riktige og tilpasset det aktuelle prosjekt samt at kompetansen i realiteten benyttes i prosjektet. Det er et stort problem at kvalifikasjoner ikke anvendes i prosjektene slik regelverket forutsetter, og at kvalifikasjonskravene kan omgås. Formålet bak innføringen av reglene i 1997 (som ble videreført i den nye loven i 2008) var å redusere antall byggfeil. Det er ikke dokumentert at den sentrale godkjenningen med gjeldende ansvarsregler og kvalifikasjonskrav har medført mindre feil i bygge- og anleggsnæringen siden reglene ble iverksatt i 1997. Dette i seg selv viser at regelverket ikke har fungert etter sin hensikt og at tiden er moden for å tenke helt nytt. Konsekvenser av innstramningen 1. januar 2016 Selv om den sentrale godkjenningsordningen før 1. januar 2016 hadde en rekke svakheter, var praktiseringen av regelverkets kvalifikasjonskrav i større grad tilpasset bedriftenes utdanninger innen anlegg enn hva de er i dag. Ordningen la større vekt på bedriftenes opparbeidede realkompetanse kombinert med deres formalkompetanse, enn hva som er tilfellet etter innstramningen i 2016. Ordningen ga videre bedriftene mulighet til å utvikle sine kvalifikasjoner gjennom den tidligere ordningen med lokal godkjenning, og anledning til å klatre i tiltaksklassesystemet ved å opparbeide seg erfaring fra nye prosjekter. I høringen høsten 2015 foreslo departementet å flytte tabellen med kompetansekrav fra veiledning til forskrift. Samtidig understreket departementet i høringen at denne endringen ikke ville medføre endringer i kvalifikasjonskravene. Da endringen ble satt i kraft 1. januar 2016 fikk likevel denne endringen fatale konsekvenser for mange foretak som fikk problemer med sine godkjenninger når de skulle fornyes. Spesielt små- og mellomstore bedrifter ble rammet. Departementets informering om at endringene ikke ville medføre endringer i kvalifikasjonskravene var ikke riktig. Vi er fornøyde med at departementet viste handlekraft og raskt vedtok en overgangsordning som hindret avskilting av mange bedrifter. Likevel har ikke overgangsordningen fungert godt for alle bedrifter. Flere kvalifiserte bedrifter har falt utenfor overgangsordningen av rent formale grunner og fått problemer. Til kap. 10. Ansvar MEF er enig i utvalgets beskrivelse av dagens ansvarsrettsystem. Vi støtter utvalgets forslag om å avvikle dagens ansvarsrettsystem og tydeliggjøre ansvaret til tiltakshaver. MEF er enige i utvalgets beskrivelse av manglene i det gjeldende ansvarsrettsystemet. Vi deler utvalgets observasjoner om at dagens ansvarsregler, hvor mange aktører påtar seg ansvar overfor myndighetene sammen med tiltakshaver, bidrar til uklarheter og ansvarspulverisering. Det er også mulig å omgå ansvaret. Det oppstår fort uklarheter omkring hvilket ansvar foretakene har påtatt seg når det gjelder ansvar etter kontrakt og ansvar overfor kommunale bygningsmyndigheter. Dagens ansvarsrettsystem med et offentligrettslig ansvar i tillegg til ansvar etter kontrakt, innebærer en dobbeltregulering . Det bidrar til uklare ansvarsforhold som gir muligheter for misforståelser. Vi mener derfor at det er behov for å tydeliggjøre ansvaret. Det må bli tydeligere hvem som har det offentligrettslig e ansvar i bygge- og anleggsprosjektene. Dette kan gjøres, som utvalget foreslår, ved å plassere det offentlige ansvaret hos tiltakshaver alene. Mange store tiltak er allerede unntatt lovens ansvarsregler. Dette gjelder bl.a. offentlige veianlegg, jernbaneanlegg, jordbruksveier og vannkraftanlegg. Det er mange gode grunner for å legge ansvaret hos byggherre alene. Det er nemlig byggherre som er oppdragsgiver og er den som legger alle premissene for gjennomføringen av et prosjekt. Det er byggherre som gjennom sine valg arkitektonisk, teknisk, organisasjonsmessig (som valg av entrepriseform, kontraktstruktur etc.) og fremdriftsmessig som bestemmer premissene for gjennomføringen av bygge- og anleggsprosjektene. Dette er rammer og premisser som har stor betydning for resultatet både når det gjelder prosjektets kvalitet samt sikkerhet, helse og arbeidsmiljø. Byggere uten nødvendig kompetanse må sørge for å tilknytte seg profesjonelle aktører som kan bistå med søknad, prosjektering og utførelse. Tiltakshaver må selv sørge for koordinering i prosjektet eller utpeke noen til oppgaven. Videre må kommunenes sanksjonsmuligheter i plan- og bygningsloven styrkes. Her viser vi til utvalgets anbefalinger som vi støtter. Til kap. 11 Kompetanse Utvalget foreslår at den sentrale godkjenningen avvikles og at kvalifikasjonskravene til foretak erstattes med kompetansekrav til de personer som faktisk gjør arbeidet. Videre foreslår utvalget å avvikle tiltaksklassene, og at en i stedet tar utgangspunkt i klasseinndelingene i byggteknisk forskrift, som bygger på europeiske standarder. MEF er enig med utvalget i at kvalifikasjonskravene avvikles i sin nåværende form. Vi er også enige i at tiltaksklassene avvikles og at kravene stilles til de personer som faktisk utfører oppgavene. Videre mener vi at gjeldende kvalifikasjonskrav stiller uriktig og ikke-relevante krav til fagkompetanse innen anlegg. Dette er krav som i alle tilfeller må gjennomgås og endres. Dette bør gjøres i nær dialog med bransjen. Vi er enig med utvalget i at det har vært betydelige vanskeligheter med å operasjonalisere kvalifikasjonskravene. Det er også svært krevende å utforme kvalifikasjonskrav som balanserer mellom formal- og realkompetanse som fungerer i praksis. Gjeldende krav etter innstramningene 1. januar 2016 stiller samtidig for høye krav til teoretisk utdanning innen de utførende fagområdene og legger for lite vekt på realkompetanse. Ordningen må legge til rette for bedriftenes utviklingsmuligheter Et system med kvalifikasjonskrav må gi bedriftene anledning til å videreutvikle seg slik at de kan bygge opp sin kompetanse og bli konkurransedyktig i et stadig mer krevende marked. Dette er av vesentlig betydning å kunne styrke kompetansen og utvikle bedriftene i en hel næring. Dette var også en vesentlig intensjon bak ordningen da den ble etablert i 1997. I Ot.prp. nr. 39 for 1993-94 s. 95 understreket departementet følgende: «Det er også forutsatt at foretak må kunne starte i enkle godkjenningsklasser, særlig på lokalt nivå, og så utvide etter hvert. Forslaget skal ikke utelukke småbedrifter og hindre nødvendig knoppskyting i bransjene. Det er kvalifikasjonene foretaket har, som skal være viktig for godkjenningen, ikke størrelsen ». Bygge- og anleggsbransjen består i hovedsak av små- og mellomstore bedrifter. Konsekvensen av innstramningen i 2016 var at bedriftenes utviklingsmuligheter ble drastisk redusert. Det har gått hardt utover spesielt de små- og mellomstore bedriftene. Dette er i strid med de forutsetninger som ble lagt til grunn da ordningen med godkjenning av bedriftenes kvalifikasjoner ble innført. Gjeldende regler gir ikke bedriftene mulighet til å klatre i tiltaksklassesystemet selv om de ansatte videreutdanner seg. Systemet i dag stenger for muligheten til å skaffe seg praksis fra tiltak i en høyere tiltaksklasse og dermed kunne utvikle bedriften til å kunne påta seg større prosjekter. Denne muligheten var til stede før 2016 da en kunne søke lokal godkjenning og kvalifikasjonskravene la større vekt på realkompetanse. Etter at ordningen med lokal godkjenning ble fjernet, fjernet en samtidig mulighetene til å skaffe seg praksis fra høyere tiltaksklasser. Resultatet er at dagens regelverk favoriserer de store entreprenørene. Små- og mellomstore bedrifter med fagutdanning blir utestengt fra markeder de tidligere har hatt tilgang på. Et fremtidig system må legge forholdene til rette for at bedriftene kan utvikle sine kvalifikasjoner. I dag fungerer reglene som en hindring for dette. Kvalifikasjonskravene Riktig kompetanse i bygge- og anleggsprosjekter er avgjørende for kvaliteten i bygge- og anleggsprosjekter. Spørsmålet er om gjeldende kvalifikasjonskrav slik de er i dag fungerer etter sin hensikt. MEF har særlig fokus på å øke kompetansen i anleggsnæringen. Men vi er også opptatt av at det stilles krav til riktig kompetanse i de enkelte prosjekter. Kvalfikasjonskravene er rettet mot bedrift. Dette er krav som enkelt kan omgås og som ikke gir sikkerhet for at kompetansen i virkeligheten benyttes i prosjektene. Ved å rette kravet til personer slik utvalget foreslår, vil en etter vår mening i større grad sikre at kompetansen benyttes aktivt i et prosjekt. Våre erfaringer er de samme som utvalget beskriver i sin rapport, nemlig at dagens godkjenningsordning ikke er egnet til å sikre de kvalifikasjoner som er nødvendige i det enkelte prosjekt . Her viser vi til utvalgets beskrivelser i rapporten på s. 78 hvor det pekes på at det er vanskelig å operasjonalisere kvalifikasjonskrav . Videre viser utvalget til at dagens godkjenningssystem ikke gir noen garanti for at den kompetansen som kreves i virkeligheten benyttes i prosjektet. Selv om bedriften har en godkjenning som viser at de er kvalifisert, er det ingen sikkerhet for at kvalifikasjonene virkelig benyttes i prosjektet slik som regelverket forutsetter. Videre er gjeldene kvalifikasjonskrav (tabellen i byggesaksforskriften § 11-3) uriktig. De er ikke tilpasset bedriftene og dagens behov innen de anleggsrelaterte arbeidsområdene etter innstramningen 1. juli 2016. Konsekvensen av innstramningen er at regelverket også stiller for høye teoretiske krav og at det legges for lite vekt på realkompetanse. Kravene til kompetanse i utførelsen er også svekket ved at det ikke lenger stilles krav om yrkesutdanning i tiltaksklasse 2 og 3. Utgangspunktet må være at det for utførelse først og fremst stilles krav til utførelseskompetanse for å kunne oppnå best mulig kvalitet. I praksis betyr det yrkesutdanning (relevant fagbrev og tilstrekkelig erfaring fra lignende prosjekter). Overgangsordningen i den sentrale godkjenningsordningen varer frem til 1. juli 2022. Vi vil i den sammenheng påpeke at dersom gjeldende kvalifikasjonskrav i byggesaksforskriften § 11-3 videreføres uten at kravene i overgangsordningen blir tatt inn som et generelt krav, vil dette få som konsekvens at mange bedrifter som har fått beholde sine godkjenninger, igjen vil få problemer. Dette gjelder spesielt små- og mellomstore bedrifter. Mange av våre medlemmer har kontaktet oss, og gitt uttrykk sin bekymring for at dette vil resultere i konkurser og nedleggelse. Uansett mener vi at plan- og bygningslovens kvalifikasjonskrav i stedet må rettes til enkeltpersoner hvor det innen bestemte sentrale områder stilles krav til obligatorisk kvalifikasjonskrav. Alternativ løsning– videreføring av dagens kvalifikasjonskrav og avvikling av sentral godkjenning? Vi vil fraråde en løsning som innebærer en videreføring av dagens kvalifikasjonskrav og tiltaksklasser, men en nedleggelse av den sentrale godkjenningsordningen. Vi er bekymret for at en slik løsning vil medføre ulik behandling av bedriftene fra kommune til kommune med stor fare for feilvurderinger. Allerede i dag erfarer våre medlemmer at kvalifikasjons- kravene og tiltaksklassene praktiseres ulikt i kommunene. Vi kan derfor ikke anbefale en slik løsning som vil kunne resultere i ulik behandling av bedriftene. Vurderinger av utdanning, fagretninger og praksis forutsetter dessuten en rekke skjønnsmessige vurderinger som krever at kommunene har kompetanse innen alle ulike fagområder innen bygg- og anlegg, oppdatert kunnskap om utdanninger og hva som kreves av kompetanse i det enkelte prosjekt. Vurdering av fagutdanning Dagens system med krav til formell utdanning legger kun vekt på offentlige utdanninger; fagbrev, fagskole, bachelor og master. I tillegg til dette har ordningen tilført mesterbrev som et fagnivå. Gjeldende krav tar ikke hensyn til annen nødvendig kompetanse som næringen i de senere årene har utviklet. Dette er private utdanninger og sertifiseringer som næringen selv har utviklet for å øke kompetansen innen næringen, og fordi de offentlige utdanningene utilstrekkelig på flere fagområder. Dette er kurs, sertifiseringsordninger og private skoletilbud som øker bedriftenes kompetanse, men som kvalifikasjonskravene i byggesaksforskriften i dag ikke tar hensyn til. I tillegg kommer en rekke kortere fagskolestudier innen bestemte fagområder som er utviklet i nært samarbeid med næringen. Kortere fagskolestudium vil det bli mer av i fremtiden. Videre stilles det som nevnt over ikke lenger krav til fagbrev innen tiltaksklasse 2 og 3 (fjernet høsten 2017). Dette har svekket ordningen innen de utførende godkjenningsområdene. Bedrifter som søker sentral godkjenning innen utførelse tiltaksklasse 2 og 3, trenger ikke lenger å dokumentere fagbrevutdanning. Dette viser at dagens kvalifikasjonssystem er lite tilpasset næringens behov når en skal vurdere bedriftenes kvalifikasjoner. Det viser også at det er svært vanskelig å lage et regelverk som er i stand til å stille kvalifikasjonskrav som til enhver tid er relevant og oppdatert for anleggsbransjen og som samtidig tar hensyn til ulike fagretninger. Det er verdt å merke seg at mange offentlige oppdragsgivere har valgt ikke å benytte tiltaksklassene og kvalifikasjonskravene som følger av byggeteknisk forskrift. Disse oppdragsgiverne stiller i stedet krav om at bedriftene dokumenterer sin faglige kompetanse ved å kreve dokumentert referanseprosjekter fra lignende prosjekter og dokumentasjon av bedriftens ansatte ved CV, vitnemål, attester, kursbevis, sertifiseringer osv. Våre medlemmer melder om at dette fungerer mye bedre, og viser at offentlige oppdragsgivere med god innkjøpskompetanse gjennom anskaffelser i større grad kan sikre riktig kompetanse i sine prosjekter enn godkjenningssystemet. Dagens system med skjønnsmessig vurdering av kvalifikasjoner og tiltaksklasser Dagens system forutsetter en rekke krevende skjønnsmessige vurderinger av både utdanningenes innhold og hva som er å anse som tilstrekkelig praksis, samt i hvilken tiltaksklasse et tiltak skal plasseres. For å vise hvor ulikt slike skjønnsmessige vurderinger kan slå ut i praksis, vil vi vise til et eksempel med et hyttefelt hvor grunnforholdene er enkle og hvor det skal anlegges et VA-anlegg. Spillvannsrørene i eksempelet skal jevnt over være 110 mm, men med et samlestrekk på slutten av røranlegget på 200 mm. Flere kommuner vurderer dette som et tiltaksklasse 1-tiltak da prosjektet med henvisning til tiltakets vanskelighetsgrad. Grunnforholdene er enkle og VA-anlegget innebærer ingen spesielle utfordringer. I enkelte andre kommuner derimot erfarer vi at et slik tiltak vurderes som et tiltaksklasse 2-tiltak. Kommunene henviser da til beskrivelsene i veiledningen til byggesaksforskriftens § 13-5 om at legging av rør for vann med diameter høyst 200 mm er tiltaksklasse 2-tiltak (utførelse – vannforsyning- og avløpsanlegg). Et slikt tilfelle mener vi må vurderes som et tiltaklasse 1-tiltak. Et kortere strekk med spillvannsrør på 200 mm medfører ikke at prosjektet har en høyere vanskelighetsgrad. Dertil kommer at veiledningene på dette punktet er feil når rørdimensjon for spillvann- og avløpsanlegg er avgjørende for tiltaksklasseplasseringen. Rørdimensjoner har i utgangspunktet ingenting med vanskelighetsgrad å gjøre. Videre stiller heller ikke godkjenningen lenger krav om ADK1-kompetanse (ble fjernet høsten 2017) som er den eneste kompetansen som tilbys i Norge for utførelse av VA-anlegg. De aller fleste kommunene stiller som oppdragsgiver krav om ADK1 utdanning for bedrifter som utfører slike anlegg. Likevel godkjenner DiBK bedrifter for godkjenningsområdet Vannforsynings- og avløpsanlegg uten å stille krav om ADK1. Dette fordi ADK1 ikke er en offentlig utdanning, men en sertifisering. ADK1 gir kompetanse for legging av alle rørdimensjoner. Dette eksempelet illustrerer hvor lite egnet dagens kvalifikasjonskrav og tiltaksklassesystem er for å avgjøre hva som er riktig og nødvendig kompetanse i et ordinært prosjekt. Videre at skjønnsmessige vurderinger som dette kan medfører ulik praksis og gi lite forutsigbarhet. Dagens måte å vurdere kompetanse på i plan- og bygningsloven bør derfor avvikles. Utvalget beskriver en rekke tiltak i rapportens kap. 11 om hvordan kompetansen i prosjektene kan ivaretas som også er kommentert ovenfor. Dette er gode tiltak som vi støtter. Videre hvordan det offentlige oppdragsgivere gjennom anskaffelser kan bidra til å styrke kompetansen i næringen, noe som mange oppdragsgivere allerede gjør. Utvalget påpeker i rapporten at det må være næringen selv som har hovedansvaret for å utvikle kompetansen, og som har best oversikt over hvilken kompetanse som er nødvendig innenfor de ulike oppgavene. Utvalget utfordrer næringen til selv å utvikle egne systemer og måter som kan synligjøre bedriftenes kvalifikasjoner. Dette er en utfordring vi i MEF ønsker å ta. Godkjenningsområder Dagens ordning med inndeling i godkjenningsområder er svært problematisk for bedriftene da områdene ikke er tilpasset oppdelingen i anleggsbransjen. Det er dessuten svært vanskelig å lage en inndeling av fagretninger innen anlegg som passer de fleste bedriftene uten at områdene blir for smale. I tillegg kommer at de ulike fagutdanningene overlapper hverandre i stor grad og at læreplanene innen høyere utdanninger varierer fra de ulike utdanningsinstitusjonene. Systemet med godkjenningsområder bør derfor avvikles. Tiltaksklassene Tiltaksklasseplasseringen beror på en konkret skjønnsmessig vurdering basert på noen få kriterier i byggesaksforskriften. I veiledningen er det gitt enkelte eksempler på tiltaksklasse plasseringer. Som påpekt i rapporten medfører feil forståelse av inndelingen i tiltaksklasser at tiltaket plasseres i høyere tiltaksklasse enn nødvendig. Konsekvensen blir ofte store ved at kvalifiserte bedrifter urettmessig stenges ute fra et oppdrag som de har rett til å erklære ansvarsrett innenfor. MEF mottar mange tilbakemeldinger fra medlemmer på tilfeller hvor kommunen har stilt krav om en høyere tiltaksklasse enn hva tiltakene krever. Vi bruker mye ressurser på å bistå bedriftene i slike saker. Idet vurderingen er skjønnsmessig, oppstår det også ofte diskusjoner omkring hva som er riktig tiltaksklasse. Synspunktene er i tillegg også ofte ulike i fagmiljøet omkring hvilken tiltaksklasse et tiltak bør plasseres i. Vi viser også til eksempelet vårt over som illustrerer dette. Tiltaksklasser som kriterium for å avgjøre krav til utdanningsnivå for bedriften, er lite egnet for å kunne bestemme kvalifikasjonene i et prosjekt. I tillegg kommer at fagsynspunktene på hva som bør være riktig tiltaksklasse for et prosjekt varierer. Vi støtter utvalgets beskrivelse av problemene med tiltaksklasseinndelingen og mener derfor at disse bør fjernes. Til kap. 12 Kontroll I rapporten foreslås det at dagens kontroll forsterkes. Den uavhengige kontrollen bør forsterkes, herunder gjennom krav til stedlig kontroll på byggeplass. Videre at kommunenes kontroll målrettes og tydeliggjøres. MEF støtter utvalget i at kontrollen bør være mer risikobasert og målrettet for å avdekke brudd på regelverket. Kontrollen bør gjennomføres på riktig tidspunkt og ha fokus på kritiske punkter. Videre må kontrollen på bygge- og anleggsplassen, herunder førstelinjekontroll og uavhengig kontroll sikres gjennom tydeligere regulering i plan- og bygningsloven. Til kap. 14 Arbeidskriminalitet Arbeidskriminalitet er som utvalget påpeker et stort samfunnsproblem. Det fører til vanskelige konkurranseforhold, samfunnsmessige kostnader og tap av skatteinntekter. Plan- og bygningsloven byggesaksregler har som mål sikre at bygg- og anlegg blir gjennomført i samsvar med lovens bindende arealplaner og oppfyller de tekniske krav til kvalitet som myndighetene har fastsatt i regelverket. Loven, inkludert godkjenningssystemet, gir begrensede muligheter til å sikre samfunnet mot arbeidskriminalitet. Vi er enig i at det er viktig å videreutvikle samarbeidet mellom de ulike sektormyndighetene for å tilrettelegge for informasjonsdeling mellom de ulike sektorene. Vi støtter utvalgets forslag om å etablere en koordinert kontroll mellom kommunene og ulike sektormyndigheter som Arbeidstilsynet, skattemyndighetene, NAV, Politiet, UDI, DSB og kommunene. Kommunen bør videre gis myndighet til å varsle andre myndigheter dersom de avdekker mistanke om brudd på regelverk som forvaltes av annen sektormyndighet. Til kap. 15 Økonomiske og administrative konsekvenser Utvalgets forslag vil innebære en rekke forenklinger i plan- og bygningslovens virkemidler for forsvarlig byggkvalitet. Dette vil være besparende både for kommunene og bedriftene. Reglene blir som utvalget påpeker færre, tydeligere og enklere å etterleve både for bedriftene og kommunen som bygningsmyndighet. Forslaget vil også forenkle kommunenes byggesaksbehandling. Sammenholdt med de forslag utvalget foreslår, som økt uavhengig kontroll og videre en effektiv koordinert sektorkontroll for å håndtere arbeidskriminalitet, mener vi forslaget vil legge til rette for færre byggfeil og at det blir vanskeligere å være useriøs. Vi nøyer oss her med å vise til utvalgets vurderinger og anbefalinger i rapportens kap. 15 som vi i det vesentlige er enige i. Om Maskinentreprenørenes Forbund Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) er en frittstående bransje- og arbeidsgiverorganisasjon som representerer mer enn 2200 små, mellomstore og store bedrifter. Hovedtyngden av medlems- bedriftene driver maskinell anleggsvirksomhet, men forbundet organiserer også skogsentreprenører, brønnborere og gjenvinnings- og avfallsbedrifter. Samlet omsetter medlemsbedriftene på over 90 milliarder kroner i året og sysselsetter mer enn 40 000 arbeidstakere. MEF har egen hovedavtale med LO/Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) og tariffavtaler med NAF og Fellesforbundet. Med vennlig hilsen Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) Vedlegg MEF 010920 HØRING - BYGGKVALITETUTVALGET.pdf Kommunal- og distriktsdepartementet Til høringen Til toppen